Skrevet av Jane Christin Siewartz Dahl

I flere år har jeg vært med på å arrangere rettferdighetsmåltid for ungdommer. De kommer til en konfirmanttime, og har fått beskjed om at denne dagen skal vi spise sammen, slik at de ikke trenger å ha spist før de kommer. Ved ankomst får de utdelt ulike fargede lapper. En liten gruppe, gjerne bare 2-3 stykker, får én farge, deretter plasseres de andre i stadig større grupper. Disse gruppene skal representere land eller verdensdeler ungdommene for de neste timene skal tilhøre. Hvilke land eller verdensdeler vi velger, kommer an på hva som er temaet, er måltidet i forbindelse med årets fasteaksjon, er det fint å velge land derfra for eksempel. Ofte har vi brukt USA, Norge og et prosjektland eller misjonsland. Norge har et middels antall personer, mens minst halve gruppen bør tilhøre det fattige landet.

Deretter kommer maten, uten at ungdommene vet noe annet enn hvilket land de representerer. Og her kommer det store poenget: USA får mat i massevis, mye mer enn de kan spise. Her kan det diskes opp ulike retter, eller man kan velge å gå for en stor porsjon gryterett, med masse kjøtt og tilbehør. Brus er en selvfølge til maten, og disse skal også serveres av egen kelner. Om en ønsker en litt lettere variant, som kan stelles til litt mer i forveien, kan man lage kveldsmat. USA får da masse rundstykker, med mye godt og variert pålegg, juice, saft og brus å drikke til.

Norge derimot, får så alle blir mette, og kanskje blir det ørlite til overs, men ikke mye. Men de får passe med kjøtt i gryta, og de får saft å drikke til maten. Velger man rundstykker, får denne gjengen nok rundstykker til alle, og et par forskjellige pålegg som ost og syltetøy, og melk til maten.

Det fattige landet, de får ris. En bolle med ris, hver sin tallerken, og ikke noe redskap, de må spise med hendene. De får vann å drikke, men farget med konditorfarge, slik at dette ikke ser særlig fristende ut. Med rundstykkevarianten får denne gruppen SALTE rundstykker. De skal være såpass salte at det egentlig ikke frister å spise de.

I starten tror ungdommene du tuller. Men det gjør vi ikke. Dette er maten, og det er bare å spise. Noen vil prøve å forhandle. Man må ha sterke ledere som kan hindre overløpere og tyveri. De rike vil antakeligvis ønske å dele, men det går ikke. Det er deres mat, det er de som har jobbet for den.

Når måltidet er over, kommer det store utropstegnet. Når USA og Norge er mette, tar man rett og slett restene (og særlig hos USA vil det være mye rester) og kaster det rett i søpla. For øynene på alle sammen.

Ungdommene vil protestere. Og mange vil nok føle at det er fælt å skulle kaste så mye mat. Men dette er noe av det som er mest virkningsfullt med hele opplegget. Da får man virkelig øynene opp for hva det er vi holder på med. Dette er manges virkelighet. Og vi som er ungdomsledere, vi tuller ikke. Dette er ikke en lek. Vi har ikke tenkt å dele på maten til slutt.

Om dette gjøres på leir, er det fint å gå og grille etter noen timer (uten å si noe om at man skal gjøre dette). Er det en vanlig konfirmanttime, kan ungdommene fint klare å være sultne til timen er slutt og de kan gå hjem.

Resten av timen snakker vi litt om urettferdigheten i verden. Om at det vi opplevde, er slik verden fungerer mange steder i dag. At det er en rettferdig fordeling, i den forstand at den er riktig i forhold til hvordan ressursene er fordelt. Men at det virkelig er urettferdig. Alle får komme med sine synspunkter, de får fortelle hvordan det opplevdes, enten de hadde mye eller lite. Det kan komme mange reaksjoner, og mye refleksjoner. Er dette nær til fasteaksjonen, kan man godt begynne en innsats i forhold til denne, som å begynne å gjøre i stand fastebøssene, eller gjøre klar brosjyrer som skal sendes ut.

.

Rettferdighetsmåltidet er urettferdig. Det stikker i magen å skulle gjøre det. Det stikker i magen å oppleve det på egen kropp. Og det levendegjør at verden er urettferdig. Det er en vekker, om at vi har et ansvar, vi som har mye. Vi kan gjøre en innsats, for å utjevne forskjellene.

Det finnes mange slike opplegg. Handelsspillet til Kirkens Nødhjelp er et annet.

Denne typen læring, der vi selv får føle på urettferdigheten, kan være en god måte å lære ungdommene opp til å se verden utenfor sitt eget ego.  Lære dem å få en ny forståelse av hvordan andre har det. Lære dem å se at det går an å hjelpe til.

Lykke til!

Foto: http://www.flickr.com/photos/foreverdigital/2971053014/sizes/l/in/photostream/

Relaterte artikler

• Konfirmasjonsopplegg: «Delta konfirmant»
• Konfirmasjonsopplegg: «Nøkler til livet»
• «Fokus og innstilling»
• Å tolke kristen praksis med konfirmantenes språk
• Video: Tankesmie vår 2013