Vi er godt ute i fastetiden. Fasten er ukene frem mot påske, 40 dager – slik Jesus forberedte sitt virke i ørkenen i 40 dager – men trukket fra er søndagene, da søndagene er feiringen av Jesu oppstandelse og aldri har vært en del av fastetiden. Hva er egentlig faste? Vi tenker ofte at faste handler om å faste fra mat og drikke, og det har vært vanlig før i tiden. Det er kanskje ikke så vanlig nå. Og selv om det var slik i tidligere tider, så tror jeg ikke det er det viktigste med fastetiden.

Fastetiden er en forberedelsestid til påsken. Og hvis vi leser om disiplene i den første kirka når de skulle forberede seg til noe, så besto den forberedelsen ofte av faste og bønn. Forberedelse handler om å ha et fokus på noe spesielt. En måte å holde dette fokuset på er å faste, altså avstå fra noe slik at man gir plass til det man skal fokusere på. Så jeg tenker at det som kan være en meningsfull faste for de fleste av oss er å jobbe litt med å skifte fokuset bort fra oss selv, og i stedet ha fokus på Gud gjennom bønn, og på menneskene rundt oss.

Så fastetidens fokus er bønn og nestekjærlighet:

Først litt om bønn:

Når vi skal be, så lønner det seg å ha fokus. Det er rett og slett fordi vi i vår hverdag blir kontinuerlig forstyrret. Kanskje kan man sammenlikne bønn med det med å ha en dypere samtale med en annen person? Hvis du skal det, så trenger man å holde fokus. Hvis man blir forstyrret av noe eller noen hele tiden mens man forsøker å snakke med denne personen, så blir ikke samtalen verken god, dyp eller særlig nyttig.

Fastetid gir en mulighet til å fokusere mer på Gud. Bli litt mer gira på å be rett og slett. Så kanskje det går an å faste fra, altså avstå fra, noe av det som tar oppmerksomheten vår i hverdagen – rett og slett som en åndelig øvelse for å ha fokus på Gud gjennom bønn?

Hva er det som tar oppmerksomheten vår?

• For eksempel kan man faste fra Facebook og sosiale medier, eller i hvert fall begrense bruken til si f.eks. 10 minutter hver dag til å svare på meldinger osv.
• Faste fra Netflix eller TV, eller f.eks. unødvendig mobilbruk når man er sammen med andre.
• Man kan forsøke å sette av daglig stund/eller et ukentlig tidspunkt til bønn og bibellesning, og prioritere dette fremfor å gjøre noe annet som kanskje oppleves enklere å gjøre.

Dette er noen forslag til øvelser og oppgaver man kan gjøre i fastetiden, rett og slett for å få mer tid til Gud gjennom bønn og bibellesning.

Så om nestekjærlighet:

Profeten Jesaja skriver om hva rett faste er, og at det ikke er en form for selvpining hvor man avstår fra alt så man blir sur og grinete – nei, rett faste sier Jesaja er å vende blikket bort fra seg selv og heller se de vi har rundt oss. Vår neste. Rett faste handler om nestekjærlighet, om å …

Løse urettferdiges lenker
Sette undertrykte fri
Dele ditt brød med de sultne
La de hjelpeløse og hjemløse komme i hus
Se til den nakne, og kle ham

Hvordan kan vi praktisk gjøre noe for vår neste, våre medmennesker. Vi kan…

• Gi av vår overflod til de som trenger det. Gi penger. Støtt et godt formål.
• Gå som bøssebærer på fasteaksjonen 15.mars.
• Gi av din tid. Stille opp når noen trenger det. Være frivillig?
• Vær god mot de du har rundt deg. Gi komplimenter, og forsøk å avstå fra all baksnakking og sladring.
• Vi kan forsøke å spise bare for 50 kr dagen, og slik leve litt mer i solidaritet med resten av verden.

Det er mange ting vi kan gjøre for å ha rett faste, slik Jesaja beskriver det.

Til slutt:

Bønn og nestekjærlighet henger sammen. Mor Teresa sa noe sånt som dette i en tale engang:

“The fruit of Prayer is faith. The fruit of Faith is love. The fruit of Love is service. The fruit of Service is peace.»

Altså, litt fritt oversatt betyr dette at: Bønnen beveger oss dypere inn i troen. Troen beveger oss til kjærlighet. Kjærlighet beveger oss til tjeneste for våre medmennesker. Tjenestens virkninger er og gir fred.

Slik knytter altså Mor Teresa sammen bønnen og troen på Gud, med kjærligheten til vår neste – og sier at det ene fører til det andre. Å be fører oss dypere inn i troen på Jesus, og troen på Jesus utfordrer oss til å vise og gi kjærlighet – slik han er kjærlighet. Og kjærlighet er ikke bare noe følerier – den er praktisk, og kjærlighet merkes og deles når vi tjener hverandre. Det kan man gjøre på mange måter, selvfølgelig – og jeg mener ikke at mine forslag over verken er de eneste eller nødvendigvis de beste. Men alt dette handler om hva den kristne troen dreier seg om: Å søke Gud, å tjene vår neste i kjærlighet.

Og det, sier Mor Teresa, fører til fred. Og jeg tror hun har rett – i sitt helt enkle budskap. Be til Gud. Elsk hverandre. Vær gode. Hvor mye bedre hadde i verden vært om vi klarte det i ennå større grad?

Dette er altså fastetidens utfordring til oss: Skift fokus. Bort fra deg selv, og over på Gud i bønn og ut i livet og verden mot din neste.

«The fruit of Prayer is faith. The fruit of Faith is love. The fruit of Love is service. The fruit of Service is peace.»

1 | En gul frysebag

I min familie har vi hatt en knall gul frysebag i over 30 år. Den ble kjøpt inn noen år før jeg ble født, og så vidt jeg vet, lever den i beste velgående ennå. Den er nok litt slitt i kantene, med noen sår og merker, og et knekt håndtak som er omhyggelig teipet med ”gaffateip”, men den fungerer.

Det var for noen uker siden da jeg satt sammen med pappa og kikket gjennom gamle filmopptak fra oppveksten min, at jeg ble oppmerksom på den gule frysebagen. Det var ikke den plass den gule frysebagen ikke dukket opp! Enten det var ute på holmene i skjærgården, en rasteplass på en fjellovergang eller i Dyreparken i Kristiansand – frysebagen var med; fylt med nistepakke, drikke og sannsynligvis noe godt.

Mens vi så på filmopptakene reflekterte jeg litt over denne frysebagen, og jeg begynte se at på mange måter er den blitt et som et symbol på min families historie de siste 30 årene. Den har vært med på det meste, og representerer hovedsakelig at det har vært godt i denne tiden, selv om den er godt slitt, med flere sår og merker som vitner om at den har vært ute for ett og annet gjennom årene.

Men hvorfor i alle dager snakker jeg om en gul frysebag?

Det gjør jeg fordi, på samme måte som den gule frysebagen på en måte symboliserer min families historie,
– så er krybben i juleevangeliet blitt kanskje det fremste symbolet på vår felles historie.

For det er nettopp det julefortellingen er: vår. Det er vår felles historie.

2 | Krybben som tegn

Vi er her i (i kirken) dag fordi vi tror at det er vår historie.
Vi er her (i kirken) fordi vi tro at barnet i krybben viser oss Guds ansikt.

Vi er her (i kirken) fordi vi forundres over denne grensesprengende hendelsen hvor himmelens Herre trår bort fra sin trone i herlighet, og stirrer på oss fra krybben med klare spedbarnsøyne.

Det er vår nærmest uforståelige historie: at den hellige Gud er blitt et menneske i kjøtt og blod.
Og vi kan fornemme storheten i det å være menneske – for det er et menneske Gud blir.

Krybben har blitt symbolet på hva som skjedde i de dager. Det var tegnet gjeterne på marken fikk av englene: Gå og finn et barn som er svøpt og ligger i en krybbe. Kopier av Betlehemskrybben finner vi frem hver eneste jul og plasserer inn i våre kirker og hjem, fordi den er tegnet – symbolet – på vår historie.

3 | Et kjærlighetsdikt

I en bok av Magnus Malm kom jeg over et kjærlighetsdikt av Eeva Kilpi, som han siterer.

Bare si ifra om jeg forstyrrer,
sa han da han kom inn,
så går jeg med det samme.
Du ikke bare forstyrrer,
svarte jeg,
du skaker hele min tilværelse.
Velkommen.

Juleevangeliet ble vår historie da Gud, ved å bli menneske, skaket hele vår tilværelse. Ved å inkarneres, som det heter på fint – det vil si å bli kjøtt og blod – så ble alle regler brutt, all forutsigbarhet knust, og verdenshistorien ble brukket i to. Det ble et før og etter Kristus.

Gud brøt ned alle barrierer for hva det vil si å være Gud, og kom med den hensikt å skape evig forsoning mellom Gud og mennesker. En evig nærhet mellom hvert eneste menneske og Gud.

4 | De gamle gjeterne

På sine gamle dager opplevde kanskje noen av gjeterne fra Betlehemsmarkene at nyheten nådde dem om en korsfestet mann, som det nå gikk rykter om at var stått opp igjen. De husket nok barnet de hadde funnet svøpt i en krybbe, som var den lovede Messias, Herren – slik englene hadde sagt. Hva ble det av denne Messias egentlig? Hva betydde det som hadde skjedd? Var han virkelig ikke lengre død?

Gjennom historiene de hørte fra Jerusalem ble et nytt tegn gitt til gjeterne. Han ligger ikke lengre svøpt – verken i krybbe eller grav. Graven er tom – Kristus er oppstanden.

På to netter forandrer Gud verden – julenatt og påskenatt.
Et barn i en krybbe, og en tom grav har gitt håp til verden.

Håp om at døden ikke er det siste. Håp om at Gud er større enn alt. Håp om at Gud har kommet til jord for å skape forsoning i mellom seg og sine barn.

Det er vår historie. Uavhengig av hvor du er i ditt liv, så bærer også du en liten del av denne historien med deg – og den er gitt som en gave.

5 | Mosaikkleggeren Guido

I den samme boken av Magnus Malm, som for øvrig heter “Kjennetegn” gjenforteller han en middelalderlegende om mosaikkleggeren Guido.

Etter å ha sett Kristi ansikt i en visjon får Guido i oppdrag å gjøre ham synlig gjennom mosaikk. Når mosaikken nesten er ferdig, bryter det ut krig. Da samler Guido landsbyens innbyggere i klosterkapellet og deler ut en mosaikkbit til hver med beskjed om å gjemme den til krigen er over. Når krigen er over, og freden igjen har vendt tilbake, møtes landsbyfolket og mosaikkbitene i klosteret – og Kristus sitt ansikt blir synlig igjen.

6 | Vår historie

Det er vår historie. Uavhengig av hvor du er i ditt liv, så bærer også du en liten del av denne historien med deg.
Vi er som Maria, som «tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte.”
Vi er som landsbyfolket som går med denne mosaikkbiten, gjemt i vårt hjerte.

Og mosaikkbiten, som kalles tro, er en gave fra han som har gitt sitt liv, for å gi oss liv.

2000 år etter natten da Gud kom til jorden gjør vi igjen Kristus synlig.
Våre mosaikkbiter passer sammen, og viser oss Kristus her i ………. .

Vi er her fordi det er vår historie. Kristus er synlig midt i blant oss.

Og jeg tror det vekker gjenklang i oss, dette vi leste:

Bare si ifra om jeg forstyrrer,
sa han da han kom inn,
så går jeg med det samme.
Du ikke bare forstyrrer,
svarte jeg,
du skaker hele min tilværelse.
Velkommen

Preken holdt julaften 2014 i Kongsberg kirke.

_________________________
Foto: gato-gato-gato @ Flickr

Jeg tenker ofte på huset jeg vokste opp i. Rødt, med grønnmalt dør. Rundt huset var det en stor hage. Innvendig var det flere rom: kjøkken, en stor åpen stue med salonger og spisestue, flere soverom og som i mange hus av litt eldre dato, så var det kott overalt – mørke trange kott som skjulte all verdens skrot og skrammel. Det var også en stor kjeller – med et lite soverom og mange lagerrom, det var og en krypkjeller, og et fuktig og mørkt rom som aldri ble brukt.

Det er mulig å gjøre en sammenlikning mellom livet og et hus, der huset med sine ulike rom representerer de ulike sidene i oss selv og i vår historie. Det er de store åpne rommene vi deler med alle, hvor vi inviterer andre inn og hvor vi pynter og gjør i stand til besøk og fest. Men i et liv, som i et hus, er det mange rom vi skjermer, hvor få andre slipper inn. Et overfylt loft er som et bilde på vår livshistorie – der er det vi bærer med oss, men som har blitt stuet bort. Gamle minner, knuste drømmer, ufullførte prosjekter, og gamle fortellinger vi ikke forholder oss til i det daglige, og som sjeldent vises frem. Eller en kjeller, mørk, rå og ubeboelig. Der er det som er vanskeligst. Der bor sårene, sorgen, smerten, sviket, skammen – ja, vi vet selv best hva vi skjuler der i mørket. Mørket viser vi sjeldent eller aldri frem til noen, og enten vi tilbringer mye tid der nede eller bare er der en sjelden gang, så bærer vi alle med oss en kjeller i våre liv.

En katolsk prest og forfatter, Henry Nouwen, har sagt et sted at bønn er å våge sårbarheten. Han sier at bønn er å våge å invitere Kristus med inn i de rommene vi ikke åpner for noen andre. Det er lett å tenke på bønn som store, fine ord og vendinger som prester og fromme slenger rundt seg i tide og utide. Bønn blir som en storstue pyntet til fest, når finserviset og sølvet er på bordet, når lysene er tent og det er høytidsstund. Men bønn er mye mer enn det. Bønn er ikke å vise Gud de rommene vi har ryddet og ”stylet” etter alle kunstens regler. Nei, bønn er noe mye mer.

Det er å våge sårbarheten. Å invitere Gud med opp på loftet, inn i kottene og ned i kjelleren. Det krever mot, fordi vi lever i et samfunn som ofte betrakter det å vise sårbarhet som en skammelig svakhet. Bønn krever mot, fordi det betyr at vi må gå ned trappa med Gud. Ned i kjelleren, der det river og sliter, der kampene utkjempes, der vi trenger en Gud som er større enn oss selv.

Jeg kjemper hele tiden med å våge sårbarheten overfor Gud. Det er fordi jeg liker å få til det meste på egenhånd, klare meg selv, og være selvstendig. Også koster det meg noe å gå ned trappa, og det er ubehagelig å åpne opp de rommene som er fylt av mitt mørkeste og vanskeligste. Men nettopp der ligger ”makten i de foldede hender”, for når vi går ned trappa og åpner døra – så er Kristus der. Han står i mitt mørke. Han som tåler hele meg – også mitt usminkede liv – er der allerede.

Svein Ellingsen sier det slik: Kom vårt sprengte liv i møte! La oss i vår trengsel merke: Under alle dyp er Du!

Våg sårbarheten. Våg bønnen.

__________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/wheatfields/3254871687/

Illustrasjon Peter Madsen, «Menneskesønnen», Det Norske Bibelselskap

Tekst: Johannes 14.1-7

”La ikke hjertet bli grepet av angst. Tro på Gud og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, hadde jeg da sagt dere at jeg går og vil gjøre i stand et sted for dere? Og når jeg har gått og gjort i stand et sted for dere, vil jeg komme tilbake og ta dere til meg, så dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien.» Tomas sier til ham: «Herre, vi vet ikke hvor du går. Hvordan kan vi da vite veien?» Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg. Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»”Joh. 14,1-7

På samme tid som disse ordene kan oppleves så selvsagte, så enkle og så naturlige – så kan de oppleves så utrolig vanskelige. Vi lever i et samfunn som ikke godtar enkle svar. I et samfunn som ikke godtar ett enkelt svar på hva sannhet er.

Og vi mennesker er mennesker som søker etter geniunitet. Det ekte. Det som er originalt. Og det er ingen vi beundrer mer enn dem vi opplever som ekte mennesker. Mennesker som ikke lever med påsydde masker, men med åpne ansikter. Ansikter hvor livet syns, og ikke skjules. Og vi beundrer mennesker som er annerledes, som bergtar oss og tar oss med på steder vi aldri før har vært. Vi er også mennesker som søker en genuin tro. En ekte tro og en ekte religiøsitet. Og vi søker noe som bærer i livets krengninger.th

Tomas så noe ekte hos Jesus: noe så ekte, og noe så mye større enn ham selv at han nesten ikke våget å tro det! Han hørte hos Jesus noe enkelt og selvsagt, ja, det var nesten for godt til å tro. Tomas var ikke redd for å spørre etter veien, men han syntes det var vanskelig å godta Jesus sine ord. Men det er som vi skimter et håp i spørsmålene hans allikevel. Som Tomas tror jeg også vi søker svar.

De siste tiårene har et allerede økende religiøst marked blitt enda større og mer omfattende. Det interessante er at kravene til tradisjon og til ett sannhetsbegrep har skiftet i en mer og mer individualistisk tradisjon, til et religiøst mangfold som på mange måter speiler individets behov og nysgjerrighet.

I hvert fall en gang i året arrangeres det Alternativmesse i Oslo. I en enorm hall har hundrevis av ulike religiøse retninger samlet seg for å fronte sine overbevisninger. Det er healere, spådamer, krystallterapeuter, sjamaner og kornsirkel-overbeviste. Det er snakk om engleenergi og om å utvikle sin egen indre kraft. Det er snakk om ånder og forfedre, spøkesler, og meditasjon i hinduistisk tradisjon. Det er noe for enhver smak. Høsten 2008 var jeg på besøk der. Og det var en interessant og spesiell opplevelse å gå rundt og snakke med de som sto på stand og høre hva de hadde å si. Det var et marked i ordets rette betydning. For meg var dette et tydelig eksempel på hvordan mennesker i dag på mange måter velger sin egen tro. Man velger noe fra den ene kanten og kombinerer med noe annet, og krydrer med en tredje. Man bygger og setter sammen noe som gir en følelse av at man har et slags svar. Det er ikke lengre stuerent å snakke om én sannhet, eller ett svar. Mitt svar er ett svar, ditt svar er ett annet svar. Begge like gode.

Jeg tror vi som kristne på mange måter har vært litt for redde de siste årene. Det vil selvfølgelig variere, men allikevel vært redde for å fremholde én sannhet. I en kultur som aksepterer hverandre i hjel, tror jeg vi som kirke og kristne må være tro mot vårt eget budskap. I et religiøst Texas er vårt ansvar nettopp å være genuine. Å vise ekthet. Vise at vi våger å tro på én sannhet, hvor upopulært et slikt uttrykk enn måtte være i våre dager. Vise at vi tror på en himmel og et helvete. At vi tror på en Gud som ble menneske for vår skyld. At vi tror på en Gud som har frelst oss fra synden i og med Jesus Kristus, og som lever i oss ved Den Hellige Ånd.

Dette er selvfølgelig enkelt å si. Og det er ikke til å unngå at vi iblant møter oss selv i døra. Alt snakket om tro og sannhet, om religiøsitet – alle diskusjonene som dominerer både i kirken og i samfunnet, det kan rett og slett ta motet fra oss. Midt oppe i hele denne vanskelige virkeligheten hvor så få svar virker tydelige, blir de provoserende enkle ordene i vår tekst store å gape over: «Veien, Sannheten og Livet…»

Slik ble de også for disippelen Tomas. Løftet om en himmel, vår Fars hus. Et sted hvor vi skal være sammen med Ham? Er det rart Tomas ble fortvilet når Han som gav ham dette løftet døde foran øyne hans? Og når disiplene noen dager senere etterpå hevdet at han var levende igjen:

“Dersom jeg ikke får se naglemerkene i hendene hans og får legge fingeren i dem og stikke hånden i siden hans, kan jeg ikke tro.”

Det er nesten som vi smaker tårene og sorgen i Tomas sine ord. Og vi vakler alle, akkurat som Tomas, mellom det største av håp, og tvilen vi opplever i frykten for at det hele skal svikte oss og ikke bære oss. Tross i de enkle ordene vi hører i dagens tekst,  blir det så ofte en mer lettvint utvei å velge noe som ikke krever mer av oss en det vi legger i det. For vi selv har valgt det. Og det er ikke alt vi forstår eller kan begripe. Det er så mange faktorer som spiller inn i livene våre, og vi bærer så få og så ufullkomne svar i våre hender.

Men jeg tror svaret ikke bæres av oss, men at det blir båret i merkede hender.

Og det er ikke vi som har valgt Han, men Han har valgt oss.

Jeg tror Tomas forsto den dagen da Jesus lot ham kjenne sårene sine at det ikke dreide seg om svar eller om forklaringer på alt mulig – men om et håp og en tro og om noe han visste ville komme til å bære ham, om noe som var fysisk umulig. Det handler om en Gud som gjorde noe så annerledes sett i et religionshistorisk perspektiv at det mangler sitt sidestykke. Det var en annerledeshandling som brakk hele verdenshistorien i to. På oppstandelsens dag ble det skapt noe grunnleggende nytt.

Det er den fortellingen vi skal leve i tro til. Klynge oss til midt i vårt samfunn, og midt i vår tvil. Fordi å tro er ikke å tro at man tror, men barnslig å klynge seg fast til Guds Ord. Klynge oss fast til dette enkle, men ubegripelige store håpet om en himmel og en Gud som har vist oss Veien, Sannheten og Livet i og med Jesus Kristus.

I all sin enkelhet og i alt det koster oss kan vi si som Tomas: ”Min Herre, og min Gud…”

Dag: Skjærtorsdag 
Tekst: Johannes 13, 1-17.

Tjeneste

Herren bøyer seg ned for å vaske disiplenes føtter. Han tar på seg tjeneroppgaven – slaveoppgaven til og med. Han vasker skitne, støvete og sure føtter. Jesus vasker sine venners føtter.

Fotvaskingens dypeste betydning ligger i samtalen mellom Jesus og Peter. ”Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg.” Peter umiddelbare motreaksjon mot det som skjedde – som stred mot alle normer og regler for hva en leder, mester og Herre kunne gjøre – får dette svaret: ”Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg.” Det er som om han sier: ”Hvis jeg ikke går inn i dødens lange fredag for deg – hvis jeg ikke gjør denne vanskeligste tjenesten for deg, så har du ingen del i meg.”

Fotvaskingen, en tjeneste Jesus gjør for sine venner, symboliserer en langt tyngre og mer uhørt tjeneste. Fotvaskingen peker frem mot langfredag og mot påskemorgen. Jesus forbereder seg til den vanskeligste tjenesten han var kommet for å gjøre.

Kom som du er

Fotvaskingen skjedde mens de holdt måltid. Det er mange som inviterer til måltid i våre dager – og nå skal vi se en kort filmsnutt hvor noen inviteres oss til å spise.

——————————————————VIS VIDEO———————————————————–

Dette var en reklame for McDonalds. De inviterer alle: Kom som du er. Men denne reklamen kan likeså mye være en reklame for kirken, som for McDonalds. Som McDonalds inviterer kirken til et måltid. Men et mye viktigere måltid. Skjærtorsdag er særlig dagen vi minnes måltidet Jesus holdt med sine venner – nattverden, selv om vi også feirer dette måltidet hele året igjennom.

McDonalds inviterer alle, men som ellers i samfunnet koster det. Måltidet vi tilbys der følger med en kostnad, en pris. Det er få ting som er gratis. Har du blitt ringt av en telefonselger som bare vil ”gi” deg noe gratis – og hvis du takker ja kommer det fort beskjed om at du må betale frakt og porto, samt et medfølgende abonnement på 399 kroner i måneden. Det er få ting som er gratis. Verken hos McDonalds eller noe annet sted.

Verdipapiret

Kom som du er – dette enkle budskapet er evangeliets budskap. Men det suppleres med ”Kom, for alt er ferdig.” Nattverdens måltid koster ingenting. Det er betalt på forhånd. Invitasjonen fra Gud kommer alltid som ”all inclusive” – det er helpensjon i Guds rike. Det er ferdig pådekt, og ferdig betalt, og det følger ingen skjulte utgifter, eller dyre månedsabonnement. Brødet, oblaten som vi bruker her, er formet som en mynt, som betyr at prisen er betalt av Jesu ved hans død og oppstandelse.

Vi kan lese: ”Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset” Kol 2:14

Og: ”Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.” Rom 3:24.

Kom som du er. Prisen er betalt. Måltidet er gratis.

Fotvaskingen symboliserer Jesu død og oppstandelse. I påskefortellingen settes himmel og jord i bevegelse: ”For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”

Del i meg

”Hvis jeg ikke vasker deg, har du ingen del i meg” sier Jesus til Peter. Igjen er det Peters uforstand og misforståelser som gjør at vi kan forstå. ”Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal forstå det siden.” Peter forsto det ikke, men vi kan forstå.

I måltidet får vi del i Jesu død og oppstandelse. Påskefortellingen er vårt viktigste verdipapir. Det er en kostbar nåde vi får del i. Den er kostbar fordi den kostet Jesus livet, og den er nåde fordi den gir oss livet.

Kom som du er. Invitasjonen går ut til alle mennesker. Til unge og gamle, til syke og friske, til raske og trege, til rike og fattige – til meg, til deg. Kom som du er, men også: ”Kom for alt er ferdig.” Gjeldsbrevet mot oss har han tatt bort fra oss da han naglet det til korset. I brødet og vinen gis vi del i den kostbare frelsen Jesus har gitt oss – og som påskefortellingen handler om.

I sangen ”Fast som fjell” av Sigvart Dagsland  lyder teksten:

Om noen av disse som tror tør si at min synd er for stor, viser jeg stolt til ditt liv og din død og krever min plass ved ditt bord.

Du inviteres til dette måltidet. Kom som du er, for alt er gjort ferdig.

Illustrasjon av Peter Madsen, «Menneskesønnen», Det Norske Bibelselskap

Tema: tro

I Det Gamle Testamentet var det en mann ved navn Abraham. En gang gav Gud Abraham et løfte; nemlig at han skulle bli stamfar til et stort folk. Den første av en velsignet ætt, like stor som alle stjernene han kunne telle. Problemet var bare at han ikke hadde noen barn. Allikevel fikk han et barn sammen med sin kone Sarah; men først da de var gamle og grå, og fysisk egentlig ikke i stand til å få barn. Det var Isak som kom. Abrahams eneste sønn, som han naturlig nok ble veldig glad i. Jeg skal lese en historie om Abraham. Dere har sikkert hørt den før, og den er litt vanskelig.

_{”En tid etter at dette hadde hendt, ville Gud sette Abraham på prøve. Han sa til ham: «Abraham!» Og Abraham svarte: «Ja, her er jeg.» 2 Da sa han: «Ta Isak, din eneste sønn, som du er så glad i, og dra til Moria-landet! Der skal du ofre ham som brennoffer på et av fjellene som jeg vil vise deg!» 3 Morgenen etter stod Abraham tidlig opp, lesset på eselet sitt og tok med seg to av tjenesteguttene sine og sønnen Isak. Han kløvde ved til brennofferet, og så gav han seg på vei til det stedet Gud hadde sagt ham. 4 Den tredje dagen da Abraham så seg omkring, fikk han øye på stedet langt borte. 5 Da sa Abraham til tjenesteguttene sine: «Bli dere her med eselet, mens jeg og gutten går dit bort for å tilbe; og så kommer vi tilbake til dere.» 6 Så tok Abraham offerveden og la den på Isak, sønnen sin. Selv tok han ilden og kniven i hånden; og så gikk de sammen, de to. 7 Da sa Isak til sin far Abraham: «Du far!» Og han svarte: «Ja, gutten min.» Isak sa: «Se, her er ilden og veden, men hvor er lammet som vi skal ofre?» 8 Abraham svarte: «Gud vil nok selv se seg ut et offerlam, gutten min.» Og så gikk de videre sammen, de to.
9 Da de kom til det stedet Gud hadde sagt, bygde Abraham et alter der og la veden til rette. Så bandt han Isak, sønnen sin, og la ham på alteret, oppå veden. 10 Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å ofre sin sønn. 11 Da ropte Herrens engel til ham fra himmelen og sa: «Abraham, Abraham!» Og han svarte: «Ja, her er jeg.» 12 Da sa engelen: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke engang sparte din eneste sønn for meg.»”}

Umiddelbart tenker jeg; for en mann! Og for en grusom ting å bli bedt om av Gud; å ofre sin egen sønn? Jeg har ikke barn selv, men når jeg får det håper jeg aldri at Gud ber meg om noe slikt! Jeg vet at hvis det var meg, ville jeg ikke ha kommet halvparten så langt som Abraham. Jeg hadde sagt nei, at dette var langt over streken! Det ville sikkert de fleste av dere også. Tross alt er det jo en ganske kontroversiell ting å bli bedt om!

Allikevel tror jeg denne teksten sier noe om tro. For Abraham satset virkelig alt på at Gud hadde kontrollen. Tross i den forferdelige beskjeden han fikk valgte han å ha tillit til at Gud visste hva han gjorde. Han husket løftet sitt om at han skulle bli stamfar til et stort folk, og skulle det bli noe av måtte han i det minste ha én sønn! Men det må ha kostet ham enormt mye, det må ha gjort så vondt, det må ha vært så umenneskelig hardt å binde sin eneste sønn fast på offerbålet! Heldigvis slapp han å gjennomføre det, og Isak ble spart og ble sønnen som førte Abrahams slekt videre.

Men hva betyr det å tro?

Å tro er å ha tillit. Å tro er å stole på. Å tro er å ta et valg. Å tro er å satse. Å tro er å ta imot. Å tro er å bli forvandlet.

Å tro kan sammenliknes med det å få en gave. En gave må tas imot. Noen gaver er enkle å ta imot. Andre kan være vanskelige å ta imot, enten fordi vi ikke liker hva vi har fått, eller det kan være at vi ikke fortjener den. En virkelig verdifull gave, en ufortjent gave er ikke alltid lett å ta imot, og heller ikke alltid lett gitt deg. Men desto mer ønsker giveren at du skal ha den, når den ikke er lett gitt. Gud ber oss om å ta imot. Å tro er enkelt sagt å ta imot gaven gitt oss alle i og med Jesus. Det høres kanskje ikke ut som det mest fantastiske, men Jesus er faktisk den største gaven vi noen gang blir tilbudt.

Da jeg var 15 år tok jeg det valget. Å tro på Jesus. Det er det største, merkligste og viktigste som har skjedd i livet mitt. Det er ingenting som har forvandlet meg mer gjennom de 8 årene enn Jesus. Men det å tro er ikke alltid så enkelt, og alt det jeg sier her kan nesten virke for godt til å være sant! Litt naivt. Og jeg husker at det var enda mer utrolig at alt jeg trengte å gjøre var også så enkelt. Så enkelt ta imot den, så enkelt å åpne. Det kunne virke så enkelt at det ble vanskelig! Jeg kunne jo ikke ta imot noe så stort kunne jeg vel? Hva ville skje med meg da? Det passet så dårlig! Jeg kan ikke tro på deg nå Gud! For jeg visste at hvis jeg gjorde det, så vil alt forandre seg…

Det eneste et menneske trenger å gjøre for å tro, og dermed bli det man kan kalle en kristen, som er en følger etter Jesus; er å ta et valg om å ta imot. Åpne opp. Si ja. Å tro er ingen prestasjon. Det er et valg.

Å tro er å ha tillit. Å tro er å stole på. Å tro er å ta et valg. Å tro er å satse. Å tro er å bli forvandlet i møte med Jesus.

Og det kan virke så enkelt, naivt. Det kan være skummelt å satse på å ta imot noe så stort, satse på at det er verdt det, satse på at det fungerer. Og det kan være et dårlig tidspunkt å ta valget på. Men gaven gitt oss er Guds store invitasjon til deg; med navnet ditt skrevet med STORE BOKSTAVER. Han inviterer deg til et liv sammen med Ham, akkurat som han inviterte meg da jeg var 15. Valget jeg tok da har jeg aldri har angret på. Men det er ikke slik at det var et valg som har gjort meg lykkelig og glad til enhver tid! Det er heller ikke et valg som alltid har gjort at jeg går å kjenner på en haug av følelser, eller som gjør at jeg føler Guds nærvær hele tiden. Nei, men det var et valg om å ta imot en gave som gav meg et løfte om at Han er der til tross for mine dårlige og iblant følelsesløse dager; tross i alt jeg gjør som sikkert han ikke er enig i.

Å ta imot gaven, åpne invitasjonen er å si ja til et liv. Si ja til: Hverdager sammen med Ham. Spesielle dager sammen med Ham. Sorgtunge dager sammen med Ham. Glade dager sammen med Ham. Dager fylt av kjærlighet. Dager fylt av frykt. Dager med bekymring, ja alle dager! Alt i alt, et liv hvor vi kan leve i et vennskap med en Gud som elsker oss høyere enn noen andre gjør, eller kan klare å gjøre.

Historien vi hørte om Abraham som nesten måtte ofre sin egen sønn, den er en historie som ble virkelighet mange hundre år senere. Og for nesten 2000 år siden i dag, måtte én Far ofre sin eneste, elskede sønn. Han måtte forlate sin sønn, se ham bli naglet opp på korset, og han kunne ikke gjøre noe med det.

_{”For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.”}

For så høyt elsket Gud deg, at han gav deg den største av alle gaver: Jesus. I Romerbrevet står det om Abraham:

_{«18 Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag, som det var sagt ham: Så tallrik skal din ætt bli. 19 Han var nesten hundre år, men ble likevel ikke svak i troen da han tenkte på sin egen kraftløse kropp og på Saras døde morsliv. 20 Han var ikke vantro og tvilte ikke på Guds løfte, men ble sterk i troen og ga Gud ære. 21 For han var overbevist om at det Gud hadde lovet, hadde han også makt til å gjøre. 22 Derfor ble han regnet som rettferdig.
23 Men Skriften sier ikke dette bare for hans skyld, 24 det gjelder også oss: Vi skal bli regnet som rettferdige når vi tror på ham som reiste Jesus, vår Herre, opp fra de døde, 25 han som ble overgitt til døden for våre synder og oppreist for at vi skulle bli rettferdige.» Rom 4,18-25.}

Å tro er å ta imot gaven gitt oss med Jesus. Å tro er å ha tillit til hvem Jesus sa at han var. Å tro er å velge det viktigste foran alle de andre tingene. Å tro er å satse på at det er verdt det. Å tro er å bli forvandlet i møtet med Gud.

Gaven er gitt for alle. For deg og meg.

Se for dere et par med slitte sko. Sålene er nedslitte, sømmene er løse. Jord, støv og skitt har farget disse skoene over flere år. Det er slitte sko. Sko som har gått langt. Det er sko som har vært på vandring. Vi har alle hatt noen slitte sko i løpet av livet. Kanskje flere par til og med. Etter hvert blir kanskje noen av disse stående i bortgjemte kott, eller lagt i en eske på loftet. Noen blir også kastet, rett og slett fordi det bare er filler igjen av dem.

Slike slitte sko forteller om at livet er som en vandring. Livet er en lang ferd alle tar del i på en eller annen måte. I løpet av livets vandring går vi noen ganger korte skritt. Andre ganger har vi løpt.  Kanskje har vi ikke alltid klart å gå. Noen ganger går vi sakte. Noen ganger har alt gått alt for fort.

Livet er en vandring hvor terrenget er forskjellig for hver vandring vi legger ut på. Livets vandring består noen ganger av tunge, lange turer i mørke og sorg – mens det også er vandringer som foregår i glede og jubel.

I Bibelen så er det mange vandrere. En av de største vandrerne er Abraham. Jeg kan se for meg at hans sko, eller sandaler, var godt slitt etter hvert. Nedslitte såler og sømmer, farget av støv og jord. Fortellingen om Abrahams liv er en fortelling om vandring. Fra sted til sted flytter han. Fra Ur i Kaldea til Kanaan. Fra Kanaan til øst i Betel. Fra øst i Betel til et sted som het Negev, og derfra ned til Egypt. Etter mange vandringer, på kryss og tvers av det landet Gud hadde lovet Abraham kommer han også til Mamres eikelund ved Hebron. Abraham var en vandrer. Abraham hadde helt sikkert slitte sko.

Abraham vandret ikke alene. Overalt hvor Abraham gikk var også Gud. Til Abraham sier Herren blant annet: ”Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt, vær hel i din ferd.”

Abraham gikk sammen med Gud. Uansett hvor han gikk, uansett hvor han skulle. Gud var der om det gikk fort eller sent. Om han var svak eller sterk. Lykkelig eller sorgtung. Abrahams slitte sko er troens sko. Fordi han trodde Gud vandret han så langt. Å tro er å vandre med Gud. Uansett hvordan terrenget i livet måtte fortone seg, hva som hender oss på godt og vondt, så sier Gud til oss: Jeg er Gud, Den veldige. Lev for mitt ansikt.

Lev for mitt ansikt. Når man går ser man ofte ned på føttene sine, for å se hvor man trår. Det er ofte ulendt terreng vi beveger oss i. De slitte skoene trår mellom steiner og røtter, mellom gode dager og vonde dager, mellom ungdom og alderdom, mellom sykdom og helse. Ofte ser vi bare skoene våre. Lev for mitt ansikt, sa Gud til Abraham. Lev for mitt ansikt, sier Gud også til hver og enkelt av oss. For Guds ansikt er vi sett. Dersom vi løfter blikket fra skoene, og fra alt som tar vår oppmerksomhet på en eller annen måte, kan vi se Gud.

En av tjenestekvinnene til Abraham, Hagar, vandret langt ut i ørkenen på flukt fra Abrahams kone Sara. Der møter hun Gud, og hun sier: Har jeg her virkelig sett ham som ser meg?

Tro er å vandre for Guds ansikt. Tro er å vandre i Guds synsfelt. Løft blikket og se ham som ser deg.

________________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/40223927@N08/4450147469/

Konfirmasjonstiden har en sentral plass i trosopplæringen i Den norske kirke. Hvert år deltar cirka 40 000 14-15 åringer på ulike konfirmasjonsopplegg av minimum åtte måneders varighet i hele Norge, og i utlandet gjennom Sjømannskirken.

Hva betyr konfirmasjonen for dem som konfirmeres?
Hva sitter disse cirka 40 000 ungdommene som hvert år fyller kirkene våre igjen med etter nærmere ett år med konfirmantopplegg i kirken?

Det gis nok 40 000 svar på dette spørsmålet: Gøy. Kjedelig. Greit. Tradisjon. Undervisning. Leir. Forelska. Lei. Tro. Gaver. Sorg. Gudstjenester. Håp. Vennskap. Glede. Det gis nok mange svar.

For min egen del snudde konfirmasjonstiden opp ned på livet, og min troshistorie begynte der. I konfirmasjonstiden begynte jeg å stille meg et grunnleggende spørsmål: Hva om det finnes en Gud?

I konfirmasjonstiden så blir konfirmantene husvarme i kirken, de bråker under gudstjenestene mens det skules på dem under grå øyenbryn, og de stiller spørsmål om helt andre ting enn hva som undervises, til kateketens eller prestens fortvilelse. Men dersom vi hjelper dem litt kan de få muligheten til å kjempe med det viktigste spørsmålet de noen gang kommer til å møte: Hva om det finnes en Gud?

Konfirmanter vil alltid være bråkete og ikke følge med til enhver tid, men i nærmere ett år har de en utmerket unnskyldning til å kjempe seg forbi alle lagene av ting og aktiviteter som okkuperer livene deres, og slik få tid og mulighet til å reflektere over de store spørsmålene.

Så vår utfordringer er: Hjelp dem å se! 40 000 bråkete og herlige konfirmanter dundrer rundt i kirkene – og vi kan hjelpe dem å se: Se spørsmålet. Se Gud.

Jeg tror det er flere enn vi tenker som sitter igjen med opplevelsen av å ha sett noe helt nytt, og den grunnleggende erfaringen også Hagar (1.Mos 16:13) fikk:

Har jeg her virkelig sett ham som ser meg? 

_____________________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/nonsonofotografo/5863526743/

Boktittel: Utvalgt
Forfatter: Helga Samset
Forlag: Verbum forlag, 94 sider
Fotograf og illustratør: Ellen Lande Gossner

Utvalgt er en bok for ungdom over 15 år, skrevet av forteller Helga Samset, illustrert av Ellen Lande Gossner. Boken består av fortellingene til ulike bibelske personligheter fra både Det gamle og Det nye testamentet. Den er inndelt i 18 relativt korte kapitler etter karakterenes navn.

I Det gamle testamentet møter vi blant annet Adam og Abraham, men også mindre sentrale skikkelser som Lots datter og Mirjam får plass. Det nye testamentets fortelling formidles gjennom personene Johannes Døperen, Maria (Jesu mor) og Peter, og de får tre kapitler hver. Gjennom disse personenes fortelling får vi oppleve deres møte med evangeliets kjente og overordene historie på en ny måte; opplevelsen av Marias graviditet, Peters ulike møter med Jesus, Johannes på sin fars Sakarjas fang, og så videre.

Helga Samset har her klart å gå inn i de ulike historiene i Bibelen og gitt de en ny og frisk vinkling gjennom en fritt fortalt øyenvitnefortelling fra karakterene i fortellingen. Det idylliske bildet mange av bibelfortellingene har knyttet til seg rives ned i tidvis brutale karakteristikker, og livsnære følelser og opplevelser. Særlig fortellingen om Lots datter har brent seg fast hos undertegnede. Det brutale i fortellingen understrekes når Lots datter beskriver følelsen av å høre sin far foreslå at hun og søsteren skal overgis til de fremmede mennene som nærmest bryter seg inn.

”La meg sende dem ut til dere, så kan dere gjøre med dem som dere lyster.”

Denne lesningen gir en ny vinkling til det idylliske preget mange av Bibelens fortellinger har. Utvalg klarer særlig godt å formidle hvordan Bibelen ikke bare inneholder glanshistorier, men realistiske fortellinger om en virkelighet som både kan være vakker og grusom.

De ulike fortellingene klarer også godt å formidle bokens hovedbudskap:

Hvordan livet blir vet ingen. Bare dette er sikkert: Det finnes ikke et menneske som ikke er utvalgt.

Utvalgt bæres av en god fortellerstemme som på en enkel måte klarer å gi liv til ulike karakterer i Bibelen. Det essensielle i bibelfortellingene formidles sammen med det virkelighetsnære, og ivaretar både det vakre i dem, og det vanskelige i dem. Illustratør Ellen Lande Gossner har også gitt boken et særdeles vakkert utseende, med gode bilder til tekstene. De understreker det menneskelige som jeg opplever at tekstene forsøker å formidle. Særlig godt liker jeg bildet knyttet til fortellingen om Abraham, hvor bakhodet til en gammel mann og et nyfødt barn står side om side. Begge tynne i håret.

Bokas styrke ligger i dets ærlige, røffe tekster som ikke pynter på det. Dette tror jeg fungerer godt i møte med ungdom. I tillegg åpner bokas illustrasjoner noen av tekstene på en veldig fin måte, og gir den et lettlest og innbydende uttrykk – noe som er viktig for at den faktisk blir lest.

Å bruke boka som grunnlag for å snakke om ulike bibelske personer med ungdom tror jeg kan fungere godt, og forfatteren har etter min mening klart å åpne noe nytt i tekstene samtidig som hun ikke lukker dem for andre tolkninger. Kanskje nettopp det å lese fortellingen om Abraham i Utvalgt og i Bibelen etter hverandre kan forløse noen spennende perspektiver i samtaler med ungdom?

«Εγω ειμι» – Hvor hadde Jesus sin identitet?

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på uttrykket «Jeg er», eller «Εγω ειμι» som det skrives på gresk. I Johannesevangeliet finner vi dette uttrykket brukt flere ganger. Siktemålet med artikkelen er å se hva som ligger i dette uttrykket, og hva det betyr for hvor Jesus hadde sin identitet. I forlengelsen av dette vil jeg gå inn på hva uttrykket kan bety for kristen identitet i dag, og se hvordan Luthers kritikk av den aristoteliske dydsetikken i middelalderen kan gi noen interessante perspektiver på denne tematikken.

«Jeg er»

«Egå eimi» oversettes med «Jeg er» og i noen tilfeller avhengig av konteksten med «Jeg er Han» eller «Det er jeg». Det nye testamentet bruker betegnelsen flere ganger, særlig i Johannesevangeliet finner vi en utstrakt bruk av dette uttrykket. Jesus bruker dette som en tittel på seg selv, på samme måte som «Menneskesønnen», «Messias» er andre titler på ham. Bruken av «egå eimi», eller «Jeg er» i Johannesevangeliet er et viktig teologisk begrep, og vi skal se hvordan dette uttrykket forteller oss noe om hvem Jesus er, og hans identitet.

I Johannes brukes uttrykket flere ganger (Joh 4:26; 8:24,25,58; 13:19; 18:5,6).

«Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»» (Joh 4:26)

«Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at Jeg er.» (Joh 13:19)

«Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret», svarte de. «Det er jeg», sier Jesus. (Joh 18:4b-5a)

Uttrykket «egå eimi» har en lang historie i Israel og i Det gamle testamentet. Dets røtter kan spores helt tilbake til 2 Mosebok 3:14 – hvor Gud åpenbarer sitt navn for Moses: «Jeg er den jeg er». Men uttrykket ble spesielt viktig for profetene, og særlig i Jesaja ser vi en nær sammenheng til hvordan det brukes i Johannes. Begrepet har alltid blitt brukt til å referere til Guds levende nærvær, hvis gjør seg kjent blant sitt folk. Dermed blir Jesu bruk av «egå eimi» et kraftfullt uttrykk for sine jødiske tilhørere – godt kjent med Det gamle testamentet og hva dette begrepet representerte der. Når dette er sagt brukes allikevel ikke uttrykket alltid som en guddommelig åpenbaringsformel, slik antydet her – men noen ganger bør det forstås som en allmenn identifikasjon som f. eks i Lukasevangeliet 24:39 «det er jeg», dvs. «det er jeg som er Jesus». Men hos Johannes har disse ordene som oftest dobbelt bunn – både en selvidentifikasjons formel, men også som en guddommelig presentasjonsformel.

Det har vært mye diskusjon om bakgrunn og forståelsen av uttrykket «jeg er». Men hovedsakelig bør det ses i lys av den profetiske formelen brukt i Det gamle testamentet, som bekrefter ovenfor tilhørerne Herrens unike posisjon og rolle. I Jesaja 43:10 (men også Jes 41:4; 45:18; 46:4; 48:12) ser vi hvordan denne formelen brukes til avgrense andre «guders» og «frelseres» rolle og etablere en forståelse av hvem Herren er:

   «10 Dere er mine vitner,
          sier Herren,
          og min tjener som jeg har utvalgt,
          for at dere skal kjenne meg og tro på meg
          og forstå at jeg er Han.
          Før meg er ingen gud blitt formet,
          og etter meg skal ingen komme.

    11 Jeg, jeg er Herren,
          det finnes ingen annen frelser enn jeg.

    12 Det er jeg som har fortalt
          og frelst og gjort det kjent,
          det finnes ingen fremmed blant dere.
          Dere er mine vitner, sier Herren.
          Jeg er Gud,

    13 helt fra dag ble til,
          jeg er Han.
          Ingen river ut av min hånd;
          det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort.»

Et blikk på teksten

Videre skal vi se nærmere på en tekst i Johannes som kan belyse mer hvordan man kan forstå disse ordene, «Jeg er». I Johannes 8 ser vi uttrykket brukt 3 ganger, først to ganger etter hverandre i samtalen med de stadig misforstående fariseerne, så helt mot slutten av kapittelet. Vi avgrenser oss her til de to første, vers 24 og 28.

21 Igjen talte Jesus til dem: «Jeg går bort, og dere skal lete etter meg, men dere skal dø i deres synd. Dit jeg går, kan dere ikke komme.» 22 Jødene sa da: «Han vil vel ikke ta sitt eget liv, siden han sier: Dit jeg går, kan dere ikke komme?» 23 Han sa til dem: «Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden. 24 Jeg sa at dere skal dø i deres synder. For hvis dere ikke tror at Jeg er, skal dere dø i deres synder.» 25 «Hvem er du?» spurte de. «Den jeg har sagt dere fra begynnelsen av», sa Jesus. 26 «Jeg har mye å si om dere og dømme dere for. Men han som har sendt meg, taler sant, og det jeg har hørt av ham, det sier jeg til verden.»
    27 De skjønte ikke at det var sin Far han talte om. 28 Da sa Jesus til dem: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg er, og at jeg ikke gjør noe av meg selv, men sier det som Far har lært meg. 29 Og han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke overlatt meg til meg selv; for det jeg gjør, er alltid etter hans gode vilje.» 30 Da han sa dette, kom mange til tro på ham. (Johannes 8:21-30)

I denne teksten forteller Jesus noe om hvem han er. Han er ovenfra, de er nedenfra – de er fra denne verden, mens han ikke er fra denne verden (8:23). Sentralt i Johannesevangeliet står kontrastene: lys og mørke, nedenfra og ovenfra – som vi også ser i denne teksten. Jesus prøver å forklare fariseerne hvem han egentlig er, men de misforstår ham. «Jeg sa at dere skal dø i deres synder. For hvis dere ikke tror at Jeg er, skal dere dø i deres synder.». I denne setningen høres kontrasten man også kan se i samtalen med Nikodemus (Joh 3) – hvor håpet og løftet om Guds nåde overgår både død og synder (Joh 3:16). Kløften mellom det «ovenfra» og den «nedenfra» brodekkes med nåde om de vil tro at Jesus er «Jeg er». Han avslører i disse ordene at han er det unike nærværet av det hellige, den hellige, i den menneskelige historie. Kanskje hører tilhørerne hører ekkoet fra Jesaja: «Jeg, jeg er Herren, det finnes ingen annen frelser enn jeg.». Jesus åpenbarer den dype relasjonen mellom Faderen og ham i disse ordene. Han er den som gjør Faderen kjent. Det ser vi enda tydeligere i v.28 – hvor denne sammenhengen eksplisitt uttrykkes: «Da sa Jesus til dem: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg er, og at jeg ikke gjør noe av meg selv, men sier det som Far har lært meg.»» Alt Jesus sier og gjør er både Guds ord og handling (Joh 5:19-30). Det er Sønnens og Faderens unike forhold og enhet som utgjør basis for Jesus sitt uttrykk om å være den enestående og autentiske åpenbaringen av Gud i verden – som understrekes i, og spiller på dype bibelske strenger i uttrykket «Jeg er».  Avstanden mellom «ovenfra» og «nedenfra» tilbakelegges med nåde over nåde (Joh 1:16) i og med Jesus. Det er som om Johannes røper evangeliets klimaks i dette utrykket – nemlig Jesus død og oppstandelse.

Jesus åpenbarer i uttrykket «Jeg er» sin særlige relasjon med Faderen. Jesus gir uttrykk for hvem han er, sin dypeste identitet. Det er i hans nære relasjon til Faderen at Jesus hadde sin identitet.

På samme måte kan også vi kjenne vår sanne identitet i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds nærhet. Fisken er ikke fri på land, den hører hjemme i vannet. Vår dypeste bestemmelse som menneske og skapning blir uttrykt gjennom vårt forhold til Jesus:

«Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at Jeg er. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tar imot en som jeg har sendt, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.» Johannes 13:19-20.

Rekkefølgen vi ser i Johannes er 1) Den som tar imot en Jesus har sendt, kan ta imot Jesus. 2) Den som tar imot Jesus, tar i mot ham som har sendt Jesus, nemlig Faderen. Vår identitet kan vi ha i troen på «Jeg er» – Jesus. Vår identitet kan forstås todelt: både som barn, og som sendt. Som disiplene ble sendt slik at mennesker skal ta imot Jesus, blir også vi sendt. Den som tar imot Jesus, tar også imot Faderen, og med dette kommer vi i kontakt med vår dypeste bestemmelse – nemlig relasjonen til den treenige Gud. Hos ham er vi både barn og sendt. Fisken svømmer i vannet.

Luther, Aristoteles, identitet og «rettferdighet»

En spennende refleksjon i forlengelsen av dette er Martin Luthers oppgjør med den middelalderens aristoteliske dydsetikk. I middelalderen ble det gjort forsøk i den etiske tenkningen på å forene kristen tro med modifiserte utgaver av aristotelisme. En hovedaktør for syntese mellom Aristoteles filosofi og kristendommen er den velkjente Thomas Aquinas. I det følgende vil vi kort se på hvordan dette henger sammen med Jesu identitet og hva det kan bety for forståelsen av kristen identitet. Men først litt om dydslære i middelalderen og Luthers oppgjør med den.

I middelalderen ble dyd forstått på bakgrunn av blant annet Platon, Stoikerne og særlig Aristoteles. Dyd er noe langt mer omfattende enn hva vi til daglig forbinder med moral og etikk. Dydslære eller dydsetikk dreide seg om en form for personlighetsutvikling og personlig identitet. «Hvem mennesket er som menneske, avgjøres av hvor langt det er kommet på dydens vei», skriver Ivar Asheim i boken «Mer en normer».

I reformatorenes møte med dette ble stridsspørsmålet særlig knyttet til hvordan mennesket blir «rettferdig». Den aristoteliske formelen var at vi ble rettferdige, dvs. menneskelig fullkomne i etisk forstand, ved å gjøre gode gjerninger. «Dyd er det preg som vedvarende gode handlinger etterlater i oss, en blivende disposisjon til å handle dydig.» (Asheim 1994). Martin Luther kuttet nådeløst med denne forståelsen av hva det ville være «rettferdig». Til tross for at det var en kristen modifikasjon av Aristoteles dydsetikk, som sa at «rettferdighet» bare var mulig på nådens grunn, mente Luther at ingen modifikasjon kunne rette opp det som var grunnleggende en misoppfatning. Forholdet var for Luther fullstendig motsatt, man ble ikke rettferdig ved å gjøre gode gjerninger. Forutsetningen for i det hele tatt å kunne gjøre gode gjerninger, var at man selv måtte ha blitt gjort rettferdig.

Luther kritiserer den rådende dydslæren på tre punkter:

1) Dydsetikkens mål i middelalderen; å løse menneskets dypeste identitetsproblem, blir for Luther en katastrofal overbelastning av hva dydsetikken er i stand til. Identitet er i den aristoteliske dydslære noe man må bygge selv, en selvdannelse. «For hvem er vi egentlig, når det vi er avgjøres av hvor langt vi kommer med oss selv? Når er vi «rettferdige», dersom rettferdigheten er å forstå som den høyeste dyd, som består i harmoni mellom alle de andre dydene som er frukten av god utvikling av sjelskreftene enkeltvis? (…) Rettferdighet må bli et spørsmål om hvordan vi er i Guds øyne, hva Gud holder oss for å være.» (Asheim 1994). Luther mente at intet menneske hadde samme evne som Gud til å foreta en totalbedømmelse av mennesket, og dermed ikke å gi seg selv sin egen identitet på bakgrunn av arbeid på egen personlighet. Menneskets identitetsproblem er et prosjekt som sprenger rammene for hva menneskene selv kan klare. Spørsmålet om mennesket identitet forflyttes fra det moralske til det religiøse. Det er ved Guds nåde og hvem Gud holder oss for å være, at vi kan finne vår dypeste identitet. Fisken i vannet.

2) Luther hevdet også at den aristoteliske etikken gir en falsk virkelighetsforståelse. Den strider mot menneskets plass i skaperverket. «Ved å gjøre sin identitet til noe det mener å kunne bygge opp selv, gjør mennesket seg til sin egen skaper» (Asheim 1994). Gud er både opphav og kilde til all rettferdighet, dermed kan ikke mennesket bli rettferdig av noen andre enn Gud selv. Det er noe vi får fra Gud. «Dette er kjernen i Luthers oppfatning av forholdet mellom rettferdiggjørelse og etikk: at den «tilregnede rettferdighet» må være etikkens grunnlag» (Asheim 1994).

3) Luther mener at dydslæren må bevege seg fra å ha fokuset på mennesket til å ha fokuset på Gud. En bevegelse fra antroposentrisk til teosentrisk. «Hovedsynspunktet må ikke være selvrealisering, men å leve livet ut i et liv mottatt som Guds gave» (Asheim 1994). Hos Luther blir den aristoteliske dydslæren om selvutvikling og oppbygging av egen personlighet en subtil form for selvopptatthet, og dermed et egoistisk prosjekt som kan forstås og sammenliknes med hans grunnforståelse av synd; mennesket er innkrøkt i seg selv (incurvatus in se).

500 år etter Luther ser vi at denne form for argumentasjon mot hans samtidige fortsatt har gyldighet. De rent teologiske premissene er for mange velkjente i en luthersk sammenheng. Luthers lære om rettferdiggjørelsen spiller tydelig inn i hans kritikk av den aristoteliske dydsetikken. Mennesket blir ikke rettferdiggjort ved gode gjerninger, men gjør gode gjerninger fordi det er blitt gjort rettferdig. Det er et passivt uttrykk, hvor mennesket mottar Guds gave. Det samme gjelder mennesket plass og rolle i skaperverket, det er Gud som er menneskets giver av både livet, nåden og rettferdigheten.

Hva betyr dette?

Vårt samfunn, som ofte karakteriseres «postmoderne», ser vi en sterke religiøse bevegelser, som ofte karakteriseres under en paraplytittel «nyreligiøs». I denne virkeligheten er sannhetsbegrepet i stor grad oppgitt, og det handler først og fremst om hva som er sant for en selv. Det handler om å plukke og velge de biter man selv ønsker, og finne frem til sin personlige overbevisning. Dypt innvevd i denne religiøse kulturen som i større og større grad utbrer seg både i media og «blant folk flest», ser vi også en sterk tendens til selvutvikling og personlighetsbygging. Svært ofte knyttes det religiøse aspektet og selvutviklingen sammen til en uløselig helhet.

I vårt samfunn som er indoktrinert i en individualistisk tankegang, og hvor fokuset ligger på en selv og ens eget liv fremfor noe annet, kan vi se at Luthers kritikk av middelalderens aristoteliske dydsetikk/lære fortsatt har sin gyldighet.

Hvem er jeg? er et ofte stilt spørsmål. Er vi bare så mye som, det være seg vår kulturelle eller religiøse, personlighetsutvikling har brakt oss? Eller er vi noe annet og mer, hvor vi ikke lengre er vår egen (eller hverandres) målestokk?

Resultatet av Luthers omorientering av dydslæren i middelalderen, går ut på at dydene ikke lengre defineres som noe vi selv trenger, men våre medmennesker. Dydene er til for vår neste.

Identitetsproblemet vi stadig søker å løse, kan vi allerede se løst i vårt viktigste forbilde – Jesus. Ovenfor har vi sett hvordan ordene «Egå eimi» «Jeg er» forteller noe om at Jesus visste hvem han var. Hvor han hadde sin identitet. Jesus var uløselig knyttet til Faderen. På samme måte er også vår dypeste identitet i Den treenige Guds nærvær. Vi trenger ikke ustanselig arbeide på vår egen personlighet eller vår egen religiøsitet med det mål for øye å komme til rette med spørsmålet vi alle stiller oss: Hvem er jeg? I møte med Guds ord om hvem vi er – kan vi ha visshet om at vi er Guds barn: elsket, tilgitt og frelst. I anerkjennelsen at det er hos vår Skaper at vi har vår dypeste identitet, snus vår innkrøkthet til nestekjærlighet. Og vi kan kanskje ha mulighet til å leve etter Matteus 22:37-39:

«Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.»

Litteratur:

Francis J. Moloney, SD.B., Sacra Pagina, The Gospel of John, 1998.

Ivar Asheim, Mer enn normer, Grunnlagsetikk, 1994.

Craig R. Koester, The Word of Life: A Theology of John`s Gospel, 2008.