Skrevet av Sunniva Gylver
Vers: Sal.35,3: (Herre), ”Grip skjold og verge, reis deg og hjelp meg!”
Noen dager er bare vonde. Mørket truer med å ta overhånd. Motløsheten og fortvilelsen gnager groper nedover. Troen er vissen. Alt er ork.
Jeg har ikke noe trylleformular å møte disse dagene med. Ingen ”prestens hemmelige oppskrift” som får det til å gå fortere over. Likevel har jeg opplevd, både i eget og i andre menneskers liv, at Guds nærvær kan gjøre mørket mindre truende. Jeg har ropt, og fått svar.
Den menneskelige fortvilelse er ikke av ny dato. I Salmenes bok møter vi en tro full av følelser, en tro som forholder seg til livet sånn som det er, ikke sånn man kanskje kunne ønske at det var. En tro full av klage, bitterhet, glede, takknemlighet, hevnlyst, kjærlighet. En tro som også får ansikt de onde dagene. Da blir ofte troen bare et rop, men et rop med retning. Som det som når oss i dag, fra Salme 35: ”Grip skjold og verge, reis deg og hjelp meg!”
Gud, reis deg og hjelp! Mange har erfart en oppreist Gud, som reiser opp og hjelper. Gjennom smerter, sorg, sykdom, tap, kriser. Jeg har hørt menneskers sterke livsfortellinger om hvordan troen ga dem håp og livsmot midt i stormkastene.
Det kinesiske tegnet for krise består av to tegn, der det ene betyr ”fare” og det andre ”ny mulighet”. Krisene og de vonde tingene er en del av livet, av vekst og modning. Voksesmerter er ikke bare et rent fysisk fenomen.
Men noen får altfor mye. De knekker, og reiser seg ikke igjen. Da blir ikke krisen noe som skaper vekst, men forkrøpling. Livet blir for mye – eller altfor lite. I møte med slike skjebner, krangler jeg mye med Gud – og jeg tror Gud tåler det.
Hvorfor tror jeg, selv om det er mye jeg ikke forstår og mye jeg protesterer på? Fordi jeg ikke kan la være. Fordi Gud har rørt ved meg. Fordi min begrensete fornuft og mine erfaringer tilsier at det er riktig. Fordi jeg opplever at Bibelen taler sant om meg og sant om livet. Fordi jeg ikke kan la være å rope: Gud, reis deg og hjelp!
Noen ganger får jeg spørsmålet: Hva gjør du, hvis du plutselig finner ut at troen du bygger livet ditt på er en illusjon? Ja, det vet jeg jo ikke. Men om jeg kunne valgt det bort, synes jeg ikke et liv uten Gud og tro virker mer forlokkende. Troen gir meg mening. Gud har en plan og en drøm for hele skapelsen, og jeg er en del av denne store sammenhengen, som jeg bare aner i små glimt. Troen gir tilhørighet på dypet – til den Gud som har skapt meg og til mine med-skapninger. Troen trøster, utfordrer, skaper glede. Troen gir meg en trygghet på at noen bærer mitt liv gjennom liv og død.
Vi må leve våre egne liv – gå våre skritt og bli trette, gråte våre tårer, le vår latter, kjempe våre kamper, elske og fortviles. Men vi har en Gud som lever med oss, går med oss, gråter med oss, ler med oss, kjemper med oss.
Noen ganger merker jeg det ikke. Noen ganger er det bare mørkt. Men Bibelens mennesker lærer meg at vi skal fortsette å rope: Gud, reis deg og hjelp! Vi kan låne ord av Svein Ellingsen: ”Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi: Herre, gi oss tro, tro på deg som kjemper med oss, fylt av kjærlighet – i nærkamp med det ondes makt i verden.”
__________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/lovelldies/
Eg like denne veldig bra, spesielt den salmen har eg aldri tenkt på. 😀 +1