Skrevet av Christen Christensen
Boktittel: Soul Shaper exploring spirituality and contemplative practices in youth ministry
Forfatter: Tony Jones
Forlag: Youth Specialties Books, 253 sider
Tony Jones er pastor for ungdom og unge voksne i Colonial Chruch of Edina i Minnesota. Han har også skrevet Postmodern Youth Ministry.
Dette er en bok, som ikke øyeblikkelig etter første gjennomlesning skal benyttes rett inn i et ungdoms/menighetsarbeid, hevder forfatteren. Hans poeng i introduksjonen til boken er at før man ”gir disse praksisene videre”, skal man først bygge dem inn i sitt eget liv, selv praktisere dem før man bruker dem i et ungdoms/menighetsarbeid.
”It is absolutely mandatory that a practice first become a part of your life before you try it out with your students. Take this advice to heart: These exercises are not to be trifled with or plugged in to a 15-minute slot at the fall retreat.” (T.Jones, s. 1)
Bokens oppbygning er enkel. Det er en introduksjon til boka og temaene som boka tar for seg. Det er to deler hvor ulike praksiser tas opp: Via Contemplativa og Via Aktiva. Henholdsvis praksiser med et mer meditativt preg, som man ofte kan gjøre alene (Via Contemplativa), og praksiser som krever at man gjør noe ”fysisk” med kroppen, og gjerne sammen med andre (Via Aktiva). Selvfølgelig varierer med hvem og hvordan man gjør praksisene, etter hvordan hver enkelt praksis er i sin form. Noen gjøres best sammen, andre best alene. Til sist er den avslutning av boken som dreier seg om hvordan å utvikle disse praksisene til en del av hverdagen og livet; ”Developing a rule of life”.
Den første delen av boken har et kort riss av ungdomsarbeids historie, mest fra en amerikansk synsvinkel, men allikevel ser vi mange likhetstrekk med vår egen norske historie. Enkelt sagt så har det gått fra et arbeid hvor personligheten til ungdomsarbeideren kom mer i fokus enn det virkelige budskapet.
”It became about personalities rather than about relationships”(Jones s.13.)
Det var unge, single menn med sterke personligheter og evner som kunne jobbe 70 timer i uka for dårlig lønn, som ble foretrukket, hevder Jones. Det var størrelse, program og karisma som tok fokuset fra de gode relasjonene og det egentlige budskapet. Jones karikerer nok noe her, men det er ikke vanskelig å kjenne igjen tendensen. Videre oppsummerer han hvor vi er i dag, og hvor vi skal videre. Han mener at ungdomsarbeidet er midt i en omveltningsprosess, hvor det handler om å gå tilbake til kirkens gamle spirituelle disipliner, praksiser. Jones kaller det en renessanse, hvor vi trekker frem det beste fra fortiden. Han trekker frem en rekke internasjonale forfattere og ungdoms- prester/arbeidere for å understøtte sin teori. Også her hjemme i Norge ser vi hvordan det de siste årene har blitt et fornyet fokus på praksiser. Jones hjertesak derimot er ikke bare at disse skal bli benyttet som ledd i et nytt ”program” i en menighet, men at de skal leves og tas i bruk hos lederne før de blir gitt videre til de man leder, da som egne erfaringer og skatter. Han sier at det burde kanskje gå opptil to år før du bruker disse i et ungdomsarbeid; for boken legger ikke så mye om hvordan man skal benytte disse i et arbeid som den legger vekt på praksisens historie, teologi og ”bruksområde” for en selv.
I kapittel to, som dreier seg om hva kristen spiritualitet er og hvordan man praktiserer det går forfatteren inn i en refleksjon hvor han trekker på de store, historiske linjene. Han holder frem kristen spiritualitet som et forhold mellom Gud og menneske.
”The spiritual life is thus grounded in relationship. It has to do with Gods way of relating to us and our way of responding to God” Siterer Jones Majorie J. Thompson i boken. (Jones s.25)
Poenget til Jones, kort oppsummert, er at alle søker spiritualitet, alle søker mot Gud og noe som er større enn seg selv. Disse praksisene, og det forholdet og møtet med Gud vi får gjennom dem er svaret på folks søken, sier Jones. Han fokuserer videre på det han kaller ”Ascetical youth workers”, hvor han først trekker frem en undersøkelse på hvorfor ungdoms- prester/arbeidere er utbrente og utslitte. I kontrast til dette trekker han frem praksisene som løsninger på problemene. Det vil ikke bli lett, sier han, og det krever at man er disiplinert og øver, eller praktiserer. Jones sammenlikner det med en idrett, og som man kommer i bedre ”form” fysisk, kommer man i en sterkere ”åndelig form” også. Jeg vil komme litt mer inn på dette i min vurdering av boken mot slutten.
Dessuten holder han frem den store mangfoldigheten av praksiser, og siden vi er forskjellige mennesker så vil ulike praksiser tiltale oss, og alle har det mål å søke et dypere fellesskap med Herren. Bønn og Bibel er to hovedelementer i alle praksisene, og generelt to grunnpilarer for kristen spiritualitet generelt.
I Via Contemplativa og Via Aktiva er det mange ulike praksiser, jeg kommer ikke til å kommentere alle, men gå enkelt inn på én fra hver av delene.
Fra Via Contemplativa vil jeg ta opp praksisen han kaller for: Silence and Solitude, på norsk: Stillhet og Alenehet.Oppbygningen av hvert kapittel, eller hver praksis er:
1. Sitat av Thomas à Kempis
2. Historie/ Anekdote
3. Historisk tilbakeblikk
4. Teologi
5. Hvordan bruke praksisene selv, og kort om hvordan i et ung.arb.
6. Dagboknotat fra forfatterens eget liv
7. Sitat til avslutning/oppsummering
Slik er alle praksiskapitlene bygd opp. Stillhet og Alenehet kapittelet begynner med en historie om ”high school students” som reiser på retreat. For det er det denne praksisen dreier seg om, å trekke seg tilbake til et sted hvor man kan være alene, og være stille. Der skal man søke Gud, lese i Bibelen, nyte naturen og være stille med Gud. Man skal skape en plass i seg selv og i livet, som ikke er fylt med all verdens, slik at det er mulig for Gud å komme inn. Forfatteren gir et historisk riss som blant annet kort omhandler ørkenfedrene og mødrene som reiste ut for å være alene og søke Gud. I den teologiske delen trekker han frem bibeltekstene om hvordan Jesus til stadighet trakk seg tilbake for å be.
”… Jesus made it a habit of withdrawing to ”the hills”, or a ”lonely place” or ”the wilderness” or ”a high mountain” or The Garden of Gethsemene” (Jones s.50).
Grunnen til at vi som kristne skal søke stillheten og aleneheten er for å bli lydhøre for Gud. I en hverdag og verden fylt av lyd og utskrevne avtalebøker er behovet for tilbaketrekning, retreat, kanskje mer pressende enn noen gang før. W.W.J.D? Jo, han ville trukket seg tilbake for å høre fra Gud, for å være stille i hans nærhet. Mot slutten er det et dagboknotat, et avsnitt om hvordan å praktisere denne praksisen og helt tilslutt et avsnitt som knytter noen tanker om praksisen til bruk i et ungdomsarbeid.
Den andre praksisen jeg vil ta opp kort her er fra Via Aktiva: ”The Sign of the Cross and Other Bodily Prayers”. Det handler altså om å tegne seg med korsets tegn, og andre måter å be med kroppen. Det dreier seg om å bruke kroppen som et redskap for bønnen, bevegelse og symbolikk og teologi står sterkt her. Man tegner seg med korstegnet for å vise tilhørighet til Gud, en måte å minnes det som hendte på korset. Jones historiske riss begynner med å sitere noen av de eldste kirkefedrene, Tertullian, Hyppolytus og Cyrill av Jerusalem og deres kommentarer til korstegnet. Kapitelet går kort og enkelt inn på symbolikken i hvilke fingre man benytter seg av, og hvordan de historisk sett ble oppfattet. Tommel, pekefinger og langefinger samlet som symbol på treenigheten, mens de to som vender ned på hånden symboliserer Jesu to naturer, osv. Korsets tegn ble tegnet både i pannen, og fra pannen, bryst og skulder til skulder, og forfatteren går inn på de forskjellige metodene og belyser de kort fra historien og teologien. Han tar også opp andre bønner hvor man bruker kroppen, som f. eks å folde hendene som en skål, eller strekke de ut mot Herren, som et symbol på hvordan vi ønsker at Herren skal fylle våre hender og igjen våre liv. Jones går kort inn på denne og flere ulike måter å be med kroppen som redskap.
Min vurdering av boken er at den er god, fordi den legger et fokus på at praksisene og disse spirituelle disiplinene ikke bare er ideer og tanker som man ved første veiskille kan så å si putte inn i arbeidet sitt. Derimot legger Jones vekt på at de ikke skal tas lett på, men innarbeides i eget liv før man gir det videre. Dette er noe av det beste ved boken, fordi vi som ungdomsarbeidere så ofte sluker nye ideer rått og kaster oss hodestups inn i noe vi ikke nødvendigvis har erfaring med selv først. Iblant kan det også gå bra, men jeg tror det er et svært viktig poeng her hos forfatteren. Dessuten blir det en mer personlig rettet bok, og ikke bare en bok om ungdomsarbeid. Det er en fremstilling av kirkens histories ulike disipliner, og en mulighet for leseren til å bli nysgjerrig på Gud og på nye måter å komme i relasjon til ham på. Skal jeg trekke frem noe negativt, så må det være en noe ensretting mot at det å overkomme disse disiplinene, kan virke noe vanskelig. Det er ingen hemmelighet at det er utrolig vanskelig å innarbeide seg gode rutiner med ens eget bønneliv. Og det er en vanskelig balansegang mellom det å oppfordre og motivere, til bønn og disse praksisene, og det å kvele all motivasjon hos leseren. Jeg syntes nok kanskje Jones beveger seg litt langt i oppfordringene sine, men allikevel ikke på langt nær så mye at jeg ikke ville anbefale den. Tross alt trenger vi kanskje også et lite spark bak, samtidig som det er viktig å holde fast ved at vi ikke trenger å gjøre noe for å fortjene frelsen og Guds gave. Men det er jo unektelig slik i alle relasjoner, at man kan ikke bare få og få, man må også gi – for oss i vår hverdag kan det ofte dreie seg om å gi tid.
Alt i alt vil jeg absolutt anbefale boken, den gir enkel og grei innføring i mange ulike praksiser og øvelser. Den er et veldig godt utgangspunkt for fornyelse i eget bønneliv, og etter hvert (hvis vi skal lytte til forfatterens ønsker) kan den være en veileder i fornyelsen av også ungdoms/menighetsarbeidets bønneliv.