Skrevet av Astrid Sandnes, kateket
Det er august. Det betyr ofte en eller annen form for startskudd. Nytt semester. Nye muligheter. En ny sjanse til å bli støttemedlem på et treningsstudio, og tid for et tøft blikk på seg selv i speilet. Den årlige botsøvelsen der vi prøver å se hvor hardt fløten og jordbærene har satt spor over magen. Vi stirrer oss selv i hvitøyet med håp om å få et glimt av en person der inne, en freshere, finere og smartere versjon av oss selv. Det er august, og vi overøses av de blankskurte mulighetene. Begraves i startgropa. Noen stiller med piggskoene på, klare til dyst og til å overvinne seg selv og verden. Andre, ofte inkludert meg selv, kjenner at den startgropa er litt dyp. Og at speilbildet mitt ikke byr på åpenbaringer, ingen fit og festlig utgave av meg selv som ligger latent og kan forløses bare jeg presser meg selv hardere, hardere. Jeg ser og ser. Og tenker, alvorlig talt. Jeg vil faktisk ikke ha piggsko. Jeg vil ha jordbær med fløte.
Nå tenker du kanskje: det var da veldig så rolig hun tar tingene? Enda en på kjøret, som setter dovne skudd med kose-kristendom rett i øyeeplet for å unngå å se både egen og andres sløvhet og hykleri. Jobb for nåden, og for figuren, din slask, hører jeg det hvisker i bakhodet. Man er da ikke norsk protestant for ingenting. Men dette er en protest. Ikke mot Guds mysterier, men mot presset fra 2013-virkeligheten som hamrer mot oss hele tiden og setter seg i ryggmargen til vi ordentlig vet at vi ikke er bra nok som vi er. Jeg sparker – mot pengepamper og multinasjonale selskaper som vet at din og min dårlige selvfølelse er klingende mynt i deres kasse. For å låne ordene til Sjefen sjøl: ”Bry dere ikke om dem! De er blinde veiledere for blinde. Og når en blind leder en blind, faller de begge i grøften.”. (Matt. 15, 14.). Jeg digger Jesus når han sier dette. Rett opp i strupen på dem som gjorde livet trangt for folk, gikk han. Jeg ser Jesus for meg, i vår tid, stående utenfor hovedkvarteret til Hennes&Mauritz, sitert i beste sendetid i alle kanaler, rolig, men med et nærvær og en tyngde som runger helt inn i styrerommet i bygningen bak. HM-styret skulle bli mektig provosert og sette hele organisasjonen inn på å knekke Jesus, akkurat som fariseerne. Og som fariseerne, ville HM sannsynligvis lykkes i å korsfeste ham offentlig, på den ene eller andre måten. Sånne som Jesus har egentlig aldri vært av den populære typen. For mye sannhet, for drøye doser radikal virkelighet i fleisen på folk. Det tar seg ikke ut. Blir plagsomt i lengden. Korsfest, korsfest.
”Bry dere ikke om dem! De er blinde veiledere for blinde”. Det er det som er så fortærende. Jeg er blind, ledet av blinde, og faller stadig i grøfta. Jeg bryr meg hva pengepampene og de multinasjonale mener, fordi de har fått alle andre til å mene det samme, og jeg vil ikke være fullstendig utafor. Jeg vet nøyaktig hva som kreves av en 30-årig norsk kvinne, mål, vekt, krav til utdanning, prestasjoner, partner, bolig og penger. Og hvis jeg vet det, som ikke er på nett døgnet rundt, så kan du vedde på at ungdommen din hjemme med nesa i telefonen vet hva som må til for å duge, på sine arenaer. Jeg skal være ambisiøs, belest og bereist, ikke altfor picture perfect, men for guds skyld ikke sliten, pen nok til kunne dokumentere det koselige livet mitt i alle situasjoner til alle døgnets tider på sosiale medier, og passe tilbakelent til å kunne si at alle erfaringene i livet mitt har vært en del av reisen, ville virkelig ikke vært dem foruten, de har gjort meg til den jeg er i dag. Kvinner som jeg skal helst ikke si at vet du, det samlivsbruddet gjorde at jeg bodde i en krok på kjøkkenet i to uker, eller jeg må kutte alle grønnsakene i nøyaktig like deler for at ikke angsten skal sluke meg, eller jeg tror Gud er død, han hater meg og jeg hater i alle fall han, han bryr seg ikke LITT. VI skal ikke si det. Men vi tenker det. Ofte, tror jeg. Om ikke akkurat i de baner som ovenfor, så i lignende. Alle nederlagene, bekymringene, skuffelsene, minnene, godt innpakkete håp og drømmer. Jeg vet ikke med deg, men alle disse tingene hos meg får ikke plass i en HM-topp størrelse åtteogtredve. Jeg trenger mer, trenger luft, en himmel over hodet, et gulv mot avgrunnen.
Hva skulle du ønske du kunne tilgi? Dette spørsmålet stilte vi årets konfirmanter på leiren på Sauevika. De skulle skrive dagbok på kvelden, etter en lang og innholdsrik dag. Hva skulle DU ønske du kunne TILGI? Det er ikke loff vi serverer ungdommene deres, det er skikkelig fast føde. Hard core konf camp. Ett av svarene har brent seg fast hos meg: Jeg skulle ønske jeg kunne klare å tilgi tingene jeg er flau over å ha gjort. Det ville fått meg til å senke skuldrene.
Smak litt på den. Skulle ønske jeg kunne tilgi meg selv – og kunne senke skuldrene. Se sammenhengen. Uttalt av en 15-åring. På mange måter et barn, som likevel skuer tilbake, som kaster et blikk på livet sitt, lik en med år på baken og vekten av levd liv i hjertet, og sier: jeg skulle ønske jeg ikke var bundet av alt jeg skammer meg over. Det er en sterk refleksjon av en mindreårig. Og det viser noe av konfirmasjonstidas muligheter. Vi går på jobb for å gi ungdom rommet og tida til å finne ut hva som rører seg inne i dem, hva de lengter etter, tror på. Og blant alle stemmene som roper til dem at de ikke er bra nok, vil jeg og flere i kirka si høyt og tydelig: Hallo! Du er i startgropa av livet. Du blir ikke førstemann i alle konkurranser. Det blir ikke nødvendigvis et bedre løp om du har piggsko, spisse albuer, brunkrem, six pack, pokerfjes eller steinhjerte. Det er ikke bare å komme fram, det er måten. Du vil få riper, sår og møkkadager. Du vil skinne. Du må se i øynene at du er født i overflod, og vurdere noen radikale valg hvis de som løper ved siden av deg skal få noen sjanser de også. Du er konfirmant, og kirken er ditt hjem, om du vil. Det er bare komme. Jeg har jordbær til overs.
_________________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/manchester-monkey/