Skrevet av: Randi Raustøl
«DU FRYSER OM VI IKKE GRIPER INN»
I fasten før påske, som er en annen ventetid i kirken, så prøver mange å avstå fra noe. Ikke fordi den tingen er feil eller dum, men fordi den tingen kanskje tar tid og vil merkes når den er borte. Jeg har prøvd noen ganger, å rydde litt plass i hverdagen min for å forberede meg til påsken som skal komme sin sårhet, nåde og glede. Av og til klarer jeg det, å avstå fra noe, og andre ganger klarer jeg det ikke. Men det er en fin ting å prøve. I advent gjør jeg ofte det helt motsatte. Jeg skaffer meg flere ting, på alle mulige måter. En greie med meg er at jeg elsker lys. Virkelig elsker. Så når julegatene tennes i gatene da løper jeg dit, varm i hjertet og med estetisk glede inni meg. Også handler jeg: godteri, gaver, pynt, kaker, engler, stjerner og ja, lys. Jeg går meg helt vill, pynter og rigger til hjemme. Det blir fint. Det gjør det. Og jeg har pynta i år også. Men det gir ikke meg ro og plass til å tenke på hva som vil komme. Ikke når rigginga ikke gir rom for fokus på det lille barnet, som helt overgitt lar seg bli holdt av oss. Det lille barnet, som kom for alle, for å vise at verden er holdt av Gud. Det er stort? Det er mystisk? Og jeg tror det er sant.
Julegleden blir fort litt lett og rosa her hos oss, om du skjønner: det er det lille søte Jesusbarnet omringet av engler, søte små lam og stjerneklar himmel. Budskapet om Gud som ble menneske rommer så mye mer. I en av julesangene på Kronprinsparets Fonds nye julecd, synger Thomas Dybdahl: «du er et barn som ligger på et steingulv, du fryser om vi ikke griper inn». Dette er også julens budskap, at inkarnasjonen gjør Gud berørt av verden, at han tar del i menneskenes lidelse og glede. Det er ikke noe rosa over det, og jeg tror det betyr noe mer enn at Gud føler med alle som fryser. Jeg tror Gud kjenner det på kroppen, jeg tror det er denne virkeligheten Jesusbarnet har med seg. Det er nesten som vi ikke vil forholde oss til det, at Gud ved Jesus blir et lite barn som fryser om vi ikke varmer han. Også sier det noe stort om menneskets verd, om alle Guds mennesker. For hvert menneske på jorden kan holde og varme det lille Jesusbarnet. Alle mennesker er rommet inn av den mystiske og overveldende hendelsen julenatt. Og ikke bare de sidene i oss som jubler over opplyste julegater, men også det i oss som trekkes mot en sidegate med mindre belysning.
Advent handler om raggsokker, gløgg og fine lysslynger. Det er fint å feire og å glede seg over varmen og hverandre. Men advent er også en fastetid, en tid da kirken kles i lilla og vi venter og forventer noe som skal komme. En Gud som vet om alt i menneske, ja, alt i meg, og som allikevel vil holdes ved Jesusbarnet, må være noe av det aller største. God advent, folkens!
Foto: http://www.flickr.com/photos/wheatfields/3254871687/