Skrevet av Brage Molteberg Midtsund
Det er søndag. Klokken er 11.00.
Kirkeklokkene ringer tre ganger.
Menigheten synger den første salmen.
Lengst fremme til høyre sitter klokkeren som nettopp har satt seg etter at hun ønsket menigheten
velkommen. Det gikk fint.
I midten av kirken sitter enken som mistet mannen for tre uker siden. Hun kan fremdeles ikke tro
det.
I kirken sitter også familien Jacobsen. Mor, far og tre barn. De er lykkelige. Etterpå skal de på
skitur.
Bakerst sitter syv konfirmanter som ikke klarer å holde munn.
Mannen med skjegg på femte rad viser ingen følelser. Men inni seg er han sint. På alle.
Tre eldre damer sitter sammen. En av dem har lyst til å gråte av glede.
På første rad sitter dåpsfamilien. Barnet sover, moren retter på kjolen, faren prøver å skjule at han
er rørt. Han liker egentlig ikke kirken.
Onkelen til dåpsbarnet sitter langt bak. Han er kriminell.
Organisten spiller til salmen. Hun blir glad når hun får spille.
En av konfirmantene har angst. Men han vil ikke fortelle det til noen.
To unge menn sitter sammen og synger høyt. De synger for at de ikke skal glemme hvem de er.
Og hvem Gud er.
En av konfirmantene er hemmelig forelsket. Hun klarer ikke å tenke på noe annet.
I kirken sitter det tre usynlige mennesker. Tror de.
Ved tegnebordet sitter to treåringer. De tegner på blanke ark.
Presten sier: «Nåde være med dere!»
Ekte mennesker.
Vi er kirken!