Skrevet av Linn Sæbø Rystad, stipendiat i praktisk teologi ved MF
Boktittel: Mens du er ung
Forfattere: Jostein Ørum
Forlag: Verbum
Det er som regel dumt at anmeldere anmelder ting som ikke er rettet mot dem. Jeg husker tydelig hvor irritert jeg var da jeg som 20-åring hadde vært på Backstreet Boys-konsert, min ungdoms helter, og anmelderen av konserten slaktet den. Anmelderen var selvfølgelig en mann på 50+ som i utgangspunktet ikke hadde noe til overs for Backstreet Boys.
Jeg er litt redd for å være den anmelderen i denne anmeldelsen. For jeg er definitivt ikke i målgruppen for denne boken. Dette er ikke en bok skrevet for en gift 33-åring som holder på med en PhD på MF. Jeg har ikke tenkt å slakte boken, slik jeg opplevde at anmelderen slaktet konserten jeg hadde vært på, men jeg har noen kritiske perspektiver.
Slik jeg leser er målet med boken todelt. Ørum ønsker å oppmuntre ungdom til å være seg selv og være trygge i seg selv. Det virker også som om han ønsker å åpne bibelfortellingene for ungdom. Normativt sett er det et gode og viktige mål. Men jeg er noe usikker på om han får det helt til, og da særlig det første målet.
Boken er delt i tre: UNG, GUD og MENNESKER. Av de tre synes jeg at del to og tre er best. Jeg likte godt kapittelet der han bruker Luther og kapittelet om Fadervår (Skamløs og Bønnenes Bønn). Det er i del to, GUD, Ørum er best.
Særlig den første delen, UNG, føles noe paternaliserende. Litt sånn: «kjære ungdom, nå skal jeg fortelle deg hvordan du bør leve». Denne delen er full av imperativ og oppfordringer som «gled deg over nåden» og «gjør som Johannes» og lite om hva det vil innebære, hva nåde er eller hva man skal gjøre når man skal gjøre som Johannes eller glede seg over nåden.
Jeg synes også Ørum skriver for lett om veldig vanskelige ting. Blant annet i kapittelet om Josef fra GT (Om ingen så dem) der Ørum skriver at Josef består Guds test og at «uansett hvordan det var, kan det komme noe godt ut av det for den som har hjertet sitt nær Gud». Denne leseren sitter da igjen med spørsmål som: har Gud en plan for livet mitt og på hvilken måte? Tester Gud mennesker? Kan Gud snu alle dårlige situasjoner til det gode? I dette ligger også en liten kritikk av Ørums hermeneutikk. Det å gjennomgående bruke et bibelsitat for å utbrodere et tema er definitivt mulig å gjøre, men for meg går det litt for lett opp og blir for løsrevet fra konteksten. Både bibelens kontekst og vår kontekst.
Nesten alle de små kapitlene avsluttes med en imperativ, en oppfordring til å gjøre noe. Oppfordringene i seg selv er det for så vidt ikke noe feil med, men de kobles med en relativt normativ framskriving frem mot den konkluderende oppfordringen. Det synes jeg blir på kanten til lovisk, og som sagt, for enkelt. På et mer overordnet plan sitter denne leseren igjen med spørsmålet: Blir livet mitt godt å leve dersom jeg følger alle oppfordringene i denne boka? Hva skjer hvis jeg ikke får det til?
Der jeg synes Ørum er best er i gjenfortellingene av store bibelske fortellinger på kort tid og med få ord. Det virker også som om han har jobbet bevisst med å ha både kvinner og menn med som eksempler og figuranter i boka. Det er et stort pluss. Fordelingen av bibelsitat mellom GT og NT virker også gjennomtenkt. Men akkurat fordi jeg synes han får til gjenfortellingen av bibelfortellingene såpass godt skulle jeg gjerne ønsket at også fortellingene var henvist til i oversikten på slutten.
Alt i alt er jeg ikke overbegeistret over boka. Noe som overrasket meg litt, da jeg har kost meg med flere av Ørums tidligere bøker. Hovedinntrykket er altså at den i for stor grad bruker et ovenfra og ned-perspektiv og skal belære ungdom om livet og troen. I tillegg til at det blir litt for enkelt om mange vanskelige og viktige problemstillinger.
Men samtidig. Det hadde vært veldig interessant om en 15-åring også kunne lest og anmeldt boken. Det er veldig godt mulig vi hadde vært uenige.