Skrevet av Tor Olav Gauksås
En tenåringsjente drar på en kristen festival for første gang. Det er mye nytt, og veldig mange folk. Litt for mange, tenker jenta, og håper at vennene hennes ikke kommer til å løpe rundt som verdensvante tenåringsjenter gjør. Sånne jenter som har vært på festival før. Men det gjør de. Det føles litt utenfor komfortsonen, men hun blir med gjengen sin for å speide etter kjekke gutter. Så lenge de holder seg i gjengen, så skal det gå greit. Plutselig møter de på en guttegjeng, hvor hun ene venninna kjenner han ene gutten. De blir stående og prate litt, finne felles bekjente, og gjør seg interessante for hverandre. En av guttene drar den udødelige linja om at «kristen-Norge er jammen stort, ass». Alle ler. Så jenta ler med. Selv om hun ikke har tatt en eneste referanse de siste ti minuttene. Ikke sagt noe heller, for så vidt. Og det gjør hun ikke heller de neste to timene. Ikke fordi hun har mistet taleevnen, eller fordi hun ikke liker å snakke. Men det var ingen som spurte henne om noe. Hun fikk knapt et glimt fra noen. Til slutt bryter hun sin egen stillhet for å meddele at hun går og legger seg. Hun er trøtt etter en lang dag. Det er ren løgn, selvfølgelig, men det er bedre å drømme seg bort på instagram i teltet, enn å bli påminnet om hvor ubetydelig hun er i virkeligheten.
Neste morgen er det morgenmøte. Et sånt ungdommelig kristenmøte hvor mange synger lovsanger, og hvor taleren sier noe fint om Jesus og Gud. Og kanskje Den hellige ånd. Dette morgenmøtet er intet unntak, og ungdomspresten med capsen bak fram har gjort hjemmeleksa si og slenger ut fraser om sosiale medier, selfier, og alt det som voksne tror at ungdommer synes er kult. Poenget til ungdomspresten er ikke å bejuble fasaden som de sosiale mediene skaper, men å stille Guds rike og Gud selv i kontrast til alt dette jaget som fasadene fører med seg. Talens refreng er dette: Gud ser deg. Gud synes du er viktig. Og Gud elsker deg. Jenta hører ordene klart og tydelig, ungdomspresten har sylskarp diksjon, og teknikerne gjør en strålende jobb med anlegget. Jenta hører ordene, og anerkjenner deres intellektuelle verdi. Men hun har ingen erfaringer å hekte disse ordene på. Jenta opplever ikke ordene som livgivende, forløsende, eller forsonende. Ordene er ment å nå hjertet, men de stopper i hodet.
Gud er ikke avhengig av erfaringer fra denne verden, eller oss mennesker. Han er større. Likevel kan han bruke oss og våre erfaringer. I ethvert møte med et annet menneske er det umulig å få full innsikt i den andres historie, erfaringer eller følelser. Dessverre, kan man kanskje si, for jeg tror vi hadde vært mer medmenneskelige om vi bedre forsto hverandre.
Leir- og festivalsesongen er like rundt hjørnet, og denne teksten skildrer en virkelighet som alltid er nær oss, men som blir enda mer tydelig på leirer og festivaler. For all del, ikke glem å ha det gøy, for leir og festival er gøy, men det trenger ikke være på bekostning av svaret på spørsmålet om hvem som er vår neste.
God leir- og festivalsommer!