Skrevet av Christen Christensen
Kenda Creasy Dean, Ron Foster: ”The Godbearing Life” (Upper Room Books, 219 sider)
Kenda Creasy Dean er Associate professor for ungdom, kultur og kirke ved Princeton Theological Semenary i USA. Hun har skrevet Practicing Passion (2004) i tilegg til The Godbearing Life (1998). Ron Foster er (var?) pastor i menigheten Bethesda United Methodist Church in Washington D,C.
Dette er en bok som tenker teologisk rundt hvordan drive ungdomsarbeid. Dean og Foster møter, og tar opp problemstillinger om hvordan man skal drive kristent ungdomsarbeid i en kultur mer og mer tømt for tradisjonelt innhold. Tømt for det som er ekte. Blant mye er deres anliggende å hente frem de klassiske kristne praksiser, og tilby ungdommen noe ekte, livskraftig. De mener at kirken har sviktet ungdommen ved å tilby dem pizza og bordtennis i kjellerstua, isteden for autentiske møter med en livsforvandlende Gud. Boken som har blitt over 10 år gammel er heller å karakterisere som en klassiker enn utdatert. For temaene Dean og Foster tar opp i boken sin er viktige og gjeldene i møte med hvordan man tenker om, og driver ungdomsarbeid.
Del 1: From programs to people
Rent skjematisk er boken delt inn i fire deler. Første del går på skiftet fra programdrevet ungdomsarbeid til det å være en ”godbearer”, altså noe i nærheten av en gudbærer på norsk. Programmer og ideer om bør settes mer i bakgrunnen, og fokuset bør skiftes fra ”å gjøre” ungdomsarbeid til å se menneskene, se ungdommene. Dette går både på lederens/pastorens rolle, og på ungdommene i arbeidet. Det kan belyses litt av disse to utsagnene:
”The person is the program”
”And yet who I am with youth, and not what I do with them, is what they will remember twenty years from now.”
I første del tar de også opp en hel del andre temaer, blant annet at ungdomsarbeid ikke skal være en atskilt del fra resten av menighetsarbeidet, men en integrert del fordi de unge trenger de gamle og de gamle trenger de unge.
Del 2: Soul tending on holy ground
Andre del av boken er mest rettet mot lederens/pastorens rolle. Det går på alt fra ens eget forhold til tro og liv, men også til det å brenne og være engasjert uten å bli utbrent. Overfylte timeplaner og kalendere beviser ikke nødvendigvis at man lever i Guds plan, men kanskje til og med på utsiden av den. Her tar forfatterne opp temaene rundt fornuftig bruk av tid og ressurser, og da spesielt hos ledere. Gud vil ikke ha utbrente og utslitte ledere, men ledere som brenner uten å bli utbrent. Forfatterne tar også opp disse temaene i forhold til lederskapspolitikk, med grunnlag i 4. Mosebok 11,16-17. De ønsker å gjøre ungdomsarbeidet til et møtested hvor man kan skape et møte mellom mennesker og mellom Gud og mennesker, hvor det ikke er en eller to som sliter seg ut, men hvor også lederen/pastoren får dekket sine «trosbehov».
Del 3: Ingredients of the Godbearing life
Her tar forfatterne opp de praksisene jeg nevnte over, og kanskje det mest konkrete i boken. Ifølge Dean og Foster bør kristent ungdomsarbeid dreie seg om kirkens klassiske praksiser. De kan være alt fra nattverd, bønn, tjeneste, dåp til tilgivelse, tilbedelse, evangelisering, etterfølgelse, faste, overholde hviledagen, å leve avholdene, kontemplasjon osv. Med en praksis mener de noe som kan gjøres, og som samtidig gjør eller utfører noe. En praksis involverer flere enn deg selv, og det er noe man kan holde på med over tid. Den har også visse kvaliteter, og kristne praksiser er nådemiddeler. Ved å gjennomføre disse praksisene blir vi tatt med inn i Kristi liv, død og oppstandelse, og vi får fellesskap med hverandre på en annen måte enn gjennom pizza og bordtennis.
Forfatterne sier også at det alltid må være en som peker ut korset midt i øyeblikket og forbinde aktiviteten med Jesus Kristus. Ellers vil praksisen som for eksempel tjeneste oppfattes som positiv, men kanskje uten videre tilknytning til Kristus.
Å gjøre disse praksisene former også identitet, hevder forfatterne, og derfor er de grunnleggende for kristent ungdomsarbeid. De former en kristen identitet, og ved å ha praksiser i sentrum av arbeidet gjør ungdommene blir gudbærere; altså bærere av vitnesbyrdet om Kristus ut i verden:
”When our curriculum for young people focuses on the practices of faith, these practices shape their souls so they can bear Christ into the world. (…) Adults, as well as youth, need to participate in the practices of faith if we want God to shape us and enter the world through us. Every Christian practice is a means of grace in which the Holy Spirit transforms us into Godbearers for youth as well as for one another.”
Del 4: Godbearing practicing for youth ministry
I fjerde del går forfatterne inn på ulike praksiser, som praksiser for medfølelse, nattverd og tilbedelse. Praksiser rundt det å vitne, og praksiser for lære og omsorg. De går dypere inn i disse og flere temaer i denne siste del av boka. Her blir det for omfattende å si noe mer om dette, med tanke på at de går ganske grundig til verks.
For min egen del syntes jeg boken var lærerik og meget god. Boken er ikke oversatt til norsk, men det er allikevel et relativt enkelt og greit engelsk, uten for mange fagbegreper. Selv om det er en bok som går dypt inn i en rekke temaer og anliggender rundt ungdomsarbeid, og da på en teologisk måte.
Boken smitter til å tenke nytt i ungdomsarbeidet; både om praksiser, om forholdet mellom ungdommen og resten av menigheten, om mentorer og mye mer. Boken utfordrer leseren (lederen) til å se ungdomsarbeidet og leder/pastor rollen i et nytt lys, og etter min mening et forfriskende lys.
Allikevel er det noen ting å kritisere boken for. Uten at jeg kan gå for dypt inn i det her, vil nevne et par ting: En ting er at boken er mer teologisk og refleksjonsbasert enn konkret. Dette er nok også hensikten, men til tross for kjekke refleksjonsoppgaver i slutten av hvert kapitel, savner jeg kanskje litt noen konkrete eksempler til å bringe praksisene, og de tankene som tas opp, inn i det konkrete arbeidet med ungdommene. En annen ting er at forfatterne, hvis sett fra et luthersk perspektiv kanskje tillegger dåpens rolle en betydelig mindre rolle enn for eksempel nattverden, og noen av de andre praksisene hun tar opp.
Ellers er det viktig for den norske leser å tenke over at boken er blitt til ut fra teologiske refleksjoner om ungdomsarbeid i en amerikansk kontekst. Kontekstuelt vil det nødvendigvis være forskjeller her, som er viktig å være bevisst når man leser og bruker boken.
Boken er allikevel en av de beste jeg har lest som går på ungdomsarbeid! Og tross i sine 10 år er den ikke en bok som har gått ut på dato, men som utfordrer og gir fruktbare teologiske refleksjoner til hvordan drive ungdomsarbeid også i dag.
Les den!