Skrevet av Erle Fagermoen
Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem……….begynner misjonsbefalingen. Det er en grunnleggende arbeidsinstruks for oss som driver med trosopplæring for barn og ungdom.
Etter 10 år som konfirmantprest på østkanten i Oslo, kommer jeg stadig tilbake til ett spørsmål: Hva skal vi gjøre med dette at kirkens konfirmanter stort sett er etnisk norske? Konfirmantundervisningen er en av de mest «norske» erfaringene man kan få på østkanten om dagen. Samtidig er Norge i forandring. På skolene, spesielt i forsteder til de store byene, vokser elever opp i en flerkulturell kontekst. Men, som kirke speiler vi ikke det nye Norge. Hvem blir den norsk lutherske folkekirken i møte med disse forandringene? Selv om vi kanskje vil det, blir vi ikke integrerende. Vi sliter med «kroppsspråket» vårt.
Jeg har hatt en liten uoffisiell undersøkelse av konfirmantarbeidet i Bøler hvor jeg har vært prest. Her har vi konfirmert 602 konfirmanter de siste 10 årene. Omtrent 589 av disse har såkalt norsklydene navn. Etter 2007 har de fleste konfirmantkullene to til tre konfirmanter med «unorske» navn, men hovedvekten er jo helt klart på navn som er tradisjonelt norske. En ufrivillig dynamikk innebygget i det å rekruttere barn og ungdom til arbeidet vårt, er at vi nesten utelukkende henvender oss til de døpte. Problemet er at i Norge er de døpte ofte de etnisk norske. Dermed støvsuger vi lokalmiljøet for nettopp de etnisk norske. De med andre opprinnelser har vi derimot få naturlige treffpunkter med. Konfirmantene på Bøler har fått en ganske overveldende erfaring av å være i et «ett-kulturelt» felleskap. Ikke noe annet fellesskap på Bøler er så homogent. I den norske kirke tar vi misjonsbefalingen på alvor, det mener jeg vi er gode på, men vi mister kanskje den universelle (og dermed også lokale) dimensjonen som jo også er i dåpsbefalingen, om å gå ut til alle folkeslag. Selv om vi på Bøler gjerne vil feire det flerkulturelle fellesskapet, sier «kroppsspråket» vårt fort det motsatte.
Gjør vi noe galt eller må det være sånn? Er kirken en gammel dinosaur som speiler det Norge vi hadde for 50 år siden? Bør vi være proaktive på noe vis, slik at barn og ungdom møter et større mangfold i kirken? Eller er det vanskelig å gjøre noe med dette? I så fall hva kan gjøres?
Vi som driver barn og ungdomsarbeid har store spørsmål og ta fatt i: Hva er misjon og trosopplæring i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn? Hvem er mottagere av den kristne arven som vi gir videre? Hvor går veien til alle folkeslag når alle folkeslag er midt i blant oss?
- Hva mener du? Vi i Ungdomarbeid.no oppfordrer alle våre leser til å reflektere over, og gjerne svar på, Erles spørsmål. Alene eller sammen – og gjerne i kommentarfeltet vårt, her eller på facebook.
Tilbakelinking Vanessa Smith