Skrevet av Christen Christensen

Jeg tenker ofte på huset jeg vokste opp i. Rødt, med grønnmalt dør. Rundt huset var det en stor hage. Innvendig var det flere rom: kjøkken, en stor åpen stue med salonger og spisestue, flere soverom og som i mange hus av litt eldre dato, så var det kott overalt – mørke trange kott som skjulte all verdens skrot og skrammel. Det var også en stor kjeller – med et lite soverom og mange lagerrom, det var og en krypkjeller, og et fuktig og mørkt rom som aldri ble brukt.

Det er mulig å gjøre en sammenlikning mellom livet og et hus, der huset med sine ulike rom representerer de ulike sidene i oss selv og i vår historie. Det er de store åpne rommene vi deler med alle, hvor vi inviterer andre inn og hvor vi pynter og gjør i stand til besøk og fest. Men i et liv, som i et hus, er det mange rom vi skjermer, hvor få andre slipper inn. Et overfylt loft er som et bilde på vår livshistorie – der er det vi bærer med oss, men som har blitt stuet bort. Gamle minner, knuste drømmer, ufullførte prosjekter, og gamle fortellinger vi ikke forholder oss til i det daglige, og som sjeldent vises frem. Eller en kjeller, mørk, rå og ubeboelig. Der er det som er vanskeligst. Der bor sårene, sorgen, smerten, sviket, skammen – ja, vi vet selv best hva vi skjuler der i mørket. Mørket viser vi sjeldent eller aldri frem til noen, og enten vi tilbringer mye tid der nede eller bare er der en sjelden gang, så bærer vi alle med oss en kjeller i våre liv.

En katolsk prest og forfatter, Henry Nouwen, har sagt et sted at bønn er å våge sårbarheten. Han sier at bønn er å våge å invitere Kristus med inn i de rommene vi ikke åpner for noen andre. Det er lett å tenke på bønn som store, fine ord og vendinger som prester og fromme slenger rundt seg i tide og utide. Bønn blir som en storstue pyntet til fest, når finserviset og sølvet er på bordet, når lysene er tent og det er høytidsstund. Men bønn er mye mer enn det. Bønn er ikke å vise Gud de rommene vi har ryddet og ”stylet” etter alle kunstens regler. Nei, bønn er noe mye mer.

Det er å våge sårbarheten. Å invitere Gud med opp på loftet, inn i kottene og ned i kjelleren. Det krever mot, fordi vi lever i et samfunn som ofte betrakter det å vise sårbarhet som en skammelig svakhet. Bønn krever mot, fordi det betyr at vi må gå ned trappa med Gud. Ned i kjelleren, der det river og sliter, der kampene utkjempes, der vi trenger en Gud som er større enn oss selv.

Jeg kjemper hele tiden med å våge sårbarheten overfor Gud. Det er fordi jeg liker å få til det meste på egenhånd, klare meg selv, og være selvstendig. Også koster det meg noe å gå ned trappa, og det er ubehagelig å åpne opp de rommene som er fylt av mitt mørkeste og vanskeligste. Men nettopp der ligger ”makten i de foldede hender”, for når vi går ned trappa og åpner døra – så er Kristus der. Han står i mitt mørke. Han som tåler hele meg – også mitt usminkede liv – er der allerede.

Svein Ellingsen sier det slik: Kom vårt sprengte liv i møte! La oss i vår trengsel merke: Under alle dyp er Du!

Våg sårbarheten. Våg bønnen.

__________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/wheatfields/3254871687/

Relaterte artikler

• Andakt: Fastetid – bønn og nestekjærlighet
• Svovelandakt om flyktninger
• Syndsbekjennelsen – bekreftelse, ikke gjenopprettelse
• Svovelandakt om utenforskap
• Svovelandakt: Hva hjelper det om du har tro, men ikke handler?