Glødende sand blir til innsjø, det tørste land til kilder med vann. Sjakalers boplass blir et hvilested hvor gresset gror mellom rør og siv. (Jesaja 35,7) 

Profeten Jesaja skriver om alt som skal bli forandret. Han beskriver et ugjestmildt landskap: Glødende sand, det tørste land og bosted for sjakaler. Du kan se for deg et steinete ørkenlandskap med farlige, ulende villhunder. Det er et skummelt sted, både for mennesker og sauer. Sanden brenner under føttene, du finner ikke vann og bak neste stein eller ås kan det vente en flokk med farlige dyr.

Men så skjer det plutselig noe! Fra den tørre sanden strømmer det fram vann. Vannet blir til en bekk, og du ser flere bekker som samler seg. Det blir en liten innsjø. Fugler og dyr kommer til innsjøen for å drikke, og frø som lå gjemt under den tørre sanda, begynner å gro. Mennesker og dyr kan slå seg ned og hvile i gresset.

Hva vil Jesaja med dette bildet? Han vil fortelle om hva Gud skal gjøre. Jesaja bruker også andre bilder for å vise dette: Stumme skal tale, blinde skal se, den lamme skal springe, og det skal ikke finnes noen farlige dyr lenger. Med alt dette vil Jesaja si: Gud kan skape noe nytt der hvor vi synes alt ser håpløst ut.

Før Jesus ble født, ventet jødene på dette. De leste ordene fra Jesaja og andre profeter i Det gamle testamente. De diskuterte ordene i synagogene og rundt kjøkkenbordet. De snakket om at Gud ville sende en konge, et barn og en som ville skape fred. Når ville Gud endelig gripe inn? Jesus var svaret til et folk som lengtet og lyttet etter hjelp fra Gud.

Når Jesus kommer, sier det også noe til oss: Gud kan skape noe nytt og bedre. Det gjelder i livet vårt, når vi har det vanskelig. Det gjelder i familien vår, bygda vår og landet vårt: Gud har en god plan for hvordan vi skal ha det sammen. Og det gjelder for jorda vår. Når vi ser land tørkes ut og jorda ødelegges, står like fullt Guds løfte fast: Glødende sand blir til innsjø, det tørste land blir til kilder med vann.

Først publisert på nettsiden til KFUK-KFUM.

Nå er den her. Adventstiden. Tiden for eksamener. Tiden for stappfulle kjøpesentre. Tiden for julebord. Tiden for nedtellinger.

Den egentlige adventstiden drukner i Black Fridays, reklame og kjøpehysteri. Den egentlige nedtellingen virker for mange fjern og irrelevant, ventetid er et konsept for pensjonistlivet.

I år har det derimot skjedd noe. Adventstiden har fått et nytt perspektiv. Juleevangeliet handler ikke lenger bare om noe som skjedde for lenge, lenge siden, i et fremmed land langt borte.

Nei, i år har adventstiden blitt politisk og dagsaktuell.

Kvirinius var landshøvding i Syria, står det i evangeliet etter Lukas.
Mens de var der kom tiden da hun skulle føde.
Det var ikke husrom for dem.

I et annet evangelium, hos Matteus, forsetter fortellingen. Der hører vi at Josef måtte ta med seg Maria og det lille barnet og flykte til Egypt, for soldater var ute etter dem. Deretter reiste de fra sted til sted, før de til sist turte å bosette seg i Nasaret.

Jesus ble født som et flyktningbarn.

Aldri før har juleevangeliet vært så aktuelt som i år. Julens fortelling har fått nye bilder. Det er nesten noe profetisk over det. Alle flyktningbarna vi har sett på TV i år. All uskyld, all frykt. Barn som blir båret velberget opp i redningsbåter, og barn som blir funnet døde på stranden.

Tenk at Jesus ble født som et flyktningbarn!

For da Gud ble menneske på jord, kom han ikke til verden som en rik og mektig kongssønn, som øste ut av sin storhet og makt, og som befalte alle til å adlyde han.
Nei, han ble født som et fattig barn, i en svært enkel stall, fordi det ikke var plass for ham andre steder. Han ble født til krig, hvor han snart skulle bli et flyktningbarn, bort fra en gal konge som ville ta livet av ham og alle guttebarn.

Maria Saxegaard: I år er adventen politisk.

Tenk at julens fortelling er en flyktnings fortelling. Tenk at julens fortelling starter i Syria. Og tenk at det var Gud selv som valgte akkurat dette stedet.

Hvis vi skal finne stallen, hvis du vil søke Gud og julens sannhet, så kan vi søke dit flyktningbarna er. Det er der julens sanneste glede er å finne!

Det har virkelig skjedd noe med juleevangeliet i år. Det har fått noen nye og nærgående bilder. Adventstiden vekker oss i år til ansvar, men også til trøst, og håp.

Ansvar for de aller minste blant oss. Flyktningbarna er våre søsken, slik barnet i krybben er vår bror. Ansvar for valgene du tar. Gå innom Fremtiden i våre henders nettside og finn ut hvilke butikker som har åpne leverandørlister før du handler julegaver. Kjøp brukt, gi en gave til Noas – gjerne i ditt eget navn.

Trøst til alle som lengter. Etter fred, etter rettferdighet, etter en deilig jord. Trøst til alle som savner noen, til de som venter i usikkerhet på oppholdstillatelse, til de som bare ønsker seg foreldre som ikke krangler.

Og håp. Om at julens fortelling er sann, og at en gang skal jorden forvandles og bli god igjen. At han som ble født i en fattigslig stall skal stå der, som en vi kjenner, og ta imot oss når vi kommer.

Lykke til med eksamen, julehandel og skoleavslutning. Og god ventetid.

Hvilke tanker har du om at du som filmskaper skal holde foredrag på UKT-konferansen?

Jeg tenker at det handler om å fortelle historier. Denne filmen er en veldig personlig historie om mine to sønner. Samtidig er det en veldig universell historie. Den handler om barndom og oppvekst, hvem du er og hvem du blir. Røtter og tilhørighet.

Det er en ytre fortelling som er veldig enkel. Du følger guttenes oppvekst gjennom åtte år. Samtidig så har den flere lag i seg, mer klangbunn. Den er eksistensiell i forhold til det å være menneske. Filmen har derfor et åndelig plan i seg, og det kan være interessant å dele til en forsamling som jobber med barn og unge i trosopplæring. Jeg ønsker å tematisere ”spørsmålene”. Hvem er vi? Hvilke drømmer og lengsler har vi? Jeg kommer med mine erfaringer, og tenker at dette er en spennende møteplass. Så det er jo et veldig subjektivt ståsted fra min side, samtidig er det noe veldig generelt og universelt i det.

Hva er viktig med å stille spørsmål i trosopplæring og i ungdomsarbeid?

Det tenker jeg er nysgjerrigheten i seg selv, det å være nysgjerrig til barn og unge. Det å åpne for samtalen. Som filmskaper er det en erfaring jeg ønsker å dele. Særlig er det en erfaring ved dokumentarfilm. For da går du rundt i verden med et kamera og forsker. Du møter på overraskelser og ny innsikt. Jeg ønsker å åpne for de gode spørsmålene og de gode samtalene. Det er ikke sånn at jeg alltid sitter på svarene, det er veldig sjeldent, men jeg kan inspirere til å være åpen for hva barna tenker på. Det slo meg sterkt i dette prosjektet, at de var så filosofiske så tidlig. Fra Lukas var fem år så undret han seg sånn. Det var egentlig det som inspirerte meg til å lage filmen. Jeg føler at den undringer er lett å miste som voksen. Så det var veldig spennende for meg i dette prosjektet å starte helt på nytt, så verden helt på nytt. Gjennom guttenes øyne.

Merket du gjennom prosjektet at undringen var ulik i ulik alder?

Absolutt. Det var tydelige faser gjennom oppveksten. I femårsalderen virket de veldig åpne for verden. De tenkte veldig stort. ”Hva er evigheten?”, ”Hvor stor er tanken?”, ”Hva skjer med drømmene mine når jeg dør?”. Det er store eksistensielle tanker. Senere smalnes det inn. Tankene ble mer og mer konkrete etter hvert som de ble eldre. Gjennom de åtte årene jeg fulgte dem tok jeg opp samtaler på kvelden hvor vi snakket om alt. Store og små ting. Du kan høre på lyden at de blir eldre. Mot slutten, når det er gått åtte år og Lukas har blitt tretten og har begynt på ungdomsskolen, kommer han hjem en dag og forteller meg at han har lært et nytt ord. Åja, sier jeg, hva er det da? ”Eksistensialisme.” Det var artig. To dager etterpå tok jeg opp den siste samtalen, og da jeg skal til å begynne sier Lukas ”men mamma, vær så snill da, ikke still meg sånne eksistensielle spørsmål!” Da ble det tydelig at jeg har vært med på en reise, så det er inkludert i filmen. 

Han ble bevisst sin egen undring?

Riktig. Han skjønte kanskje ikke helt hva det betydde, men allikevel. De eksistensielle spørsmålene, undringen, den har alltid vært der. Så plutselig har han fått et ord på det, og da begynte undringen å avgrenses noe.

Du jobbet i åtte år med denne filmen. Er du tålmodig som menneske?

Det er et veldig godt spørsmål. Som filmskaper er jeg veldig tålmodig, da tar jeg ett skritt tilbake og åpner opp for nysgjerrigheten. Jeg kan holde på i døgnvis. Som mor er jeg derimot veldig utålmodig, så det er sterke motsetninger i meg. Jeg lærer masse som mor gjennom å være filmskaper. Det å ta et skritt tilbake og ta ting innover meg før jeg handler.

Tenker du at kirka har noe å lære når det kommer til formidling?

Ja, jeg tenker det. Jeg har blitt mer bevisst det etter at jeg begynte med film. Før så bare godtok jeg presten som en autoritet, jeg tenkte ikke over formidlingsevnen. Nå merker jeg meg når presten burde gått dypere eller vært mer personlig.

Vi må utfordre formidlingen og fortellingen. Jesus var god til å formidle. Han hadde gode fortellinger. Jeg tenker det var slik han klarte å begeistre, gjennom fortellingene. I filmsammenheng har vi et begrep som heter ”dramaturgi”. Hvis det ikke er et fag i presteutdanningen, burde det bli det. Det handler om hvordan man bygger opp en fortelling og hvordan man begeistrer. Noen prester er gode på det, og da merkes det med en gang. Andre har ikke den bevisstheten og kunnskapen som gjør at man kan bevege et publikum eller en menighet.

Er tro et tema i filmen?

Tro er ikke en problemstilling i filmen, det er heller en åndelig dimensjon som ligger under. Guttene snakker om de store spørsmålene, hva som skjer etter døden. Særlig Lukas har en tro i seg fra han er liten som han ikke stiller spørsmål ved. Det er fascinerende å se hvor åndelige vesener vi er helt fra starten. Barn har mye mer nærvær. De sanser verden og er åpne for mysteriene. De er til stede i livet mye mer enn når det bare handler om å utrette en masse ting.

På den måten ligger den åndelige dimensjonen i filmen, uten at det diskuteres mye direkte om tro og tvil. Filmen prøver å ta tak i lengselen i oss. At vi lengter etter en større dimensjon, etter å være en del av en større sammenheng. Søken etter hvem vi er og vår plass i verden.

Hva tenker du om tema til UKT-konferansen? Det å velge, og det å være utvalgt. Tror du på at man kan være utvalgt?

Jeg syns det er farlig å si at man er utvalg, for da tror man at alt er forutbestemt. Men jeg opplever at jeg er åpen for noe større. Jeg tror at det er viktig å være tilstede i livet med en ydmykhet og en oppriktig nysgjerrighet, for vi vet ikke alt. Vi må på en eller annen måte avgrense vår verden og slå oss til ro med det. Samtidig som vi ikke skal legge grenser for hva vi kan utrette. Det unike med å være menneske er at du kan gå inn i verden og endre den gjennom din væremåte. Jeg ønsker derfor ikke definere det. Mange religiøse leter etter konkrete svar, men da mener jeg det fort blir for trangt.

Jeg tror på valgene. At vi tar et valg hver dag. Om vi vender blikket mot det lyse eller det mørke. Mot det gode eller det onde. Det er i valgene vi tar at vi er det frie mennesket. Der ligger det muligheter, tenker jeg. Det er spennende.

Jeg er Stian, Areopagosprest og daglig leder av Etter Kristus, et nettverk for kristen trospraksis. Ja, og så er jeg forfatter da. Og går i Sub Church.

Hva er du aktuell med?

Om noen få strakser er Etter Kristus aktuelle med ny hjemmeside etterkristus.no. Men til våren blir vi superaktuelle, med to nye bøker! I denne sammenhengen er jeg vel kanskje aktuell med at jeg faktisk skal holde både ett og to seminarer på konferansen.

Du skal på UKT-konferansen og snakke om «Jesus-dojo for dummies», kan du si kort hva det omhandler?

JD for dummies er en innføring i hva en Jesus-dojo faktisk er, ikke minst for de som kunne tenke seg å starte opp med Jesus-dojo på egenhånd. Hvilke elementer består en Jesus-dojo av, hva er grunntankene bak metoden? Slike ting.

Hvilke forventninger har du til UKT-konferansen?

UKT-konferansen er kanskje først og fremst et godt sted å møte likesinnede, lære av hverandres suksesser og feil, bli inspirert, bygge nettverk. Og så kan man jo risikere å få faglig input.

Stian

Frem mot UKT-konferansen stiller vi foredragsholderne de samme fire spørsmålene. Her kommer første svar. (les mer om konferansen HER)

Hvem er du?
Mitt navn er Bård Eirik Hallesby Norheim (43), far til fire og prestekone i Birkeland menighet i Bergen. Jeg er førsteamanuensis i praktisk teologi på NLA Høgskolen i Bergen.

Hva er du aktuell med?
Det aller ferskeste fra ungdomsarbeidsfronten er vel at jeg har vært med å lage en musikkvideo med et av håndball-lagene jeg trener.

Ellers så har vi på NLA Høgskolen nettopp startet opp pionèrstudium på masternivå, Master in Theology and Ministry, der fordypning av youth ministry er en viktig del. Når det gjelder forskning og ungdomsarbeid (youth ministry), så har jeg den senere tiden fokusert mest på ungdom og ungdomsarbeid i relasjon til riter og kropp, globalisering, forkynnelse og ledelse.

Kort hva foredraget vil handle om?
Foredraget prøver å ta på alvor utfordringen om å stadig velge rett. Noe som ser ut til å skvise mange barn og unge i dag. Med dette som utgangspunkt prøver jeg å utvikle en praktisk-teologisk respons med utgangspunkt i hva det vil si å ta valg som utvalgt.
Forventninger til UKT-konferansen:
Jeg har store forventninger til UKT-konferansen, som vel markerer et slags 10årsjubileum i år? Jeg synes årets konferanse har truffet godt med et viktig tema, og det blir nok en gang spennende å møte engasjerte mennesker fra hele landet til samtale om det viktigste kirken driver på med.

Vi takker på forhånd for ditt bidrag, Bård, og ser frem til å møte deg på konferansen!

Kalenderen viser 1. juli og høysesongen for Post festival-syndromet er i gang. Vi vet at mange av våre lesere har tenkt seg på festival, arrangerer festival eller sender deltakere på festival i disse tider. Derfor ser vi et behov for en informasjonsartikkel på nettopp dette området.

PFS rammer sju av ti festivaldeltakere og inntreffer, som oftest, en til to virkedager etter hjemkomst. Symptomene er mange og rammer ulikt. Noen merker det sterkest mentalt ved savn av nye bekjentskap, vakuumfølelse og nye sanger på hjernen. Andre rammes mer fysisk med forkjølelse, økt søvnbehov og gnagsår. Man ser gjerne en sammenheng i mengde festivaltilfredshet og antall symptomer.

Ta noen forhåndsregler:

Pakk ekstra sokker, drikk nok vann, spis hver fjerde time (minst), ta med støvler (selv om de tar mye plass i bagen). Kos deg.

Vanlige symptomer for PFS:

• Tretthet
• Vakuumfølelse
• Irritasjon ved spørsmålet «hvordan har du hatt det?» (for du vet at de vil aldri forstå om du prøver å forklare)
• Nye venner på facebook
• Solbrenthet
• Savn
• Festivallåter på hjernen (som selvsagt ikke ligger på spotify, så når du glemmer den ene setningen, vet du at dagen er ødelagt)
• Festivalflørt
• Utømt North Face bag
• Mild forkjølelse
• Stalking av han kjekke programlederen
• Nytt engasjement for klima og fattigdom
• Langdistansevennskap
• Lette skader
• Et løfte til deg selv om at du aldri skal spise kneipbrød igjen
• Spillelister dedikert festivaluka

Mindre vanlige symptomer for PFS:

• Hodepine
• Isolering
• Tømt North Face bag
• Kraftig forkjølelse
• Opprettelse av sparekonto for neste års festival (burde være vanligere)
• Forundring over at det har skjedd andre ting i verden mens du har vært borte
• Større skader
• Fortvilelse over at vennene du fikk på festival er mye kulere enn vennene du er stuck med hjemme
• Urinveisinfeksjon

Nyere forskning (basert på personlige erfaringer) viser at den mest effektive behandlingen er ro, søvn og tørre sokker, samt tålmodige pårørende. Om ikke symptomene gir seg etter en uke, ta kontakt med fastlege.

Foto: Kfuk-kfum

Selv er jeg midt i rehabiliteringsfasen etter KFUK-KFUMs sommerfestival, Spekter. Etter årets vakreste uke, rammet PFS meg så kraftig, at jeg kan krysse av nesten samtlige av symptomene (Selvsagt med unntak av stalking av programleder. Slikt holder jeg meg for god til (særlig)). Derfor, midt i febertåka og abstinensene etter han kjekke perkusjonisten i husbandet, kommer jeg med en gladnyhet til alle likesinnede der ute:

Vi i U! har utfordret alle våre samarbeidsorganisasjoner til å sende oss reisebrev fra sine sommerfestivaler gjennom en av sine unge deltakere. Den neste tiden vil derfor nettsiden bli fylt av bilder og mimring fra ungdomsarbeidets høydepunkter landet over.

Jeg gleder meg til å dele brevene med dere.

God sommer og god festival!

Hilsen redaktør Maria Saxegaard

Fredag ble ALLEMED lansert. I går ble Fritidserklæringen signert. Det har vært en stor uke for inkludering. En stor uke for barne- og ungdomsarbeid.

ALLEMED er et verktøy som forrige uke ble lansert av Nasjonal dugnad mot fattigdom og utenforskap blant barn og unge (NDFU). Dugnaden er et sammarbeid mellom en rette organisasjoner. Blant dem Røde Kors, Kirkens bymisjon, Redd Barna, KFUK-KFUM og Norges idrettsforbund.

Formålet til ALLEMED er å gjøre det lettere å inkludere alle barn og unge i fritidsaktiviteter, uavhengig av familiens økonomi. Verktøyet brukes til å skape diskusjon og til å finne ut hva som må gjøres for å få alle med. Et stort seg i retning inkludering.

U! møtte nyansatt prosjektleder for ALLEMED, Håvard Skjerdal, rett etter lanseringsfesten forrige uke. Jobbens hans er å koordinere og utvikle ALLEMED, kartlegge behov og sørge for at verktøyet blir spredt.

«Fremover består jobben i å implementere verktøyet. Jeg skal gjøre det enklest mulig for andre å ta det i bruk, og jeg skal følge opp alle de involverte organisasjonene og gi dem best mulig bistand.»

Det er sjeldent vi ser så mange frivillige organisasjoner gå sammen om et prosjekt. Vi spurte Håvard hva han tenkte om det.

«Dette er første gang frivilligheten samarbeider så konkret om et mål. Det har lenge vært mye bra arbeid lokalt, men nå står vi sammen som frivilligheten i Norge. Det er altfor mange gode verktøy som lages, men som dør ut fordi ikke nok tar det i bruk. Når vi er så mange som står sammen, er potensiale for at det blir en suksess stor. »

I følge tall fra SSB finnes det over 84.000 barn i Norge som vokser opp i familier ved vedvarende lav inntekt. Dette er kanskje et av de største tabuene vi har i dag. Barn som ikke har mulighet til å delta i organisert fritid faller fort utenfor. De går glipp av viktige sosiale fellesskap og relasjoner, og de opplever mye ensomhet. Mange tør ikke fortelle det til noen fordi de ønsker å beskytte foreldrene sine. Vi mener at voksnes bekymringer ikke skal være et barns bekymring.

Håvard Skjerdal viser statsminister Erna Solberg verktøyet ALLEMED.

«ALLEMED er til for barn og unge. Det tas i bruk av deg som driver barne- og ungdomsarbeid lokalt. Ta med deg styret i koret, trenerteamet eller kollegaene dine og bli med på dugnaden. På allemed.no finner du verktøyet steg for steg. Når dugnaden er gjennomført vil dere sitte igjen med konkrete tiltak som skal bidra til større inkludering. Fordi ingen lokale grupper er like, ønsker vi å hjelpe dem til å finne egne tiltak, ikke servere tiltak som fasit. Vi står sammen, men vil bruke verktøyet på ulike måter.

I tillegg kan du på nettsiden sende oss et anonymt tips om lokale grupper du mener burde ta i bruk ALLEMED. Du sender oss gruppens epost og vi tar kontakt med dem for deg. Slik håper vi terskelen for å ta kontakt blir lavest mulig.»

I går tok frivilligheten enda i steg for inkludering. Sammen med statsminister Erna Solberg, flere ministere og KS, ble Fritidserklæringen signert på KFUK-KFUMs Forandringshus på Grønland i Oslo.

Fritidserklæringen bygger på FNs konvensjon om barns rettigheter som slår fast at barn har rett til fritid og til å delta i lek og i fritidsaktiviteter. Med denne erklæringen går kommunene, frivilligheten og staten sammen om en felles innsats for at alle barn skal få mulighet til å delta jevnlig i organisert fritidsaktivitet, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon.

Det gjøres allerede mye godt arbeid for å inkludere barn og unge i sosiale fellesskap og aktiviteter, men vi har enda ikke lyktes i å få alle med. Derfor er denne erklæringen og denne dagen et viktig steg for inkludering.

Holmlia Tween Sing og HoBaKluzz sang.

Erna talte for barn og unge

«Når alle har alt, er det vanskelig å være den som ikke får være med på noe.» sa Erna Solberg i sin appell i dag tidlig. «Barn skal ikke lastes for foreldrenes situasjon og økonomi.»

Verdien av samarbeid er stor. Oppmøtet i går viser at vi er mange som står sammen om denne satsningen. Statsminister og fotballtrener. Kommunene og vaffelstekerene.

Blant de som var til stede på Forandringshuset var Barne- og likestillingsminister Solveig Horne, Kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland, Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, Arbeids- og sosialministerens statssekretær Thor Kleppen Sættem og stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad og Abid Q. Raja.

I tillegg var nestleder i KS og ledere fra flere frivillige organisasjoner til stede.

Det har vært en stor uke for inkludering. ALLEMED og Fritidserklæringen er to viktige punkter i kampen mot utenforskap. Det er avgjørende at vi står samlet i kampen. U! ønsker derfor å vise sin støtte, og oppfordrer flere barne- og ungdomsorganisasjoner til å bli med.

Deler av artikkelen ble først publisert på forandringshuset.no

En gang i urtiden, lenge før tiden tok til, og alle verdenshjørner ble befolket, før alle tidsregninger og geologiske målinger, før dinosauren og før Dovrefjell stod der, da bodde alle menneskene i samme by og snakket samme språk. Alle forstod hva den andre sa. Alle kunne leke og prate sammen, eller krangle og sloss. Hvis de ville.

Menneskene i byen hadde det egentlig ganske godt. Men de var ikke fornøyde likevel. De syntes den lille byen de var satt til å bo i var litt kjedelig. Det skjedde ikke all verdens der. De ville mer enn det de hadde. De ville opp og fram. Og en dag var det noen som fikk en genial ide. De ville bygge seg et tårn som gikk like til himmels. For da kunne de bli som Gud og bestemme alt selv. Ikke bare bestemme over de små tingene i livet, men alt mellom himmel og jord, mellom liv og død. De skulle bli like store som Gud. Like sterke som Gud. Og ha like mye makt som Gud!

Menneskene kom sammen, snakket sammen og la planer. Og så begynte de. Og det gikk fint! De bygget og bygget og var fulle av forventninger. Snart skulle de se ned på verden og innta den, og gjøre med den akkurat slik de selv hadde lyst til.

Men Gud satt enda litt høyere oppe i himmelen, og så alt som skjedde. Og han ble bekymret. For Gud visste at menneskene ikke er skapt til å være guder, men mennesker. Ikke skapt til å regjere i himmelen, men til å leve på jorden. Og han visste at dersom han ikke stoppet dem kom det til å gå forferdelig galt. De ville komme til å ødelegge og forurense jorda under seg, de ville komme til å konkurrere om å være mest gud, og så ville de gå til krig mot hverandre, de ville designe sine egne liv helt ut til løsneglespissene, de ville ikke få tid til noe som helst annet enn seg selv.

Så Gud steg ned fra himmelen og stanset byggeplanene. Ikke ved jordskjelv eller flom som tok byggeprosjektet, men ved at menneskene, da de våknet en morgen, plutselig hadde begynte å snakke hvert sitt språk. Så de ikke forstod hverandre lenger. Så den ene som ville bygge trappetrinn forstod ikke hva den andre sa som hadde begynt på et vindu i stedet. Og alle holdt på sitt og ingen lyttet til det dumme språket den andre hadde begynt å snakke. Og så fikk de ikke til noen ting lenger. Ingen holdt så den andre kunne spikre. Og snipp snapp snute, så var det slutt på byggingen.

…..

Dette skjedde i byen Babel, for så lang tid tilbake at ingen vet når. Men menneskene tok med seg minnet om hvordan det var da de var i ferd med å bygge seg helt inn i himmelen. Og de prøvde stadig å gjenta planen. De bygde pyramider, murer og palass, de bygde Colosseum og konsentrasjonsleirer, de bygde skoler som bare var for gutter, og busser som bare var for hvite, de bygde høye gjerder ved grenseovergangene. Og Gud så på alt menneskene gjorde, og var bedrøvet.

Da bestemte Gud seg for å stige helt ned. Ikke bare ned fra himmelen, men helt ned på jorda. Og han valgte seg en liten stall å bli født i.

I 30 år var Jesus et menneske på jorda. Og selv om han var snekker bygde han seg ingen palass, eller satte ned noe gjerde mellom seg og de andre. Jesus snakket med folk. Og han snakket samme språk som dem, enten de var jøder eller samaritaner, embetsmenn eller prostituerte, rike eller tiggere, spedalske, blinde eller friske, gamle eller unge, damer eller menn. Jesus, som kom fra himmelen, levde helt og fullt på jorda. Og han viste menneskene at den som ønsker å bli som Gud, kan ikke søke mot makt, men mot kjærlighet. For Gud er kjærlighet.

Så døde Jesus. Og stod opp igjen. Og fòr til himmelen. Og vennene hans satt igjen og var ensomme og redde. Hvordan skulle det gå nå som de ikke hadde Jesus blant seg lenger? Når de ikke lenger hadde han som viste dem hvordan de skulle leve på jorda?

……

De satt sammen da det skjedde. Kanskje satt de og snakket om alt som hadde skjedd den siste tiden, det merkelige synet da Jesus forsvant i en sky og ble borte Kristi himmelfartsdag, eller kanskje de snakket om det Jesus hadde sagt dem før han forlot dem:

Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Og mens de satt der, kom Den Hellige Ånd over dem, som ildluer. Og disiplene ble apostler, de fikk styrke til å gå ut, til folk, og snakke folkenes eget språk og tungemål, helbrede mennesker, frelse sjeler, og forkynne Jesu ord om at den som vil bli som Gud, kan ikke klare det gjennom makt, men kan stadig øve seg på å bli det gjennom kjærlighet. For den som søker makt vil fortsatt bli møtt av den Babelsk forvirringen. Men den som søker kjærlighet vil lære seg mer og mer av Den Hellige Ånds språk.

….

Dette underet skjedde første pinsedagen. Kirkens fødselsdag. Gratulerer med dagen, alle sammen!

Og Den Hellige Ånd er kommet for å bli. Den hellige Ånd virker i oss alle!

Har noen av dere noen gang sett Den hellige ånd? Eller kjent den som en ildlue på hodet? Jeg har ikke akkurat det. Men jeg kjenner likevel at jeg er i nærheten av den, noen ganger. Noen ganger får jeg del i kjærlighetens språk. Når noe som var hardt og vondt mellom mennesker blir godt igjen. Når fremmede møtes og forstår at de kan bli venner. Når noen sørger og erfarer at det finnes lysglimt i selv når alt er svart. Når en overmannes av glede og kjærlighet.

Den hellige Ånds språk er fred, glede, godhet, kjærlighet. Gå hjem og øv. Og gå ut og praktiser. Med og uten ord. Jeg er sikker på at du vil komme til å forstå og bli forstått –  mer og mer.

La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen!

Hva kan lille jeg gjøre for store verden?

Throwback til midten av oktober:

Ringerike Ten Sing varmer opp til minikonsert på Hvalsmoen transittmottak. Norges nest største mottakssenter – dit flyktninger først kommer før de blir fordelt på landets asylmottak.

De trenger klær, tannbørster, ullsokker og bleier. De har ingenting. På Ringerike har det vært stor dugnadsånd. Bil på bil har ankommet mottaket, stappet full av mariusgensere, barnevogner og klær. De aller fleste klærne er for store. Norsk mann 40 matcher ikke klesstørrelsen til syrer på 20.

Konserten skal begynne klokken sju. En time før sniker fem barn seg inn. De løper bort til meg, to hopper opp i fanget mitt, de tre siste setter seg rundt meg. Vi sitter der og hører på Ten Singerne varme opp. Ungene stråler. De klapper, ler og hermer etter alle bevegelsene til dirigenten. De ler av hverandre, de ler av oss.

Så fylles rommet av voksne, barn og ungdom. Desperasjonen jeg har forberedt ungdommene mine på, stråler med sitt fravær. Det setter meg ut. Kan dette være de samme menneskene som jeg har sett på nyhetene? Så slår det meg. Et slag av ydmykhet og realitet. Og jeg forstår hva lille jeg kan gjøre for store verden.

Være et medmenneske.

Denne såkalte nestekjærligheten som jeg til stadighet maser om i ungdomsarbeidet. Den står nå foran meg, mer tydelig enn noen gang. Når klær er delt ut, og mat og seng er garantert, så er den viktigste nødhjelpen øyekontakt.

Tid.

Bekreftelse.

Fellesskap.

Lek.

De sitter ikke stille. De klapper ikke høflig. De faller helt utenfor definisjonen av norsk publikum. Nei. Barna stiller seg sammen med koret, aper etter alle bevegelser og strekker seg etter mikrofonene. Flere voksne reiser seg og blir med på dansen. Rommet er fylt av glede.

På veien hjem snakker jeg med ungdommene mine om hvordan de har opplevd dagen. Refleksjonene rører meg.

«En fantastisk følelse å kunne skape så mye glede.»

«Utrolig å fortsatt kunne glede seg etter alt de har vært gjennom.»

«Det er jo ungdommer akkurat som oss.»

Det siste tror jeg er nøkkelen. Å innse at de er akkurat som oss. Eller kanskje viktigere, at vi er akkurat som dem. Mennesker som i desperasjon føler angst. Mennesker som søker fellesskap. Mennesker som trenger livsglede for å overleve. Mennesker med erfaring, kunnskap og drømmer.

Vi trenger Nelson Mandela.
Og vi trenger Ringerike Ten Sing.

Vi trenger de som redder mange.
Og vi trenger de som møter noen få.

Vi trenger talestoler.
Og vi trenger bakkenivå.

Vi trenger dem som blir husket i historiebøkene.
Og vi trenger dem som blir husket av enkeltmennesker.

En konsert på et mottaket utryddet ikke fattigdom. Men det kan gi en god dag. Og en god dag kan være avgjørende for enkeltmennesker.

Og det er enkeltmennesker flyktningskrisen handler om.

Min sterkeste gudsopplevelse: Gudstjeneste i sanden på Flø, Ulsteinvik. Jeg er på Ten Sing Seminar for første gang. Bølgene slår mot strandkanten, himmelen brer seg om oss i sitt intense fargespekter. Fra svaberg titter fugler ned på oss der vi sitter, tett i tett. Presten og vinden snakker i munnen på hverandre. Musikken går i ett med bølgebruset. Midt i blant oss er Gud til stede, sterkere enn jeg noen gang før eller siden har opplevd. I naturen. I meg.

Jeg er i Paris med KFUK-KFUM på brystet og i hjertet. Jeg er i Paris på klimatoppmøtet. Jeg hører på store ord fra store mennesker, men den eneste teksten som surrer i hodet mitt er teksten til Mai Britt Andersen.

«Nå stikk jeg hull i ballongdelen din.»

For det er det vi holder på med. Vi stikker hull i hverandres ballongdeler. Vi stikker hull i hverandres menneskeverd. Og som kristen, og som medmenneske, er det noe jeg ikke kan tolerere.

Gud skapte jorden, og satte oss til å forvalte den. Hvordan syns vi det går, folkens?

Jeg bor på Camp Climate. Hovedkvarteret til YMCA under forhandlingene. Jeg er her sammen med delegasjoner fra 33 organisasjoner og 43 nasjoner. Samtalene under frokosten, på vei til t-banen og på workshops setter alt i perspektiv. Tiden hvor vi hele tiden må vite hvordan klimaendringer påvirker oss i Norge er for lengst forbi. Det bør holde at det påvirker noen.

Jeg tror på en Gud som skapte oss i sitt bilde. Den enkleste veien til Gud blir derfor gjennom mennesker. Jeg kan ikke elske Gud uten å elske mennesket. Og da Jesus ga oss nestekjærlighetspåbud, mente han det.

Gjennom måten vi lever livene våre i dag, ødelegger vi andres menneskeverd. Det er ganske brutalt. De menneskene vi er satt til å elske sendes på flukt når vi ikke setter en stopper for klimaendringer.

Til de som mener teologi og klima ikke hører sammen: jeg mener dere tar grunnleggende feil.

I kirken og i ungdomsarbeidet møter jeg «generasjon prestasjon» på nært hånd. Jeg er selv en del av den. Presset vi møter i det daglige grunner mye i et uoppnåelig materialistisk krav. Jeg hører på klimadebatter der folk problematiserer at det kreves nedgang i forbruk og det skriker inne i meg; «for en lettelse det ville vært!»

Jeg tror det gode liv for oss og det gode liv for resten av verden henger sammen. Vårt forbruk, vår materialisme og vår grådighet truer ikke bare livsgrunnlaget for andre, våre barn og fremtidige generasjoner, men også vårt eget liv. Når mye av vår identitet legges i forbruk, blir det både dyrt, miljøfiendtlig og veldig sårbart. Et samfunn hvor vi tar bedre vare på klima vil være tidenes «vinn-vinn». Det vil gi oss et samfunn hvor barn kan være barn, uten at de i altfor tidlig alder begynner å rangere seg selv etter andre på grunnlag av smarttelefoner og merket på jakka.

Vi bekjenner en Gud som er himmelens og jordens skaper. Alt er skapt og elsket av han; mangfoldet er laget og ønsket av Gud. Skaperverket – ikke bare mennesket – viser oss Guds storhet. Nettopp derfor er det ikke rart at mange opplever de sterkeste gudsopplevelsene i naturen. Den samme naturen som vi nå lar forfalle, med mindre en ambisiøs klimaavtale legges på bordet.

Vi er generasjonen som må stå opp for klima. Ikke våre barn eller barnebarn. Oss. Klimaendringene skjer akkurat nå. I dag. Derfor må vi som er unge, og som møter unge i kirken, sette klima i fokus.

Bak lukkede dører i Paris, sitter store mennesker med store ord, med hver sin knappenål i hånden og sikter på samme ballong. Uansett hva utfallet av de nesten dagene blir, må kampen fortsette hjemme. I gatene, på stortinget. Og i kirken.