Skrevet av Tor Olav Gauksås, student ved Ungdom, Kultur og Trosopplæring ved MF
Denne lignelsen står i Matteus-evangeliet, kapittel 13, vers 45:
«Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.»
Jeg har aldri funnet en verdifull perle. I hvert fall ikke en sånn perle som man finner inni østers på bunnen av havet. Men da jeg var 15 år gammel fant jeg noe jeg syntes var finere enn alle perler jeg hadde hørt om. En ordentlig kjæreste. Alle barneskolekjærestene mine teller visstnok ikke, for jeg har hørt at det er på ungdomsskolen det begynner å telle. Men uavhengig av hvor man står i spørsmålet om hvorvidt kjærester fra barneskolen teller som ordentlige kjærester eller ikke, så følte jeg meg utrolig heldig som fikk lov til å være sammen med henne. Jeg ønsket å tilbringe all min tid med henne. Jeg husker mamma spurte meg om jeg kom til å gifte meg med kjæresten min. Det kunne jeg bekrefte. Hvor sikkert, spurte hun. 100%, svarte jeg. 14 måneder og én dag etter at vi ble sammen, så var det slutt.
Det er ikke meningen å si at himmelriket er en ungdomsforelskelse. Forhåpentligvis varer himmelriket i lenger enn 14 måneder og én dag. Poenget er vel heller at slik som ingenting kunne måle seg med denne «særlig verdifulle perla» for kjøpmannen, så var det ingenting som kunne måle seg med kjæresten min da jeg var 15, og midt i forelskelsens rus. Jeg fikk en opplevelse av å oppdage noe som overgår alt annet. Noe som snudde opp ned på hele tilværelsen. Og det må ikke nødvendigvis være en forelskelse, det kan like gjerne være skole, hobbyer, religion, musikk, politikk, en TV-serie, eller hva som helst. Det handler bare om å forestille seg noe som gjorde at du snudde rundt på «normal» prioritering av tid og krefter. Selv har jeg ikke hatt en slik perleopplevelse av himmelriket. Likevel tror jeg at Jesus taler sant i lignelsen, og jeg velger å ha tillit til dette.
Av en eller annen grunn, kanskje på grunn av ordet i seg selv, så har alltid bildet mitt av himmelen vært som et uendelig stort hoppeslott av skyer. Bortsett fra da jeg var elleve år og ba om at jeg skulle få lov til å være pokémontrener i himmelen. Og ikke for å rakke ned på verken himmelhoppeslott eller pokémontrenere, men etter hvert har jeg blitt overbevist om at min egen fantasi aldri kan romme himmelriket. Det vil overgå min forstand.
I lignelsen peker Jesus på hvor verdifullt himmelriket er. Nemlig at det er ingenting som kan måle seg med himmelriket. Det er både trøstende og utfordrende å høre. Trøstende fordi vi liver med et håp om et himmelrike som overgår alt vi kjenner til. Utfordrende fordi noe så verdifullt burde prioriteres over alt vi kjenner til.
«Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.»