Skrevet av Brage Molteberg Midtsund
Alle mennesker har opplevd eller vil oppleve vonde ting. Noen blir mobbet i barndommen, noen mister foreldrene sine tidlig og noen foreldre mister barna sine. Det er til enhver tid krig et eller annet sted på jorden, mange mister sine liv eller venner og familie i meningsløse konflikter. I vår del av verden har vi god tilgang på vann og mat, mens i andre deler av verden er dette mangelvare. Verden består av både godhet og ondskap. For en tid tilbake mistet en av ungdommene i ungdomsmiljøet jeg jobber i livet i en tragisk ulykke. Hvordan forklarer vi det for ungdommene som kjente ham? Kan det finnes en Gud som er kjærlighet, men som likevel tillater at vonde ting skjer? Denne andakten handler ikke om en teologisk eller filosofisk diskusjon om ondskapens problem, men den handler om det menneskenære. Hvordan møter vi det uforklarlige og vonde i livet og hvordan forstår vi troen i dette bildet?
Gud er kjærlighet og det var i kjærlighet at Gud skapte mennesket. Men når det skjer vonde ting er det vanskelig å se for seg at en god Gud kan tillate noe slik. Hvorfor kan Han ikke bare hindre at sultkatastrofer eller ulykker skjer? Det er gjort uendelig mange forsøk på å forklare hvorfor det skjer onde ting. Kanskje er den enkleste forklaringen å forholde seg til at Gud skapte mennesket med fri vilje, altså med muligheten til å velge godt eller ondt. Derfor er det alltid en mulighet for at onde ting skjer. En annen tanke det er viktig å holde på er at Gud er noe absolutt annet, noe vi ikke fullt ut kan forklare eller bevise. Dermed kan Gud ha en plan eller ha egenskaper som vi ikke kjenner eller forstår. Ting som skjer i verden har vi som begrensede mennesker ikke alltid mulighet til å forstå, men i møte med det uforståelige kan vi velge i tro å hvile i at Gud har omsorg for oss.
Men i møte med det onde kan vi vite en ting. Det er at Gud har omsorg for oss, går med oss og trøster oss. Vi får ingen løfter om at vi skal slippe ondskap som kristne, men vi får et løfte om at Gud er med oss i livet og i lidelsen. Se for eksempel i Jesaja 41:10: «Frykt ikke, for jeg er med deg, vær ikke redd, for jeg er din Gud! Jeg gjør deg sterk og hjelper deg og holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» Hva er vel bedre enn å ha Gud vår skaper og frelser som medhjelper og som bærer oss? Som kristne må vi leve i verden slik den er konstruert, der gode og onde ting skjer. Veien kan være kronglete og noen har en mer kronglet vei enn andre. Men med på veien har vi en uendelig stor Gud som går med oss og bærer oss der det blir for tungt å gå selv. Sorgen over tapet av en venn blir vi ikke kvitt, den må vi gjennom. Men vi går aldri alene. Gud er på de lidendes side.
På en måte kan vi si at det er nettopp i lidelsen at Gud bekrefter sitt nærvær med oss. I sitt nærvær gir han oss et bud: «Du skal elske din neste som deg selv» (Matteus 22:39). I vårt nærvær med Gud får vi en befaling om at vi skal delta i andres lidelse, ta vare på vår neste – vi skal ta ansvar for andre mennesker. Dette handler om å praktisere nestekjærligheten. Jeg har snakket med mange prester og sjelesørgere om møter med sørgende mennesker. Hva sier du når du banker på døren til en familie for å fortelle at en av deres nærmeste har gått bort? Jeg får alltid det samme svaret: det finnes ingen perfekte ord. «Du må bare si det som det er, så må du være til stede». Dette er kloke ord. Å praktisere nestekjærlighet handler ikke alltid om å finne de rette ordene, men ofte handler det om å se og om å gjøre.
Som medmennesker i en verden der det finnes lidelse har vi en plikt til å trøste og bære mennesker som har det vondt. Det er gjennom nærværet vi er gode medmennesker. De gangene vi ikke finner ord er det aller viktigste å være til stede. Kjenner du en familie som har mistet en av sine kan det være vanskelig å møte dem, ganske enkelt fordi du ikke vet hva du skal si. Da må du huske på at det aller viktigste for de som sørger er at du ser dem og er sammen med dem. Har du ikke ord kan du for eksempel hjelpe dem med huslige ting eller bare lage en kopp te. Små handlinger som jeg tror kan bety uendelige mye mer enn ord i møte med det som er vondt og uforståelig.
Denne andakten handler i bunn og grunn om nærvær. Guds nærvær med oss og vårt nærvær med de rundt oss. Gudstro handler ikke om å forklare alt, men det handler om relasjon. Nærvær i kjærlighet.
Med på vår vei gjennom livet gir Paulus oss kloke, trøstende ord:
«For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Paulus brev til Romerne 8:38-39.
_________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/ashleyrosex/3306038398/