Skrevet av Christen Christensen
Se for dere et par med slitte sko. Sålene er nedslitte, sømmene er løse. Jord, støv og skitt har farget disse skoene over flere år. Det er slitte sko. Sko som har gått langt. Det er sko som har vært på vandring. Vi har alle hatt noen slitte sko i løpet av livet. Kanskje flere par til og med. Etter hvert blir kanskje noen av disse stående i bortgjemte kott, eller lagt i en eske på loftet. Noen blir også kastet, rett og slett fordi det bare er filler igjen av dem.
Slike slitte sko forteller om at livet er som en vandring. Livet er en lang ferd alle tar del i på en eller annen måte. I løpet av livets vandring går vi noen ganger korte skritt. Andre ganger har vi løpt. Kanskje har vi ikke alltid klart å gå. Noen ganger går vi sakte. Noen ganger har alt gått alt for fort.
Livet er en vandring hvor terrenget er forskjellig for hver vandring vi legger ut på. Livets vandring består noen ganger av tunge, lange turer i mørke og sorg – mens det også er vandringer som foregår i glede og jubel.
I Bibelen så er det mange vandrere. En av de største vandrerne er Abraham. Jeg kan se for meg at hans sko, eller sandaler, var godt slitt etter hvert. Nedslitte såler og sømmer, farget av støv og jord. Fortellingen om Abrahams liv er en fortelling om vandring. Fra sted til sted flytter han. Fra Ur i Kaldea til Kanaan. Fra Kanaan til øst i Betel. Fra øst i Betel til et sted som het Negev, og derfra ned til Egypt. Etter mange vandringer, på kryss og tvers av det landet Gud hadde lovet Abraham kommer han også til Mamres eikelund ved Hebron. Abraham var en vandrer. Abraham hadde helt sikkert slitte sko.
Abraham vandret ikke alene. Overalt hvor Abraham gikk var også Gud. Til Abraham sier Herren blant annet: ”Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt, vær hel i din ferd.”
Abraham gikk sammen med Gud. Uansett hvor han gikk, uansett hvor han skulle. Gud var der om det gikk fort eller sent. Om han var svak eller sterk. Lykkelig eller sorgtung. Abrahams slitte sko er troens sko. Fordi han trodde Gud vandret han så langt. Å tro er å vandre med Gud. Uansett hvordan terrenget i livet måtte fortone seg, hva som hender oss på godt og vondt, så sier Gud til oss: Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt.
Lev for mitt ansikt. Når man går ser man ofte ned på føttene sine, for å se hvor man trår. Det er ofte ulendt terreng vi beveger oss i. De slitte skoene trår mellom steiner og røtter, mellom gode dager og vonde dager, mellom ungdom og alderdom, mellom sykdom og helse. Ofte ser vi bare skoene våre. Lev for mitt ansikt, sa Gud til Abraham. Lev for mitt ansikt, sier Gud også til hver og enkelt av oss. For Guds ansikt er vi sett. Dersom vi løfter blikket fra skoene, og fra alt som tar vår oppmerksomhet på en eller annen måte, kan vi se Gud.
En av tjenestekvinnene til Abraham, Hagar, vandret langt ut i ørkenen på flukt fra Abrahams kone Sara. Der møter hun Gud, og hun sier: Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?
Tro er å vandre for Guds ansikt. Tro er å vandre i Guds synsfelt. Løft blikket og se ham som ser deg.
________________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/40223927@N08/4450147469/