Skrevet av Maja Skålvold

Kan Harry Potter bidra til å forme kristen teologi?

”Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere.” (Apg 17,23). Slik fanget Paulus oppmerksomheten til menn og kvinner på Areopagos da han skulle presentere og forsvare den tro han forkynte. Det didaktiske grepet til Paulus er fantastisk: Han tar utgangspunkt i det som kjent for athenerne. Han bekrefter, korrigerer og utfordrer, samtidig som han skaper en nærhet til sine tilhørere som åpner opp for videre samtale og etablerer et felles språk å snakke med. I dette er han blitt et forbilde for mange kristne forkynnere, og Areopagostalen en modell for hvordan vi også i dag kan bruke samtidskulturen, og litteraturen, som en ressurs for å artikulere kristen tro.[1]

I denne artikkelen vil jeg utforske muligheten for å se på litteratur, ikke bare som en ressurs i kristen forkynnelse, men som en ressurs i utformingen av innholdet i kristen teologi. Med teologi mener jeg den systematiske refleksjonen over kirkens tro som bedrives innenfor akademiske rammer, som normativ veiledning for kirken og i ærlig samspill med samfunn og kultur, og med litteratur mener jeg episke og poetiske tekster som beskriver verden ved hjelp av forestilling og fantasi. Jeg vil argumentere for at teologi og litteratur begge søker etter sannhet om menneskets vilkår i verden, og at litteraturen derfor børe være en likestilt samtalepartner for teologien. Deretter vil jeg illustrere hvordan dette kan se ut ved å se på hvordan Harry Potter-bøkene kan bidra til kristen teologi om døden som menneskets livsvilkår.[2]

Grunnleggende tilnærminger til feltet

En klassisk tilnærming til teologi og litteratur, og i nyere tid til teologi og film, har vært jakten på kristne symboler, troper og figurer i fortellingene. Det kan for eksempel være merke seg at Neo i Matrix-filmene kalles ”Den ene” og betraktes som en utvalgt frelser. Når han så ender opp med å overvinne maskinene ved å ofre seg selv, ser vi at han er en tydelig Kristus-figur, og det kan berike vår opplevelse av fortellingen. I nordisk sammenheng har Svend Bjerg vært en viktig talsmann for en slik tilnærming med sitt arbeid om transfigurasjoner i litteraturen.[3] I korte trekk går hans tankegang ut på at litterære tekster, uavhengig av forfatterens intensjon og ståsted, tar opp i seg elementer fra den kristne grunnfortellingen fra den felles kristne kulturarven som kommer til uttrykk i figurer som Neo. En svakhet ved denne tilnærmingen er at ønsket om å få en litterær tekst til å passe inn i den kristne fortellingen kan gå på bekostning av tekstens rom for å artikulere sin egen fortelling, og dermed på bekostning av tekstens integritet.

En annen tilnærming til teologi og litteratur gjør bruk av litteratur for å artikulere kristen tro på en aktuell måte. En slik tilnærming kan for eksempel være at presten, når hun skal snakke til konfirmanter om tro, tar utgangspunkt i boken (eller filmen) Life of Pi. Hun kan da snakke om hvordan det kan være vanskelig å tro på sine egne opplevelser av Gud når man ser tilbake på dem i etterkant, slik det også er vanskelig for Pi å tro på sin egen fortelling om reisen over Stillehavet i en livbåt, når de dresskledde mennene fra rederiet spør ham ut om hva som skjedde, og hun kan si noe om hvordan troen former vår fortelling om livet vi lever. Med denne tilnærmingen står fortellingen mer på egne bein, og den er med på å stille spørsmål som teologien og troen må svare på. I den teologiske refleksjonen bidrar litteraturen også som en kilde til menneskelige erfaringer, som kan være med på å nyansere og aktualisere den teologiske tenkingen. Selv om litteraturen er underlagt teologiens svar, bidrar den til å skape et rom teologien kan snakke inn i, og et språk den kan snakke med.

En sted mellom disse fremgangsmåtene, finner vi bøker som Danielle Tumminios God and Harry Potter at Yale.[4] Tummunio bruker Harry Potter som utgangspunkt for et innføringskurs i kristen teologi. Hun tar opp klassiske kristne topi som for eksempel synd, nattverd, åpenbaring og kristologi, først fra et kristent perspektiv, for så å spørre hvordan Harry Potter uttrykker det samme. Fremgangsmåten er dels typologisk med spørsmål om hvem som Kristus-figurer og hva som tilsvarer nattverd i fortellingen, og dels aktualiserende med refleksjoner om hvordan Harry Potter aktualiserer problemstillinger om synd og offer i menneskers liv. I Tummunios fremgangsmåte ser vi et tydelig samspill mellom teologi og litteratur. Samtidig er det i all hovedsak er teologien som reiser problemstillingene og setter agendaen, og litteraturen må derfor tilpasse seg det universet teologien opererer i.

Et felles utgangspunkt

Selve spørsmålet om hvorvidt litteratur og teologi hører sammen eller ikke, forutsetter en grunnleggende forskjellighet mellom de to. Men i realiteten har litteratur og teologi mye til felles. For det første søker både litteraturen og teologien på sin måte etter sannhet om de store spørsmålene i menneskets tilværelse. Litteraturens sannhet handler ikke om det faktuelle, men om det forestilte. Forestillingene litteraturen skaper danner arenaer for å utforske sider av menneskets tilværelse i lange romaner, eller fange presise glimt av livets dybde i kortfattet lyrikk. Det som gjør litteraturen sann, er ikke at det stemmer overens med en ytre virkelighet, men det at den holder sider av virkeligheten stille, slik at den som leser kan utforske dem med tanken og fantasien. Teologien, derimot, søker etter universelle og evige sannheter, som samler opp innholdet i den kristne troen. Der litteraturen gjerne kan være mangetydig og fortelle flere ulike ting på en gang, forsøker teologien å samle noe som kan være normativt for hvordan kirken skal tro og handle.

For det andre er litteraturen og teologien begge avhengige av språkets evne til å formidle sannhet for å uttrykke seg.[5] Både litteratur og teologi prøver å sette ord på ting som er utenfor det konkrete språkets rekkevidde. I motsetning til naturfagene som beskriver ting som finnes og kan erfares i den fysiske verden, beskriver litteratur og teologi ting som kun kan beskrives gjennom språk. Følelser, relasjoner, drømmer, ideer og overbevisninger er ikke håndfaste størrelser, og for å beskrive dem er vi avhengig av å bruke språket metaforisk. Ta setningen: ”Hun har et stort hjerte for kirken.” Den handler ikke om en kvinne med et stort hjerte i brystkassen. Den handler om en kvinne som er veldig glad i noe. Det er heller ikke snakk om den lokale kirkebygningen. Det er snakk om kirken som et fellesskap av troende mennesker som samler seg i bygninger for å gjøre aktiviteter sammen.  T. R. Wright bruker uttrykket ”metaphor is how we think”, og mener at dette særlig er viktig når vi bygger kunnskapen vår på de ukjente, framfor det kjente, det usynlige, framfor det synlige.[6]

For det tredje står både litteratur og teologi i en stadig kommunikasjonssituasjon. For litteraturen handler det om å formidle et mangfold av opplevelser til sine lesere, slik at de ser verden på stadig nye måter. Litteraturen er utforskende, og den tar sine lesere med på oppdagelsesferd. For teologien handler det om å formidle en tro kirken kan bruke til å definere seg selv, tolke sin fortelling og erfaring, og til å sette ord på hva den tror er sant.[7]

Alle disse like, men ikke helt like, aspektene ved litteratur og teologi, krever fantasi. Evnen til å forestille seg noe som ikke helt kan gripes, fordi det er noe som er fremmed for oss. Andrew Hass beskriver dette som ”an imaginary state of knowing” hvor vi ”imagine that our knowledge of the unseen can be firmly grounded, even if there is no empirical basis for the grounding”.[8] For teologien handler ikke om at Gud er noe vi bare forestiller oss, men om at vi forestiller oss at det vi vet om Gud er virkelig. Vi kjenner ikke Gud direkte, men gjennom bilder (image) og forestillinger (imagination). Bare slik kan vi forutsette Guds eksistens i et teologisk resonnement, og systematisk bygge teologisk kunnskap.

Gjennom historien ser vi at litteratur og teologi ofte overlapper. Tenk på Augustins Bekjennelser, Dantes Den guddommelige komedie, Luthers salmer og C. S. Lewis’ The Screwtape Letters. Også Bibelen inneholder et mangfold av sjangere, både litterære og prosaiske. Disse eksemplene tydeliggjør at teologien benytter seg av litteraturens former for å uttrykke og forme sin kunnskap. Spørsmålet er om forfatterens intensjon med verket er av betydning. Et aktuelt eksempel kan være Life of Pi som vi allerede har nevnt. Denne fortellingen har et tydelig multi-religiøst perspektiv, og er i hovedsak en utforsking av erkjennelsesfilosofiske problemstillinger. Life of Pi kan derfor ikke sies å være et uttrykk for en kristen livsoppfatning, og spørsmålet er da om fortellingen kan ha teologisk verdi?

I den aktualiserende tilnærmingen til teologi og litteratur, bemerket vi at litteraturen kunne stille spørsmål til teologien og fungere som kilde til menneskelig erfaring. Allerede i dette er relevansen av litteratur, uavhengig av religiøst perspektiv etablert, da teologien alltid må forholde seg til menneskelig erfaring. Videre kan vi si at filosofi, uansett religiøs forankring, også spiller en rolle for teologien. Thomas Aquinas hadde ikke vært den samme uten Aristoteles, ei heller Augustin uten Platon. I vår egen tid har filosofiske tenker innen litteratur og historie (Ricoeur, Gadamer og Derrida for å nevne noen) hatt stor betydning for teologiens forståelse av tekst, tolkning og erkjennelse. Filosofiens bidrag kan enten forstås som en del av en naturlig åpenbaring, som alle mennesker har tilgang til, men som aldri kan føre helt frem til den kristne sannheten, eller som allmenne ytringer om tilværelsen, som mennesket har tilgang til i kraft av å være tenkende vesener, uavhengig av åpenbaringen. Uansett hvilken av disse tilnærmingene man følger, er filosofien en viktig støttespiller for teologien. Den bidrar med viktige innsikter og metoder i teologisk arbeid, og er også en kritisk røst som kan gjøre det nødvendig for teologien å forandre seg. Med den forståelsen av litteratur jeg har utlagt over, mener jeg at litteratur kan forstås på samme måte. Som en støttespiller og en kritisk røst, som på grunn av sin utforskende natur og metaforiske tankegang, kan bidra med både spørsmål og svar teologien ikke nødvendigvis selv kommer fram til.

Døden i Harry Potter

Når jeg har valgt Harry Potter som et aktuelt eksempel, er det fordi dette er en fortelling som har hatt stor gjennomslagskraft blant barn og unge i en lang periode. Harry Potter har for mange vært en følgesvenn, og et speil hvori den enkelte har kunnet tolke sine livserfaringer. Jeg har ønsket å la fortellingen sette agendaen og da menneskets forhold til døden er et hovedtema i Harry Potter, har jeg valgt dette som tematisk innsteg.

Døden står sentralt i Harry Potters fortelling, helt fra første kapittel. Der hører vi om James og Lilly Potter som døde for å beskytte barnet sitt fra den onde trollmannen Voldemort, og Harry som på grunn av morens kjærlige offer overlevde Voldemorts forbannelse. Harry vokser opp hos sin tante og onkel, uvitende om at han egentlig er trollmann, om sine foreldres skjebne og om at arret han har i pannen er et merke fra Voldemorts forsøk på å drepe ham som liten. Først når han er elleve år får han sannheten å vite og finner veien tilbake inn i trollmannverdenen hvor Voldemort stadig truer. Harry, som er merket av Voldemorts brutalitet og de tapene han har opplevd, vokser opp til å bli Voldemorts største motstander i en kamp på liv og død.

Den første virkelige refleksjonen over dødens betydning finner sted i den første boken. Der hører vi om Nicolas Flamel, en alkymist som har lyktes med å framstille De vises sten. Stenen kan gjøre alt metall til gull, og produserer i tillegg livseliksir som utsetter døden for den som drikker den. Etter at Voldemort har forsøkt å stjele stenen, velger 665 år gamle Flamel å ødelegge den for å unngå at den faller i gale hender. Harry er sjokkert over beslutningen, men hans rektor og mentor, Albus Dumbledore, forklarer:

”To one as young as you, I’m sure it seems incredible, but to Nicolas and Perenelle, it really is like going to bed after a very, very long day. After all, to the well-organised mind, death is but the next great adventure. You know, the Stone was really not such a wonderful thing. As much money and life as you could want! The two things most human beings would choose above all – the trouble is, humans do have a knack of choosing precisely those things which are worst for them.” (PS, 215).[9]

I dette sitatet møter vi Dumbledores hovedbudskap og en av seriens viktigste morallærdommer: Døden er ikke noe å være redd for. Den er en naturlig del av det å være menneske, og når tiden er moden skal mennesket ha mot til å akseptere sin dødelighet og gå ”videre”. Serien uttrykker en tro på et liv etter døden (OotP, 683; OotP, 760-761; DH 90), selv om dette kan være vanskelig for enkelte karakterer å tro på (DH 269). Sitatet over gjør det tydelig at Dumbledore tror. Kanskje er det derfor han kan være så tydelig på at døden ikke er det verste som kan hende et menneske? Dumbledore understreker nemlig gang på gang at der finnes langt verre ting i livet enn døden (PoA 287; OotP 158; DH 457; DH 578).

I sterk kontrast til Dumbledores budskap om å akseptere døden, finner vi Lord Voldemort og hans utrettelige kamp for å være herre over liv og død. Voldemort ser døden som et tegn på svakhet, stikk i strid med hans ønske om makt. Navnet han har gitt seg selv reflekterer det samme: ”Vol” av det franske ”voler” som kan oversettes både å fly og å stjele, ”de” som betyr av eller fra, og ”mort” betyr død. Lord Voldemort vil altså være mektig nok til å kunne overvinne døden, ved å flykte fra den, eller ved å stjele fra den. Dette gjør han dels ved å kontrollere andres død. Han og hans etterfølgere begår brutale drap, og han er også kjent for å ha brukt svart magi for å få døde kropper til å sloss for seg. Dels gjør han det ved å søke sin egen udødelighet, også det gjennom svart magi. Gjennom en grotesk prosess har Voldemort revet sin sjel i stykker, og bundet et stykke av den fast i en jordisk gjenstand. Gjenstanden blir da en horcrux, og så lenge den er intakt, kan ikke Voldemort dø. Men prisen er stor. For å rive sjelen i stykker må Voldemort begå den ytterste ondskap: Mord (HB, 465). Voldemort har delt sjelen sin i sju deler, fordi han tror at det vil gjøre ham sterk. Men vi som lesere ser at alt han oppnår er å fjerne seg mer og mer fra det å være menneske (PS, 46), og at han lever med en ødelagt og forvitret sjel, noe som også kan ha konsekvenser etter døden (DH 565-566).

Dette ønsket om å ha makt, selv over døden, er selve grunnsynden i Harry Potter-universet. Den motsvarende dyden er mot, drevet av kjærlighet. Det var det motet som fikk Harrys mor til å stille seg foran vuggen hans, og det er det motet som gjør Harry i stand til å ofre seg selv for sine venner i fortellingens siste store kamp. Harry finner ut at den skjebnesvangre natten da Voldemort prøvde å drepe ham som liten og trylleformularen slo tilbake på Voldemort selv, rev en del av Voldemorts ødelagte sjel seg løs fra resten, og denne lever nå i Harry. Hvis Voldemort skal overvinnes, må derfor også Harry dø.

Harry fylles med angst, og dødens realitet skyller over ham. (DH 554). Likevel driver kjærligheten han føler for sine venner, og for alle han har mistet, ham til å gå ut og møte Voldemort (DH 555). Harry gjør det moren hans gjorde. Han dør for dem han elsker, og slik gir han dem en beskyttelse selv ikke Voldemort kan trenge igjennom (PS 216; DH 563). Ved å akseptere sin egen dødelighet, heller enn å flykte fra den, seirer Harry over døden (DH577). Han virkeliggjør det som står på hans foreldres gravstein: ”The last enemy that shall be destroyed is death” (DH 268), og beviser med det at kjærligheten er sterkere enn døden.

Og Harry dør ikke. Han våkner opp igjen, klar for den siste kampen. I det solen står opp, og himmelen dekkes av gyllent morgenlys, står Harry ansikt til ansikt med Lord Voldemort. De to kaster forbannelsene i samme øyeblikk. Harry for å avvæpne, Voldemort for å drepe. Forbannelsene kolliderer, og Voldemorts forbannelse slår tilbake på ham selv. Han dør ved sin egen hånd.

Teologisk bruk

I det følgende vil jeg trekke ut én påstand som jeg leser ut av Harry Potter-fortellingens skildring av døden: Døden er en grunnleggende del av det å være menneske. Ettersom Voldemort blir mindre dødelig, blir han også mindre menneskelig, og som Dumbledore kommenterer er verken ubegrenset rikdom eller ubegrenset liv godt for mennesker. Dette spørsmålet hører til i teologiens lære om mennesket. For kan man egentlig være menneske, uten den sårbarheten det innebærer å være dødelig?

I sin bok Imago Dei argumenterer Jan-Olav Henriksen for at døden må forstås som noe unaturlig for det skapte mennesket og som ikke er villet av Gud. Døden er menneskets fiende, noe som bekreftes av vår naturlige angst for døden.[10] Motivasjonen bak dette er en forståelse av døden som noe som er i konflikt med Gud som livets opphav, og som er knyttet til menneskets synd. Her støtter han seg til Pannenberg som skiller døden fra menneskets endelighet.[11] I følge Pannenberg er endeligheten en del av det skapte mennesket, men døden er det ikke. Mennesket er skapt til å leve i relasjon med Gud, og kan, på grunn av sin endelighet, ikke leve uten denne livgivende relasjonen. Døden er derfor en konsekvens av synden som gjør at mennesket bryter fellesskapet med Gud når det prøver å være Gud selv, for eksempel ved å fortrenge sin egen endelighet og avhengighet av Gud.

I Harry Potter utforskes en slik fortrenging av endelighet i Voldemorts karakter, som søker en makt han ikke har adgang til. Når Voldemort fortrenger sin endelighet, reduseres hans menneskelighet. Harry får forklart at Voldemort fortsatt lever av en venn som sier at han ikke vet om Voldemort ”had enough human left in him to die” (Ps 46). I moderne tid ser vi dette som forskjellen mellom mennesker og maskiner med kunstig intelligens. Maskinene kan mye som mennesker kan, men de kan ikke dø slik vi kan dø. De kan heller ikke erfare den sårbarhet som følger med menneskets dødelighet. Når Harry som femtenåring mister den første egentlige farsfiguren han har hatt, forteller Dumbledore ham at denne smerten, denne kjærligheten, er en utrolig styrke. Dette faller ikke i god jord hos unge, opprørte, sorgfylte og sinte Harry. Dialogen går slik: ”’Harry, suffering like this prove you are still a man! This pain is part of being human –’ ’THEN – I – DON’T – WANT – TO – BE – HUMAN!’ Harry roared.” (OotP 726). Sårbarheten som er knyttet til menneskelig dødelighet handler ikke bare om ens egen overlevelse eller død. Det handler minst like mye om muligheten for å miste dem man er glad i. For kjærligheten stopper ikke selv om den man er glad i dør. Den kan gjøre uendelig vont, men den kjærligheten og smerten den hører sammen med, er med på å gjøre oss til mennesker. Slik må menneskets endelighet forstås som sårbarhet, og dødeligheten hører med til denne sårbarheten.

Erfaringene vi gjør oss av den fysiske død bekrefter dette. Som Sigurd Osberg påpeker, er den fysiske død nødvendig i naturens kretsløp.[12] Livet fornyes ved at livet dør. Denne sirkelen er gjennomgripende i hele skaperverket, og må også gjelde mennesket som del av dette. I GT omtales mennesket som levende skapninger på linje med dyrene (1 Mos 1,20, 2,7) med samme utsikt til å skulle dø (Fork 3,19f). Gjentatte ganger knyttes dødeligheten til menneskets natur og til det som skiller det fra Guds evige vesen (1 Mos 3,19, 4. Mos 16,29, Job 14,1-2; 38,4, Fork 3,20).[13] Basert på erfaringen av sårbarhet i møtet med døden, naturens kretsløp og det Bibelske vitnesbyrdet, kan ikke Pannenbergs skjelning mellom endelighet og dødelighet opprettholdes- Døden må sees på som en integrert del av sårbarheten som hører med til menneskets endelighet.

Dette synte på mennesket bekreftes i inkarnasjonen. Som sant menneske har Jesus del i hele fylden av menneskelig endelighet med sårbarhet og død. Han gråter over å miste en av sine venner (Joh 11,35) før han gjør det aller mest menneskelige som finnes – Jesus dør (Mark 15,37p, Joh 19,30). Med Jesu død får Gud plass, ikke bare i menneskenes verden, men også i døden. Frelsen handler ikke om å ta bort døden fra menneskers livsvirkelighet, men om å sikre mennesket en relasjon til Gud i livet og etter døden. Slik sett kan det være hensiktsmessig å skille mellom døden som del av menneskets livsvilkår, og fortapelsen, som er den død Paulus referer til når han skal forklare evangeliets omfang og relevans (Rom 5,12, 1 Kor 15,22). Fortapelsen er et liv og en død uten Gud. Den er et liv uten livets kilde (Job 34,25, Sal 36,10, Jes 38,11) og en død uten håp (Job 17,16, Sal 88,11ff). Et slik liv og en slik død er ikke noe ”great adventure”, for å låne Dumbledores ord.

Pannenberg mener, som vi så, at mennesket ikke dør når det aksepterer sin endelighet og lever i overenstemmelse med sin sanne identitet som avhengig av Gud.[14] Selv om resonnementet over avviser hans skjelning mellom endelighet og dødelighet, er dette et godt innsteg til å forstå frelsens konsekvenser for døden. Holder vi Pannenberg sammen med Harry Potters tanke om at døden overvinnes ved å akseptere den, kan vi tenke oss at menneskets overgivelse til Gud også er en anerkjennelse av at vi ikke kan leve evig, og at dette gir rom for en nyskapelse av relasjonen mellom Gud og menneske. Guds livgivende relasjon danner grunnlaget for en eskjatologisk oppstandelse og en fullendelse av menneskets bestemmelse til fellesskap med Gud og med hverandre. Da er fortapelsen overvunnet og døden er ikke lenger en fiende, men en venn (DH 332), en hjelpsom søster i nøden (NOS 281) og, til rette tid, en vinning (Fil 1,2).

Konklusjon

Denne artikkelen har på ingen måte vært en utfyllende belysning av døden i kristen teologi. Jeg har kun forsøkt å gi et tentativt eksempel på hvordan litteratur kan inngå i et teologisk resonnement, dersom vi aksepterer premisset med at litteraturen er viktig og nyttig som en kritisk røst og en støtte for teologien. Litteraturen argumenterer ikke og søker ikke en fyllestgjørende fremstilling av sitt tema. Dette begrenser samhandlingen mellom litteratur og teologi og gjør det krevende å bruke tekstene sammen. Men utfordringene oppveies av styrken ved å kunne supplere et teologisk resonnement med tekster som billedliggjør menneskelig erfaring og tanke, og gjør det mulig å utforske vår forestilte kunnskap.

__________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/andersbachmann/

Litteraturliste:

Bibelen, 2011. (Oslo: Det Norske Bibelselskap).

Feldmeier, R., Spieckermann, H., 2011. God of the Living. A Biblical Theology. (Waco: Baylor University Press).

Bjerg, S., 1988. Litteratur og teologi: transfigurationer; omkring Graham Greene. (Århus: Anis).

Damaris Norge 2013/14. mai. Hva vil Damaris? http://www.damaris.no/om-oss/hva-vil-damaris/

Hass, A. W., 2011. “Dicipline Beyond Disciplines” i Walton, H. Literature and Theology. (Surrey: Ashgate).

Henriksen, J. O., 2003. “Synden og døden” i Imago Dei. Den teologiske konstruksjon av menneskets identitet. (Oslo: Gyldendal).

Martell, Y., 2001. Life of Pi. (Orlando: Harcourt).

Mc Grath, A., 1997 [1990] Genesis of Doctrine. (Grand Rapids: Eerdmans).

Norsk Salmebok, 1985. (Oslo: Verbum).

Rowling, J. K., 1997. Harry Potter and the Philosophers Stone. (London: Bloomsbury).

Rowling, J. K., 1998. Harry Potter and the Chamber of Secrets. (London: Bloomsbury).

Rowling, J. K., 1999. Harry Potter and the Prisoner of Azkaban. (London: Bloomsbury).

Rowling, J. K., 2000. Harry Potter and the Goblet of Fire. (London: Bloomsbury).

Rowling, J. K., 2003. Harry Potter and the Order of the Phoenix. (London: Bloomsbury).

Rowling, J. K., 2005. Harry Potter and the Half-Blood Prince. (London: Bloomsbury).

Rowling, J. K., 2007. Harry Potter and the Deathly Hallows. (London: Bloomsbury).

The Matrix. 1999. Manus og regi ved Wachowski, L. og Wachowski,  A. (USA: Warner Bros. Pictures).

The Matrix Reloaded. 2003. Manus og regi ved Wachowski, L. og Wachowski,  A. (USA: Warner Bros. Pictures).

The Matrix Revolutions. 2003. Manus og regi ved Wachowski, L. og Wachowski,  A. (USA: Warner Bros. Pictures).

Tummunio, D., 2010. God and Harry Potter at Yale. Teaching Faith and Fantacy Ficion in an Ivy League Classroom. (s.l.: Unclocking Press)

Wright, T. R., 1988. Theology and Literature. (Oxford/New York: Basil Blackwell).

Relaterte artikler

• Nordmenns bibelbruk
• Anmeldelse av «Jesus: overkommelig og ubegripelig»
• Alle følelser er sterkere på leir
• «Jeg er en Guds soldat, drep meg om du vil.»
• Forkynnelse i Herrens tjeneste?