Skrevet av Idun Strøm Sefland
Etter sommeren 2011.
Hvordan har sommeren vært? Det er det vanlige spørsmålet etter en lang sommerferie, tilbake igjen i hverdagen etter ukesvis med fri. Men i år er det ikke sikkert svarene på spørsmålet blir helt som de pleier.Blikkene er kanskje mørkere. Ordene har kanskje en annen dybde. Noe var annerledes denne sommeren. Det gjør at ting også kan bli litt annerledes når de vanlige dagene skulle vært tilbake. For ingenting er helt som før.
22. juli 2011 er en svart dag i Norges minne. Noen erfarte hendelsene på kroppen og sto midt i det som skjedde, enten som involverte, som pårørende, som venn eller kanskje som redningsmannskap. Andre sto i sirkelen utenfor den innerste kjernen. De kjente kanskje noen som ble sterkt preget av det som skjedde, eller merket at terroren traff dem med en kraft de ikke helt skjønte der og da. Andre igjen sto mer i periferien av hendelsene. Likevel merker de kanskje at det ristet under føttene, og at tankene har blitt tyngre. Uansett hvilken avstand hendelsene på Utøya og i Oslo 22. juli har fra våre liv, er det nærmest umulig å være uberørt. Reaksjonen er like forskjellige som vi mennesker er ulike. Behovene i etterkant vil også variere.
Når vi treffes igjen i det kristne ungdomsarbeidet denne høsten er det med sommerminner vi veldig gjerne skulle vært foruten. Men midt i opplevelser som rommer en nærmest ufattelig smerte, er Gud. Kirken har hatt en viktig rolle i bearbeidelsen av det som skjedde. Vår oppgave er ikke ferdig. I møtet med ungdom i kirken og i kristent ungdomsarbeid har vi mulighet til å fortsette prosessen med å jobbe oss gjennom de vanskelige erfaringene. Vi får en sjanse til å vise at det kristne fellesskapet har en egen kraft. At Gud finnes, og at han har trøst til alle som gråter. At kirken har takhøyde nok for skrik og spørsmål. At vi kan bære hverandres byrder. Selv når det er tyngre enn vi tror vi kan klare. Og ikke minst, at meningsløsheten ikke skal få det siste ordet. Hvordan skal dette skje? Ved at vi tør å være sammen med hverandre og sammen med Gud. Det kan virke som en umulig oppgave å tråkle sammen alt som er revnet. Men det enkle er ofte det beste. Ved å åpne opp for at det som tar så mye plass i hjertene får plass i fellesskapet, blir det sakte men sikkert levelig. Hvordan dette skal skje finnes det ingen ferdige svar på. Fasiten ligger på den enkelte plass og i hvert enkelt ungdomsmiljø. Den enkelte ungdomsleder må finne ut av dette på sin måte, aller helst i fellesskap med kollegaer eller frivillige medarbeidere. Men ingen av oss kan la det ligge. Til det er det altfor viktig.
Her finner du noen gode råd og refleksjoner om sorgarbeid blant ungdom som du kan ta med på veien:
http://www.ungsorg.no/
Trenger du noen å snakke med om disse tingene er du velkommen til å ta kontakt med nettpresten: https:
//www.nettkirken.no/samtale/mot-nettprestene