Skrevet av Sunniva Gylver
Når møtte du sist en helt? Hvor er heltene i dag?
For noen er de på vei over Grønlandsisen eller opp Mount Everest. For andre er heltene på konsert-turnè, på vei til forhandlingsbordet, eller de sikter mot neste OL-gull. For atter andre er heltene i nærmiljøet, som ildsjeler i speidern, fotballklubben, korpset eller TenSingkoret. En lærer, en ungdomsarbeider, eller ’a mor. Helter finnes overalt.
Jeg har mange helter! De er helt forskjellige. De har ulike liv, umake ambisjoner, mangfoldige kamper å kjempe, på forskjellige steder i verden. Men de har noe felles.
Dansken Piet Hein sier i et gruk: ”Det finnes en ro, som kun beror på, at man er tro, mot det man tror på.” Mine helter vet hva de tror på, og vil være tro mot det. De er ikke blinde ekstremister, men de har et mål, de har noe de tror på, noe de brenner for, noe de vil endre eller forsvare. Og de øver seg i å være tro mot det, også når det koster.
To filmer fra i år har gitt meg sterke heltebilder: ”Rango” handler om en Peer Gynt- kameleon i identitetskrise midt i ville vesten. Han lyver og flakser seg til heltestatus i den nedstøvete lille byen, som er kritisk truet av vannmangel og grådige skurker. Folket tror på Rango, setter sitt håp til ham. Hans løgn blir imidlertid avslørt, og han flykter. Der ute i ørkenen konfronteres han med sin feighet, av en åndelig veileder. Rango sier: ”De (landsbyens folk) trenger en helt. Jeg er ingen helt.” Den andre svarer: ”Så gå og bli en. Dette handler ikke om deg. Det handler om dem.” Og Rango går tilbake, og blir en helt. Fordi han plutselig vil noe; noe mer enn seg selv, finner han også ut hvem han vil være og finner mot til å bli akkurat den.
”Om guder og mennesker” handler om noen kristne munker i Algerie, som velger å bli værende i klosteret i den muslimske landsbyen, selv om den politiske situasjonen blir stadig mer truende. Muslimske ekstremister skjærer halsen over på både kristne og moderate muslimer. Flere av munkene er redde, men de opplever seg å ha et kall fra Gud til å bli trofast værende og tjene landsbyens folk, selv om det til slutt koster dem livet. De blir et gripende vitnesbyrd om tro, kjærlighet og mot – fordi de vet hva og hvem de tror på, og er tro mot det.
I går leste jeg om HIP – “Hero Imagination Project” – på nettet. En verdenskjent psykolog og hans stab har utviklet utdanningsprogrammer beregnet på skoler og bedrifter. Målet er å utvikle og forløse hverdagshelten i oss alle. Hjelpe oss til å øve på å tenke og handle som en ekte hverdagshelt.
De fleste av mine helter er hverdagshelter. Det er en ung kvinne, med et liv preget av traumatiske barndomsopplevelser og kronisk sykdom, som tross dette evner å lete fram og skape skjønnhet og godhet for seg selv og for andre. Det er en tenåring som våger å stå opp for noen som blir mobbet og utestengt. Det er en menneskerettighetsforkjemper som ikke har berømmelsens beskyttelse og støtte, men som står i sin daglige og livstruende kamp for det hun vet er rett. Det er en ungdomsleder i KFUK-KFUM, som år etter år bruker tid, krefter og engasjement på å få utrolige ting til å skje, sammen med unge mennesker i sitt nærmiljø.
Gud elsker oss like høyt, uansett hvor mye eller hvor lite helt vi er. Gud ser oss og kjenner oss og vet når vi henter fram helten i oss selv, om det er usynlig for de fleste andre. Og Gud utfordrer oss på å være hverdagshelter, som tar imot Guds kjærlighet og deler den med andre, i ord og handling. HIP-HIP-hurraaaa!
_________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/chicagoartdepartment/