Skrevet av Nils Terje Andersen, sogneprest i Vågsbygd kirke. Prekenen ble holdt på en kveldsmesse i Vågsbygd på høsten
Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i grenene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»
Lukas 13,18-21
Gjennom hele det gamle testamentet finnes det et ganske talende symbol på synd, moralsk forfall og ondskap, og det er surdeigen. Du ser det i det nye testamentet også med f.eks ord som dette: Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød. 1 Kor 5,8
Jødene feiret, og feirer fortsatt, de usyrede brøds høytid. Til minne om utferden av egypt, da de bakte usyret brød. Altså brød uten surdeig eller gjær.
Hjemme hos oss pleier vi å feire jødisk påskemåltid hvert år. Og i år hadde vi med en jøde. Han var ikke en som praktiserte sin religion noe særlig – ikke ordtodoks, for å si det mildt. Men han lo, i en blanding av humor og forferdelse, da han så vanlig syret brød på bordet vårt, i denne høytiden. Rensk ut den gamle surdeigen, sier de. Og det gjelder hver lille smule. Huset rundvaskes og feies. Ikke noe syret brød. Ikke noe surdeig. For tanken er: Surdeigen gjennomsyrer alt.
Og sånn er det gamle testamentets tanke om synden også. Får den først slippe til, blir alt gjennomsurt av den. Vi ser Gud som åpenbarer seg i fjellene, og Moses som advarer folk mot å komme nær. For intet syndig kan nærme seg Gud. Vi ser et gudsfolk med strenge regler, og en tanke om at hvis noen ikke lever etter dem – gjennomsyres og ødelegges samfunnet. Er det en synder i menigheten, få han ut. Ellers vil hele menigheten ødelegges.
Surdeigen er stort sett symbolet på syndens kraft. Jeg har bare jobbet med det en gang – surdeig altså – og det så ikke noe bra ut. Det boblet og kokte… melkesyrebakterier som levde og sydet. Kommer det i kontakt med mer mel blir alt gjennomsyret. Surdeigen må mates med mel, og den glupske massen fortærer det.
Surdeigen som symbol på synd driver oss til en tankemåte som handler om å beskytte seg. Ikke se, ikke røre, ikke slippe til. Drive ut, stenge….
Men Paulus skriver noe som bryter med denne tanken til Kolosserne: La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus. La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere… Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som «ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»?
Hva har skjedd? Paulus, som en gang var en lovlydig rabbi, skriver noe helt annet.
Jeg vil vise dere en tekst som viser hva han nå tenker. Det er i diskusjonen om offermat. For oss er den ikke så aktuell lengre, men tankegangen er viktig. Mat som ble solgt på torget var ofte først ofret til fremmede guder. Mange holdt seg konsekvent unna det, mente det var farlig for troen… surdeigstanken med andre ord. Men Paulus skriver:
«Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp. Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste. Alt kjøtt som selges på torget, kan dere spise med god samvittighet og uten å spørre hva det er. For jorden og alt som fyller den, hører Herren til. Hvis en ikke-troende inviterer dere, og dere sier ja til å komme, så spis også da med god samvittighet alt som blir satt fram, uten spørsmål. Men om noen sier: ‘Dette er offerkjøtt’, så spis det ikke, av hensyn til den som sa det, og for samvittighetens skyld. Jeg mener da den andres samvittighet, ikke din! For hvorfor skal min frihet bli dømt av en annens samvittighet? Hvis jeg tar imot dette med takk, hvorfor skal jeg da klandres for det jeg takker Gud for? Men enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!»
Han er ikke det døyt redd for offermat. For «jorden og alt som fyller den hører Herren til». Men han er pragmatisk. Ta hensyn til dem som blir plaget av din frihet. Men ikke la noen klandre deg for det du takker Gud for. Ikke la noen røve din frihet.
Hvorfor ble Paulus sånn? Hvorfor ble kristendommen så uredd? Uredd overtok den andres skikker og gjorde dem kristelige, slik at den kristeligjorde hedenske fester osv. De var ikke redde for surdeigen lengre, de var ikke redde for å miste sin egenart. De hadde fått et nytt syn på syndens makt, og i dagens tekst finner vi nøkkelen.
I møte med de som så surdeigen som et symbol på ondskap og forfall sier Jesus:
«Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»
Hva tror du de tenkte?
Jeg synes det er et utrolig oppløftende og deilig Jesus-ord!
Noe har skjedd.
Den gamle pakt handlet om loven skrevet i stein. Du skal, du skal ikke.
Den nye handler om at loven blir skrevet i hjertene. Lystens senter.
Den gamle pakt handler om å ikke komme nær. Rør ikke ved fjellet hvor Gud åpenbarer seg. Da vil du dø, fikk de beskjed om i ørkenen.
Den nye pakt innledes ved at Gud blir født som et menneske. Ut av et menneske – en kvinne – kommer han, blodig, sårbar og liten. Barnet skriker etter fysisk kontakt. «Rør meg», roper gudebarnet.
Den gamle pakt har strenge regler for hvem som kan gå inn i det aller helligste. Det skulle knyttes tau rundt midjen til ypperstepresten som fikk gå inn en gang i året, for hvis han døde kunne andre dra han ut, uten å gå inn.
Den nye pakt forsegles ved at det tjukke forhenget som stengte det aller helligste revner. Ovenfra og ned. Mennesker slipper inn, men enda viktigere: Det hellige slippes løs.
Og nå er budskapet: Guds rike er som en surdeig…
Pass dere for surdeigen – hvis dere ikke vil bli gjennomsyret av Guds rike. Men det er nok de færreste som ikke vil bli det. Hvis du første slipper det til, så griper det deg. Hvis du først åpner hjertet ditt for det, så tar det bolig der. Guds rike. Guds kjærlighet. Guds nåde. Framtid. Håp og tro.
Det er snart to tusen år siden dette ble kunngjort, men det går litt tregt opp for mange av oss. For meg for eksempel. Noen ganger kan jeg kjenne på et intenst behov for å skrive på kirkeveggene, som en lærer skriver på tavla: «La stå» – eller «Ikke rør» – for det sies så mye om kirken, gjøres så mye rart der, alle skal mene noe, politikere som har ambisjoner om det ene eller andre… «ikke rør»… det er den gamle reaksjonsmåten. Men Jesus sier: «Rør!» For Guds rike er som en surdeig.
Så mange ganger en kan føle at den gamle fortellingen trues av at alle med respekt for seg selv skal ha sin egen tolkning av den. Min Jesus er sånn, og jo høyere på strå folk er, dess mer forventer de å få påvirke kirken. «Ikke rør», sier det, nedi magen et sted. Men Jesus sier «rør». Undre deg, søk meg, let…
Det finnes en vakker fortelling i Bibelen, om en kvinne som sniker seg gjennom folkemengden, inn mot Jesus, bare for å få røre ved kappen hans. Hun er syk og har forsøkt alt, men bare blitt verre. Hun er uren, religiøst sett. Hun skulle egentlig ikke røre ved noen. Og i allefall ikke en rabbi, en hellig mann. Men inni Jesu hjerte slår det: ”Rør meg”. Og hun gjør det, og blir helet. Guds rike er som en surdeig. Idet hun rører ved kappen kjenner Jesus kraften som går ut av ham, og han snur seg og spør: Hvem rørte ved kappen min. Og her møtes den gamle og den nye tid og pakt. Den gamle skaper de redde ansiktene. Den gamle får spørsmålet til å bli truende. Hvem rørte ved meg!
Men den nye pakt sier: Din tro har frelst deg, datter. Vær frimodig! Gå bort i fred.
Guds rike er som en surdeig – det tar tid å skjønne det.
Det får hundrevis av konsekvenser for oss, og jeg skal nøye meg med å si noe om et par av dem:
For det første kan vi møte verden med åpne og trygge øyne. Den sikkerheten som Jesus utstråler på vegne av sitt rike, den tryggheten – når den smitter kirken blir kirken til en potent og tiltrekkende bevegelse. Nesten som når barn låner trygghet av foreldrene. Se på de første kristne, hvor uredde og åpne de var. De vant verden, til tross for at de ikke hadde noen andre midler å vinne den med enn tro. De trodde og dyrket Jesus. Han var kongenes konge, og derfor betød det ikke så mye at keiseren var mot dem. Jesus var for dem livets Herre. Derfor kristeliggjorde de heller skikker, enn fra avstand å påstå at de var hedenske. De var modige, trygge og hvilte i sin tro. Derfor gjorde det ikke noe at de rike og mektige holdt seg til andre guder. De ville snart komme etter, tenkte de. Og til slutt kalte selveste keiseren seg selv for kristen selv om det kanskje ikke stakk så dypt.
Hvis du merker med deg selv at du frykter andres religionsutfoldelse, eller tar deg i å engasjere deg mot moskebygging og sånne ting, og forkynnelse som ikke har med kristendom å gjøre, så må du tenke deg om en gang til. Er det en kristen dyd? Nei, kristne har alt å vinne på at alle får utfolde sin religion. Det finnes så mange steder kristne ikke får det. Hvor de blir forfulgt, eller hindret. Vi kan ikke være sånn. Dessuten er det helt feil retning å gå i den nye pakt, evangeliets tid. Surdeigen er ikke dette. Surdeigen er Guds rike. Så la det få komme i kontakt med andre. Humanetikerne kan jobbe for å begrense religionsutfoldelse i det offentlige rom. Ikke kirken. Kirkens kall er å utfolde troen, praktisere den, dyrke den… leve den ut. Og da må vi tåle at andre gjør det. Jesus er ikke redd for det. For Guds rike er som en surdeig.
For det andre kan vi velge riktig kamp, i vårt eget liv. Kampen for å rense ut det onde, synden, er en umulig kamp. I alle fall så sålenge ikke noe nytt fylles på. Heng deg ikke opp i hva du ikke skal ta, eller røre, eller smake. Mer på hva du skal ta, røre og smake. «Smak og kjenn at Herren er god», sier salmen. Rør ved Jesu kappe. Ta til deg av alt han gir. Guds rike er som en surdeig. Da handler det for oss om å komme i kontakt med dette. Jeg synes det er utrolig oppløftende ord fra Jesus. For jeg vet hvor vanskelig det er å endre seg, slutte å snuse for eksempel… jeg har vilje som en glassmanet. Men Jesus mobiliserer ikke de sterke. Han mobiliserer de påvirkelige. Utsett deg for meg littegrann. Rør ved meg, hør meg, se meg… Guds rike er som en surdeig. Det vil gjennomsyre deg.
Det handler ikke om at vi skal blåse i etikk og aldri forsøke å skjerpe oss. Men det handler om hva vi skal sette blikket på. Hva vi skal kjempe for. Vi skal kjempe for nærværet – det å være tilstede i møte med Gud.
Kanskje skal vi lære av kvinnen som rørte ved Jesu kappe, og finne noe å holde fast i selv. Hva vil skje med deg, om du 15 minutter hver dag leste i evangeliet. Eller om du hver morgen, satte deg ned og bare var stille i det du sier til Gud: Her er jeg.
Eller om du lærte deg noen av kirkens måter å meditere på? Guds rike er som en surdeig. Hva vil skje om du aktivt og jevnlig søker kontakt med dette riket. Du blir sikkert ikke Moder Theresa i løpet av to uker, for det er masse i oss som hindrer og dekker oss til. Men Jesus snur i alle fall kampen og blikket til hans etterfølgere. Peter sto der klar med sverdet for å forsvare ham, men han sa: Stikk sverdet i sliren. Det er ikke sånn det fungerer i mitt rike. Mitt rike er som en surdeig, la det komme i kontakt med deg.
Når folk kommer til Vågsbygd kirke, håper jeg de møter mange fine og rare mennesker. Mange forskjellige mennesker. Med ulike meninger og synspunkt. Med ulike inntrykk av Jesus. Men likevel mennesker som søker, som trenger seg på han som kom til jord med himmelriket. Mennesker som ber: La ditt rike komme. Som åpner seg for det, og rører ved det.
Dette er fine tanker synes jeg… Enda finere er det hvis det får konsekvenser. Ny høst, nye vaner er mulig. 20 minutter av din dag over en bibel, i bønn, i stillhet, i en åndelig samtale… Gud vet hva det vil tilføre livet ditt. Gud har i alle fall tro på seg selv. Surdeigen som påstår at han kan gjennomsyre alt.