Skrevet av Stian Holtskog
Ett hus, to menigheter?
Flere enn 40 migrantmenigheter i Oslo deler kirkehus med norske menigheter.[i] Jeg har undersøkt dette fenomenet ved å gjøre en casestudie av forholdet mellom en menighet i Den norske kirke og en ghanesisk migrantmenighet. I denne artikkelen vil jeg presentere menighetenes forståelse av hverandre, og betydningen av å bruke samme kirkerom.
Metode og utvalg
Det er ikke forsket mye på forhold mellom migrantmenigheter og norske menigheter. Norske studier har fokusert enten på utvalgte migrantmenigheter eller på hvordan norske menigheter kan bli mer multikulturelle. Unntaket er Hanna Gulsett (2007) sin masteravhandling om forholdet mellom en migrantmenighet og en norsk frimenighet. I tillegg finnes noe forskning på religiøse og multikulturelle miljø i Groruddalen. Migrantmenigheter i Europa og Amerika er et populært forskningsfelt, men lite av dette omhandler forhold til lokale kirker.[ii]
Min casestudie har fokusert på forholdet mellom Stovner menighet i Den norske kirke (Dnk) og den ghanesiske migrantmenigheten Presbyterian-Methodist Church Oslo. De to menighetene holder begge til i Stovner kirke. Studien undersøkte hva menighetene gjør sammen, hvilket syn de har på hverandre og hvilken betydning det har at de deler kirkerom. Hovedinformasjonskilden er seks kvalitative intervjuer, støttet av to mindre spørreundersøkelser, deltagende observasjon på utvalgte arrangementer, samt menighetenes internettsider og menighetsblad.
Den norske menigheten
Stovner kirke ble innviet i 1979, etter iherdig innsats fra et stort antall frivillige som ennå utgjør kjernen i menigheten. Stovner er et multikulturelt område hvor mange etnisk norske familier kun bor i kortere perioder. Som en følge av dette består kjernemenigheten av eldre mennesker bosatt innefor menighetsgrensene. Selv om mange av medlemmene begynner å dra på årene, tilbyr menigheten fortsatt et stort utvalg av aktiviteter, drevet både av ansatte og de mange frivillige. Kirkebygget er en arbeidskirke, og kjelleren leies nå ut til en kommunal barnehage.
Migrantmenigheten
Presbyterian-Methodist Church Oslo (PMC) ble startet i januar 2006. Det første året holdt menigheten til i et festlokale på Kjelsås, der lokalet ofte måtte vaskes og tømmes for ølflasker før gudstjenesten kunne begynne. Det var i hovedsak tre grunner til at menigheten ble startet. Å kunne 1) bruke sitt eget språk i gudstjenestene, 2) synge de tradisjonelle sangene og beholde de liturgiske tradisjonene, og 3) etablere en mer levende menighet enn det ghaneserne hadde funnet i de norske menighetene. Menigheten vokste fort, og trengte et egnet lokale. En forespørsel ble sendt til Stovner menighet i mai 2007 og en avtale kom i stand. PMC hadde en pastor ansatt på heltid fram til hun i januar 2011 måtte forlate landet på grunn av problemer med oppholdstillatelsen. De fleste av medlemmene i PMC har norske pass, snakker flytende norsk og har bodd i Norge i mange år. Kun noen få bor innenfor Stovners menighetsgrenser, men flesteparten bor på ”riktig side av byen” i forhold til Stovner. Medlemmene i PMC har en sterk identitet som ghanesiske presbyterianere og metodister. Dette er også menighetens målgruppe, og det er hyppig kontakt med moderkirkene i Ghana. Menigheten har en begrenset økonomi, og medlemmene blir stadig oppfordret til å øke sine bidrag slik at menigheten kan ansette en ny pastor. Gudstjenesten i PMC varer vanligvis i 1,5 time, følger en fastlagt liturgi og kjennetegnes av et stort antall aktive deltagere. I en gudstjeneste med 30 mennesker tilstede kan det være ti personer som har oppgaver knyttet til liturgien.
Parallelle menigheter med noen møtepunkter
Menighetene arrangerer to internasjonal gudstjenester sammen hvert år. Disse gudstjeneste ledes som oftes av de norske prestene, har en litt friere liturgisk form og preges av at mange frivillige deltar under gudstjenesten. Språk virker å være en identitetsmarkør for begge menighetene. På grunn av dette holdes gudstjenestene på norsk, med oversettelse til twi (ghanesisk språk). Etter gudstjenesten lages det i stand kirkekaffe med mat fra mange land. I tillegg til de internasjonale gudstjenestene, samarbeider menighetene også om noen andre enkeltarrangementer, og de inviteres til å delta i hverandres aktiviteter. Med unntak av dette, lever menighetene ganske parallelle liv. Det er få vennskap på tvers av de menighetsmessige og etniske skillelinjene. Dette preger også kirkekaffen på de internasjonale gudstjenestene, der menighetene mer eller mindre deler seg på ”norske” og ”ghanesiske” bord. Litt kritisk kan man dermed spørre seg om menighetene er engasjert i dette i hovedsak fordi det gir egen gevinst til en ganske lav kostnad. Stovner menighet får et ”alibi” som en multikulturell menighet, mens PMC får et sted å være til en rimelig pris. Begge menigheter opplever imidlertid store utfordringer når det gjelder å finne måter å beholde barn og unge i menighetene. Et sterkere samarbeid kan være en vei til sammen å kunne lære ungdommene hvordan å leve som kristen i et pluralistisk og sekulært samfunn (Wartena et al., 2008).
Ny opplevelse av sted
Tross det klare skillet på kirkekaffen, kom det også fram i intervjuene at menighetsmedlemmer fra begge menigheter snakket om at ”vi” har internasjonal gudstjeneste. Dette er interessant ettersom informantene ellers skilte klart mellom ”vi” og ”de”. Dnk har for eksempel vært ivrige til å invitere PMC til å delta på Dnk-arrangementer uten særlig hell. Dette virker å ha sammenheng med at ghaneserne vil involveres aktivt i det som skjer, ikke bare inviteres eller inkluderes. En informant fra PMC uttrykte seg slik:
”I vår så var det den norske menigheten som hadde det, og i høst så skal vi ha igjen hvor den ghanesiske menigheten får lov til å lede på sin måte, slik at de norske, og de andre som er med, følger det vi vanligvis gjør. Begge delene fungerer veldig bra. Vi føler at når vi gjør det på den norske måten, så er vi en del av det fordi vi er sammen om det. Og når vi gjør det på vår måte, ja, det er sånn vi gjør det. Jeg håper at dere (nordmenn) også er med og føler det vi føler.”
Folk fra begge menigheter spiller en aktiv rolle i både planlegging og gjennomføring av internasjonale gudstjenester. Involvering virker dermed å være en nøkkelfaktor for at dette har blitt omfavnet av begge menigheter. Dermed bekreftes også Kim Knotts (2005) teori om at sted er noe som praktiseres aktivt. Ved å praktisere sted sammen over tid lærer menighetene stadig hverandre bedre å kjenne. Mange av medlemmene i PMC har hatt dårlige opplevelser i møte med nordmenn og norske menigheter tidligere, men de fleste ga uttrykk for at de har blitt ganske godt mottatt i Stovner. Noen informanter fortalte også at de har opplevd tendenser til sosial ekskludering i Stovner menighet.
Medlemmene i PMC føler tilhørighet til Stovner kirke som sitt kirkebygg. Noen kaller til og med PMC for en fløy av Dnk Stovner. Involveringen i de internasjonale gudstjenestene har vært viktig for å skape denne identiteten. Det er interessant å se hvordan forståelsen av sted forandres når migrantene beskriver de forskjellige arrangementene i kirken. Som sett ovenfor beskrives de internasjonale gudstjenestene som noe bra man gjør sammen, mens Dnk-gudstjenestene beskrives som døde og kjedelige. Kim Knott (2005) deler rom inn i fysiske, sosiale og mentale rom. Det fysiske rommet i denne sammenheng er Stovner kirke. Dette rommet fungerer antagelig som et element av kontinuitet. Bygningen gjør det lettere for begge menigheter å engasjere seg i felles gudstjenester, på felles grunn, i ”sitt” rom. Dermed er det klart at det fysiske rom påvirker det sosiale rom. Det mentale rom er tydelig inndelt i ”menigheten vår” og ”menigheten deres”. Likevel dukker det opp et ”vi” gjennom de felles gudstjenestene. I dette ”vi” ligger det et stort potensial for nettverksbygging og gjensidig utveksling av erfaringer og kulturkunnskap. Flere møtepunkter og utvikling av vennskap mellom enkeltmennesker vil være avgjørende for hvordan dette vil se ut i framtiden.
Samarbeid som et ledd i sosial integrering
Det er tydelig at språk er en viktig identitetsmarkør for begge menigheter. Noen av informantene virker å bruke språkutfordringene som en unnskyldning for å slippe å aktivt engasjere seg i samhandling med folk fra den andre menigheten. Det er grunn til å tro at dette egentlig skyldes usikkerhet grunnet kulturelle og sosiale skillelinjer. Balansen i forholdet synes også å påvirkes av at Dnk har en ”storebrorholdning”. Denne mer eller mindre bevisste holdningen leder til skuffelse og frustrasjon på begge sider. Dnk forventer at PMC-medlemmer skal delta mer på Dnk-arrangementer. PMC-medlemmene på sin side er frustrert over at Dnk ikke kan bidra økonomisk med tanke på ansettelse av en ny prest. På tross av slike utfordringer, har de internasjonale gudstjenestene skapt en fellesskapsfølelse. Dette verdsettes av begge gruppene. Alle informantene uttrykte eierskap til det som har blitt oppnådd i Stovner kirke. Et felles hus og involvering av begge menigheter har skapt et sted for enhet i mangfold.
De internasjonale gudstjenestene har lagt et grunnlag for det som kan være en svært viktig hjelp for migranter til å bygge bredere sosiale nettverk. Marko Valenta (2008: 222) har oppdaget at noen migranter lager seg nettverk bestående av to soner. Den indre sonen består av egne landsmenn, eller mennesker fra samme etniske gruppe. Denne sonen gir mulighet for å ”ta pauser” fra den nye hverdagen langt hjemmefra. Her kan man trekke seg tilbake i et trygt miljø. En viktig del av dette er å snakke sitt eget språk, og slippe å konsentrere seg om å finne de rette kulturelle kodene. Den ytre sonen handler om det man innen nettverksforskning kaller svake bånd (”weak ties”, Valenta, 2008: 12). For ghanserne på Stovner ser det ut til at PMC og ghanesiske landsmenn i Norge former en indre sosial sone, mens Dnk og andre løsere relasjoner utgjør en ytre sosial sone. Balansen mellom den indre og ytre sonen er viktig for at migrantene skal føle at de mestrer sin nye hverdag. Et kirkesamarbeid som på Stovner kan dermed få viktige effekter i et sosialt integreringsaspekt. Alle informantene nevnte en multikulturell menighet som en framtidig mulighet eller drøm. Dette kan tyde på at samarbeidet mellom de to menighetene også har påvirket identitetene deres. Flere møtepunkter og vennskap på tvers av menighetstilhørighet er av avgjørende betydning for at en multikulturell menighet skal kunne bli noen realitet.
Konklusjon
I denne artikkelen har jeg beskrevet noen aspekter ved forholdet mellom en migrantmenighet og en menighet i Den norske kirke som deler kirkebygg. Slike leieforhold eller samarbeid oppstår i stadig større grad både i Oslo og i resten av landet. Etter hva jeg kan se, er min undersøkelse blant de første til å se på dette fenomenet i norsk kontekst. Det er mitt håp og ønske at dette arbeidet kan åpne nye muligheter for videre studier og utvikling av slike samarbeid. Et viktig spørmål er hvorvidt funnene i denne artikkelen er mulige å generalisere. Når man snakker om generaliseringsmulighet er det viktig å være klar over at hver menighet har sine særtrekk. Migrantkirker og norske menigheter representerer et stort mangfold. Stovner menighet har av noen blitt kalt en bedehusmenighet, blant annet på grunn av sitt fokus på misjon. Sammenlignet med mange av Dnks menigheter i Oslo kan man si at Stovner menighet er evangelikal og lavkirkelig. Nøkkelpersoner i menigheten er også opptatt av å ivareta migranter. PMC er en etnisk migrantmenighet hvor konfesjon er viktig. Dette er en motsetning til, for eksempel, de mange karismatiske migrantmenighetene som ofte kaller seg internasjonale og/eller ikke-konfesjonelle (”non-denominational”). Dermed er to faktorer tilstede som gjør samarbeid lettere på Stovner. 1) Nøkkelpersoner i Dnk er åpne for å ha samarbeid med migranter, og 2) migrantmenigheten tilhører ”mainline” protestantisk tradisjon. På tross av dette er det sannsynlig at erfaringer fra Stovner kan være aktuelle også andre steder. Dupliserte studier er nødvendig for å fastslå dette. Uansett viser eksempelet fra Stovner at migrantmenigheter kan tas imot, og samarbeid etableres. Det har blitt vist i denne artikkelen at bruk av et felles rom, og jevnlige felles samlinger (selv om det bare er to ganger i året), har skapt en fellesskapsfølelse. Det er fortsatt store utfordringer på Stovner når det gjelder kontakt og vennskap på tvers av menighetene. Jeg vil hevde at en framtidig, levende, kristen kirke i Norge er avhengig av at kristne fra forskjellige, etniske bakgrunner er i stand til å møtes og bli kjent med hverandre.
Tre praktiske punkt til utfordring
Jeg vil argumentere for at minst tre punkt kan være aktuelle i de fleste samarbeid eller leieforhold mellom migrantmenigheter og norske menigheter:
1) Norske menigheter vil så godt som alltid være i en ”storebrorposisjon”. Selv om Dnk har flere ressurser(bygninger, økonomi, ansatte), må ikke migrantmenighetene oppfattes som klienter eller gjester som ikke kan bidra. Om dette skjer, kan forholdet lett utvikle seg til et vert-gjest-forhold (”patron-client”-relationship) som kan hindre videre samarbeid. Begge menigheter og medlemmene deres må akseptere hverandre som likeverdige menigheter og likeverdige kristne brødre og søstre. Felles arrangementer krever at begge parter involveres.
2) Migrantene må gis rom for å finne balansen mellom indre og ytre sosiale sone. De norske menigheters fokus bør være på å etablere vennskap, samt å hjelpe migrantene med å bygge nettverk. Følgelig vil mange andre utfordringer, knyttet til for eksempel kulturelle forskjeller, kunne løses på naturlige måter.
3) De norske kirkene og norske kristne har et spesielt ansvar for å hjelpe våre brødre og søstre i troen med å finne seg til rette i det norske samfunnet (3. Mos 19,34). I forhold til migrantmenighetene kan dette være hjelp til å finne gudstjenestesteder, utvikle og følge opp sunne lederskapsstrukturer, osv.
– Først publisert i Luthersk Kirketidene 5/13
Noter:
Tall hentet fra Kristent Interkulturelt Arbeids (KIA) lister: Anslagsvis 44 av totalt ca 90 migrantmenigheter i Oslo leier menighetslokaler av norske menigheter. Disse tallene er noe flytende.
[1] For fullstendig referanseliste og mer om annen litteratur, se Holtskog (2013).
Referanser:
Gulsett, H. (2007). Dere er alle en i Jesus Kristus – En studie av en flerkulturell menighet.
Upublisert masteroppgave i planlegging og lokalsamfunnsforskning.
Tromsø: Universitetet i Tromsø.
Holtskog, S. (2013). One House, Two Churches? An empirical study of the relationship
between a migrant church and a Church of Norway (Den norske kirke) congregation who share a church building. Upublisert masteroppgave i praktisk teologi (tilgjengelig i Brage). Oslo: Det teologiske menighetsfakultet.
Knott, K. (2005). The Location of Religion – A Spatial Analysis.
London: Equinox Publishing Ltd.
Valenta, M. (2008). Finding Friends After Resettlement: A Study of the Social Integration of
Immigrants and Refugees, their Personal Networks and Self-Work in Everyday Life. Doktoravhandling i sosiologi og statsvitenskap.
Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). http://ntnu.diva-portal.org/smash/get/diva2:123228/FULLTEXT01 (Nedlastet 28 Sept 2012).
Wartena, S., Bertram-Troost, G., og Miedema, S. (2008). ‘Christian Immigrant Youth from
the Maranatha Community Transformation Centre: In between Family, Church and School. A Case Study in Amsterdam Zuidoost’, i M. Jansen og H. Stoffels (red.),
A Moving God: Immigrant Churches in the Netherlands. Zürich: Lit Verlag.
[i] Tall hentet fra Kristent Interkulturelt Arbeids (KIA) lister: Anslagsvis 44 av totalt ca 90 migrantmenigheter i Oslo leier menighetslokaler av norske menigheter. Disse tallene er noe flytende.
[ii] For fullstendig referanseliste og mer om annen litteratur, se Holtskog (2013).