Skrevet av Christen Christensen
1 | En gul frysebag
I min familie har vi hatt en knall gul frysebag i over 30 år. Den ble kjøpt inn noen år før jeg ble født, og så vidt jeg vet, lever den i beste velgående ennå. Den er nok litt slitt i kantene, med noen sår og merker, og et knekt håndtak som er omhyggelig teipet med ”gaffateip”, men den fungerer.
Det var for noen uker siden da jeg satt sammen med pappa og kikket gjennom gamle filmopptak fra oppveksten min, at jeg ble oppmerksom på den gule frysebagen. Det var ikke den plass den gule frysebagen ikke dukket opp! Enten det var ute på holmene i skjærgården, en rasteplass på en fjellovergang eller i Dyreparken i Kristiansand – frysebagen var med; fylt med nistepakke, drikke og sannsynligvis noe godt.
Mens vi så på filmopptakene reflekterte jeg litt over denne frysebagen, og jeg begynte se at på mange måter er den blitt et som et symbol på min families historie de siste 30 årene. Den har vært med på det meste, og representerer hovedsakelig at det har vært godt i denne tiden, selv om den er godt slitt, med flere sår og merker som vitner om at den har vært ute for ett og annet gjennom årene.
Men hvorfor i alle dager snakker jeg om en gul frysebag?
Det gjør jeg fordi, på samme måte som den gule frysebagen på en måte symboliserer min families historie,
– så er krybben i juleevangeliet blitt kanskje det fremste symbolet på vår felles historie.
For det er nettopp det julefortellingen er: vår. Det er vår felles historie.
2 | Krybben som tegn
Vi er her i (i kirken) dag fordi vi tror at det er vår historie.
Vi er her (i kirken) fordi vi tro at barnet i krybben viser oss Guds ansikt.
Vi er her (i kirken) fordi vi forundres over denne grensesprengende hendelsen hvor himmelens Herre trår bort fra sin trone i herlighet, og stirrer på oss fra krybben med klare spedbarnsøyne.
Det er vår nærmest uforståelige historie: at den hellige Gud er blitt et menneske i kjøtt og blod.
Og vi kan fornemme storheten i det å være menneske – for det er et menneske Gud blir.
Krybben har blitt symbolet på hva som skjedde i de dager. Det var tegnet gjeterne på marken fikk av englene: Gå og finn et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Kopier av Betlehemskrybben finner vi frem hver eneste jul og plasserer inn i våre kirker og hjem, fordi den er tegnet – symbolet – på vår historie.
3 | Et kjærlighetsdikt
I en bok av Magnus Malm kom jeg over et kjærlighetsdikt av Eeva Kilpi, som han siterer.
Bare si ifra om jeg forstyrrer,
sa han da han kom inn,
så går jeg med det samme.
Du ikke bare forstyrrer,
svarte jeg,
du skaker hele min tilværelse.
Velkommen.
Juleevangeliet ble vår historie da Gud, ved å bli menneske, skaket hele vår tilværelse. Ved å inkarneres, som det heter på fint – det vil si å bli kjøtt og blod – så ble alle regler brutt, all forutsigbarhet knust, og verdenshistorien ble brukket i to. Det ble et før og etter Kristus.
Gud brøt ned alle barrierer for hva det vil si å være Gud, og kom med den hensikt å skape evig forsoning mellom Gud og mennesker. En evig nærhet mellom hvert eneste menneske og Gud.
4 | De gamle gjeterne
På sine gamle dager opplevde kanskje noen av gjeterne fra Betlehemsmarkene at nyheten nådde dem om en korsfestet mann, som det nå gikk rykter om at var stått opp igjen. De husket nok barnet de hadde funnet svøpt i en krybbe, som var den lovede Messias, Herren – slik englene hadde sagt. Hva ble det av denne Messias egentlig? Hva betydde det som hadde skjedd? Var han virkelig ikke lengre død?
Gjennom historiene de hørte fra Jerusalem ble et nytt tegn gitt til gjeterne. Han ligger ikke lengre svøpt – verken i krybbe eller grav. Graven er tom – Kristus er oppstanden.
På to netter forandrer Gud verden – julenatt og påskenatt.
Et barn i en krybbe, og en tom grav har gitt håp til verden.
Håp om at døden ikke er det siste. Håp om at Gud er større enn alt. Håp om at Gud har kommet til jord for å skape forsoning i mellom seg og sine barn.
Det er vår historie. Uavhengig av hvor du er i ditt liv, så bærer også du en liten del av denne historien med deg – og den er gitt som en gave.
5 | Mosaikkleggeren Guido
I den samme boken av Magnus Malm, som for øvrig heter “Kjennetegn” gjenforteller han en middelalderlegende om mosaikkleggeren Guido.
Etter å ha sett Kristi ansikt i en visjon får Guido i oppdrag å gjøre ham synlig gjennom mosaikk. Når mosaikken nesten er ferdig, bryter det ut krig. Da samler Guido landsbyens innbyggere i klosterkapellet og deler ut en mosaikkbit til hver med beskjed om å gjemme den til krigen er over. Når krigen er over, og freden igjen har vendt tilbake, møtes landsbyfolket og mosaikkbitene i klosteret – og Kristus sitt ansikt blir synlig igjen.
6 | Vår historie
Det er vår historie. Uavhengig av hvor du er i ditt liv, så bærer også du en liten del av denne historien med deg.
Vi er som Maria, som «tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.”
Vi er som landsbyfolket som går med denne mosaikkbiten, gjemt i vårt hjerte.
Og mosaikkbiten, som kalles tro, er en gave fra han som har gitt sitt liv, for å gi oss liv.
2000 år etter natten da Gud kom til jorden gjør vi igjen Kristus synlig.
Våre mosaikkbiter passer sammen, og viser oss Kristus her i ………. .
Vi er her fordi det er vår historie. Kristus er synlig midt i blant oss.
Og jeg tror det vekker gjenklang i oss, dette vi leste:
Bare si ifra om jeg forstyrrer,
sa han da han kom inn,
så går jeg med det samme.
Du ikke bare forstyrrer,
svarte jeg,
du skaker hele min tilværelse.
Velkommen
Preken holdt julaften 2014 i Kongsberg kirke.
_________________________
Foto: gato-gato-gato @ Flickr
Tilbakelinking Vanessa Smith