Skrevet av Christen Christensen
Bård Eirik Hallesby Norheim: Kan tru praktiseras? Teologi for kristent ungdomsarbeid (Tapir Akademisk Forlag, 318 sider)
Bård Eirik Hallesby Norheim er prest, og arbeider som stipendiat i praktisk teologi ved det teologiske Menighetsfakultetet (MF) i Oslo. Han har vært barne- og ungdomsprest på Nordstrand i Oslo, og har vært misjonær i Estland. Der arbeidet han særlig med ungdom.
Boken er delt inn i tre deler, og kan i følge forfatteren selv leses på ulike måter. Det er jeg enig i. Enten du leser bare de faglige delene eller bare den praktiske delen. Dette er også en av bokens sterke sider: den er teologisk samtidig som den er enkel å bruke i praksis. For de tre delene kan leses tilnærmet selvstendig hver for seg, selv om jeg nok ville anbefalt å lese dem i etter hverandre, på den måten får man en teologisk bakgrunn for det som blir konkretisert i del 2.
I første del av boka går han inn i den faglige drøftelsen knyttet til kristent ungdomsarbeid. Her tar han opp ungdomens kontekst, og hvordan den mobilitetskulturen de befinner seg i gjør at ungdommen forflytter seg mellom stadig flere og forskjellige kontekster. Dette ser han i sammenheng med økte utfordringer til kirken. Kirken må formidle på en tro verdt å leve. En tro som holder i møte med ulike kontekster og virkeligheter. Norheim går så videre med å utdype begrepet praksis. Han får hjelp av andre forskere til å belyse dette, og finner til slutt frem til sin egen definisjon av hva en praksis er.
”Ein kristen praksis er noko ein gjer saman i ljos av dåpens nåde, som ein respons på menneskelege behov, og i kraft av Kristi frelsande nærvær i Ord og sakrament.”
Dåpens rolle er generelt svært sentral for Norheim, og som det kommer frem av definisjonen er det dåpens nåde som gjør kristne praksiser mulig, og som danner basisen for dem. Og i utviklingen av en teologi for kristent ungdomsarbeid, mener han at det er dåpens nåde vi til stadighet må vende tilbake til. Her for å finne selve grunnlaget for troslivet vårt.
De praksisene forfatteren velger å legge vekt på er dem Martin Luther kaller kirkens syv ytre kjennetegn. Det er disse syv han bruker videre, og som er konkretisert i del 2 av boken. Disse syv er Guds Ord, Dåpen, Nattverden, Nøklemakten, Tjeneste, Bønn og Etterfølgelse.
”Desse praksisane er nettopp kjernepraksisar fordi dei utgjer kjernen i praksisfeltet kristne praksisar.”
Videre i første del kommer en lengre part hvor han går inn mot de ulike internasjonale forskerne på kristent ungdomsarbeid. Blant dem er Kenda Creasy Dean, Craig Dykstra, Dorothy C. Bass, Mark Yaconelli, Tony Jones, David F. White og Pete Ward. Det er konkret og systematisk han går inn på disse ulike personlighetene og hva de har bidratt med til kristent ungdomsarbeid. Resten av første del går temaene henholdsvis på en stadig skiftende kontekst, et nærmere dypdykk i dåpens rolle, og på kjernepraksisenes teologiske forutsetninger. Disse to kapitlene vil jeg ikke gå noe mer dypere inn i her.
Andre del er bokens praktiske del. Her har mange ulike personer som på en eller annen måte står i et ungdomsarbeid bidratt med å skrive korte artikler knyttet til disse syv kjernepraksisene. Det er gjennomsnittelig en tre, fire artikler for hver praksis. De er stort sett skrevet som helt konkrete tips om hvordan de har gjennomført, og hvordan man kan gjennomføre en slik form for praksis i sin menighet. Noen av artiklene er også skrevet mer som generell refleksjon omkring en av praksisene.
Tredje del fokuserer på hvilke felleskap slike praksiser skaper, og hvorfor kirken bør drive et kristent ungdomsarbeid. Mot slutten sammenfatter forfatteren med å prøve å gi svar på om tro kan praktiseres, og i så fall hvorfor. Og han retter fokuset mot hva som bør være sentrum for ungdomsarbeid.
Boken har en særlig styrke, som gjør den veldig velegnet til bruk i et menighetsarbeid: Den har en teologisk dybde, samtidig som den er konkret uten å sette for tydelige rammer. Andre del i boken gir gode innledninger og forslag til hvordan man kan utføre disse forskjellige praksisene. Allikevel er de samtidig åpne nok til at man kan variere, og tilpasse til sin egen lokale kontekst. Dette er en styrke ved boken, og gjør den på en måte til en naturlig ”bruksbok” for et ungdomsarbeid. En bruksbok som nærer både det teologiske og det praktiske. Og den retter fokuset rett mot Kristus, og gjør det gjennom de praksiser som har vært tilstede i hele kirkens historie. Fokuset rettes på praksiser vi kan gjøre sammen som fellesskap; hvor det relateres til eget liv og hverdag, og hvor vi inviteres til å møte Kristus. Gjenkjennelige handlinger vi gjør sammen som kristne kan kanskje bidra til en stabil tro hos den unge, til tross for stadig skiftende kontekst, roller, venner og miljø. Når den unge kommer til kirken er det er for å møte Gud, ikke for å bli underholdt. Og i tråd med de ledende teologer på kristent ungdomsarbeid tar denne boken til orde for et skfite innen fokuset for kristent ungdomsarbeid. Å vende tilbake til de klassiske praksisene i lys av dåpens nåde, slik forfatteren forklarer det, er å legge til rette for møter med en livsforvandlende Gud. En Gud som tilstede alle steder og til alle tider.
Til slutt: Boken er en god «bruksbok»! Undertegnede har selv brukt boken aktivt i ungdomsarbeidet. Og tankene boken bærer har gitt ny inspirasjon til refleksjon, og ny retning til vårt ungdomsarbeid. Så boken er å anbefale på det sterkeste, både som fagbok, bruksbok og/eller inspirasjonsbok til videre tenkning omkring kristent ungdomsarbeid.
Les den og bruk den!
Tilbakelinking Vanessa Smith