Gi det videre

Det du har
sett
hørt
erfart
smakt
og kjent vokse til en stamme som bærer
deg

Det som er deg gitt

Det som er ditt
liv

Gi det videre

 

Start Running from Cameron Vaughan on Vimeo.

Ungdomstiden er en tid med mye fokus på identitet. Det er mange stemmer som vil si noe om hvem man skal/bør/kan være. Stemmene utenfra har meninger om det meste. Fokus på kropp og vellykkethet er enormt. Ungdomstiden kan ses på som en krisetid, et drama. En tid der man skal finne ut hvem man er, og det er jammen ikke alltid enkelt.

I artikkelen «Ungdommens følelser og møtet med den instrumentuelle fornuften» fra Tidsskrift for Norsk psykologforening, vol 48, vol 3, 2011, http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=135943&a=2  drøfter Per Are Løkke fra Ressurssenteret på Notodden hvordan ungdom som blir møtt med bredden av sine livsfortellinger kan komme gjennom ungdomstiden på en annen og bedre måte enn ungdom som blir møtt av mennesker som kun ser symptomer på smerte og som vil lindre disse ved hjelp av kortsiktige løsninger.

Artikkelen er inspirerende lesning for alle som jobber med ungdom og som er opptatt av livsmestring og identitet. Det å finne seg selv er utfordrende. Men i møte med noen som kan stille gode spørsmål, lytte og tåle, kan livet bli mer overkommelig også når det er mørkt og vanskelig. Dette kan vi gjøre som kirke. Vi kan snakke sant om livet, og sant om Gud. På den måten kan mennesker også få mot til å snakke sant om seg selv, slik at man finner og hører sin egen stemme i støyen fra stemmene utenfra.

Foto: http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=135943&a=2

I denne artikkelen får du vite litt om hva selvskading er, og hva det ikke er. Selvskading handler ikke først og fremst om oppmerksomhet, men om å takle livet og takle innvendig smerte. Vi må forholde oss til at det skjer, og at mange strever med det. Kanskje kan denne artikkelen sette i gang refleksjon og samtale om hvordan vi som kirke best mulig kan møte ungdom som selvskader. Artikkelen er hentet fra Ung Teologi II 2011, temanummer «Dannelse».

Når løsningen blir problemet pfd

Oppdatering:

Under UKT-konferansen hadde Idun Strøm Sefland og Karen Marie Lereim et foredrag om overnevnte tema. I tillegg til en PDF av deres artikkel, kan du nå også få tilgang på Powerpoint presentasjonen de benyttet seg av.

Den finner du her: Karen Marie Lereim, Idun Strøm Sefland – Når løsningen blir problemet 2012
__________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/dirty_dan/373737410/

Etter sommeren 2011.

Hvordan har sommeren vært? Det er det vanlige spørsmålet etter en lang sommerferie, tilbake igjen i hverdagen etter ukesvis med fri. Men i år er det ikke sikkert svarene på spørsmålet blir helt som de pleier.Blikkene er kanskje mørkere. Ordene har kanskje en annen dybde. Noe var annerledes denne sommeren. Det gjør at ting også kan bli litt annerledes når de vanlige dagene skulle vært tilbake. For ingenting er helt som før.

22. juli 2011 er en svart dag i Norges minne. Noen erfarte hendelsene på kroppen og sto midt i det som skjedde, enten som involverte, som pårørende, som venn eller kanskje som redningsmannskap. Andre sto i sirkelen utenfor den innerste kjernen. De kjente kanskje noen som ble sterkt preget av det som skjedde, eller merket at terroren traff dem med en kraft de ikke helt skjønte der og da. Andre igjen sto mer i periferien av hendelsene. Likevel merker de kanskje at det ristet under føttene, og at tankene har blitt tyngre. Uansett hvilken avstand hendelsene på Utøya og i Oslo 22. juli har fra våre liv, er det nærmest umulig å være uberørt. Reaksjonen er like forskjellige som vi mennesker er ulike. Behovene i etterkant vil også variere.

Når vi treffes igjen i det kristne ungdomsarbeidet denne høsten er det med sommerminner vi veldig gjerne skulle vært foruten. Men midt i opplevelser som rommer en nærmest ufattelig smerte, er Gud. Kirken har hatt en viktig rolle i bearbeidelsen av det som skjedde. Vår oppgave er ikke ferdig. I møtet med ungdom i kirken og i kristent ungdomsarbeid har vi mulighet til å fortsette prosessen med å jobbe oss gjennom de vanskelige erfaringene. Vi får en sjanse til å vise at det kristne fellesskapet har en egen kraft. At Gud finnes, og at han har trøst til alle som gråter. At kirken har takhøyde nok for skrik og spørsmål. At vi kan bære hverandres byrder. Selv når det er tyngre enn vi tror vi kan klare. Og ikke minst, at meningsløsheten ikke skal få det siste ordet. Hvordan skal dette skje? Ved at vi tør å være sammen med hverandre og sammen med Gud. Det kan virke som en umulig oppgave å tråkle sammen alt som er revnet. Men det enkle er ofte det beste. Ved å åpne opp for at det som tar så mye plass i hjertene får plass i fellesskapet, blir det sakte men sikkert levelig. Hvordan dette skal skje finnes det ingen ferdige svar på. Fasiten ligger på den enkelte plass og i hvert enkelt ungdomsmiljø. Den enkelte ungdomsleder må finne ut av dette på sin måte, aller helst i fellesskap med kollegaer eller frivillige medarbeidere. Men ingen av oss kan la det ligge. Til det er det altfor viktig.

Her finner du noen gode råd og refleksjoner om sorgarbeid blant ungdom som du kan ta med på veien:

http://www.ungsorg.no/

Trenger du noen å snakke med om disse tingene er du velkommen til å ta kontakt med nettpresten: https:

//www.nettkirken.no/samtale/mot-nettprestene

Boktittel: Grenser som skaper
Forfatter: Elisabeth Thorp og Gaute Brækken (red.)

”Ungdomstidens tre store temaer er identitet, vennskap og intimitet. Som trosopplærer for 15-18- åringer, som helst ikke vil snakke med foreldre om kropp, er du i en unik posisjon til å gi ungdom gode møteplasser der de kan kjenne, reflektere og lære seg å ta vare på og praktisere sin seksualitet, videre kan du være en avgjørende voksen når det gjelder utvikling av ledere med tydelige grenser, ledere som forebygger grenseoverskridelser og ledere som avdekker og håndterer overgrep.”

Disse ordene er skrevet av generalsekretær Adelheid Firing Hvambsal i KFUK-M, og er hentet fra forordet i boken ”Grenser som skaper”. Noen ganger kommer det viktige bøker. Bøker om temaer man kanskje helst vil slippe å ta i, men som man som ungdomsleder innerst inne vet at man må forholde seg til. I ”Grenser som skaper” kommer slike temaer på rekke og rad. Det handler blant annet om ungdom og skam, om seksualitet, makt, sårbarhet og grenser, om overgrep, om det å være trygge voksne, og ikke minst om det å ta på alvor at vi er hele mennesker – på godt og vondt. Boken er preget av stor faglig innsikt, men også av praktiske tilnærminger til temaene. Her finner du blant annet dramaøvelser og opplegg til vakre og sterke liturgiske samlinger. Som lesere utfordres vi til både refleksjon og handling. Boken er skrevet som en helhet, men de enkelte kapitlene står også godt hver for seg. Kapitlene er skrevet av ulike forfattere med mye og bred erfaring og kompetanse.

Noen temaer er vanskeligere enn andre. Derfor er det godt at noen setter ord på det som mange av oss synes det er komplisert å snakke om, slik at vi andre får en ekstra dytt. Boken ”Grenser som skaper” er forholdsvis lett å lese, men setter i gang mange tanker. Håpet må være at den også setter i gang gode prosesser hos flest mulig ungdomsledere, slik at vi blir i stand til å legge til rette for ”trosopplæring i gode og trygge rammer, hvor barn og ungdom blir sett med de ressurser og utfordringer den enkelte har, av trygge voksne”, slik forfatternes intensjon beskrives i innledningskapitlet.

Boktittel: Almost Christian: What the faith of our teenagers is telling the American Church
Forfatter: Kenda Creasy Dean

Kenda Creasy Dean er metodist, pastor og Professor of Youth, Church and Culture på Princeton Theological Seminary. I sin siste bok “Almost Christian. What the faith of our teenagers is telling the American Church” tar hun for seg den amerikanske undersøkelsen “National Study of Youth and Religion” og hvilke utfordringer resultatene av denne undersøkelsen gir kirken. Undersøkelsen viser at selv om en stor andel av amerikansk ungdom går regelmessig i kirken, er under 10 % engasjerte kristne i den forstand at kristen tro har en vesentlig betydning for ungdommenes liv, identitet og handlinger. Mange har et forhold til Gud som kan karakteriseres som ”therapeutic deism”. Det vil i korte trekk si at man er snill og oppfører seg bra, og at Gud stort sett reduseres til noe som er kjekt å ha i nødstilfelle. Dean karakteriserer denne holdningen til livet og Gud som ”nesten kristen”. Denne formen for tro er stort sett fratrukket et misjonalt aspekt og budskapet om Guds radikale og utfordrende kjærlighet i Jesus.

Bokens første del omhandler funnene i undersøkelsen, som er interessante i seg selv. Bokens andre del er en respons til undersøkelsen. Dean mener, i likhet med mange andre, at ungdoms tro i betydelig grad er avhengig av hva de lærer og erfarer hjemme og i menighetene sine. Det budskapet de får presentert der vil være avgjørende for hva de tror og hvordan de tror. Derfor ligger det et stort ansvar på den som skal gi det kristne budskapet videre til ungdom. Hvordan kan man gi videre en tro som er mer enn ”nesten kristen”? En tro som engasjerer ungdom i en helhetlig, ekte og sann relasjon til Gud? Deans svar på dette spørsmålet er tredelt. For det første må evangeliet oversettes og gjøres forståelig for ungdom. Dette handler ikke primært om kulturelle uttrykk og språk (selv om det også er viktig), men om forbilder hjemme og i menigheten som selv lever troen og dermed gjør troen levende for ungdom. For det andre må ungdom settes i stand til å sette ord på troen sin. De må være i et miljø der troen snakkes om og vises i praksis, og der de selv får mulighet til å verbalisere, uttrykke og praktisere sin egen tro. For det tredje er det behov for å finne steder som fungerer som spesielt trosstyrkende. Det kan være leir, misjonsturer eller andre turer til steder der ungdom tas ut av hverdagen og gis en spesiell mulighet til å erfare Gud.

”Almost Christian” har et spenstig språk, og det er merkbart at forfatteren er drevet av et sterkt engasjement. Det er på mange måter en krevende bok som det er vanskelig å presentere kort. Dette er ikke en bok som gir lette løsninger og enkle metoder for å drive et bedre ungdomsarbeid. Boken utfordrer på det aller dypeste. Hva gir vi ungdom – og hva slags tro sitter de igjen med? Presenterer vi en nærværende og levende Gud som går gjennom liv og død for et radikalt fellesskap med hvert enkelt menneske? Eller gir vi ungdom en ”nesten kristen” tro med en gud som de kan falle tilbake på når livet blir vanskelig, men som ikke betyr noe særlig i hverdagen? Lever vi selv i en dyp og smittende relasjon med Gud, snakker vi om troen, lever vi det kristne livet, og tar vi ungdom med til steder der de kan få en spesielt nær erfaring av Gud? Et ærlig svar på disse spørsmålene vil antagelig gi de aller fleste av oss en mulighet til en justering av kursen videre. Det er godt at noen tør å utfordre, og at noen setter i gang vanskelige og langsomme tanker og prosesser. Nettopp dette gjør Kenda Creasy Dean i denne boken. Herved er den varmt anbefalt.

Tips: Kenda Creasy Deans hjemmeside: http://kendadean.com/. Her finner du blant annet gode tips til bruk av boken i samtalegrupper eller lignende. Du kan også følge Kenda Creasy Dean på facebook.

Vips – så bikket vi februar! Jeg er ikke så glad i januar. Februar derimot – velkommen skal du være!

Den første måneden i 2010 er forbi. Og nyttårsforsettene – hvordan går det med dem? Ligger de krøllet sammen i resirkuleringskassen, eller spruter de fremdeles som nyttårsraketter på vinterhimmelen? For mange av oss er begynnelsen av et nytt år en mulighet til å sette noen mål, drømme og sette lys på endringer vi kan tenke oss å gjøre. Hva drømmer du om for det nye året? Hvilke mål har du? Hvor er du om et år? En ting er sånn helt personlig. Men også for ungdomsarbeidet du er med i – hvilke drømmer, mål og visjoner har du? Det nye året er enda ganske ferskt. Bruk muligheten. Sett deg noen hårete mål. Drøm stort. Bruk tid sammen med Gud, kanskje vil han hviske deg noen av sine drømmer og lengsler for ungdomsarbeidet du leder. Ta en drømmekveld sammen med medarbeiderne dine med fokus på å lete etter en overskrift for 2010. Bruk gjerne vedlagte arbeidsark. Eller gjør det på din egen måte. Skriv, søk, les, lytt, let. For den som leter finner, og den som banker på skal det bli lukket opp for! Lykke til med 2010!

nyttaarnyemulig.pdf

nytt___r___nye.doc

Kristuskransen

Noen er veldig flinke til å be. De har faste rutiner, setter av tid og ber lenge og grundig. Andre av oss har det ikke helt sånn. Intensjonene kan være gode, viljen sterk og motivene strålende. Men når man setter seg ned for å be ruller tankene om alt annet inn som hurtigtog på en travel jernbanestasjon. Konsentrasjonen mangler, det er vanskelig å fokusere, og ordene blir seige i munnen. Stillheten blir øredøvende. Alt annet blir mer fristende enn å bli værende i bønnen.

For de av oss som har det sånn av og til finnes det heldigvis hjelp. Den kloke, svenske biskopen Martin Lönnebo har laget en krans av perler; Kristuskransen. Perlene er forskjellige, og har ulik symbolikk. Gudsperlen er gullfarget, og er større og annerledes enn de andre perlene. De seks stillhetsperlene er spredt rundt i hele kransen. De oppfordrer oss til å lytte, stanse og huske at vi ikke er alene. Jeg-perlen er hvit, og har en stillhetsperle mellom seg og Gudsperlen. På den andre siden av jeg-perlen finner vi dåpsperlen. Den minner oss om at vi hører hjemme hos Gud, og at Guds kjærlighet er stor, sterk og tilgivende. Livet er ikke alltid lett. Noen ganger kjennes det som en ørken. Alt er goldt og tørt. Ørkenperlen har ørkenens farge, og en stillhetsperle på hver side. Bekymringsløshetens perle er blå, mens nattens perle er svart. Kjærlighetsperlene er røde. De er det to av. En for kjærligheten vi gir, en for kjærligheten vi får. De tre små hemmelighetsperlene er hvite. Oppstandelsesperlen er også hvit, og holder oss fast i håpet vi har om at dette livet ikke er alt.

Kristuskransen kan brukes til å holde konsentrasjonen når man ber. Man kan be seg gjennom kransen, en bønn for hver perle. Man kan konsentrere seg om den perlen som føles mest riktig der man er i livet. Man kan også bruke kransen mens man ber Fadervår og velsignelsen. Det finnes også gode andaktsbøker som er knyttet til de ulike perlene i kransen. Kransen kan man enten lage selv, eller kjøpe i kristne bokhandler eller på internett. Den følger også med noen av ressursbøkene man kan få kjøpt.

Kristuskransen er ingen jente-greie. Den er heller ikke for en spesiell type kristne. Kristuskransen er for alle som trenger – og ønsker – hjelp til å bli bedre kjent med seg selv og Gud. Den er konkret og enkel. Samtidig snakker den et rikt språk som setter ord på det abstrakte og det som er vanskelig å gripe. Kransen hviler godt i hånden, og kan lett puttes i lommen. Perlene viser at livet er sammensatt. Men perlene viser også at Gud er stor. Hele vårt liv er holdt sammen av Guds kjærlighet. En kjærlighet som bærer oss på dager der bekymringsløshetens blå farge gjør livet godt, men også på dager som er svarte som natten.

Ressurser:

Carolina Welin og Carolina Johansson: Livets perler. Meningsfull trening i livsmot, selvinnsikt og åndelighet. Verbum forlag 2006

Martin Lönnebo: Bibelens perler. Møt fortellingene med Kristuskransen. Verbum forlag 2008

Egon Askvik: Skatten og perlene. Den vesle Kristuskransen. Verbum forlag 2004.

Egon Askvik: Ressursbok. Kristuskransen for konfirmanter. Verbum forlag 2004, 2. Opplag 2007.

Carolina Welin: Kärleksfulla relationer med Livets pärlor. Verbum Förlag 2009.

Bokanmeldelse: ”Grensesprengende. Forkynnelse for ungdom 15-18 år”.

Hans Austnaberg og Bård Mæland (red) Tapir forlag 2009.

Det er ikke altfor mange bøker å velge i som handler om forkynnelse for ungdom. Særlig ikke fra en norsk kontekst. Når det nå har kommet en ny bok med akkurat dette som tema, er det grunn til å hilse den velkommen!

Boken ”Grensesprengende” er todelt. Første del er basert på en empirisk undersøkelse blant ungdom i alderen 15-18 år i Stavanger bispedømme. Informantene er ungdom som er aktive i kristne miljøer. Som leser er det interessant å se temaet ”forkynnelse for ungdom” fra et ungdomsperspektiv og ikke bare fra et forkynnerperspektiv. En liten hake er at man som leser ikke sitter med annen kunnskap om den som siteres i boken enn kjønn, og at dette er en kirkeaktiv ungdom fra Rogaland. Det oppgis at det i intervjugruppen finnes ungdom med noe ulik bakgrunn, men hvem som sier hva kommer ikke frem i svarene som gjengis. ”Det som det er mulig å si noe om ut fra dette empiriske materialet, er akkurat hva disse ungdommene mente om det de ble spurt om”, sier forfatterne. Det er et viktig premiss som man som leser må være klar over. Intervjuene er i seg selv spennende materiale, og de gir mange viktige innspill. Det stilles gode spørsmål med svar som er relevante for en som vil forkynne for ungdom. Kanskje kan man som ungdomsforkynner stjele metoden, og gjøre en lignende undersøkelse der man selv er. Det vil kunne gi viktige momenter til hva ungdom tenker om forkynnelse i ens egen lokale kontekst.
Andre del av boken er en samling enkeltstående artikler. Artiklene har en rød tråd, men kan leses hver for seg. Artiklene holder høyt faglig nivå, og er både spennende og grensesprengende lesning. Her er stoff for den som går sine første skritt som forkynner, men også for den som har mange år bak seg med forkynnelse for ungdom. Det gis ingen enkle oppskrifter eller 10 punkter for å bli en super forkynner. Det er egentlig en lettelse, for alle som har drevet litt med forkynnelse vet at dette er hardt arbeid og ingen enkel oppgave! Det eneste som hjelper for å bli bedre er å øve, gå på trynet, få trøst og ny kunnskap, og prøve igjen. Forkynnelse er et håndverk. Og som for alle håndverk er gode verktøy essensielt. Artiklene i boken er et slikt verktøy. Her finner du mange ulike vinklinger, og mye god teologi. Det er et bredt spenn i tematikk, men den missiologiske grunntonen ligger der tydelig gjennom boken. Det gis gode henvisninger til annen litteratur, så her er det mye å ta tak i for den som vil jobbe videre med tematikken på egen hånd.
De 11 forfatterne bidrar med tanker og stoff som utfordrer, oppmuntrer og inspirerer. Det kunne vært spennende om man også hadde våget å invitere flere jenter med på laget, bare en av de tolv artiklene er skrevet av en kvinne. Hvis dette speiler virkeligheten når det gjelder forkynnelse for ungdom, er det en stor utfordring. Er det færre jenter/kvinner enn gutter/menn som forkynner? I så fall; hvorfor er det sånn? I intervjumaterialet er det tilsvarende skjevfordeling andre vei, intervjugruppen består nemlig av 12 jenter og 5 gutter. Et lite tankekors.
Boken ”Grensesprengende. Forkynnelse for ungdom 15-18 år” er en viktig bok. Den kan være med på å gjøre gode forkynnere enda bedre. Enten man sluker den hel eller tar den i mindre porsjoner, bør boken absolutt være en del av ungdomsarbeideres og ungdomsforkynneres verktøykasse. Forkynnelse er viktig. Gjennom forkynnelsen av Ordet om Gud kan stadig nye ungdommer få et livsforvandlende møte med Ham. Noe større kan ingen være med på. La deg inspirere! Herved er boken anbefalt – på det varmeste!