Skrevet av Stian Kilde Aarebrot
35 år, er utdannet teolog og jobber som daglig leder i SubStans. I tillegg jobber han i Sub Church og er forfatter av to bøker

«Dere er verdens lys», sa Jesus. I vår individualiserte verden hører vi isteden «Dere er verdens mange lys». Du er lys, du er lys, og du er lys. Norsk grammatikk stikker kjepper i julene for Jesu lære her. Lys er jo lys både i entall og flertall. Men går du til grunnteksten vil du finne ordet i entall. «Dere er verdens (ene) lys». Det er Kirken med stor K som er verdens lys. Det kristne fellesskapet.

Kristen tro og praksis har alltid vært uløselig knyttet til fellesskapet. Så tett knyttet er disse at det ikke er helt på jordet å si at man ikke kan praktisere troen alene. Det er klart du kan tro alene, be alene og lese Bibelen alene (sant og si har privat Bibellesning kun vært mulige i noen få hundre år) men du verden hvor mye du vil gå glipp av om du planlegger å gå veien alene.

Hvordan skal du for eksempel forholde deg til alle Bibeltekstene som sier «Dere» og «Hverandre»? 100 ganger vil du kommer over «Hverandre» i NT. ”Elsk hverandre inderlig som søsken, sett de andre høyere enn dere selv.”(Rom 12,10). ”Ta derfor imot hverandre, slik Kristus har tatt imot oss, til Guds ære.” (Rom 15,7). ”Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.” (Ef 4,32).”Framfor alt skal dere elske hverandre inderlig, for kjærligheten dekker over en mengde synder.” (1.Pet 4,7). ”Ingen har noen gang sett Gud; men dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss, og hans kjærlighet er fullendt i oss.” (1.Joh 4,12). Det er ikke like lett å elske hverandre i entall.

Om man ser på kristenlivet som livslang trening i å la Guds nåde og kjærlighet få vokse i seg slik at det konsekvenser for hjerte, hender, føtter, og lommebok, vil man raskt forstå hvor viktig det er å være en del av et treningsfellesskap. Jeg har alltid hatt et ambivalent forhold til fysisk trening. Jeg vet at jeg trenger det for å holde meg i form, men dørstokkmila er ofte lengre enn noen gang i forkant av en joggetur, særlig når det er lenge siden forrige gang. I det siste har jeg oppdaget hvor utrolig mye lettere det er å være med på organisert gruppetrening. Det blir lettere å komme seg over dørstokken, og jeg vet at det er en gulrot i vente på andre siden av makspulsen: Badstuen.

Skal du hevde deg i en idrett kommer du ikke unna forpliktende treningsfellesskap. Forpliktelsen og hjelpen og støtten fra trenere og treningspartnere er essensiell for å kunne nå toppen. Nå må vi for all del holde oss unna åndelige konkurranser som kristne, men mekanismene for vekst og modning er de samme innen åndelig trening: Alenetrening er mest slitsomt – å trene sammen er gøy. Alene er det lett å fordømme seg selv – i fellesskapet finnes det støtte og hjelp. Alene hopper man oftere over en treningsøkt – fellesskapet forplikter på en sunn måte. Alene orker man mindre enn om du har noen som heier deg fram. Forkynneren har sett det samme: «Det er bedre å være to enn én; de får god lønn for sitt strev. For om de faller, kan den ene hjelpe den andre opp. Men stakkars den som er alene! Faller han, er det ingen som kan reise ham opp.» (Fork 4,8-10)  

I SubStans driver vi blant annet med askese, eller åndelig trening om du vil. Åndelig trening har ikke stått særlig høyt på kirkens agenda på en god stund, men historisk har det vært en viktig del av kristenlivet. Askese, som betyr øvelse eller trening, har vært en del av kirkens praksis helt siden tidenes kirkemorgen og er på mange måter kirkens åndelige parallell til fysisk trening. Paulus bruker flere ganger sportsmetaforer når han snakker om kristen forsakelse og innsatsvilje: Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner. Jeg løper derfor ikke uten å ha et mål. Jeg er heller ikke lik en nevekjemper som slår i løse luften. Nei, jeg kjemper mot meg selv og tvinger kroppen til å lystre, for at ikke jeg som har forkynt for andre, selv skal falle igjennom. (1.Kor 9,25-27)

I SubStans trener vi på å leve enklere, vi trener på forsoning og tilgivelse, vi trener på ulike former for bønn, vi trener oss i å sette undertrykte fri, vi trener på å hvile, vi øver oss i avholdenhet fra mobiler, internett, oversosialisering osv, og vi trener på å gi og ta i mot. Det kan i blant være så konkret og enkelt som å trene på å lage sunn og bærekraftig mat fra bånn av (Se eksperimentet Mat med SubStans).

Kirken har i lang tid hatt et sterkt fokus på Jesus som frelser og Herre, samtidig som Jesu rolle som Mester og lærer har havnet i bakevja. Så lenge vi bare ser på Jesus som vår personlige frelser vil det være mulig å fortsette den privatiserte trospraksisen. Men om vi ønsker å melde oss opp som elev og disippel av Rabbi Jesus er vi nødt til å forholde oss til de andre i klassen. Jesus gir nemlig ikke privattimer. Og på hans skole er du minst like mye i treningslokalet som på skolebenken. Det hjelper nemlig lite om du kjenner alle hemmeligheter og eier all kunnskap, men ikke har kjærlighet (1 Kor 13,2). Og kjærligheten er ikke abstrakt. Den står til knes i gjørme. Den gir sultne mat, nakne klær, setter undertrykte fri, og arbeider for fred og forsoning. Dette må vi øve på sammen. Og jeg tror det var derfor at Jesus sendte disiplene ut to og to.

Det er nok mulig å leve ut troen utenfor fellesskapet, men jeg velger å snu opp ned på spørsmålet: Ville du valgt å fortsette å jogge alene rundt i vintersørpe hvis Sats hadde tilbudt deg gratis meldemsskap ut livet?

——–

http://www.etterkristus.no/

Relaterte artikler

• Til alle folkeslag – også gamerne: Refleksjon over gamere og Kirken
• Gaming – en naturlig del av kristent ungdomsarbeid?
• Presentasjoner fra UKT-konferansen
• Hvordan forebygge at grenseoverskridende atferd skjer i kristent ungdomsarbeid?
• Midt-Østen – hvorfor er det konflikt og kan den løses?