«What if, instead of trying to attract young adults with more relevant worship or fellowship groups, churches came alongside young adults where they already are, in order to learn from them how they go about finding community, meaning, and purpose? What if churches were known to be the biggest champions of young adults in their communities? What if we found new ways to build relationships with young adults, in order to support and nurture their spiritual lives – and their lives in general?»

Er du ikke interessert i «et personlig kåseri for refleksjon over egen praksis»? Gå rett til lenken under for å se om det finnes noen spennende ressurser der. Og del gjerne tanker og ressurser.

https://zoeproject.ptsem.edu/

Et personlig kåseri for refleksjon over egen praksis

Jeg er nyansatt menighetspedagog i Fornebulandet menighet, og det slår meg gang på gang at jeg skulle så gjerne hatt mer tid. Mer tid til å forbederede første lederkurssamling. Mer tid til å følge opp de frivillige som hjelper meg. Mer tid til å se og følge opp ungdommene som kom og deltok. Hvor lenge kan jeg forresten gjemme meg bak at jeg er «nyansatt»?

Det er utfordrende å ha en jobb som i stor grad er avhengig av kontinuerlig oppfølging og investering i relasjoner, samtidig som oppleggene jeg har ansvar for må holde en viss kvalitet for at folk skal ha lyst til å delta. Alt krever tid, og jeg opplever at jeg har for lite. Før jeg begynte å jobbe var det lettere å argumentere for å sette av tid til å tenke de store og overordnede tankene – men det er vel for å tenke disse store tankene at vi går på konferanser og kurs. Og kanskje litt for å få et avbrekk. Som student har jeg jo egentlig ikke gjort noe annet enn å forsøke å tenke store tanker. Likevel er det vanskelig å finne tid til å implementere tankene i en hektisk hverdag med frister som stadig nærmer seg.

Det er utfordrende å ha en jobb som i stor grad er avhengig av kontinuerlig oppfølging og investering i relasjoner, samtidig som oppleggene jeg har ansvar for må holde en viss kvalitet for at folk skal ha lyst til å delta. Alt krever tid, og jeg opplever at jeg har for lite. Før jeg begynte å jobbe var det lettere å argumentere for å sette av tid til å tenke de store og overordnede tankene – men det er vel for å tenke disse store tankene at vi går på konferanser og kurs. Og kanskje litt for å få et avbrekk. Som student har jeg jo egentlig ikke gjort noe annet enn å forsøke å tenke store tanker. Likevel er det vanskelig å finne tid til å implementere tankene i en hektisk hverdag med frister som stadig nærmer seg.

Innen kristent ungdomsarbeid er det mye godt arbeid som blir gjort. Samtidig peker en del viktige tall nedover. Det betyr ikke at det vi gjør er dårlig, men at det ikke blir mottatt så bra som vi ofte skulle ønske. Det betyr heller ikke at det finnes én mirakelkur som kan løse alle utfordringene. Likevel tror jeg vi er tjent med å stadig sammen spørre oss selv om det er noe vi kunne gjort annerledes. For jeg tror ikke budskapet vårt har mistet sin relevans for målgruppa vår. Jeg tror ikke historien om Jesus har noen utløpsdato. Nestekjærlighet som ikke kjenner grenser eller menneskets uendelige og ukrenkelige verdi vil aldri miste sin relevans. Derimot kan innpakninga miste sin relevans. Derfor bør vi være villige til å reflektere over metodene vi allerede bruker. Og det tror jeg de fleste som jobber med kristent ungdomsarbeid allerede gjør, for jeg tror det er så viktig for oss å nå ut med det budskapet vi ønsker å formidle. Jeg tror også det er et uforløst potensiale når det gjelder å dele og diskutere innsiktene vi sitter på.

På tross av at jeg tidligere i teksten tok avstand fra mirkalkur som konsept har jeg funnet en mulig mirakelkur: oppsøke kompetanse, utvikle kompetanse, dele kompetanse. At man ikke trenger å finne opp kruttet på nytt blir fort en tanketom floskel. Men sånn trenger det ikke å være. Når så mange gode hoder jobber med de samme problemstillingene som kristent ungdomsarbeid byr på, uke etter uke, år etter år, så finnes det mange gode løsninger iblant oss. Da må vi dele. Da må vi lytte. Da må vi være villige til endre. Til å prøve. Til å feile. Til å lykkes.

Ressurser fra et prosjekt som i hvert fall er villig til å tenke nytt om metoder for å nå ut med et gammelt budskap:

https://zoeproject.ptsem.edu/podcasts/

For redelighet/gjennomsiktighet: Har ikke fått sjekket ressursene selv ennå (arbeidsoppgavene bare tårner seg opp, så hyklersk er jeg). Hører eller leser du noe interessant? Del det med noen som kan ha nytte av det, for eksempel her:

Facebook-gruppa «Kristent ungdomsarbeid»

Hva gjøres, hva trengs og bør kirken gjøre en større innsats på sorgarbeid med ungdom knyttet til død?

Kirkerådet og Ungdomsarbeid.no arrangerer en tankesmie på MF 6. mai, kl. 12-15. Vi ønsker å tematisere unge menneskers sorg i møte med død, for vi tror det finnes et behov blant ungdom for noe vi kan tilby.

Sorgen forsvinner ikke idet folk slutter å spørre hvordan det går, og hverdagen kommer fort. Kristne fellesskap har ofte kompetanse på sorg og død, og vi ønsker å invitere til en samtale om hvordan vi kan bevisstgjøre oss selv, synliggjøre og benytte oss av denne kompetansen.

Planen for tankesmien er å lytte til innledninger til temaet, gruppesamtaler og plenumsamtale. Mer detaljert program kommer senere, hvor det antakeligvis er en innleder eller to til.

Det vil bli servert kaffe, te, kjeks og frukt.

Innledere:
Ole Hafell, diakon i Re i Vestfold. Har hatt ansvar for sorggrupper for barn og ungdom i Vestfold i over ti år, og planlegger å drive mer oppsøkende arbeid på videregående skoler.

Diakon Kari Winger Oftebro og prest Katrine Intelhus Lind-Solstad har nylig startet sorggrupper med ungdom i Vestre Aker prosti.

«Faith Imagination: How the church can succeed into the future» og «Faith Generation: When being church succeeds for young people«
Nick Sheperd, rådgiver for erkebiskopen i den anglikanske kirke i England, holdt to seminarer på UKT-konferansen med overskriftene: 1) «Faith Generation: when being church succeeds for young people»; og 2) «Faith Imagination: Empowering Christian practices for faith in a secular age». Powerpointene er spennende å lese/se over selv om man ikke har vært der, og han tar for seg spørsmål som:

• Skal kirka gjøre seg mer «attraktiv» eller skal vi gjøre troen ekte?
• Handler forkynnelse om å overføre et kognitivt (tros-)innhold?

Her er hans PDF-er fra seminarene:
1) Faith Generation: When being church succeeds for young people.pdf
2) Faith imagination: How the church can succeed into the future.pdf

«Når folkehøgskolen lykkes»
Johan Lövgren har forsket på unge voksnes trospraksiser i folkehøgskolen og på UKT-konferansen presenterte han sine funn. Han snakket blant annet om hvordan vi kan forstå unge voksnes trosliv og læringsprosesser i forbindelse med kristne trospraksiser. Her er en PDF av powerpointen han brukte: Når folkehøgskolen lykkes.pdf

Han har også skrevet en doktoravhandling om temaet, og den kan lastes ned gratis her: www.researchgate.net/publication/324567988

«Livsmot og mestring»
Marie Wiland, Kari Halstensen og Helle Myrvik hadde en workshop som blant annet tok for seg ungdommers psykiske helse, og det å være bevisst seg selv som medarbeider og hvordan ens egen historie påvirker møtet med ungdommer. PDF av powerpointen ligger her: Livsmot og mestring.pdf

«Er det mulig å tro?»
Morten Holmqvist snakket om forholdet mellom tro og vitenskap, og i presentasjonen hans er det mulig å finne mange av linkene han brukte underveis: Er det mulig å tro.pdf

«Når kirken lykkes som brobygger i møte med ungdom»
Mariann Solberg Lindtjørn og Ida Vesteraas jobber i 13-20 i Bærum som er et diakonalt samtaletilbud med støtte fra Bærum kommune. Ut fra egen praksis la de opp til refleksjon rundt det å være brobygger der man er, i møte med andre aktører, og samtidig holde på kirkas rolle som noe annerledes: Når kirken lykkes som brobygger i møte med ungdom.pdf

Bruk materialet, og kom gjerne med tilbakemeldinger!

Hvis du vil lese litt mer utfyllende om årets program på UKT-konferansen kan du trykke HER.

Hva skal vi gjøre for å forebygge at grenseoverskridende atferd skjer i våre sammenhenger? Gjennom undersøkelser har KA (Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter) funnet at det meldes inn flere saker angående grenseoverskridende atferd nå enn tidligere, og i rapporten kommer det fram at det er rapportert om en økning i antall overgrep begått av unge ledere mot yngre deltakere (Rapport fra KA). For et bredere perspektiv på vold og overgrep mot barn og unge generelt kan man lese NOVAs undersøkelse.

Hvorvidt det er en reell økning av grenseoverskridende atferd fra unge ledere, eller om det skyldes økt bevissthet om grenser og økt rapportering, er ikke det viktigste. Det viktigste er å forstå at overgrep skjer, og at vi må gjøre hva vi kan for å forhindre at overgrep skjer. KA og Kirkerådet oppfordrer til at unge ledere må få tydelige rammer og god opplæring, og i denne saken er det lagt ved både tips og linker til flere ressurser (KORT tekst, anbefales).

I 2017 ble det satt av trosopplæringsmidler til å behandle tematikken, og arbeidsgruppa besto av prosjektleder Silje Letmolie og Dina Willhemse (begge fra Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep), Lina Reisjø (KFUK-KFUM), Simon Torp (jusstudent), Kristine Aksøy (Kirkerådet), Birgit Wirgenes (Skøyen menighet), Espen Ingebrigtsen (Sjømannskirken). Arbeidsgruppa utarbeidet et forslag som inneholder: 1) en egenerklæring for ledere; 2) en veiledning til hvordan man innhenter politiattest; og 3) et undervisningsopplegg for unge ledere som kan brukes i forkant av leirer og festivaler (alle ressursene ligger her). Arbeidsgruppa ønsker seg tilbakemeldinger på hva som er bra og hva som er dårlig, og da kan man for eksempel ta utgangspunkt i disse spørsmålene:

Hva tenker du om dette opplegget? Er det for omfattende? Hvilke øvelser fungerer/fungerer ikke? Hvilke aldersgrupper passer opplegget til? Er noen øvelser bedre til noen aldersgrupper enn andre? Hvor lang tid brukte du/dere på opplegget? Hvis du brukte noen øvelser, men ikke alle: hva var begrunnelsen for dette? Hvordan kan man formidle viktigheten av å bruke et slikt opplegget? Hva skal til for at du blir (mer) engasjert i tematikken?

Det er viktig å snakke om grenseoverskridende atferd og grensesetting, og at vi deler råd og erfaringer for å være bedre rustet. Delvis for å lære av andre, og delvis for å minne seg selv om at dette dessverre er aktuell tematikk. Så kom gjerne med egne erfaringer som kan være nyttig for andre, eller forslag til hvordan vi kan bevisstgjøre hverandre på en god og effektiv måte. Grenseoverskridende atferd er så langt fra det budskapet vi ønsker å formidle til ungdommer, men likevel skjer det også i våre sammenhenger. Det er mulig vi aldri får stoppa alt, men vi skal operere med nullvisjon. Vi må ha åpne øyne, og ingen skal kunne si at vi lukka øynene fordi vi ikke ønsket å se.

Tore Witsø Rafoss skrev i 2017 en rapport kalt «Nordmenns bibelbruk» for KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning. Rapporten tar utgangspunkt i kvanitative undersøkelser utført iløpet av de siste 45 årene. En del av funnene er kanskje ikke overraskende, men som ungdomsarbeidere er det nyttig å vite hvordan landet ligger. Og selv om undersøkelsene sier lite om ungdoms bibelbruk i dag, så sier den en del om tendenser i samfunnet. Her er link til hele rapporten for dem som er kritisk til min rapport fra rapporten (alltid vær kritisk). Og som ved alle statistikker er det viktig å tenke på antall respondenter og spørsmålsformulering, at statistikker har feilmarginer og forsøker å tegne store linjer, og at funnene tar utgangspunkt i gjennomsnitt, noe rapporten selv påpeker: http://www.kifo.no/wp-content/uploads/2017/05/KIFO-Rapport-2017_1_Nordmenns-bibelbruk-m-omslag.pdf

Det er kanskje ingen bombe at rapporten mener sekularisering, pluralisering og individualisering er viktige stikkord for endringstendensene i samfunnet, men det er et viktig bakteppe som for funnene at Norge har et mer mangfoldig samfunn i dag.

To av tre kvinner tror på Gud eller en høyere makt, mens én av to menn tror på noe tilsvarende (s. 14). I og med at den vanligste grunnen til å lese i Bibelen er at man tror på Gud (s. 21), så skulle man kanskje trodd at vesentlig flere kvinner leser i Bibelen enn menn. Dette støttes ikke av funnene, som viser at menn og kvinner leser omtrent like mye, i motsetning til tidligere da kvinner leste vesentlig mer (s. 17f). Det slås ikke fast hvorfor det er slik, men dette kan tyde på at bibellesning er viktigere for menns trosliv. Rapporten viser også til at det blant unge under 25 er dobbelt så mange menn som kvinner som leser ukentlig i Bibelen (s. 30). Undersøkelsene sier ikke noe om hvorfor det er slik, men dette er uansett et interessant funn, og verdt å ha i bakhodet i møte med unge menneskers tro.

I 1991 sa halvparten at «Bibelen er Guds faktisk ord» eller at «Bibelen er inspirert av Gud», mens omtrent én tredjedel sa det samme i 2012, noe som er en ganske markant nedgang (s. 51). Disse to svaralternativene rommer jo i praksis relativt ulike bibelsyn, men for å likevel lage en sekkebetegnelse kan man kanskje si at én tredjedel av nordmenn tror Bibelen er inspirert av Gud i en eller annen grad. Samtidig er det kun 4,1% som mener «Bibelen er Guds faktiske ord, og den bør tas bokstavelig ord for ord» (s. 40).

Det er interessant å se dette funnet om bibelsyn i sammenheng med tall som sier noe om folks personlige tro: 13,9% regner seg som bekjennende kristen; 29,8% som ikke-bekjennende kristen; 16,1% som å ha en tro uten å være kristen; 34,1% har ingen religiøs tro; og 6,2% vet ikke (s. 38). Det er altså over dobbelt så mange som tror at Bibelen i noen grad er inspirert av Gud enn som ser på seg selv som en bekjennende kristen. Rapporten er basert på kvantitative undersøkelser, så vi får ikke svaret på hvorfor det er slik, men jeg tror funnene tyder på at terskelen for å betrakte seg selv som en bekjennede kristen er ganske høy.

Selv om det er relativt få (13,9%) som betraktet seg som bekjennede kristne, viser jo undersøkelsen også at det er mye åpenhet og undring blant folk når det gjelder tro. Et interessant oppfølgingsspørsmål blir da hvordan man velger å presentere tro og bibel i for eksempel konfirmasjonsundervisning, trosopplæring, ungdomsarbeid, og ikke minst media. Det er ikke tvil om at ulike meninger om hvilken strategi som skal benyttes for at evaneliet skal nå ut; noen etterlyser mer tydelighet, mens andre kanskje etterlyser mer undring.

Gjennom ledelsesfag på MF ble jeg presentert for statistikker som viste at klare skillelinjer og oppstilte argumenter vil statistisk polarisere; diskusjon og debatt som format fører statistisk til at den forforståelsen du hadde på forhånd forsterkes (Kaufmann og Kaufmann, Psykologi i organisasjon og ledelse). Effektivt for å sikre holdningene til dem som er innenfor folden, kanskje ikke for å nå ut med evangeliet til nye mennesker.

Derfor vil jeg slå et slag for undring, og ikke minst samtalen. Der vi prøver å forstå hverandre, og våre historier møtes. Når jeg møter nye mennesker som finner ut at jeg er teologistudent må jeg til stadighet høre historien til mennesker som har tatt avstand fra all tro på grunn av gudsbilder og bibelsyn som jeg ikke deler i det hele tatt. Jeg er glad for at jeg får høre og respondere på slike historier, men det er for dumt at mennesker har tatt avstand fra tro på et dårlig og smalt grunnlag. Så jeg ønsker å slå et slag for undring, uten å nødvendigvis gå på bekostning av å være tydelig, og en nøkkelutfordring er hvordan vi er tydelige. Men hvis Gud passer i boksen din, så har du misforstått hva det vil si at Gud er større.

Andre interessante/morsomme funn:

Folk som føler «meget sterk tilhørighet» til sitt tros- eller livssynssamfunn leser betydelig mer i Bibelen enn alle andre grupper (s. 45).

Folk bosatt i Agder og Rogaland leser klart mest i Bibelen, og den grove tendensen er at jo lengre vekk fra bibelbeltet man kommer, jo mindre leser man i Bibelen (s. 32).

Rapporten finner liten eller ingen sammenheng mellom inntekt og bibellesning (s. 30f). En bokstavelig lesning av Ordspråkene skulle gitt ganske godt grunnlag for at den ivrige bibelleser skulle hatt en høyere inntekt, men i og med at rapporten avviser en slik sammenheng får vi heller støtte oss på Jesu mer mangfoldige omtale av penger i stedet for herlighetsteologi.

Jo høyere utdanning, jo mer leser man i Bibelen (s. 33). At høyere grad av utdanning fører til høyere grad av bibellesning vil nok av en del oppfattes som overraskende. En mulig forklaring på dette funnet er at høyere grad av utdanning ser ut til å føre til et mer avklart forhold til egen tro (tabell 6.4, s. 35).

En tenåringsjente drar på en kristen festival for første gang. Det er mye nytt, og veldig mange folk. Litt for mange, tenker jenta, og håper at vennene hennes ikke kommer til å løpe rundt som verdensvante tenåringsjenter gjør. Sånne jenter som har vært på festival før. Men det gjør de. Det føles litt utenfor komfortsonen, men hun blir med gjengen sin for å speide etter kjekke gutter. Så lenge de holder seg i gjengen, så skal det gå greit. Plutselig møter de på en guttegjeng, hvor hun ene venninna kjenner han ene gutten. De blir stående og prate litt, finne felles bekjente, og gjør seg interessante for hverandre. En av guttene drar den udødelige linja om at «kristen-Norge er jammen stort, ass». Alle ler. Så jenta ler med. Selv om hun ikke har tatt en eneste referanse de siste ti minuttene. Ikke sagt noe heller, for så vidt. Og det gjør hun ikke heller de neste to timene. Ikke fordi hun har mistet taleevnen, eller fordi hun ikke liker å snakke. Men det var ingen som spurte henne om noe. Hun fikk knapt et glimt fra noen. Til slutt bryter hun sin egen stillhet for å meddele at hun går og legger seg. Hun er trøtt etter en lang dag. Det er ren løgn, selvfølgelig, men det er bedre å drømme seg bort på instagram i teltet, enn å bli påminnet om hvor ubetydelig hun er i virkeligheten.

Neste morgen er det morgenmøte. Et sånt ungdommelig kristenmøte hvor mange synger lovsanger, og hvor taleren sier noe fint om Jesus og Gud. Og kanskje Den hellige ånd. Dette morgenmøtet er intet unntak, og ungdomspresten med capsen bak fram har gjort hjemmeleksa si og slenger ut fraser om sosiale medier, selfier, og alt det som voksne tror at ungdommer synes er kult. Poenget til ungdomspresten er ikke å bejuble fasaden som de sosiale mediene skaper, men å stille Guds rike og Gud selv i kontrast til alt dette jaget som fasadene fører med seg. Talens refreng er dette: Gud ser deg. Gud synes du er viktig. Og Gud elsker deg. Jenta hører ordene klart og tydelig, ungdomspresten har sylskarp diksjon, og teknikerne gjør en strålende jobb med anlegget. Jenta hører ordene, og anerkjenner deres intellektuelle verdi. Men hun har ingen erfaringer å hekte disse ordene på. Jenta opplever ikke ordene som livgivende, forløsende, eller forsonende. Ordene er ment å nå hjertet, men de stopper i hodet.

Gud er ikke avhengig av erfaringer fra denne verden, eller oss mennesker. Han er større. Likevel kan han bruke oss og våre erfaringer. I ethvert møte med et annet menneske er det umulig å få full innsikt i den andres historie, erfaringer eller følelser. Dessverre, kan man kanskje si, for jeg tror vi hadde vært mer medmenneskelige om vi bedre forsto hverandre.

Leir- og festivalsesongen er like rundt hjørnet, og denne teksten skildrer en virkelighet som alltid er nær oss, men som blir enda mer tydelig på leirer og festivaler. For all del, ikke glem å ha det gøy, for leir og festival er gøy, men det trenger ikke være på bekostning av svaret på spørsmålet om hvem som er vår neste.

God leir- og festivalsommer!

Det beste fra Islam

Alternativ 2: ikke se klippet, men vit at klippet viser en ærlig dialog om religion. Les videre.

«Hvorfor tror du ikke på Allah?» – Sana spør Yousef, gutten hun er forelska i. Samtalen som følger inneholder både nysgjerrighet, ærlighet og sårbarhet, og det er i ordets rette forstand en samtale. Det er to ulike livsanskuelser som møtes, og de er gjensidig utelukkende – én av dem tror at Allah finnes, den andre tror ikke. Én av dem har feil. Likevel forløper samtalen på en nysgjerrig og ærlig måte, og begge får mulighet til å forklare sitt synspunkt, og begge utfordrer hverandres synspunkt.

Slik forsto jeg samtalen. Dette er min tolkning. Og min tolkning vil alltid være noe ulik din tolkning. Og vissheten om at våre erfaringer har ført oss fram til i hvert fall delvis ulike tolkninger, burde gjøre oss ydmyke i møte med den andres erfaringer og tolkninger. Som regel er det en grunn til at vi (foreløpig) har havnet på ulike konklusjoner. Det trenger ikke være en god grunn. Men det kan være en god grunn. Det finner vi ikke ut av før vi spør den andre.

Det er utfordrende å stille et godt hvorfor-spørsmål. Hvorfor-spørsmål kan lett oppfattes som en anklage. Men det kan også oppfattes som et uttrykk for oppriktig nysgjerrighet. Som regel noe imellom. Hvordan et hvorfor-spørsmål stilles gir i hvert fall svært ulike innganger til en samtale.

«Hvorfor leser du Bibelen så bokstavlig? Hvorfor ser du forbi disse bibelversene? Hvorfor skal man vente med sex til ekteskapet? Hvorfor kan ikke kristne drikke seg fulle? Hvorfor snakker vi som kristne ikke mer om penger og makt når Jesus tar opp temaet så ofte?»

Norsk og global kristelighet har et stort mangfold. Vi er enige om mye, og vi er uenige om mye. Uten å definere hva som skal være sentralt, og hva som skal være perifert, så tror jeg vi alle har godt av å komme hverandre i møte, med et oppriktig ønske om å forstå hverandre. For min erfaring er at kristne har et oppriktig ønske om å tjene Gud, selv om vi foreløpig har kommet fram til ulike konklusjoner. Samtidig er det viktig å huske at det er forskjell på å forstå, og å godta.

Søren Kierkegaard innleder Hjelpekunst med denne strofen:

Hvis det i sannhet skal lykkes
å føre et menneske hen til et bestemt sted,
må man først og fremst passe på å finne ham der
hvor han er,
og begynne der.

Utfordringa om å stå for sine erfaringer samtidig som man lytter til den andre går ut til alle leirer og miljøer. Men vit at det er eksistensielt farlig å nærme seg den andre på ærlig vis, for man risikerer mye: sårbarheten, og muligheten for å bli preget selv. Man risikerer faktisk å endre mening.

Kirkemøtet 2017 vedtok å være «fremoverlent og offensiv i bruken av digitale plattformer», men hvis de virkelig ønsker å være framoverlente, så burde større deler av vedtakene forholde seg til hvordan vi skal komme i kontakt med mennesker som ikke naturlig oppsøker oss, og vedtakene burde være mer konkrete.

Den holdningen som presenteres med tanke på satsing i sosiale medier i denne Vårt Land-saken framstår som det motsatte av framoverlent – å si at man har satset for alvor siden 2010, samtidig som man skryter av at man ikke var på insta før i fjor, kan umulig være framoverlent.

Hvis vi skal være framoverlente og offensive må vi tørre å bevege oss utenfor våre egne nettsider. Arenaene hvor tro diskuteres på nett finnes, men jeg savner både Den norske kirke og kristne organisasjoner. Her kommer en tekst som forhåpentligvis viser hvorfor vi bør være til stede:

Ungdommen er på internett – hvor er vi?

Hva gjør jeg når jeg lurer på noe? Jeg googler det. Internett har i de aller fleste tilfeller svaret. Det er helt fantastisk hva internett faktisk har svaret på. Til og med spørsmål som jeg i utgangspunktet tenkte var ganske komplekse har svar som er så lettfattelige at de får plass på 140 tegn; det er rett på sak, og verden er sjelden så lettfattelig/nyansefattig som kommentarer i et kommentarfelt.

Som ungdomsarbeidere arrangerer vi leirer, festivaler, gudstjenester og trosopplæringstiltak, for vi tror virkelig på at Jesus fortsatt har noe for seg. Vi sier at Gud elsker deg, at du er skapt i Guds bilde, at du har fri vilje og masse annet flott. På godværsdager vil de fleste av oss til og med dra fram noen vakre bibelvers for å underbygge budskapet. Av og til lurer jeg på om vi har glemt hvor utfordrende mye av det bibelske materialet faktisk er. Ikke misforstå, for Bibelen er ei fantastisk bok, men hvis vi tror at «Skriften alene» betyr at 15-åringer som leser i Bibelen vil forstå alt de leser, så trenger vi en kalddusj. Så hva gjør ungdommene når de leser og lurer på noe? De oppsøker internett og sosiale medier – facebook er et fantastisk verktøy for å finne likesinnede. For å illustrere poenget mitt: Facebookgruppa «Kristen Ungdom Norge» har over 5 500 medlemmer. I gruppebeskrivelsen står det at dette er ei gruppe for oppbyggelse for unge kristne, hvor man kan dele utfordringer og tanker – en fantastisk idé. Det er klart det finnes et mangfold av meninger når det er såpass mange medlemmer, men mange av de mest aktive og toneangivende medlemmene forfekter et svært biblisistisk bibelsyn, og et narrativ som står sterkt inne på gruppa er at det å være kristen handler (blant annet) om å stå imot samfunnets fristelser og villedning; det er de kristne mot samfunnet, og mange diskusjoner går ut på å kaste bibelvers på hverandre hvis man er uenige; skråsikkerheten er enhver politiker verdig, og ydmykhet er et fint ord og ikke en holdning – det er ikke bare unge muslimer som radikaliseres på nett. Som ungdomsarbeidere tror jeg det er nyttig å sjekke ut slike grupper for å finne ut hva som rører seg, men også for å kunne nyansere kommentarfeltene.

Som ungdomsarbeidere har vi (forhåpentligvis) et ønske om å fortelle ungdommer om hvem Gud er. Og det er mange ungdommer på internett som lurer på hvem Gud er. De danner fellesskap på nett, og tro deles, formes og skapes. En ting er at alle kristnes oppførsel påvirker hvordan mennesker og samfunnet oppfatter oss kristne, men dette handler også om å være der for ungdommenes egen skyld; det handler om å ha en sunn og bærekraftig tro, som tåler livet. Vi har et ansvar for å forhindre at det blir flere brente barn – VGTV-serien Frelst tar denne problematikken på alvor. Når troen som forkynnes er usunn så må vi tørre å si ifra, men vi må være kloke og vennlige når vi gjør det.

Jeg sitter ikke på løsninga, kun frustrasjon og engasjement. Ut fra hva og hvordan mange av medlemmene i «Kristen Ungdom Norge» skriver i gruppa, så tror jeg mange av ungdommene er ensomme – og jeg tror ungdommer opplever «Kristen Ungdom Norge» som et fellesskap hvor man blir inkludert. Så hva gjør vi for å få dem med i våre inkluderende fellesskap? Starter vi blogg? Egne facebookgrupper? Blir selv med i facebookgrupper og nyanserer svarene som heroiske internettkrigere?

Det er snart ti år for sent å si det, men «det er på internett det skjer». Så la oss være til stede i det minste. For ting vil ikke nødvendigvis endre seg til det bedre, med mindre vi gjør en innsats selv. #letsmakedemocracygreatagain, og la oss dele med hverandre, og med de som bestemmer, hvordan vi kan skape en bedre internettverden – og kommentarfeltet under her kan være et godt sted å starte delingen.

Denne lignelsen står i Matteus-evangeliet, kapittel 13, vers 45:

«Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.»

Jeg har aldri funnet en verdifull perle. I hvert fall ikke en sånn perle som man finner inni østers på bunnen av havet. Men da jeg var 15 år gammel fant jeg noe jeg syntes var finere enn alle perler jeg hadde hørt om. En ordentlig kjæreste. Alle barneskolekjærestene mine teller visstnok ikke, for jeg har hørt at det er på ungdomsskolen det begynner å telle. Men uavhengig av hvor man står i spørsmålet om hvorvidt kjærester fra barneskolen teller som ordentlige kjærester eller ikke, så følte jeg meg utrolig heldig som fikk lov til å være sammen med henne. Jeg ønsket å tilbringe all min tid med henne. Jeg husker mamma spurte meg om jeg kom til å gifte meg med kjæresten min. Det kunne jeg bekrefte. Hvor sikkert, spurte hun. 100%, svarte jeg. 14 måneder og én dag etter at vi ble sammen, så var det slutt.

Det er ikke meningen å si at himmelriket er en ungdomsforelskelse. Forhåpentligvis varer himmelriket i lenger enn 14 måneder og én dag. Poenget er vel heller at slik som ingenting kunne måle seg med denne «særlig verdifulle perla» for kjøpmannen, så var det ingenting som kunne måle seg med kjæresten min da jeg var 15, og midt i forelskelsens rus. Jeg fikk en opplevelse av å oppdage noe som overgår alt annet. Noe som snudde opp ned på hele tilværelsen. Og det må ikke nødvendigvis være en forelskelse, det kan like gjerne være skole, hobbyer, religion, musikk, politikk, en TV-serie, eller hva som helst. Det handler bare om å forestille seg noe som gjorde at du snudde rundt på «normal» prioritering av tid og krefter. Selv har jeg ikke hatt en slik perleopplevelse av himmelriket. Likevel tror jeg at Jesus taler sant i lignelsen, og jeg velger å ha tillit til dette.

Av en eller annen grunn, kanskje på grunn av ordet i seg selv, så har alltid bildet mitt av himmelen vært som et uendelig stort hoppeslott av skyer. Bortsett fra da jeg var elleve år og ba om at jeg skulle få lov til å være pokémontrener i himmelen. Og ikke for å rakke ned på verken himmelhoppeslott eller pokémontrenere, men etter hvert har jeg blitt overbevist om at min egen fantasi aldri kan romme himmelriket. Det vil overgå min forstand.

I lignelsen peker Jesus på hvor verdifullt himmelriket er. Nemlig at det er ingenting som kan måle seg med himmelriket. Det er både trøstende og utfordrende å høre. Trøstende fordi vi liver med et håp om et himmelrike som overgår alt vi kjenner til. Utfordrende fordi noe så verdifullt burde prioriteres over alt vi kjenner til.

«Himmelriket er også likt en kjøpmann som lette etter fine perler. Da han fant en særlig verdifull perle, gikk han bort og solgte alt han eide, og kjøpte den.»