Skrevet av Marte Solbakken Leberg, teologistudent
Boktittel: Tro på tvers: Kristne og muslimske refleksjoner
Forfattere: Bushra Ishaq og Sunniva Gylver
Forlag: Vårt Land
Boka Tro på tvers: Kristne og muslimske refleksjoner av Bushra Ishaq og Sunniva Gylver må sies å være en annerledes bok, og den fikk stor oppmerksomhet da den kom ut i 2018. Boka er delt inn i to deler – nærmest som to små bøker, som enten kan leses som to separate bøker eller leses i dialog med hverandre. Bushra Ishaq skriver den ene delen. Hun er norsk muslim, lege, samfunnsdebattant og forsker innenfor etikk og samfunnsmedisin. Sunniva Gylver har skrevet den andre delen. Hun er en profilert prest og samfunnsdebattant. Begge har de stort engasjement for tros- og livssynsdialog, og gjennom denne felles interessen ble de to venner. De har delt tro og liv sammen gjennom flere år, og har nå altså utgitt noen av sine refleksjoner rundt tro og liv i denne kristne og muslimske refleksjonsboka.
En refleksjonsbok skrevet av en muslim og en kristen sammen er kanskje oppsiktsvekkende. I etterkant av utgivelsen har det også vist seg at den for noen er provoserende. Er ikke dette religionsblanding? Jeg opplever boken i sin helhet og forfatterne som svært bevisste på egen integritet og sin religiøse tradisjons særpreg og egenart, samtidig som de viser nysgjerrighet overfor den andre. Dette vises helt konkret med hvordan boken er delt opp, de to forfatterne skriver hver sin del. Sunniva skriver fra sitt kristne ståsted og Bushra fra sitt muslimske ståsted. Samtidig skriver de om den samme tematikken. De bruker ikke begrepet «andakt», da dette trolig ikke er en term innenfor islamsk tradisjon, men velger «refleksjoner» som et felles begrep. For meg er deres samspill en ressurs i egen tro, og ikke en trussel.
På tross av at bokens deler kan leses uavhengig av hverandre, synes jeg at boken er enda mer interessant som en dialogbok. De to skribentene tar opp de samme temaene, og de knytter an til den andre. Blant annet skriver de om trospraksiser som er viktige for dem. Blant flere temaer vil jeg trekke fram, er hva de skriver om ritualer: Sunniva løfter fram sakramentene, mens Bushra forteller om pilegrimsreisen til Mekka. Begge deler refleksjoner og erfaringer knyttet til fastepraksis. Videre skriver de også om mer dogmatiske og filosofiske temaer, som sannhet, livet etter døden, og sine hellige skrifter. De deler refleksjoner rundt selvrealisering og statusjag, hvor de opplever sin tro som frigjørende. Begge trekker fram troen sin som kilder til inspirasjon for sitt samfunnsengasjement, her trekkes blant annet klima og miljø fram. De deler altså tro fra mange ulike perspektiver.
Jeg synes boka bidrar med noe svært viktig som jeg mener har overføringsverdi til kristent ungdomsarbeid. Mange barn og ungdommer i Norge i dag lever i et religiøst og kulturelt mangfold – enten i sitt lokalmiljø, eller om de får innblikk i dette via tv, film og nyheter. Kanskje har det stadig mer flerreligiøse samfunnet preget oss som er kristne? Kanskje har møtet med den annerledestroende skapt mot til å stå frem med en religiøs tro i sammenhenger der tro anses som privat? Kanskje kan gjenoppdagelsen av fastetradisjoner i kristen kontekst, være et resultat av andre religiøse sitt fokus på nettopp faste? Denne boka er med på å bidra til hvordan vi kan se den andre som innsiktsfull, la oss inspirere av menneskene. Dette viser Bushra og Sunniva at er fullt mulig uten å måtte gjøre den andre lik oss selv, eller være redd for at vi blir gjort lik den andre. Denne flerreligiøse kompetansen har mange barn og ungdommer. Vi som er ledere i kristent barne- og ungdomsarbeid bør løfte fram dette som en ressurs! Derfor vil jeg anbefale denne boken til alle som jobber med barn og ungdom i kirken.