Skrevet av Fredrik Arstad
Vi spurte gatepresten i Oslo om: «Hvordan kan ledere i et ungdomsarbeid møte ungdom som har foreldre som ruser seg«.
«Takk for et viktig spørsmål! Jeg vil svare i tre deler: Først om hvordan vi i ungdomsmiljøet snakker om å ha det vanskelig hjemme, så om hvordan vi møter en som ønsker å snakke og til slutt litt om meldeplikten.
Alle mennesker har oppturer og nedturer. Alle strever med livet til tider. Og i alle ungdomsmiljøer 
finnes de som akkurat nå har det vanskelig, og som bærer på det alene. For de som har foreldre som ruser seg, kan det være utfordrende eller umulig å finne ordene og beskrive hva som skjer hjemme. Mange vil strekke seg langt for å beskytte og forsvare foreldrene sine. De kan være usikre på om det som skjer hjemme er galt, og ikke minst skamme seg over at ting ikke er som i “alle andre perfekte familier” (som i virkeligheten knapt finnes). Vi mennesker har en lei tendens til å rangere hverandre, og når man har det tøft er det lett å sette seg selv nederst og kjenne på alt det man må skjule når man er sammen med andre.
En viktig motgift mot skam, er alminneliggjøring: Å si noe om hvor vanlig det er å ha det vanskelig generelt, og å ha det tøft hjemme. Dette kan vi snakke om uten å spesifisere hvor aktuelt dette er for gruppa, eller hvem som kjenner på det. Alminneliggjøring bidrar til at de som har foreldre som ruser seg kan tenke “kanskje er dette så vanlig at jeg kan snakke høyt om det med noen?”.
Dersom en ungdom som har det vanskelig hjemme tar kontakt med deg, er det viktigste du kan gjøre å lytte. Å fortelle om hvordan man egenlig har det, kan oppleves som et stort og usikkert skritt. Du kan være den første de snakker med. Da kan en velment henvisning videre til helsesøster eller barnevern, oppleves som en avvisning. Det kommer en tid for å oppmuntre til å søke annen hjelp. Men først er det viktig å lytte og spørre etter hvordan det er å være ham/henne, hva han/hun føler på og opplever her og nå. En hånd på skuldra er til mer hjelp enn en hånd som vil peke på andre hjelpere.
Samtidig finnes det situasjoner som er så alvorlig at politi eller barnevern må gripe inn og hindre at ungdom blir skadet. Da har vi meldeplikt, og derfor kan vi ikke love at vi “ikke skal si det til noen”. Når en ungdom opplever rusrelatert vold eller overgrep hjemme, er hensynet til ungdommens beste viktigere enn å holde på hemmeligheten. Da er det enkleste du kan gjøre å ringe alarmtelefonen for barn og unge (tlfnr 116 111) , som alltid er åpen.
Det er ikke alltid lett å vite hva man skal gjøre. Rådfør deg gjerne med andre ledere eller ansatte, men gjør dette i en fortrolig sammenheng og på en måte som beskytter den aktuelle ungdommen best mulig. Det går an å dele et “case” med fakta om ungdommens situasjon, uten å avsløre navnet på ungdommen eller detaljer om hvordan han/hun har det. Selv om vi kan rådføre oss, må vi unngå å gjøre en ungdoms vanskelig situasjon til en “snakkis”.
I alt dette: Vær frimodig på at du er viktig, og at du kan bety mye. Når noen tar kontakt med deg, er det noe ved deg som har gitt grunnlag for tillit, og som de opplever som en støtte. Dersom du møter dem helhjertet og med et ønske om å være til hjelp, vil du komme til å være nettopp det..»
Hilsen Jan Christian Nielsen
Gateprest for ungdom i Oslo
Tilbakelinking Vanessa Smith