Skrevet av Tor Olav Gauksås, menighetspedagog og redaktør
«What if, instead of trying to attract young adults with more relevant worship or fellowship groups, churches came alongside young adults where they already are, in order to learn from them how they go about finding community, meaning, and purpose? What if churches were known to be the biggest champions of young adults in their communities? What if we found new ways to build relationships with young adults, in order to support and nurture their spiritual lives – and their lives in general?»
Er du ikke interessert i «et personlig kåseri for refleksjon over egen praksis»? Gå rett til lenken under for å se om det finnes noen spennende ressurser der. Og del gjerne tanker og ressurser.
Et personlig kåseri for refleksjon over egen praksis
Jeg er nyansatt menighetspedagog i Fornebulandet menighet, og det slår meg gang på gang at jeg skulle så gjerne hatt mer tid. Mer tid til å forbederede første lederkurssamling. Mer tid til å følge opp de frivillige som hjelper meg. Mer tid til å se og følge opp ungdommene som kom og deltok. Hvor lenge kan jeg forresten gjemme meg bak at jeg er «nyansatt»?
Det er utfordrende å ha en jobb som i stor grad er avhengig av kontinuerlig oppfølging og investering i relasjoner, samtidig som oppleggene jeg har ansvar for må holde en viss kvalitet for at folk skal ha lyst til å delta. Alt krever tid, og jeg opplever at jeg har for lite. Før jeg begynte å jobbe var det lettere å argumentere for å sette av tid til å tenke de store og overordnede tankene – men det er vel for å tenke disse store tankene at vi går på konferanser og kurs. Og kanskje litt for å få et avbrekk. Som student har jeg jo egentlig ikke gjort noe annet enn å forsøke å tenke store tanker. Likevel er det vanskelig å finne tid til å implementere tankene i en hektisk hverdag med frister som stadig nærmer seg.
Det er utfordrende å ha en jobb som i stor grad er avhengig av kontinuerlig oppfølging og investering i relasjoner, samtidig som oppleggene jeg har ansvar for må holde en viss kvalitet for at folk skal ha lyst til å delta. Alt krever tid, og jeg opplever at jeg har for lite. Før jeg begynte å jobbe var det lettere å argumentere for å sette av tid til å tenke de store og overordnede tankene – men det er vel for å tenke disse store tankene at vi går på konferanser og kurs. Og kanskje litt for å få et avbrekk. Som student har jeg jo egentlig ikke gjort noe annet enn å forsøke å tenke store tanker. Likevel er det vanskelig å finne tid til å implementere tankene i en hektisk hverdag med frister som stadig nærmer seg.
Innen kristent ungdomsarbeid er det mye godt arbeid som blir gjort. Samtidig peker en del viktige tall nedover. Det betyr ikke at det vi gjør er dårlig, men at det ikke blir mottatt så bra som vi ofte skulle ønske. Det betyr heller ikke at det finnes én mirakelkur som kan løse alle utfordringene. Likevel tror jeg vi er tjent med å stadig sammen spørre oss selv om det er noe vi kunne gjort annerledes. For jeg tror ikke budskapet vårt har mistet sin relevans for målgruppa vår. Jeg tror ikke historien om Jesus har noen utløpsdato. Nestekjærlighet som ikke kjenner grenser eller menneskets uendelige og ukrenkelige verdi vil aldri miste sin relevans. Derimot kan innpakninga miste sin relevans. Derfor bør vi være villige til å reflektere over metodene vi allerede bruker. Og det tror jeg de fleste som jobber med kristent ungdomsarbeid allerede gjør, for jeg tror det er så viktig for oss å nå ut med det budskapet vi ønsker å formidle. Jeg tror også det er et uforløst potensiale når det gjelder å dele og diskutere innsiktene vi sitter på.
På tross av at jeg tidligere i teksten tok avstand fra mirkalkur som konsept har jeg funnet en mulig mirakelkur: oppsøke kompetanse, utvikle kompetanse, dele kompetanse. At man ikke trenger å finne opp kruttet på nytt blir fort en tanketom floskel. Men sånn trenger det ikke å være. Når så mange gode hoder jobber med de samme problemstillingene som kristent ungdomsarbeid byr på, uke etter uke, år etter år, så finnes det mange gode løsninger iblant oss. Da må vi dele. Da må vi lytte. Da må vi være villige til endre. Til å prøve. Til å feile. Til å lykkes.
Ressurser fra et prosjekt som i hvert fall er villig til å tenke nytt om metoder for å nå ut med et gammelt budskap:
https://zoeproject.ptsem.edu/podcasts/
For redelighet/gjennomsiktighet: Har ikke fått sjekket ressursene selv ennå (arbeidsoppgavene bare tårner seg opp, så hyklersk er jeg). Hører eller leser du noe interessant? Del det med noen som kan ha nytte av det, for eksempel her:
Facebook-gruppa «Kristent ungdomsarbeid»