Teksten er skrevet av Mari Almås
I håp om å få input og inspirasjon gikk jeg nokså uvitende på det åpne foredraget med Shane Claiborne på MF torsdag 5. juni. Visste ikke stort mer om han enn at han var amerikaner og verdt å høre på, så ingen store forventninger som skulle innfris. Det var varmt, utrolig varmt, så jeg var kanskje ikke som mest mottakelig, men jammen fikk jeg ikke både input og inspirasjon. Shane var enkel å høre på, han var morsom og lett å følge, og jeg ble berørt. Berørt og utfordra.
Han hadde vokst opp i et kristen hjem og i kristent barne-og ungdomsarbeid og hadde forsåvidt hatt det fint med det. Men så sa han «kirken lærte meg å tro, men ikke å leve». Aha-opplevelse nr 1 for meg. Hvordan skal man få det der med tro og hverdag til å henge helt sammen? Hvordan skal man ta med seg det man lærer i kirken og som føles så lett å naturlig i en trygg kristen sammenheng, ut i en virkelighet som er brutal og full av utfordringer? For Shane kom troen hans til liv først når han møtte mennesker i ekstremt vanskelige livssituasjoner. Hjemløse på gata i nabolaget i Philadelphia der han flytta for å studere. Mennesker som levde i en virkelighet der tap, nederlag, ydmykelse, vold og sult var sant og reelt. Han fikk sin aha-opplevelse og innså hva det å leve i tro faktisk kan bety i praksis. For han har det å leve som kristen blitt konkret gjennom å leve for å elske mennesker, dele det han har med de som ikke har, bo i et felleskap som deler alt og åpner hjemmet sitt for de som trenger det…. Veldig veldig utfordrende for meg som elsker å bo alene, som syns jeg sliter med å få pengene til å strekke til (fordi jeg bruker altfor mye på meg selv…) og som får litt hetta når det ringer på døra uten at jeg har en avtale!
«Det beste man kan gjøre med det beste i livet er å gi det vekk!»
Dette er en setning som surrer i hodet etter denne dagen. Utsagnet kom fra en opplevelse Shane delte fra Calcutta.
Shane fortalte oss om hvordan han, superivrig hadde etter mye om og men fått kontakt med moder Theresa og hadde reist til Calcutta for å jobbe sammen med henne i slummen. Han fortalte om gutten som hadde fått en is. Det var bursdagen til gutten og en is var noe han aldri fikk. Hans første reaksjon men isen i hånden: ”alle sammen, kom å smak!” Gutten sa at dette var for bra til at jeg kan ha det for meg selv og lina opp alle de andre ungene sånn at alle skulle få et slikk hver…
Som ungdomsarbeidere lærer vi ungdommene gjennom lederkurs og konfirmantundervisning mye om kristendommen og kristen tro, både gjennom konkret undervisning og gjennom aktivitet i kirken. Det er en bra greie! Men jeg tenker at hvis vi ikke lærer dem noe om hvordan de kan leve et liv med og i tro, så har de kanskje ikke så mye å ta med seg ut i sine virkeligheter!
Og dette er stor utfordring: hvordan lærer vi folk å LEVE???
Veldig enkelt og veldig vanskelig… Jeg tenker at vår viktigste oppgave er å vise ungdommene Guds kjærlighet og Guds nåde. Mene noe med WWJD armbånda vi går meg, BRUKE dem som påminnelse og utfordring til oss selv. Hva ville Jesus gjort? Hvordan ville han møte ungdommene? Hvordan ville han lyttet til dem?
For meg og sikkert mange med meg, er det beste vi har i livet å føle oss sett, hørt og elsket. Det å føle seg sett, hørt og elsket for en ungdom midt i sin virkelighet, uro og hverdag kan faktisk være med på å forandre livet. For meg som ungdomsarbeider er det mitt største og viktigste (og mest utfordrende).
«Det beste man kan gjøre med det beste i livet er å gi det vekk!»
Seminaret til Shane Claiborne på mp3: