Skrevet av Tron Fagermoen
Hvordan bygger man opp et kristent ungdomsarbeid fra bunnen av, for eksempel i menigheter hvor det er en stund siden noen har drevet med slikt? Hva skal til for å gjøre ungdomsarbeidet bærekraftig og selvsupplerende slik at man slipper å stadig fylle opp med innleide ungdomsledere utenfra?
Det finnes selvsagt ikke noen kjappe og enkle svar på disse spørsmålene. Men etter å ha møtt flere ungdomsledere de siste tida som står midt oppe i slike utfordringer, tenker jeg at dette er viktige spørsmål å arbeide videre med. Eksemplene er mange på at menigheter har satset stort på å få et kristent ungdomsarbeid opp å gå, og lyktes med dette – så lenge det har vært tilført til dels store lederressurser utenfra. Likevel har en slitt med å få til en god lederrekruttering nedenfra, fra lokalmiljøet. Resultatet er at den dagen menighetsrådskassa er tom, eller man ikke klarer å rekruttere nok ledere utenfra, så legges ungdomsarbeidet dødt i løpet av kort tid.
Sjøl var jeg i tenåra med i Justus – ungdomskoret i Ski menighet. Slik jeg husker det nå var dette et ganske selvdrevet kor, på godt og vondt. Riktignok hadde vi noen voksenledere med oss, men de hadde en ganske tilbaketrukket rolle. Ellers var lederne rekruttert fra egne rekker. Jeg husker at vi en gang talte opp hvor mange av medlemmene i koret som hadde vært med i menighetens barnearbeid. Resultat var at drøyt to tredjedeler hadde en slik bakgrunn. ”Ikke bra” tenkte vi den gangen. I dag tenker jeg vel heller – ja sånn er det: Vil man bygge et selvsupplerende og bærekraftig ungdomsarbeid er det for seint å begynne i ungdomstida. Ungdomsarbeid begynner med babysang.
Foto: http://www.flickr.com/photos/fragglerawker/2303881707/
Jeg tror du har rett i at et ungdomsarbeid har lettere for å lykkes når en viss andel av ungdommene er såkalte menighetsbarn, og jeg vil peke på tre faktorer til at menighetsbarn er viktige.
1. Menighetsbarn er lettere å rekruttere inn i ungdomsarbeidet, ofte har de søsken, venner eller andre de kjenner godt som har gått der før de. I det ungdomsarbeidet jeg vokste opp i har man nå barnebarn av de som startet det.
2. Menighetsbarn bringer ofte med seg ressurser gjennom foreldre som stiller opp med kjøring, kaker, penger, tid og ikke minst interesse. Dermed blir det lettere å arrangere turer og andre arrangementer, samtidig som ungdommene blir oppfordret hjemmefra til å delta.
3. Menighetsbarn blir oftere ledere, men ikke fordi de nødvendigvis er bedre til det enn andre som har en annen familiebakgrunn. Jeg tror det handler om at de allerede er kjente for voksenledere og andre i ungdomsarbeidet, dermed er de lettere å spørre. Dessuten så tror at de har større motivasjon for å bidra i utgangspunktet (jeg etterfulgte mine to eldre brødre som styremedlem i ungdomsarbeidet mitt) og mer oppbakking fra foreldre.
Tilbakelinking Vanessa Smith