På samme måte som at en tåre ikke kan gråte kan tvilen heller ikke stille spørsmål. Tvilen stiller aldri spørsmål, det er mennesket som stiller spørsmål.

Tvil og engstelse er ikke det samme. Engstelse begynner ofte som tvil. Om tvilen ikke resulterer i et svar (viten/sikkerhet) kan den fort gå over til engstelse. Men i det øyeblikket det har blitt til engstelse er det ikke tvil lengre.

Tvil kan man heller ikke «kjenne komme». Usikkerhet kan man føle, men ikke tvil. Tvil foregår kun på et epidemiologisk plan. Når tvilen går fra intellektuelt til emosjonelt er det ikke lenger tvil.

Ellers likte jeg veldig godt det du sier om å være ærlig om tvil. Å lyve for seg selv om hva man tenker (tvil) og føler (usikkerhet) kan fort resultere i en emosjonell forkjølelse. Vi fjerner ingen spørsmål ved å late som de ikke finnes. Spørsmål kan kun fjernes med svar.

Det er vel å merke at ikke all tvil kan fjernes, det er ikke alle spørsmål vi kan finne svar på her og nå, men det er greit. Som mennesker kan vi aldri vite og forstå alt. Og det er greit. Da kan vi legge tvilen på hylla og vite at en dag kan vi få hjelp av Jesus til å rydde hyllene våre.

Ofte er det de beste spørsmålene vi ikke finner svar på, noen ganger er de også blant de viktigste. Men ikke med en gang betyr ikke aldri. Fordi tvilen ikke ender med sikkerhet her og nå så betyr ikke det at du aldri vil finne svaret. Noen ganger trenger vi hjelp til å løse våre intellektuelle floker. Og kanskje er det meningen at den som skal hjelpe oss er Jesus?