Skrevet av Jane Christin Siewartz Dahl

Min historie

Jeg heter altså Jane Christin, er 21 år, og kommer fra Spydeberg, ei lita bygd i Østfold. Jeg ser ut som alle andre, men jeg har en historie mange andre ikke kan forestille seg en gang. For 13 år siden ble faren min syk. Han fikk diagnosen manisk depressiv, den formen som nå kalles unipolar lidelse, som vil si at han har den depressive delen. Jeg var 8 år da pappa først ble syk, og han har vært syk siden.

Jeg vil starte med å fortelle dere litt om hva pappas sykdom går ut på. Det er en lidelse som går på humøret, og som medfører lange, vedvarende depresjoner. Den dagen vi skjønte at pappa var syk, kom jeg hjem fra skolen, og fant pappa sittende på kjøkkengulvet. Han strigråt, og mamma satt og trøstet ham og holdt rundt ham. Min store, sterke pappa gråt sammenhengende i tre dager.

Det tungsinnet som følger pappas sykdom, gir også ekstreme sinneutbrudd. For småting, som et melkeglass som veltet ved frokostbordet, eller lek mellom meg og mine to søstre som ble litt for høylytt, kunne føre til at pappa rett og slett eksploderte. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å sammenlikne pappas øyne med djevelens, for når han ble så sint, lyste de av ren ondskap, de ble som to sorte, harde, kalde hull.

Etter hvert som jeg ble eldre, og forsto mer av pappas sykdom, ble det også en stor trussel for meg at jeg kunne risikere å finne pappa død når jeg kom hjem. Depresjonene førte ofte til selvmordstanker, og pappa har flere selvmordsforsøk bak seg. Jeg ble redd for at jeg skulle finne pappa etter et slikt forsøk. For det meste har han kun planlagt selvmord, og ikke rukket å utføre dem, men da jeg gikk på ungdomsskolen, valgte pappa å gjøre det han kunne for å avslutte livet sitt. En kveld da han var innlagt på en psykiatrisk institusjon, fant han fram en pose med tabletter han hadde spart opp, og svelget tre hundre av dem før han sovnet. Det er tredobbel dødelig dose. Da de fant ham morgenen etter, var det for sent å pumpe ham, medisinene hadde vært for lenge i kroppen hans, og vi måtte bare vente og se hva som skjedde. Etter flere dager i koma, respirator og så sterkt hallusinerende, våknet pappa, og etter en uke ble han utskrevet – uten skader. Den eneste måten å forklare akkurat det på, er at det er et mirakel. Folk ba for ham hele tiden mens han lå på sykehuset, og jeg er ikke i tvil om at forbønnen gjorde at han kom seg gjennom det hele. Hvordan kan man ellers overleve det som skulle drept deg hele tre ganger..?

Å snakke åpent

Mamma og pappa har alltid snakket åpent med meg og søstrene mine på 20 og 14 år om pappas sykdom, og vi har vært åpne om det også til folk rundt oss. Ved å bryte det tabuet som psykiske sykdommer er, har vi ikke bare oppnådd en utrolig støtte fra folk rundt oss, men vi har også dermed hatt muligheten for å få forbønn fra mange hold. Vi har ikke vært alene. Det å vite at folk har lagt oss fram for Gud, har vært en styrke.

Bibelen sier at vi skal bli som barn for å komme til Gud. Guds rike hører barna til. Og Gud refereres stadig vekk til som en Far. Jesus sier at Gud er vår far. Vel, hvis Gud er som min far, er han ikke særlig mye tess. Allikevel, så er jeg kristen, og jeg tror fullt og helt at Gud er god. Hvordan er det i det hele tatt mulig? Hvordan kan jeg være som et barn innfor Gud, når jeg har så mange dårlige erfaringer med å være et barn? Det er det jeg har lyst til å si noe om til dere her i dag.

Men Gud da…?

Jeg tror at når man opplever så store kriser som det jeg og min familie har gjort, så får det et av to utfall for Gudstroen. Enten, så blir man rasende sint på Gud, som kan la verden være så vond, så urettferdig og så vanvittig vanskelig og tøff. Eller så klamrer man seg til Gud, som det eneste faste holdepunkt i en turbulent hverdag. Jeg har vært sint på Gud. Jeg skjønner ikke hvordan en som har all makt, i himmel og på jord, kan la sine barn gå igjennom det helvetet som vi har gått i gjennom. Jeg skjønner ikke hvorfor noen skal oppleve alt det vonde, og andre ingen ting. Verden er urettferdig, og jeg forstår ikke hvordan Gud kan la det være sånn. Jeg er sint på Gud, og jeg lar meg få lov til å være det. Gud har sagt at vi kan komme til Ham med alt som ligger oss på hjertet, ikke bare med lovordene. Jesus gjorde selv det, da han hang på korset. Han ropte ut sin fortvilelse til Gud: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Det kan kjennes sånn noen ganger, når livet består av stadig nye nedturer.

Men jeg har ikke kunnet stoppe der. For samtidig som jeg har følt på all forvirringen og sinnet og frustrasjonen, så har jeg også sett at jeg trenger noe å klamre meg til. Når min verden rokkes ved grunnvollene sine, når min far blir som et barn, og jeg må passe på ham, når døden plutselig er nærmere enn livet, og når den personen som skulle stått for min trygghet, plutselig skaper en ekstrem utrygghet rundt meg, da er jeg nødt til å ha noe som aldri endres. Noe som tåler alle stormer, alle utfordringer, alle svingninger. Og jeg har skjønt at denne noe er en noen, det er Gud. Gud er alltid der for meg. Jeg kan komme til Ham med alle mine følelser, min redsel, mitt sinne, min angst for morgendagen. Å vite at det finnes en person som aldri svikter, har blitt mitt sivstrå, det jeg har klamret meg til. Å kunne legge alt det vonde i Guds hender, la Han ta mine byrder, det har gjort at jeg har overlevd. Jeg står ikke alene i dette.

Det har betydd veldig mye for meg å vite at Gud er ikke en gud langt borte fra meg, en Gud som sitter på sin høye trone og titter ned på menneskene på jorda som om det er et skuespill, laget bare for å more Ham. Gud har selv levd her. Gud har selv opplevd å få slengt stygge ord etter seg, andres sinne ramme seg, å føle seg forlatt og sviktet av alt og alle. Min Gud er en personlig gud. Vår Gud er en gud som forstår. Som vet hva det vil si å lide. Det at noen kan si ”jeg vet hvordan du har det” – og faktisk vite det – er fantastisk. Og det kan Gud.

En enkel konklusjon: Gud er…

Jeg har kommet fram til en ganske enkel konklusjon – bare i Gud har min sjel sin ro. Han er min klippe, og jeg vet at selv om jeg vakler, vakler ikke Han. Det er det eneste jeg vet sikkert i min hverdag. Det kommer dager da jeg ikke vet hva som skjer neste minutt en gang, dager da jeg ikke vet om livet mitt nok en gang vil rakne, eller om det vil holde sammen i sømmene gjennom en ny storm. Da vet jeg allikevel at Gud er den samme, i går og i dag, ja til evig tid.

Men hvis Gud ikke er som min far, hvordan er Han da? Jeg tror vi skal bli flinkere til å se på andre sider av Gud som nevnes i Bibelen også. Det er ikke helt sant at Gud er som en far. Gud er som en bedre far enn vi noen gang kan ha her på jorden. Gud er en far uten feil. Uten sykdom, uten sinne, uten mangler. Gud er en perfekt far.

Gud er også som en mor. En bedre mor enn vi noen gang kan ha her på jorden. Gud er en mor, eller far, som elsker oss betingelsesløst, som gir oss den føden vi trenger, som gir oss trøst, som bærer oss i sin favn.

Gud er som en hyrde. Som vokter over oss, tar vare på oss. Som leter etter oss når vi går oss bort, og som jubler når vi vender tilbake.

Gud er som en tjener. Som ønsker å gjøre alt til det beste for oss. Som ønsker å tjene oss, dersom vi ber Ham og lar Ham.

Gud er vår medvandrer. Som lytter til våre historier, som går på veien sammen med oss. Som nikker når Han hører det vi forteller av vonde ting, og som forstår. Som har lyst til å høre mer. Som smiler over våre gode opplevelser, og som ønsker at vi skal fortelle om dem også.

Gud er vår klippe. Den vi kan støtte oss på. Den som ikke vakler, når alle andre rundt oss gjør det. Når vi selv vakler. Han er den som løfter oss opp når vi faller, igjen og igjen og igjen, og som aldri gir opp.

Vondt

Så skjer det mye vondt i verden. Jeg tror ikke at Gud står bak det. Det passer ikke sammen med at Gud er kjærlighet. Ingen kjærlig gud vil at folket sitt skal gå gjennom lidelse. Det finnes onde makter i verden, og jeg kan ikke annet enn å tillegge dem skylden. Jeg vet ikke hvorfor Gud, som er allmektig, ikke bryter inn. Jeg har ikke noe svar å gi. Kan Han ikke, er Han ikke allmektig. Vil Han ikke, er Han ikke god. Jeg velger å tro at jeg vil få svaret en gang. Jeg er ikke fornøyd med det, og det sier jeg til Gud. Men da Gud ga oss fri vilje, valgte vi mennesker å gjøre det onde, og det onde fikk grobunn i verden. Kanskje kan ikke Gud gripe inn, uten at vi mister styringen og ansvaret over oss selv.

Kanskje er det beste Han kan tilby for at vi fortsatt skal være vår egen sjef, å gå sammen med oss. Uansett hvorfor det vonde skjer, vet jeg at Jesus går tett ved sida mi, og vet hvordan det er å ha det vondt. Han lytter. Jeg tror ikke at Gud har en mening med alt, ikke det onde i utgangspunktet. Men jeg tror at Gud kan gi alt en mening. Gud kan bruke det vonde til noe, Gud kan gjøre så man får noe ut av det, tross alt. Jeg tror at det at jeg har gått igjennom så mye, har gjort meg bedre utrustet til å takle motgang.

Det har knyttet meg sterkere til familien min, og det har knyttet meg sterkere til Gud. Det hjelper meg å forstå andres smerte. Og jeg føler at Gud nå hjelper meg slik at jeg ved å fortelle min historie, kan hjelpe andre til å få et språk på egne erfaringer, til å forstå andre bedre, og til å se Gud på nye måter. Å være som et barn innfor Gud, er så mye mer enn å være som et barn for dine foreldre. Guds fang er alltid åpent, det er alltid plass til deg å krype opp dit. Gud sitter aldri på kjøkkengulvet og gråter.

Relaterte artikler

• Om å miste hverdager
• Alle følelser er sterkere på leir
• Tro til å klage – Å lese Salmenes bok i møte med sykdom
• Anmeldelse av “Mens du er ung” av Jostein Ørum
• Svovelandakt om utenforskap