Jeg tror aldri jeg har vært så sint som jeg var 10. september 2019. Jeg var så sint at jeg skrek. Og fortsatt kan jeg begynne å gråte når jeg snakker om det.

Jeg var i Märsta i Sverige. Utenfor forvaret. Der mennesker fengsles i påvente av deportasjon. Kvelden før hadde jeg sittet på kjøkkengulvet sammen med Hashem og malt «AMNESTI» på en banner. Og et stort rosa hjerte.

10. september var en spesiell dag. Et helt fly skulle flys direkte til Kabul.

Vi sto i mange timer og ventet. Ingen ville si når deportasjonen var planlagt. Politiet sperret oss demonstranter inne på et lite område med sperrebånd. Det ble mer og mer politi. Til slutt var det nesten én politi per demonstrant. Bussene kom, og vi så hvordan den ene etter den andre ble tvunget inn på bussene av vaktene. Med hendene i håndjern foran seg. På flyet sitter de med en vakt på hver side. Noen blir selvfølgelig urolige av dette traumet. Da blir noen dopet ned med beroligende sprøyter. Andre får sekk over hodet så de ikke ser noe. På noen deportasjoner har det blitt meldt om vold fra vakter.

Migrasjonsfeltet byr på mange utfordrende spørsmål. Men det er også noen spørsmål som er forbløffende lette. Og et av de letteste spørsmålene for meg er dette: Afghanske barn som har flyktet alene gjennom verden, kjempet seg frem til Norge eller Sverige, bodd her i flere år, gått på skole og lært seg språk –  det er en selvfølge at de skal få bli.

Det er en selvfølge at vi ikke skal la ungdommer som er ressurser i lokalmiljøene våre gå til grunne som papirløse i Göteborg, som uteliggere under broene i Paris, eller som krigsofre i Kabul. Det er en selvfølge at vi ikke skal risikere unge liv ved å deportere dem til et av verdens farligste land, et land mange ikke en gang har vært i fordi de har vokst opp som papirløse flyktninger i Iran. Og når vi hører fra frivillige på Lesbos at det stadig oftere kommer ungdommer i land fra de overfylte gummibåtene som snakker flytende norsk og svensk. Fordi de deporterte legger ut på den farlige flukten på nytt. Da burde alle forstå.

Fordi urettferdigheten i dette er så åpenbar ble det nesten for mye å stå på bare noen meters avstand og se det skje. Uten å kunne gripe inn. Uten å kunne redde en eneste en. Men det var derfor vi sto der. Fordi noen av oss må være vitner. De som utfører politikken må vite at noen ser dem. Og de som blir slept om bord i bussene må vite at det i det minste er noen som bryr seg nok til å male på en banner og stå og se at det skjer.

Når bussene hadde kjørt besvimte den ene afghanske gutten som sto der sammen med oss. Først sto han og ropte noe som ble mer og mer utydelig i megafonen mens noen prøvde å holde ham på beina. Så ble han borte. Han vet nemlig noe om hva som venter ungdommene i den andre enden.

10. september 2019. Jeg var så sint. Jeg var så sint at jeg både skrek og gråt. Og da jeg kom hjem tenkte jeg: Jeg skulle ønske jeg hadde hatt Bibelen der med meg. For mine egne ord strakk ikke til.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt med meg Jakob og lest: «Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist, gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild.» (5, 1-3)

Jeg skulle hatt med meg Salomos ordspråk og lest: «Den som undertrykker den svake, håner hans skaper, den som hjelper den fattige, gir Gud ære.» (14, 31)

Og jeg skulle lest fra Tredje Mosebok: «Når en fremmed bor hos dere i deres land, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv.» (19, 33-34)

Og fra Matteusevangeliet: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke? Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg.» (35, 31-46).

Og sånn kunne jeg fortsatt. For Bibelen gir språk til dette som jeg selv ikke har ord for. Denne opplagte grusomme urettferdigheten. Som hender rett foran øynene våre. Og alle disse versene burde ikke stå som en kontrast til livene vi lever. De burde endre oss.

Fenomenet synd er så annerledes enn det meste i dagens samfunn at man kan tenke at det er utdatert. Jeg mener at vi tvert om har mer bruk for syndsbekjennelsen enn noen gang. Når samfunnet presser oss mot perfeksjon tror jeg det er et uttrykk for å si «Jeg klarer meg uten Gud». Da er det viktig å holde fast på at vi verken kan oppnå eller trenger perfeksjonen. Syndsbekjennelsen drar oss bort fra illusjonen om perfeksjon, og mot virkeligheten; vi er feilbarlige mennesker som trenger nåde og relasjon med Gud.

I 2008 hadde Den norske kirke en gudstjenestereform. Et av hovedpoengene var fokus på det kollektive, ikke bare det individualistiske, og det ble åpnet opp for å velge om syndsbekjennelsen skulle være i starten eller midten av gudstjenesten. Disse diskusjonene handler om hva syndsbekjennelser er og hva den betyr. Det er viktige spørsmål som jeg mener ikke er avklart.

Hva syndsbekjennelsen er?

I gudstjenesten kan syndsbekjennelsen fort oppfattes som at vår gudsrelasjon trenger gjenopprettelse, men jeg mener dette er en misforståelse: Vi trenger bekreftelse, ikke gjenopprettelse. Som syndere har vi en tendens til å tvile på oss selv og vår gudsrelasjon. Syndsbekjennelsen skal rydde bort denne selvforståelsen og bekrefte vår relasjon med Gud. Det skjer ikke én gang – vi trenger den bekreftelsen hele tiden. 

Syndsbekjennelsen skal ikke være en port man må gå gjennom for å kunne fortsette gudstjenesten, men en anledning til å gjøre en etisk opptelling, bekrefte gudsrelasjonen og ta et oppgjør med verdens korrupte systemer som undertrykker mennesker.

Hva syndsbekjennelse betyr?

Synd i verden: Strukturell synd er teologisk terminologi for strukturell urettferdighet. Samfunnet er organisert slik at det er til stor fordel for noen, og stor ulempe for andre. De økonomiske, politiske og institusjonelle systemene forsterker urettferdigheten i verden. Et eksempel er klima. Det økonomiske systemet i verden er slik at profitt viktigst, mens klimahensyn sjelden lønner seg. Jeg bidrar til dette som forbruker. Selv om jeg prøver å være en bevisst forbruker så handler jeg fra selskaper som tenker mer på profitt enn miljø. Når vi i tillegg vet at forbruket er størst i Vesten, men går mest ut over utviklingsland, så begynner vi å se konturen av urettferdige systemer. Men vi tror at mennesket har Guds kjærlighet i seg, og at det er noe i oss som jobber mot dette. Oppgaven vår er å oppdage de urettferdige systemene, adressere dem og arbeide mot dem. I syndsbekjennelsen kan vi si til Gud «Jeg er en del av disse systemene, men vil ikke være det. Hjelp meg å bli fri!»

Synd i meg: Et vesentlig punkt som aldri kan gjentas nok er at syndsbekjennelsen ikke handler om dom over synderen – men synden. I Joh 8 fortelles det om en kvinne som blir ført frem for Jesus og blir anklaget for ekteskapsbrudd. Fariseerne skal teste Jesus: Moseloven sier hun skal steines. Men Jesu svar er: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne». Selvfølgelig er ingen syndfrie, så en etter en går de bort. Jesus sier: «heller ikke jeg fordømmer deg», og avslutter: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Jeg mener at denne fortellingen illustrerer at det ikke er synderen som skal dømmes, vi er jo alle syndere, men synden trenger vi hjelp med. Vi trenger noen som kalibrerer det moralske kompasset vårt i ny og ne, og kan si at noen av tingene vi gjør ikke er rett.

Det finnes en enorm frigjøring i å kunne be om tilgivelse. Det letter litt på skuldrene. Vi får vende oss til Gud, og vet at hun tåler hele oss, uansett om vi har med oss mye eller lite. Kjærligheten fra Gud løfter bort det som tunger oss. Det være seg stort eller smått. Slik at vi får fortsette å prøve å mestre dette livet, og vet at vi har støtte med oss.

Forfatteren Nils-Øivind Haagensen har et flott bilde på dette. Han ser for seg to lyktestolper som står tett nok til å lene seg på hverandre slik at støtten finnes rett ved hele tiden.

Kjære Gud

kjære deg

jeg ber om tilgivelse

det er det alle sier

overalt

om å be

be om tilgivelse

vi er en håpløs gjeng

som ikke klarer å oppføre oss

men Gud kan tilgi

og hvordan ber jeg om det

og hvordan gjør du det

hva er det du gir meg

oss

jeg ser for meg to lyktestolper

pussig nok

som står tett nok til å lene seg

mot hverandre

du og jeg

to lyktestolper

og når jeg ikke vet helt hvordan

jeg skal slå meg på

er du der

sånn?

så enkelt?

er det bare å si tilgi meg

så er det gjort?

så lener vi oss?

så skinner vi?

det kan ikke være

så enkelt

men hvis det er

så kom

så ber jeg deg

om å stille deg der borte

men innen rekkevidde

i tilfelle og

hvis du vil amen

Fra redaktøren:
Vi har en plan om å legge ut andakter knyttet til ulike ledd i gudstjenesten. I og med at mye av kristent ungdomsarbeid er knyttet til en eller annen form for gudstjenester tror vi det kan være viktig å snakke om hva gudstjenesten ønsker å kommunisere.

Det er juleaften. Kirken er full av mennesker i penklær, og de er klare for å feire jul. Blant dem sitter det ei lita jente mellom foreldrene sine. Den lille jenta titter rundt, og forstår ikke hvorfor vi sitter der. Hun forstår ikke hvorfor vi plutselig skal stå, og hun ser på folk bevege munnen. Jenta ser på et lite ark med tekst, men aner ikke hvor i teksten resten av folkene lesere fra. Den lille jenta forstår nemlig ikke at folk lytter til Guds ord og synger salmer. For den lille jenta er døv. Og den lille jenta var meg.

Konfirmasjontiden kom og jeg valgte kirken uten å ha tro. Mine venner valgte kirkelig konfirmasjon og jeg fulgte etter. Jeg kom inn til Døvekirken for der var det undervisning på mitt morsmål: tegnspråk. Det var en ny verden som åpnet seg for meg. Jeg kunne forstå Guds ord. Jeg kunne forstå hvorfor mennesker drar på gudstjenste på juleaften. Gjennom å få Guds ord gjennom tegnspråk ble jeg ikke satt utenfor. Jeg ble inkludert.

Men det er kun når jeg har tilgang til tegnspråk at kan jeg være en som er innafor, en som er inkludert. Uten tegnspråk er jeg utenfor, uten tilgang til Guds ord. Jeg fant mitt hjem i Døvekirken, et hjem jeg aldri kan få hos vanlige kirker. For vanlige kirke er ikke tilpasset for meg. Jeg er da hun døve i andres øyne.

Ti år etter konfirmasjontiden valgte jeg å studere teologi. Iløpet av de ti årene fikk min tro mulighet til å utvikle seg gjennom tegnspråk. Jeg gikk fra å være «hun døve» til å være Katja i andres øyne. Det å bli prest ble viktig for meg, for jeg ønsker at døve ikke skal være utenfor, akkurat som den lille jenta var på juleaften.

Det nærmer seg påske. En fortelling som er full av lidelse, skuffelse, kamp for å forstå og følelser av å være utenfor. Men med troen i behold. Akkurat som mitt liv.

«Hva hjelper det, søsken, om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Sett at en bror eller søster ikke har klær og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: «Gå i fred, hold dere varme og spis dere mette» – hva hjelper det, dersom dere ikke gir dem det kroppen trenger? Slik er det også med troen: i seg selv, uten gjerninger, er den død.» (Jakobs brev kap. 2, vers 14-17)

Dette skrev Jakob for om lag 2000 år siden. Nylig møtte vi en av fredsprisvinnerne for 2018 – doktor Dennis Mukwege – en nåtidens Jakob med et budskap som minner meg om sitatet over.

Han snakket om de 50.000 kvinnene han og hans medarbeidere ved Panzi-sykehuset i DR Kongo har operert og helbredet etter grove ødeleggende seksuelle overgrep. Overgrepene brukes som våpen i krig for å sette motstanderen ut av spill, og ikke bare for å ramme kvinnene, men også ødelegge familiene, og gjennom det hele lokalsamfunn i Kongo. Han snakket om hvor kritisk det er at verdenssamfunnet nå begynner å ansvarliggjøre overgriperne. At vi ansvarliggjør FN, som faktisk også har soldater ute i oppdrag som gjør overgrep. Vi kan ikke akseptere at dette fortsetter, og kun fortsette å hjelpe kvinnene etter at skaden er skjedd. Grusomheten må få en slutt, de ansvarlige må stilles til ansvar.

Så tenker jeg etter på de store sammenhengene han snakker om og mister litt motet. Hva kan jeg gjøre med årsakene til dette? Lille meg? I lille Norge?

Vi kan kjenne oss avmektige i møte med all lidelse og nød vi ser i nyhetene. Avmakt er farlig. Den kan gjøre oss numne og uten handlekraft. Når vi blir vitne til nøden, hva gjør vi med det?

For vår felles menneskelighet, gjør noe sier Mukwege, og fortsetter:

«Du kan ikke si at du ikke kan gjøre noe, du kan bruke din stemme!

Når kvinnene forteller sin historie, bruk historiene som det koster dem mye å fortelle – bruk dem til å kreve forandring!

Du bor i et land hvor du ikke trues på livet ved å gjøre det, du har det trygt og godt. Ta ansvar, bruk din stemme og krev at dette tar slutt!»

Så jeg gjør noe med det. Jeg skriver under på det enkle, kraftige oppropet: « #VOLDTEKTerVÅPEN . JEG KREVER AT OVERGRIPERNE STILLES TIL ANSVAR»

Og jeg hvisker et AMEN – som betyr LA DET BLI SLIK.

Du kan skrive under her:

https://www.kirkensnodhjelp.no/om-oss/aktuelt/krigens-store-stillhet-portal/

Kjenner du den følelsen av skikkelig hastverk, når du kaster et panisk blikk på klokka og vet at tiden renner ut og at du snart mister bussen, kommer for seint på skole eller jobb, eller ikke rekker møtet du skal på? Den følelsen burde vi ha når det gjelder klimaendringene, bare at det nå ikke er et møte som står på spill men jordas framtid.

Hva gjør du når du bare har noen minutter igjen før du mister bussen? Setter deg ned i sofaen og overser klokka? Hva slags løsning er det?

De siste fem årene, siden jeg var 12 år, har jeg jobbet med klima og miljø, gjennom aktivisme og lobbyarbeid. Er det noe jeg møter mye av, så er det voksne mennesker som er «så utrolig enige i at dette er suuuperviktig,» og er helt på vårt lag i kampen mot klimaendringene. Som anser seg selv som klimaengasjerte. Men ordet engasjement betyr mer enn en innøvd frase. I militærspråket betyr det sammenstøt. I fektespråket betyr det at motstandernes klinger kommer i berøring med hverandre. Ordet engasjement er knyttet til handling, og så lenge disse voksne går hver dag uten å løfte en finger for klimaet, er de like klimaengasjerte som sofaen min.

Når det er sagt, er det ingen regler for hva man skal gjøre med klimaengasjementet sitt. Du må ikke oppfylle noen krav, du må bare starte med deg selv og ta grep. Om du begynner med måltidene, shoppingen, reisevanene eller oppvarmingen av hytta, alt er viktig og bra.

Hvordan finner vi klimaengasjementet? Hva forankrer vi det i, det må jo tross alt være noe vi bryr oss om for å endre livene våre? Heldigvis er det sånn at vi dealer med tidenes mest alvorlige og altomfattende krise, så det bør ikke være så vanskelig å finne et aspekt ved det som berører deg. For klimaet påvirker alt. Å engasjere seg i denne saken er å engasjere seg for solidaritet, medmenneskelighet og nestekjærlighet, økonomisk stabilitet, mindre krig og konflikt, bevaring av biologisk mangfold, fattigdomsbekjempelse, feminisme og utrolig mye mer. Det er å ta forvalteransvaret på alvor, og erkjenne hvilken urettferdig verden vi lever i. Og gjøre noe med det.

For meg, er det å være klimaengasjert å ta tro på alvor. For ord er ingenting så lenge de ikke resulterer i handling, og vi kan lese så mange andakter og bibelvers vi vil, men tro i praksis vil alltid være å handle. Handle medmenneskelig, handle rettferdig, handle uselvisk.

Klimakrisa løser seg ikke av seg selv. Og vi må innse at ingen kommer til å løse den for oss, det er kun en kraftig mobilisering og et høyt rop som kan endre det sporet vi har kjørt oss fast i. Og still gjerne deg selv det spørsmålet jeg fikk høre i mitt første møte med klimakampen, da jeg var en bekymret 12-åring som var usikker på hva i all verden jeg kunne gjøre med dette her.

Hvis ikke du – hvem? Og hvis ikke nå – når?

Så jeg ber deg: grav litt i deg selv og finn frem klimaengasjementet, for det har aldri, noen sinne, hastet som nå.

Kyrie Eleison – Herre miskunne deg over oss = «Gud, vi gjør feil iblant – Takk at du elsker oss likevel!»

Kyrie er et rop og en bekjennelse av at vi tråkker feil iblant, at vi faller litt iblant. En erkjennelse av at vi er feilbarlige mennesker, som stadig trenger Guds gode blikk og kjærlighet i livet vårt.

Tankegangen bak et slikt rop er jo ganske så annerledes enn hvordan vi ellers møter forventninger rundt livet i vårt samfunn. Rundt oss møter vi stadig forventningen om perfeksjonisme – det finnes ingen rom for feilsteg. Men slik er jo ikke virkeligheten, vi gjør jo feil i blant – sånn er det bare. Er det ikke da deilig å erkjenne virkeligheten i blant – at man ikke gjør alt perfekt, og at det er helt normalt?

Vi mennesker har jo en tendens til å frykte sårbarhet. Vi er redde for å være «nakne». Vi er redde for å si at vi gjør feil. Og for å unngå sårbarheten så bygger vi gjerne opp murer og tårn. Eller som Karpe Diem uttrykker det: «Jeg gråter tårer i min mansion. Jeg gråter tårer i min Merce»

Men trenger vi å frykte sårbarheten? Trenger vi å frykte erkjennelsen av at vi er feilbarlige og kan gjøre feil?

«Ingen her har tid til en mislykka dag» synger Oslo-rapperen Hkeem. Men er det ikke først og fremst når vi kan erkjenne at det å oppleve en og annen såkalt mislykka dag faktisk er en uungåelig realitet ved det være menneske – er det ikke først da vi faktisk kan være frie, være oss selv og være mennesker?

Jeg tror erkjennelsen av sårbarhet og feilbarlighet er kjempeviktig. Uten den erkjennelsen, hvordan kan vi da gjenopprette brutte menneskelige relasjoner? Hvis vi ikke erkjenner at vi er sårbare og kan gjøre feil, hvordan kan vi da si unnskyld?

Uten erkjennelsen om sårbarhet og feilbarlighet, hvordan kan vi da se storheten og kjærligheten i Guds offer på korset i påsken? Det er i møte med denne erkjennelsen vi kan se Guds godhet og kjærlighet i sitt fulle, og få mulighet til å se at vår feilbarlighet ikke er det samme som vårt verdigrunnlag. At vår uendelige verdi som menneske og Guds skapning ikke
avhenger og defineres av hva vi får til eller ikke får til.

Kyrie-leddet kommer tidlig i gudstjenesten, og det er ikke tilfeldig. Leddet fungerer som et kollektivt rop fra menneskeheten om at vi tråkker iblant feil og derfor trenger vi Gud og hans kjærlighet hver eneste dag.

Så kommer resten av gudstjenesten. Andre liturgiske ledd som viser Guds respons til nettopp dette ropet om miskunn. En respons uten «blikking» og nedverdigelse, men en respons med et nådig blikk og uendelig stor kjærlighet – gjennom Gloria, gjennom dåpen, gjennom nattverden og gjennom velsignelsen.

Fra redaktøren:
Vi har en plan om å legge ut andakter knyttet til ulike ledd i gudstjenesten. I og med at mye av kristent ungdomsarbeid er knyttet til en eller annen form for gudstjenester tror vi det kan være viktig å snakke om hva gudstjenesten ønsker å kommunisere.

Hva er meningen med livet? Det er et spørsmål jeg som oftest stiller på tull, uten å forvente at noen skal svare seriøst. Et spørsmål vi ler av fordi vi ikke orker å svare på det. Det blir rett og slett å gå for dypt.

Likevel er det et spørsmål mange av oss tenker på i ny og ne. Hva i alle dager gjør vi på denne rare kloden?

Et vanlig svar nå til dags kan være at livet er til for å nytes. Ja, livet kan så absolutt nytes. Lev som om du vil dø i morgen! Lev, elsk, le! GRIP DAGEN!

Det er mye vi kan gjøre for å skape en mening i livet. Vi kan reise, spise god mat, gjøre yoga, kjøpe nye ting, være god mot andre, være ute i naturen osv. Det er mange ting i den vestlige verden om gir oss inntrykk av at vi kan finne meningen med livet; vi er vår egen lykkes smed. Men til syvende og sist: er det et godt nok svar på det store spørsmålet? Kan Norwegian fly oss hele veien til virkelig lykke?

Den norske artisten Gabrielle synger i sin sang «MER»:

Vi har mer
Mer enn det der
Mer enn det verden gir
Mer

Gabrielle, jeg er helt enig. Vi har mer. Jesus har fortalt oss at vi har mer. Jesus gir oss nøkkelen til meningen med livet når han sier «jeg er veien, sannheten og livet». 

Meningen med livet er ikke å skape seg et best mulig liv. Vi er allerede skapt til det livet som er meningen; skapt til å leve i relasjon med Gud.
Her og nå, og i all evighet.

Det er lett å la seg rive med av verdens mening, men det er bare Gud som kan gi oss det vi virkelig trenger. Verdens gleder kan stilne behovet for en liten stund, men det er bare Gud som kan stilne det dypeste behovet i oss; behovet for mening og en sannhet som er større enn oss selv. For Jesus er veien, sannheten og livet.

Jeg sier som Gabrielle: Vi har mer enn det verden gir. Vi skal leve med Gud herfra og inn i evigheten.

Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i grenene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»

Lukas 13,18-21

Gjennom hele det gamle testamentet finnes det et ganske talende symbol på synd, moralsk forfall og ondskap, og det er surdeigen. Du ser det i det nye testamentet også med f.eks ord som dette: Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød. 1 Kor 5,8

Jødene feiret, og feirer fortsatt, de usyrede brøds høytid. Til minne om utferden av egypt, da de bakte usyret brød. Altså brød uten surdeig eller gjær.

Hjemme hos oss pleier vi å feire jødisk påskemåltid hvert år. Og i år hadde vi med en jøde. Han var ikke en som praktiserte sin religion noe særlig – ikke ordtodoks, for å si det mildt. Men han lo, i en blanding av humor og forferdelse, da han så vanlig syret brød på bordet vårt, i denne høytiden. Rensk ut den gamle surdeigen, sier de. Og det gjelder hver lille smule. Huset rundvaskes og feies. Ikke noe syret brød. Ikke noe surdeig. For tanken er: Surdeigen gjennomsyrer alt.

Og sånn er det gamle testamentets tanke om synden også. Får den først slippe til, blir alt gjennomsurt av den. Vi ser Gud som åpenbarer seg i fjellene, og Moses som advarer folk mot å komme nær. For intet syndig kan nærme seg Gud. Vi ser et gudsfolk med strenge regler, og en tanke om at hvis noen ikke lever etter dem – gjennomsyres og ødelegges samfunnet. Er det en synder i menigheten, få han ut. Ellers vil hele menigheten ødelegges.

Surdeigen er stort sett symbolet på syndens kraft. Jeg har bare jobbet med det en gang – surdeig altså – og det så ikke noe bra ut. Det boblet og kokte… melkesyrebakterier som levde og sydet. Kommer det i kontakt med mer mel blir alt gjennomsyret. Surdeigen må mates med mel, og den glupske massen fortærer det.

Surdeigen som symbol på synd driver oss til en tankemåte som handler om å beskytte seg. Ikke se, ikke røre, ikke slippe til. Drive ut, stenge….

Men Paulus skriver noe som bryter med denne tanken til Kolosserne: La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus. La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere… Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som «ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»?

Hva har skjedd? Paulus, som en gang var en lovlydig rabbi, skriver noe helt annet.

Jeg vil vise dere en tekst som viser hva han nå tenker. Det er i diskusjonen om offermat. For oss er den ikke så aktuell lengre, men tankegangen er viktig. Mat som ble solgt på torget var ofte først ofret til fremmede guder. Mange holdt seg konsekvent unna det, mente det var farlig for troen… surdeigstanken med andre ord. Men Paulus skriver:

«Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp. Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste. Alt kjøtt som selges på torget, kan dere spise med god samvittighet og uten å spørre hva det er. For jorden og alt som fyller den, hører Herren til. Hvis en ikke-troende inviterer dere, og dere sier ja til å komme, så spis også da med god samvittighet alt som blir satt fram, uten spørsmål. Men om noen sier: ‘Dette er offerkjøtt’, så spis det ikke, av hensyn til den som sa det, og for samvittighetens skyld. Jeg mener da den andres samvittighet, ikke din! For hvorfor skal min frihet bli dømt av en annens samvittighet? Hvis jeg tar imot dette med takk, hvorfor skal jeg da klandres for det jeg takker Gud for? Men enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!»

Han er ikke det døyt redd for offermat. For «jorden og alt som fyller den hører Herren til». Men han er pragmatisk. Ta hensyn til dem som blir plaget av din frihet. Men ikke la noen klandre deg for det du takker Gud for. Ikke la noen røve din frihet.

Hvorfor ble Paulus sånn? Hvorfor ble kristendommen så uredd? Uredd overtok den andres skikker og gjorde dem kristelige, slik at den kristeligjorde hedenske fester osv. De var ikke redde for surdeigen lengre, de var ikke redde for å miste sin egenart. De hadde fått et nytt syn på syndens makt, og i dagens tekst finner vi nøkkelen.

I møte med de som så surdeigen som et symbol på ondskap og forfall sier Jesus:

«Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»

Hva tror du de tenkte?

Jeg synes det er et utrolig oppløftende og deilig Jesus-ord!

Noe har skjedd.

Den gamle pakt handlet om loven skrevet i stein. Du skal, du skal ikke.

Den nye handler om at loven blir skrevet i hjertene. Lystens senter.

Den gamle pakt handler om å ikke komme nær. Rør ikke ved fjellet hvor Gud åpenbarer seg. Da vil du dø, fikk de beskjed om i ørkenen.

Den nye pakt innledes ved at Gud blir født som et menneske. Ut av et menneske – en kvinne – kommer han, blodig, sårbar og liten. Barnet skriker etter fysisk kontakt. «Rør meg», roper gudebarnet.

Den gamle pakt har strenge regler for hvem som kan gå inn i det aller helligste. Det skulle knyttes tau rundt midjen til ypperstepresten som fikk gå inn en gang i året, for hvis han døde kunne andre dra han ut, uten å gå inn.

Den nye pakt forsegles ved at det tjukke forhenget som stengte det aller helligste revner. Ovenfra og ned. Mennesker slipper inn, men enda viktigere: Det hellige slippes løs.

Og nå er budskapet: Guds rike er som en surdeig…

Pass dere for surdeigen – hvis dere ikke vil bli gjennomsyret av Guds rike. Men det er nok de færreste som ikke vil bli det. Hvis du første slipper det til, så griper det deg. Hvis du først åpner hjertet ditt for det, så tar det bolig der. Guds rike. Guds kjærlighet. Guds nåde. Framtid. Håp og tro.

Det er snart to tusen år siden dette ble kunngjort, men det går litt tregt opp for mange av oss. For meg for eksempel. Noen ganger kan jeg kjenne på et intenst behov for å skrive på kirkeveggene, som en lærer skriver på tavla: «La stå» – eller «Ikke rør» – for det sies så mye om kirken, gjøres så mye rart der, alle skal mene noe, politikere som har ambisjoner om det ene eller andre… «ikke rør»… det er den gamle reaksjonsmåten. Men Jesus sier: «Rør!» For Guds rike er som en surdeig.

Så mange ganger en kan føle at den gamle fortellingen trues av at alle med respekt for seg selv skal ha sin egen tolkning av den. Min Jesus er sånn, og jo høyere på strå folk er, dess mer forventer de å få påvirke kirken. «Ikke rør», sier det, nedi magen et sted. Men Jesus sier «rør». Undre deg, søk meg, let…

Det finnes en vakker fortelling i Bibelen, om en kvinne som sniker seg gjennom folkemengden, inn mot Jesus, bare for å få røre ved kappen hans. Hun er syk og har forsøkt alt, men bare blitt verre. Hun er uren, religiøst sett. Hun skulle egentlig ikke røre ved noen. Og i allefall ikke en rabbi, en hellig mann. Men inni Jesu hjerte slår det: ”Rør meg”. Og hun gjør det, og blir helet. Guds rike er som en surdeig. Idet hun rører ved kappen kjenner Jesus kraften som går ut av ham, og han snur seg og spør: Hvem rørte ved kappen min. Og her møtes den gamle og den nye tid og pakt. Den gamle skaper de redde ansiktene. Den gamle får spørsmålet til å bli truende. Hvem rørte ved meg!

Men den nye pakt sier: Din tro har frelst deg, datter. Vær frimodig! Gå bort i fred.

Guds rike er som en surdeig – det tar tid å skjønne det.

Det får hundrevis av konsekvenser for oss, og jeg skal nøye meg med å si noe om et par av dem:

For det første kan vi møte verden med åpne og trygge øyne. Den sikkerheten som Jesus utstråler på vegne av sitt rike, den tryggheten – når den smitter kirken blir kirken til en potent og tiltrekkende bevegelse. Nesten som når barn låner trygghet av foreldrene. Se på de første kristne, hvor uredde og åpne de var. De vant verden, til tross for at de ikke hadde noen andre midler å vinne den med enn tro. De trodde og dyrket Jesus. Han var kongenes konge, og derfor betød det ikke så mye at keiseren var mot dem. Jesus var for dem livets Herre. Derfor kristeliggjorde de heller skikker, enn fra avstand å påstå at de var hedenske. De var modige, trygge og hvilte i sin tro. Derfor gjorde det ikke noe at de rike og mektige holdt seg til andre guder. De ville snart komme etter, tenkte de. Og til slutt kalte selveste keiseren seg selv for kristen selv om det kanskje ikke stakk så dypt.

Hvis du merker med deg selv at du frykter andres religionsutfoldelse, eller tar deg i å engasjere deg mot moskebygging og sånne ting, og forkynnelse som ikke har med kristendom å gjøre, så må du tenke deg om en gang til. Er det en kristen dyd? Nei, kristne har alt å vinne på at alle får utfolde sin religion. Det finnes så mange steder kristne ikke får det. Hvor de blir forfulgt, eller hindret. Vi kan ikke være sånn. Dessuten er det helt feil retning å gå i den nye pakt, evangeliets tid. Surdeigen er ikke dette. Surdeigen er Guds rike. Så la det få komme i kontakt med andre. Humanetikerne kan jobbe for å begrense religionsutfoldelse i det offentlige rom. Ikke kirken. Kirkens kall er å utfolde troen, praktisere den, dyrke den… leve den ut. Og da må vi tåle at andre gjør det. Jesus er ikke redd for det. For Guds rike er som en surdeig.

For det andre kan vi velge riktig kamp, i vårt eget liv. Kampen for å rense ut det onde, synden, er en umulig kamp. I alle fall så sålenge ikke noe nytt fylles på. Heng deg ikke opp i hva du ikke skal ta, eller røre, eller smake. Mer på hva du skal ta, røre og smake. «Smak og kjenn at Herren er god», sier salmen. Rør ved Jesu kappe. Ta til deg av alt han gir. Guds rike er som en surdeig. Da handler det for oss om å komme i kontakt med dette. Jeg synes det er utrolig oppløftende ord fra Jesus. For jeg vet hvor vanskelig det er å endre seg, slutte å snuse for eksempel… jeg har vilje som en glassmanet. Men Jesus mobiliserer ikke de sterke. Han mobiliserer de påvirkelige. Utsett deg for meg littegrann. Rør ved meg, hør meg, se meg… Guds rike er som en surdeig. Det vil gjennomsyre deg.

Det handler ikke om at vi skal blåse i etikk og aldri forsøke å skjerpe oss. Men det handler om hva vi skal sette blikket på. Hva vi skal kjempe for. Vi skal kjempe for nærværet – det å være tilstede i møte med Gud.

Kanskje skal vi lære av kvinnen som rørte ved Jesu kappe, og finne noe å holde fast i selv. Hva vil skje med deg, om du 15 minutter hver dag leste i evangeliet. Eller om du hver morgen, satte deg ned og bare var stille i det du sier til Gud: Her er jeg.

Eller om du lærte deg noen av kirkens måter å meditere på? Guds rike er som en surdeig. Hva vil skje om du aktivt og jevnlig søker kontakt med dette riket. Du blir sikkert ikke Moder Theresa i løpet av to uker, for det er masse i oss som hindrer og dekker oss til. Men Jesus snur i alle fall kampen og blikket til hans etterfølgere. Peter sto der klar med sverdet for å forsvare ham, men han sa: Stikk sverdet i sliren. Det er ikke sånn det fungerer i mitt rike. Mitt rike er som en surdeig, la det komme i kontakt med deg.

Når folk kommer til Vågsbygd kirke, håper jeg de møter mange fine og rare mennesker. Mange forskjellige mennesker. Med ulike meninger og synspunkt. Med ulike inntrykk av Jesus. Men likevel mennesker som søker, som trenger seg på han som kom til jord med himmelriket. Mennesker som ber: La ditt rike komme. Som åpner seg for det, og rører ved det.

Dette er fine tanker synes jeg… Enda finere er det hvis det får konsekvenser. Ny høst, nye vaner er mulig. 20 minutter av din dag over en bibel, i bønn, i stillhet, i en åndelig samtale… Gud vet hva det vil tilføre livet ditt. Gud har i alle fall tro på seg selv. Surdeigen som påstår at han kan gjennomsyre alt.

Det er søndag. Klokken er 11.00.

Kirkeklokkene ringer tre ganger.

Menigheten synger den første salmen.

Lengst fremme til høyre sitter klokkeren som nettopp har satt seg etter at hun ønsket menigheten
velkommen. Det gikk fint.

I midten av kirken sitter enken som mistet mannen for tre uker siden. Hun kan fremdeles ikke tro
det.

I kirken sitter også familien Jacobsen. Mor, far og tre barn. De er lykkelige. Etterpå skal de på
skitur.

Bakerst sitter syv konfirmanter som ikke klarer å holde munn.

Mannen med skjegg på femte rad viser ingen følelser. Men inni seg er han sint. På alle.

Tre eldre damer sitter sammen. En av dem har lyst til å gråte av glede.

På første rad sitter dåpsfamilien. Barnet sover, moren retter på kjolen, faren prøver å skjule at han
er rørt. Han liker egentlig ikke kirken.

Onkelen til dåpsbarnet sitter langt bak. Han er kriminell.

Organisten spiller til salmen. Hun blir glad når hun får spille.

En av konfirmantene har angst. Men han vil ikke fortelle det til noen.

To unge menn sitter sammen og synger høyt. De synger for at de ikke skal glemme hvem de er.
Og hvem Gud er.

En av konfirmantene er hemmelig forelsket. Hun klarer ikke å tenke på noe annet.

I kirken sitter det tre usynlige mennesker. Tror de.

Ved tegnebordet sitter to treåringer. De tegner på blanke ark.

Presten sier: «Nåde være med dere!»

Ekte mennesker.

Vi er kirken!

«Så du er prest..? Har du eit kall då eller?»

Eg blir alltid litt satt ut av det spørsmålet, for då føler eg at eg må rettferdigjera at eg er prest med ei sterk historie om at eg følte meg kalla av Gud. Den historia er liksom ikkje der.

Tenk på Jesaia for eksempel: I Jesaia 6, i Det gamle testamentet, kan me lese om når han vart kalla til å bli profet. Han tok ein tur i templet og så såg han Herren sitja på ei høg trone, det var englar og serafar, det var røyk og det rista i dørboltane når Herren sjølv ropte: «Kven skal eg senda og kven vil gå for oss?»

«Eg! Send meg!», svara Jesaia då.

Det hadde jo vært kjekt å kunne fortelja noko liknande når folk spør meg om eg har eit kall. Men må det vera så dramatisk?

Når eg har fått tenkt meg litt om så handlar mitt kall om at forskjellige folk sa til meg at eg burde tenka på å bli prest. Det kan me kalla eit ytre kall. Og så, etter først å ha avvist tanken, så kunne eg etter ei tid sjå at prestejobben faktisk var noko eg kunne tenke meg. Denne sakte indre overbevisningen kan me kalla eit indre kall.

Eit kall kan altså vera at noko seier til deg at du burde tenke på bli noko bestemt og at du sjølv kjenner (etter å ha tenkt litt) at dette er faktisk noko som kan gi meining. Og så begynner ein berre å gå den vegen. Så blir ting litt klarare etterkvart som ein går.

Jesaia kjente seg først heilt uverdig i møte med det som møtte han i templet, men så skjøna han at han var gjort verdig av Gud. «Di skuld er borte, og di synd er sona», fekk han høyre. Då svara han «JA» til. Men vegen vart til medan han gjekk og han vart ein av dei største og viktigaste profetane i Bibelen. Me skal ikkje sitje for lenge på gjerdet og gruble og vente på den store overbevisninga heller. Vegen blir til medan me går på han!

Me treng fleire prestar, diakonar, kateketar, kantorar, ungdomsarbeidarar og trusopplærarar i kyrkja vår. Det er faktisk eit skrikande behov, så eg håpar at du og fleire andre kan få kall og vilje til å ta ei form for kyrkjeleg utdanning og seinare søkja arbeid i ein menighet. Men å ha eit kall er noko større og vidare enn berre å jobbe i kyrkja.

Vår mann i Wittenberg på 1500 talet, Martin Luther, brukte det tyske ordet «Beruf» om kall. Det betyr yrke. Så i følge Luthersk teologi kan kallet ditt vera snekker, røyrleggjar, siviløkonom, advokat, sjukepleiar, ingeniør osv…. Men det største og viktigaste med kallet er noko som gjeld oss alle som kallar oss kristne. Etter at me kraup ut av døypefonten og vaks meir og meir til så er kallet frå Jesus: Følg meg! Elsk din neste som deg sjølve! Gjer alle folkeslag til læresveinar!

Det er ikkje eit kall som gjeld berre presten eller dei som arbeider i kyrkja eller på bedehuset, det er eit kall til alle oss som kallar oss kristne. På den måten er me alle prestar uansett kva yrke me har. Kalt til å følga Jesus og leia andre til tru på han.

Det er stort! Det er skremmande. Og me kan som Jesaia tenke at «Nei, me er ikkje verdige. Me får ikkje dette til.» Og det er jo ofte sant, men for meg og deg og alle gjeld orda: Sjå du er Guds barn, di skuld er borte og di synd er sona.

Me kan svara som Jesaia: «Eg! Send meg!»