Skrevet av Christen Christensen
Illustrasjon av Peter Madsen, «Menneskesønnen», Det Norske Bibelselskap
Tema: tro
I Det Gamle Testamentet var det en mann ved navn Abraham. En gang gav Gud Abraham et løfte; nemlig at han skulle bli stamfar til et stort folk. Den første av en velsignet ætt, like stor som alle stjernene han kunne telle. Problemet var bare at han ikke hadde noen barn. Allikevel fikk han et barn sammen med sin kone Sarah; men først da de var gamle og grå, og fysisk egentlig ikke i stand til å få barn. Det var Isak som kom. Abrahams eneste sønn, som han naturlig nok ble veldig glad i. Jeg skal lese en historie om Abraham. Dere har sikkert hørt den før, og den er litt vanskelig.
”En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og Abraham svarte: «Ja, her er jeg.» 2 Da sa han: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!» 3 Morgenen etter stod Abraham tidlig opp, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og sønnen Isak. Han kløvde ved til brennofferet, og så gav han seg på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. 4 Den tredje dagen da Abraham så seg omkring, fikk han øye på stedet langt borte. 5 Da sa Abraham til tjenesteguttene sine: «Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit bort for å tilbe; og så kommer vi tilbake til dere.» 6 Så tok Abraham offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden; og så gikk de sammen, de to. 7 Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, gutten min.» Isak sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet som vi skal ofre?» 8 Abraham svarte: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.» Og så gikk de videre sammen, de to. 9 Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. 10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. 11 Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» 12 Da sa engelen: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.»”
Umiddelbart tenker jeg; for en mann! Og for en grusom ting å bli bedt om av Gud; å ofre sin egen sønn? Jeg har ikke barn selv, men når jeg får det håper jeg aldri at Gud ber meg om noe slikt! Jeg vet at hvis det var meg, ville jeg ikke ha kommet halvparten så langt som Abraham. Jeg hadde sagt nei, at dette var langt over streken! Det ville sikkert de fleste av dere også. Tross alt er det jo en ganske kontroversiell ting å bli bedt om!
Allikevel tror jeg denne teksten sier noe om tro. For Abraham satset virkelig alt på at Gud hadde kontrollen. Tross i den forferdelige beskjeden han fikk valgte han å ha tillit til at Gud visste hva han gjorde. Han husket løftet sitt om at han skulle bli stamfar til et stort folk, og skulle det bli noe av måtte han i det minste ha én sønn! Men det må ha kostet ham enormt mye, det må ha gjort så vondt, det må ha vært så umenneskelig hardt å binde sin eneste sønn fast på offerbålet! Heldigvis slapp han å gjennomføre det, og Isak ble spart og ble sønnen som førte Abrahams slekt videre.
Men hva betyr det å tro?
Å tro er å ha tillit. Å tro er å stole på. Å tro er å ta et valg. Å tro er å satse. Å tro er å ta imot. Å tro er å bli forvandlet.
Å tro kan sammenliknes med det å få en gave. En gave må tas imot. Noen gaver er enkle å ta imot. Andre kan være vanskelige å ta imot, enten fordi vi ikke liker hva vi har fått, eller det kan være at vi ikke fortjener den. En virkelig verdifull gave, en ufortjent gave er ikke alltid lett å ta imot, og heller ikke alltid lett gitt deg. Men desto mer ønsker giveren at du skal ha den, når den ikke er lett gitt. Gud ber oss om å ta imot. Å tro er enkelt sagt å ta imot gaven gitt oss alle i og med Jesus. Det høres kanskje ikke ut som det mest fantastiske, men Jesus er faktisk den største gaven vi noen gang blir tilbudt.
Da jeg var 15 år tok jeg det valget. Å tro på Jesus. Det er det største, merkligste og viktigste som har skjedd i livet mitt. Det er ingenting som har forvandlet meg mer gjennom de 8 årene enn Jesus. Men det å tro er ikke alltid så enkelt, og alt det jeg sier her kan nesten virke for godt til å være sant! Litt naivt. Og jeg husker at det var enda mer utrolig at alt jeg trengte å gjøre var også så enkelt. Så enkelt ta imot den, så enkelt å åpne. Det kunne virke så enkelt at det ble vanskelig! Jeg kunne jo ikke ta imot noe så stort kunne jeg vel? Hva ville skje med meg da? Det passet så dårlig! Jeg kan ikke tro på deg nå Gud! For jeg visste at hvis jeg gjorde det, så vil alt forandre seg…
Det eneste et menneske trenger å gjøre for å tro, og dermed bli det man kan kalle en kristen, som er en følger etter Jesus; er å ta et valg om å ta imot. Åpne opp. Si ja. Å tro er ingen prestasjon. Det er et valg.
Å tro er å ha tillit. Å tro er å stole på. Å tro er å ta et valg. Å tro er å satse. Å tro er å bli forvandlet i møte med Jesus.
Og det kan virke så enkelt, naivt. Det kan være skummelt å satse på å ta imot noe så stort, satse på at det er verdt det, satse på at det fungerer. Og det kan være et dårlig tidspunkt å ta valget på. Men gaven gitt oss er Guds store invitasjon til deg; med navnet ditt skrevet med STORE BOKSTAVER. Han inviterer deg til et liv sammen med Ham, akkurat som han inviterte meg da jeg var 15. Valget jeg tok da har jeg aldri har angret på. Men det er ikke slik at det var et valg som har gjort meg lykkelig og glad til enhver tid! Det er heller ikke et valg som alltid har gjort at jeg går å kjenner på en haug av følelser, eller som gjør at jeg føler Guds nærvær hele tiden. Nei, men det var et valg om å ta imot en gave som gav meg et løfte om at Han er der til tross for mine dårlige og iblant følelsesløse dager; tross i alt jeg gjør som sikkert han ikke er enig i.
Å ta imot gaven, åpne invitasjonen er å si ja til et liv. Si ja til: Hverdager sammen med Ham. Spesielle dager sammen med Ham. Sorgtunge dager sammen med Ham. Glade dager sammen med Ham. Dager fylt av kjærlighet. Dager fylt av frykt. Dager med bekymring, ja alle dager! Alt i alt, et liv hvor vi kan leve i et vennskap med en Gud som elsker oss høyere enn noen andre gjør, eller kan klare å gjøre.
Historien vi hørte om Abraham som nesten måtte ofre sin egen sønn, den er en historie som ble virkelighet mange hundre år senere. Og for nesten 2000 år siden i dag, måtte én Far ofre sin eneste, elskede sønn. Han måtte forlate sin sønn, se ham bli naglet opp på korset, og han kunne ikke gjøre noe med det.
”For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”
For så høyt elsket Gud deg, at han gav deg den største av alle gaver: Jesus. I Romerbrevet står det om Abraham:
«18 Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal din ætt bli. 19 Han var nesten hundre år, men ble likevel ikke svak i troen da han tenkte på sin egen kraftløse kropp og på Saras døde morsliv. 20 Han var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære. 21 For han var overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre. 22 Derfor ble han regnet som rettferdig.
23 Men Skriften sier ikke dette bare for hans skyld, 24 det gjelder også oss: Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, 25 han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige.» Rom 4,18-25.
Å tro er å ta imot gaven gitt oss med Jesus. Å tro er å ha tillit til hvem Jesus sa at han var. Å tro er å velge det viktigste foran alle de andre tingene. Å tro er å satse på at det er verdt det. Å tro er å bli forvandlet i møtet med Gud.
Gaven er gitt for alle. For deg og meg.
Fin andakt Christen! Liker også illustrasjons bildet.