Skrevet av Jane Christin Siewartz Dahl
En dag satt Jesus og disiplene og snakket sammen. Jesus spurte hvem folk sa han var, og disiplene fortalte at de fleste trodde han var en av de gamle profetene. «Og dere da?» spurte Jesus så. «Hvem sier dere at jeg er?» Og Simon svarte: » Du er Messias, den levende Guds Sønn». (Matt 16:13-20)
Da Jesus hører dette, sier han at dette er det Gud selv som har vist Simon. Og så gir han Simon et spesielt oppdrag. Jesus gir han navnet Peter, som betyr klippe. Simon, klippen. Det faste fjellet som Jesus skal bygge sitt hus på. Peter skal være holdepunktet, grunnmuren, i Guds menighet.
Jeg synes det er spesielt at det er nettopp Peter som får dette oppdraget. Hva har Peter egentlig gjort for å fortjene dette? Tilsier hans dager med Jesus egentlig at han er verdig en slik rolle?
Peter kommer inn i Bibelhistorien en dag han er ute og fisker sammen med broren sin. De holder på å kaste garnet, men da Jesus sier «følg meg», slipper de alt de har i hendene og kommer. Det er en flott start. I blind tillit til en mann de ikke har snakket med, forlater de alt sitt. Peter ser seg ikke tilbake, han bare går.
Peter får se mye sammen med Jesus. Han opplever store ting. Han ser mennesker bli helbredet, blant dem hans egen svigermor. Han hører stumme snakke, ser lamme gå, og døde vekkes til live. Han blir en av de tre nærmeste disiplene og vennene til Jesus. Men den umiddelbare tilliten han hadde den dagen på stranda da Jesus kom og sa «følg meg», den er ikke lett å holde ved like. En dag disiplene er ute i båt, kommer Jesus gående mot dem på vannet. Først blir de redde, og tror de ser et spøkelse. Når de skjønner at det er Jesus, ber Peter om å få gå ut til han på vannet. Fortsatt den intuitive, spontane reaksjonen. Men så blir han redd. Så begynner motet å svikte. Og Peter synker. Han må reddes opp av Jesus. Jesus ser på Peter og sier «du lite troende!». Store sterke Peter, ikke fullt så modig lenger.
Det er mye Peter ikke forstår. Da Jesus for eksempel forteller en lignelse i Matteus 15, er det Peter som henvender seg til Jesus og ber han forklare.
Og det virker som om det bare går nedover for Peter sin del etter dette. Rett etter at han har sagt at Jesus er Guds Sønn, kan vi lese at Peter snakker med Jesus. Jesus har fortalt om den store planen. At Han må lide og dø. Og Peter reiser seg og ikke bare snakker med Jesus, det står at Peter irettesetter Jesus – nei Herre, det her må ikke skje, nå må vi finne en ny plan!
Peter vil bare Jesu beste. Men Jesus vet at det er ikke Hans beste som skal stå i fokus her. Han ser på Peter og gir han et nytt økenavn. «Vik fra meg Satan» sier Jesus. Kontrasten til Simon Klippen er stor.
Og så kommer vi til det som kan oppfattes som Peters store nederlag. Det endelige beviset på at han har sviktet. Jesus har samlet disiplene sine en siste gang. Han forteller dem at han snart skal dø. Og Peter svarer med sin sedvanlige spontanitet: Uansett hva som kommer, så skal han være der, hele veien. Det går ikke mer enn et døgn før Peter har sviktet tre ganger. Bannet på at han ikke kjenner, og aldri har kjent, den arresterte Jesus. Forlatt sin mester når det stormet som verst. Peter er fortvilet. Hva nå? Jeg kan tenke meg at Peter var helt sikker på at nå var løpet kjørt. Han hadde sviktet sin beste venn, og han kunne i alle fall være sikker på at han ikke lenger skulle lede kirken.
Men så, i Johannesevangeliet, kan vi lese om hvordan Jesus møter disiplene etter at han har stått opp fra de døde. Og igjen henvender han seg til Peter. Jesus spør om Peter elsker han. Det må ha vært et grusomt spørsmål for Peter sin del. En påminnelse om det som har hendt. På at han allerede har sviktet, enda så bastant han var. Han forventer seg nok en skikkelig lekse. «Elsket du meg, så ville du heller ikke sviktet meg!» Men det er ikke det Jesus sier. Han trekker ikke frem det som har hendt. Istedenfor ser han på Peter og sier: «Fø mine sauer, vær gjeter for dem». Jesus har ikke gitt opp Peter. Han har ikke valgt seg noen andre. Til tross for alt som har hendt, er det fortsatt Peter som har fått det store oppdraget. Peter skal fortsatt lede Jesu kirke.
Videre i Apostlenes gjerninger kan vi lese om hvordan Peter gjør dette. Han reiser rundt, forkynner om Jesus, skaper menigheter. Han blir kirkens grunnvoll, tross alle gangene han har kommet til kort.
Gud sier at Han kjenner oss – allerede før vi er født, kjenner Han oss fullt ut. Gud kjente Peter. Han visste at Peter ville svikte. Men Han ville allikevel ha nettopp Peter.
Oppdraget til Peter er blitt en oppfordring til oss alle. Det er ikke bare Peter som skal være apostel. Det er ikke lenger bare Peter kirken skal bygge på. I forbindelse med dåpen, leses misjonsbefalingen (Matt 28:18-20). I dåpen blir også vi disipler, og vi sendes ut som apostler for å fortelle videre om Guds ord. Disiplene fikk beskjed om å ikke si til noen at Jesus var Guds Sønn. Jeg tror det er fordi Jesus visste at folk var ikke klar for det, han hadde mer han måtte gjøre før dette skulle røpes. Men nå skal det fortelles til alle. Nå er tiden inne for å fortelle sannheten om hvem Jesus var og er. Og vi har del i dette oppdraget.
Det er lett å tenke at vi ikke er bra nok. At vi tviler, at vi er for selvopptatt, at vi ikke forstår eller at vi er for feige til å satse alt på en mann vi ikke engang har møtt.
Men hvis Peter, som så alt dette og allikevel sviktet, gang på gang, kan være den som hele kirken skulle bygges på, ja da er sannelig vi bra nok også. Gud kan bruke oss alle. Gjennom hele Bibelen kan vi lese om hvordan Gud bruker de minste, de svakeste, de utstøtte i sin plan. Gud kan bruke akkurat deg, der du er, med det du har å komme med.
Og vi står ikke alene i oppgaven som apostel. Vi er mange, det er én ting. Men viktigere er det at det er ikke VI som skal SKAPE troen. Peter kom ikke til erkjennelsen av at Jesus var Guds Sønn på egenhånd. Jesus sier det klart og tydelig til han: Det der fant du ikke ut av deg selv, det har Gud selv åpenbart for deg! Gud skaper tro. Det er Gud som skal gjøre den virkelig store jobben, det ansvaret skal vi slippe. Men vår oppgave er å hjelpe til, legge til rette, støtte opp om den som ønsker å tro. Og Jesus har lovet oss at vi skal ikke gå alene. «Jeg er med dere ALLE DAGER inntil verdens ende» leser vi i misjonsbefalingen. Og Gud har lovet oss: «Vær ikke redd for dem, jeg er med deg!» (Jer 1:8) Som Guds utsendte har vi hele tiden en åpen forbindelse til Gud, som Han ønsker at vi skal bruke. Han kutter ikke snora og sender oss ut uten noen kontaktmulighet.
Derfor skal vi gå frimodig ut i verden som en del av Den Store Kirken. Som en del av et apostelfellesskap. Vi er sendt ut med et oppdrag om å gjøre alle folkeslag til disipler, og for å «ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for!», som Paulus formante menigheten i Efesos. (Apg 20:28) For å bygge kirke, må vi både fortelle om Jesus, og hjelpe hverandre, skape et fellesskap.
Og vi kan alle være med. Gud har bruk for oss. Gud har bruk for deg. Gud vil bygge sin kirke på deg.
_______________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/lel4nd/3985490626/