HVA SIER BIBELEN OM ALKHOL?

I diskusjonen om alkoholforbruk, er det mange som henviser til Bibelens syn på saken. Både de som står for totalavhold og de som står for måtehold, finner bibelvers for å støtte opp om sitt syn. I denne artikkelen, som bygger på Gunnar Heienes foredrag «Holdninger til rusmidler. Hva skal vi formidle og hvordan?» som Rusfri arrangerte 6. april 2005, ønsker vi å legge frem noen av argumentene som finnes i alkoholdebatten.

“Drikk ikke lenger bare vann, men bruk litt vin for din mage og fordi du så ofte er syk” (1. Tim. 5,23). Dette rådet fra Paulus til vennen Timoteus har vært et kjærkomment argument i mang en alkoholdebatt når kristne måteholdsfolk har forsøkt å overbevise avholdsfolk om at de tar feil. Salme 104,15, som priser Gud for vinen som gjør menneskene glade er et annet argument. Men nokså raskt har det kommet svar på tiltale, med henvisning til skriftsteder som ser ut til å peke i en annen retning: “Drikk dere ikke fulle på vin; det fører til utskeielser” (Ef. 5,18) og “Derfor er det riktig ikke å spise kjøtt eller drikke vin eller gjøre andre ting som fører din bror til fall” (Rom. 14,21). Helt fra Noas dager (1. Mos 9,20 – 27) har misbruk av alkohol ført til at mennesker har kommet i vanskelige situasjoner og fått erfare syndefallets virkninger. Ikke minst har profetene avslørt hva misbruk og drukkenskap kan føre med seg av menneskelig fornedrelse og lidelse: “Ve dem som står tidlig opp om morgenen og jager etter sterk drikk, som sitter lenge utover kvelden og blir hete av vin. Når de holder fest, har de lyre og harpe, håndtrommer, fløyter – og vin. Men Herrens gjerning enser de ikke, de har ikke syn for hans henders verk” (Jes. 5, 11 – 12).

Det fantes en slags «avholdsbevegelse» som omfattet en del mennesker allerede i det gammeltestamentlige samfunn. De som skulle styre og lede ble advart mot rusdrikk.
Prestene hadde ikke lov til å drikke vin eller sterk drikk mens de gjorde prestetjeneste (3. Mos. 10,9), og nasireerne avla løfte om aldri å drikke vin og annen sterk drikk (4. Mos. 6,3).

Denne tosidige vurdering møter vi også i NT. Samtidig som Jesus kunne forvandle vann til vin i bryllupet i Kana (Joh. 2,1 – 11) og fikk tilnavnet «storeter og vindrikker» (Matt. 11,19), møter vi advarslene mot drukkenskap og utskeielser både i evangeliene og i brevene. Noen ganger er det tanken på endetiden og Herrens dag som er motivasjonen, andre ganger er advarselen mot drukkenskap begrunnet med at de kristne ikke lenger lever som hedninger: Det er nok at dere i den tid som er gått, har levd på hedensk vis i utsvevelser og sanselighet, i drikk, festing og fyll, og har drevet med forkastelig avgudsdyrkelse (1. Pet. 4,3). Særlig blir det innskjerpet at kristne ledere, biskoper og diakoner, ikke må være drukkenbolter, for at tjenesten ikke skal bli undergravet (1. Tim. 3,3.8).

En tredje argumentasjonsmodell som vi møter i NT, og som vel er den som har spilt størst rolle for den kristne avholdsbevegelsen, er basert på nestekjærlighetsbudet, med henvisningen til «den svake bror» som trenger den sterkes solidaritet, slik vi allerede har sett det i Rom. 14,21, som taler om å avstå fra å spise kjøtt, drikke vin eller gjøre andre ting som «fører din bror til fall». Tankegangen hos Paulus er at dersom noen av Guds gode gaver hindrer noens tilgang til Guds rike, må man som kristen gi avkall på dette.

Noe absolutt, bindende argument for totalavhold som det eneste mulige standpunkt i kristen etikk er Paulus’ argumentasjon om tanken på omsorg for nesten likevel ikke. Snarere kan vi tale om et «situasjonsbestemt» avholdsstandpunkt, som lar bruk eller ikke-bruk være avhengig av den konteksten en befinner seg i, altså en form for punktavhold. Det som gjør argumentasjonen hos Paulus så spennende og anvendelig, også i nye situasjoner og problemer, er jo nettopp at han ikke binder samvittighetene ved å pålegge et bestemt standpunkt, men at han overlater avgjørelsen til den enkelte kristne, etter en nøye overveielse av situasjonen, slik den fremtrer når ikke bare hensynet til egne behov og interesser, men også andre menneskers skjebne, blir belyst.

Men det finnes altså orienteringslinjer. Vi har sett noen av dem. Det dreier seg om forståelsen av Guds skaperverk, synet på menneskets situasjon i spenningen mellom de gode skapelsesgavene og syndens splittende og ødeleggende tendens, Gudsriket som det overordnede perspektiv for den kristne, og nestekjærlighetsbudet som det etiske grunnprinsipp, som alle andre etiske normer og regler må sees i lys av. Ut fra disse perspektivene er det naturlig at mange kristne vil trekke den konklusjon av totalavhold er det standpunkt som best ivaretar den kristne etikks anliggender. Men det er også forståelig om kristne kommer til den konklusjon at de ikke vil avvise all bruk av alkohol, men i høyden vil være «situasjonsbestemte» avholdsfolk.

Kanskje er noe av grunnen til at kristne kommer til ulike konklusjoner her at situasjonen faktisk fortoner seg noe forskjellig. For dem som daglig lever i nærkontakt med mennesker som av terapeutiske grunner ikke kan innta noe annet standpunkt enn totalavhold, vil svaret ofte gi seg selv. For andre som ikke i så sterk grad lever i denne konteksten, vil det ofte være andre hensyn som blir utslagsgivende. Vi trenger i dag først og fremst å forene kreftene i felles kamp mot de krefter og tendenser som er med på å gjøre rusmisbruk til et hovedproblem både i vårt eget samfunn og i andre deler av verden. Her ligger det store etiske utfordringer som vi kan stå sammen om, både på tvers av avholdsstandpunkt og livssyn. Den kristne etikk er jo ikke en eksklusiv etikk, men inneholder også en allmennmenneskelig side, som gjør det mulig for oss å argumentere også på fornuftens plan. Sammen kan vi skape sunne holdninger til alkohol, og i alle fall oppfordre til ettertanke rundt eget forhold til alkohol.

Relaterte artikler

• Alkohol: “Djevelens urin”?
• ”Men det har ingenting med at eg er kristen å gjera!”
• Kristen ungdom og drikking?
• Å møte ungdommer fra hjem med alkoholproblemer
• Rusforebygging