Boktittel: Mens du er ung
Forfattere: Jostein Ørum
Forlag: Verbum

Det er som regel dumt at anmeldere anmelder ting som ikke er rettet mot dem. Jeg husker tydelig hvor irritert jeg var da jeg som 20-åring hadde vært på Backstreet Boys-konsert, min ungdoms helter, og anmelderen av konserten slaktet den. Anmelderen var selvfølgelig en mann på 50+ som i utgangspunktet ikke hadde noe til overs for Backstreet Boys.

Jeg er litt redd for å være den anmelderen i denne anmeldelsen. For jeg er definitivt ikke i målgruppen for denne boken. Dette er ikke en bok skrevet for en gift 33-åring som holder på med en PhD på MF.  Jeg har ikke tenkt å slakte boken, slik jeg opplevde at anmelderen slaktet konserten jeg hadde vært på, men jeg har noen kritiske perspektiver.

Slik jeg leser er målet med boken todelt. Ørum ønsker å oppmuntre ungdom til å være seg selv og være trygge i seg selv. Det virker også som om han ønsker å åpne bibelfortellingene for ungdom. Normativt sett er det et gode og viktige mål.  Men jeg er noe usikker på om han får det helt til, og da særlig det første målet.

Boken er delt i tre: UNG, GUD og MENNESKER. Av de tre synes jeg at del to og tre er best. Jeg likte godt kapittelet der han bruker Luther og kapittelet om Fadervår (Skamløs og Bønnenes Bønn). Det er i del to, GUD, Ørum er best.

Særlig den første delen, UNG, føles noe paternaliserende. Litt sånn: «kjære ungdom, nå skal jeg fortelle deg hvordan du bør leve». Denne delen er full av imperativ og oppfordringer som «gled deg over nåden» og «gjør som Johannes» og lite om hva det vil innebære, hva nåde er eller hva man skal gjøre når man skal gjøre som Johannes eller glede seg over nåden.

Jeg synes også Ørum skriver for lett om veldig vanskelige ting. Blant annet i kapittelet om Josef fra GT (Om ingen så dem) der Ørum skriver at Josef består Guds test og at «uansett hvordan det var, kan det komme noe godt ut av det for den som har hjertet sitt nær Gud». Denne leseren sitter da igjen med spørsmål som: har Gud en plan for livet mitt og på hvilken måte? Tester Gud mennesker? Kan Gud snu alle dårlige situasjoner til det gode? I dette ligger også en liten kritikk av Ørums hermeneutikk. Det å gjennomgående bruke et bibelsitat for å utbrodere et tema er definitivt mulig å gjøre, men for meg går det litt for lett opp og blir for løsrevet fra konteksten. Både bibelens kontekst og vår kontekst.

Nesten alle de små kapitlene avsluttes med en imperativ, en oppfordring til å gjøre noe. Oppfordringene i seg selv er det for så vidt ikke noe feil med, men de kobles med en relativt normativ framskriving frem mot den konkluderende oppfordringen. Det synes jeg blir på kanten til lovisk, og som sagt, for enkelt. På et mer overordnet plan sitter denne leseren igjen med spørsmålet: Blir livet mitt godt å leve dersom jeg følger alle oppfordringene i denne boka? Hva skjer hvis jeg ikke får det til?

Der jeg synes Ørum er best er i gjenfortellingene av store bibelske fortellinger på kort tid og med få ord. Det virker også som om han har jobbet bevisst med å ha både kvinner og menn med som eksempler og figuranter i boka. Det er et stort pluss. Fordelingen av bibelsitat mellom GT og NT virker også gjennomtenkt. Men akkurat fordi jeg synes han får til gjenfortellingen av bibelfortellingene såpass godt skulle jeg gjerne ønsket at også fortellingene var henvist til i oversikten på slutten.

Alt i alt er jeg ikke overbegeistret over boka. Noe som overrasket meg litt, da jeg har kost meg med flere av Ørums tidligere bøker. Hovedinntrykket er altså at den i for stor grad bruker et ovenfra og ned-perspektiv og skal belære ungdom om livet og troen. I tillegg til at det blir litt for enkelt om mange vanskelige og viktige problemstillinger.

Men samtidig. Det hadde vært veldig interessant om en 15-åring også kunne lest og anmeldt boken. Det er veldig godt mulig vi hadde vært uenige.

Boktittel: Tro på tvers: Kristne og muslimske refleksjoner
Forfattere: Bushra Ishaq og Sunniva Gylver
Forlag: Vårt Land

Boka Tro på tvers: Kristne og muslimske refleksjoner av Bushra Ishaq og Sunniva Gylver må sies å være en annerledes bok, og den fikk stor oppmerksomhet da den kom ut i 2018. Boka er delt inn i to deler – nærmest som to små bøker, som enten kan leses som to separate bøker eller leses i dialog med hverandre. Bushra Ishaq skriver den ene delen. Hun er norsk muslim, lege, samfunnsdebattant og forsker innenfor etikk og samfunnsmedisin. Sunniva Gylver har skrevet den andre delen. Hun er en profilert prest og samfunnsdebattant. Begge har de stort engasjement for tros- og livssynsdialog, og gjennom denne felles interessen ble de to venner. De har delt tro og liv sammen gjennom flere år, og har nå altså utgitt noen av sine refleksjoner rundt tro og liv i denne kristne og muslimske refleksjonsboka.

En refleksjonsbok skrevet av en muslim og en kristen sammen er kanskje oppsiktsvekkende. I etterkant av utgivelsen har det også vist seg at den for noen er provoserende. Er ikke dette religionsblanding? Jeg opplever boken i sin helhet og forfatterne som svært bevisste på egen integritet og sin religiøse tradisjons særpreg og egenart, samtidig som de viser nysgjerrighet overfor den andre. Dette vises helt konkret med hvordan boken er delt opp, de to forfatterne skriver hver sin del. Sunniva skriver fra sitt kristne ståsted og Bushra fra sitt muslimske ståsted. Samtidig skriver de om den samme tematikken. De bruker ikke begrepet «andakt», da dette trolig ikke er en term innenfor islamsk tradisjon, men velger «refleksjoner» som et felles begrep. For meg er deres samspill en ressurs i egen tro, og ikke en trussel.

På tross av at bokens deler kan leses uavhengig av hverandre, synes jeg at boken er enda mer interessant som en dialogbok. De to skribentene tar opp de samme temaene, og de knytter an til den andre. Blant annet skriver de om trospraksiser som er viktige for dem. Blant flere temaer vil jeg trekke fram, er hva de skriver om ritualer: Sunniva løfter fram sakramentene, mens Bushra forteller om pilegrimsreisen til Mekka. Begge deler refleksjoner og erfaringer knyttet til fastepraksis. Videre skriver de også om mer dogmatiske og filosofiske temaer, som sannhet, livet etter døden, og sine hellige skrifter. De deler refleksjoner rundt selvrealisering og statusjag, hvor de opplever sin tro som frigjørende. Begge trekker fram troen sin som kilder til inspirasjon for sitt samfunnsengasjement, her trekkes blant annet klima og miljø fram. De deler altså tro fra mange ulike perspektiver.

Jeg synes boka bidrar med noe svært viktig som jeg mener har overføringsverdi til kristent ungdomsarbeid. Mange barn og ungdommer i Norge i dag lever i et religiøst og kulturelt mangfold – enten i sitt lokalmiljø, eller om de får innblikk i dette via tv, film og nyheter. Kanskje har det stadig mer flerreligiøse samfunnet preget oss som er kristne? Kanskje har møtet med den annerledestroende skapt mot til å stå frem med en religiøs tro i sammenhenger der tro anses som privat? Kanskje kan gjenoppdagelsen av fastetradisjoner i kristen kontekst, være et resultat av andre religiøse sitt fokus på nettopp faste? Denne boka er med på å bidra til hvordan vi kan se den andre som innsiktsfull, la oss inspirere av menneskene. Dette viser Bushra og Sunniva at er fullt mulig uten å måtte gjøre den andre lik oss selv, eller være redd for at vi blir gjort lik den andre. Denne flerreligiøse kompetansen har mange barn og ungdommer. Vi som er ledere i kristent barne- og ungdomsarbeid bør løfte fram dette som en ressurs! Derfor vil jeg anbefale denne boken til alle som jobber med barn og ungdom i kirken.

Boktittel: Jordvenn: venn med hele  skaperverket
Forfatter: Eldbjørg Leinebø Ekre (red.)
Forlag: IKO – Kirkelig pedagogisk senter

Ved første øyekast virker Jordvenn som en litt kjedelig bok. Den er enkelt delt opp i tre deler som igjen er delt opp i undertitler. Designet av omslaget til boken ser mer ut som en rapport og på meg virker den lite inspirerende, men uttrykket
«skinnet kan bedra» passer godt her. Jordvenn – venn med hele skaperverket er en del av IKO sin bokserie Trosopplæring i praksis og er utviklet i samarbeid med Kirkens Nødhjelp og Samisk kirkeråd. Når man åpner boken skapes en forventing om å få nyttige og konkrete tips til hvordan bruke naturen og skaperverket inn i trosopplæringen. Den har fine illustrerende bilder, og det er tydelig markert hvor oppskriftene for aktivitetene er. Den har ikke rettet seg spesielt inn mot en aldersklasse, men har tiltak som passer barn og ungdom, selv om de ofte skriver om «barna» i boken.

Samiske tradisjoner for hele trosopplæringen

At samiske tradisjoner og praksiser tilhører kun samer, motbeviser denne boken. Den har gitt god plass for å inspirere hele trosopplæringen til å bruke dette, spesielt i møte med natur og skaperverk. Personlig er akkurat denne type informasjon noe jeg har savnet veldig og funnet lite av tidligere. Derfor gir dette boken et ekstra løft og gjør at den blir relevant for trosopplærere. Samiske tradisjoner og kultur har også en sentral del i alle de tre delene i boken og gir ordforklaringer samt ulike forslag til aktiviteter og tekster som er nyttige og brukbare. Den norske kirke har påtatt seg å drive et forsoningsarbeid med samisk tradisjon. Denne boken er en god ressurs for å få til dette, også i områder som tradisjonelt sett ikke har hatt så mye med det samiske å gjøre.

Første del av boka forklarer en del grunnlagstenkning i forbindelse til det nye begrepet jordvenn – relasjonen barn og ungdommen kan ha til naturen, og hvordan naturen i sin helhet kan påvirke oss når vi er ute i den. En grunnleggende tanke, nesten en form for mantra, som speiles igjennom hele boken, er «Jeg vil være en jordvenn». For å skape en relasjon med naturen trengs det et gjensidig samarbeid mellom to parter over tid. Med dette utgangspunktet gir ikke denne boken en quick fix til hvordan bli en jordvenn, men gir et godt utgangspunkt og motivasjon til å starte denne relasjonen og dette forholdet.

Ikke bare lokalmiljøet står på agendaen, men internasjonal tenkning om skaperverket og globale utfordringer er med i boken som klimautfordringer og flyktningproblematikk. Her kommer boka med praksiser som kan være til hjelp for å jobbe med disse temaene. Det er deilig å få en smørbrødliste som «Slik lager du uterommet:» etterfulgt av tips og ideer til utførelsen av aktiviteten. For meg er det akkurat dette jeg hadde håpet på å få av boken. Forslag til bibelvers, dikt og nettsteder gjør det lett å fylle aktivitetene med innhold. I tillegg viser boken til ulike aktiviteter fra ulike kirker rundt om i landet som benytter seg av naturen i sin trosopplæring. Her har man mulighet til å bli inspirert og kanskje gjøre noe lignende i sin egen kirke. 

Trosopplæring og diakonalt arbeid vandrer i denne boken hånd i hånd. Mennesker som møter mennesker, i natur, stillhet og aktivitet. Å vandre sammen ute er en mulighet til å få samtaler med barn og ungdom, som kanskje mer enn de fleste har et behov for å snakke om tro, tvil og liv.

Siden jeg for tiden befinner meg og jobber i Oslo så tenkte jeg mye på hvordan bruke disse aktivitetene og forslagene inn i en bykirke. I forkant, før jeg leste denne boken, tenkte jeg at det er vanskelig å bruke «naturen» når man jobber i en kirke midt i byen. Jordvenn handler om å bruke naturen, men også nærområdet. Å bli en jordvenn handler like mye om gjenvinning av avfall som ble plukket opp rundt kirken, som å gå lange turer dypt inn i skogen eller på fjellet og holde gudstjeneste der. Å ha tjeneste i byen er ikke en grunn til å tenke at naturen er for fjern og utilgjengelig.

Jeg anbefaler denne til alle trosopplærere og diakoniarbeidere i hele landet, uavhengig av hvilken aldersgruppe du jobber med.

Boktittel: Jesus: overkommelig og ubegripelig
Forfatter: Knut Tveitereid
Forlag: Verbum

Jesus – overkommelig og ubegripelig høres kanskje ikke ut som boka du plukker opp fordi du skal lese noe for hygge, men boken er mye mer enn bare en forståelse av fortellingene om Jesus. Kort og enkelt er boka til for å hjelpe den hverdagslige personen med å forstå hva som egentlig skjedde i fortellingene fra Bibelen.

Tveitereid forklarer både geografien og historien på en god måte. Han skriver om at folk ikke lengre har kart hengende ved tavlen i klasserommet så de kan se hvor ting skjer, og så forklarer han hvor de forskjellige byene ligger. Historien forklarer han også, og det tar han også helt ned til et nivå som er enkelt for de fleste å forstå. Blant annet er han god på å forklare forskjellene mellom slik samfunnet er i dag og slik det var for 2000 år siden, slik han forklarer forskjellen på skolegang på side 37.

Noe som gjør opplevelsen av boken bedre er at det her og der ligger lenker til filmer du kan se med mobilen din, og det er en fin måte å oppsummere hva du leser slik at det ikke bare blir noe som går inn i hodet og så rett ut igjen slik det ofte kan gjøre når det er «fakta»-tekster.

Det er heller ikke mangel på troverdighet. På skolen bruker man egne norsktimer på å snakke om troverdighet til kilder, og Tveitereid er klar over dette. Han skriver om egne erfaringer som prest, og ved å gjøre det styrker han det han skriver og gjør det enklere å stole på han fordi du vet at han har studert dette.

Boken har et muntlig språk som er enkelt å lese, det gjør boken litt mer levende og opplevelsen blir mindre «lærebok». Men det er enkelte sider som er enklere å lese enn andre. Noen ganger varer avsnittene over flere sider, og de er tyngre å lese. På sidene hvor det er lite skrift dukker det også opp noen bilder som godt illustrerer hva det avsnittet handler om. Og overalt er det små fotnoter så du enklere kan finne de enkelte historiene direkte i Bibelen.

Da jeg plukket opp boken første gang trodde jeg ikke at det ville ha noe å si for videre liv, og at når jeg la den ned så ville jeg dermed være ferdig, men det viser seg at det egentlig har hatt en større betydning. Når jeg hører historier fra Bibelen klarer jeg med en gang å gjenkjenne de med sted og navn og vite når dette egentlig dreide seg om, og jeg tror boken kunne vært lærerik for ungdom som trenger hjelp til å forstå bibelfortellinger som en helhet og ikke bare enkelte fortellinger som ikke har noen sammenheng.

Det beste med boken er hvor enkel den er å forstå og hvordan den hjelper deg med å oppfatte forskjellige historier, mens bokens svakhet er nok de lange avsnittene som kan bli litt lange og treige. Til tross for dette synes jeg dette er en bok de fleste burde lese i løpet av ungdomstiden.

Boktittel: Fokus: Tweens
Redaktør: Gaute Brækken
Forlag: IKO

Gaute Brækken løfter frem tweens for å gi tweensledere mer kunnskap om de som er litt midt i mellom. Det lykkes han med, men jeg kunne ønske boken våget seg inn i en renere analyse og et klarere estetisk bokformat.

”Tweens kan vere så ulike som dei er mange” skriver Ørjasæter. Gjennom 64 sider belyser bidragsyterne mangfoldet av tweens individuelt og hovedtrekk ved tweenskulturen. De løfter frem tweens sine barnlige, ungdommelige, sårbare og uredde sider. Forfatterne skildrer med dette at de som jobber med tweens i menigheter og trosbaserte organisasjoner må være bevisste og åpne for dette mangfoldet for å kunne møte dem som troende subjekter.

”Når vi møter tweens som troende subjekter, anerkjenner vi den levende gudstroen deres” trekker Sæbø frem. Det er alltid deilig å bli tatt på alvor. Det er menneskelig deilig å bli tatt på alvor. Bidragsyterne minner oss på viktigheten av å tenke i det små. De trekker frem enkle grep som at stolenes plassering i rommet kan være et hinder når man forkynner, og at man ikke må glemme viktigheten av å sette av tid til å leke. De skriver at den indre dialogen, altså samtalen alle mennesker har på innsiden av seg selv, er minst like viktig som den ytre dialogen. Rystad skriver at: ”Vi må våge å ikke oppsummere for tweens, men ta dem med på dialogen. På den måten kan vi ta tweensa sine liv, tanker, spørsmål, tvil og tro på alvor”. Gjennom å la den indre dialogen få spinne kan vi med andre ord la tweensa få stille enda flere spørsmål, tanker og på den måten utfordrer det ledere til å forkynne på en slik måte at det ikke bare er de som rekker opp hånda som får deltatt.

Som leser blir jeg utfordret til å være bevisst hvordan jeg handler, lever og er et forbilde i møte med tweens. Det er ikke revolusjonerende lesning, men viktig lesning. Fordi dette handler om å bygge relasjoner. Relasjoner som får tweens til å være i menigheten, og spørsmålene til refleksjon og samtale etter hvert kapittel kan bidra spesielt til dette. De fleste spørsmålene er gode og brukes disse aktivt blir man som leser en deltager og boken et verktøy. Personlig opplever jeg at noen av undringsspørsmålene ikke samsvarer med kapittelet de tilhører, spesielt i kapittelet om hvem tweens er. Disse undringene burde heller ha vært avsluttende refleksjoner for hele boken. Samtidig er boken full av ideer til hva man praktisk kan gjøre med tweens. Kapittelet om hvordan man kan gjøre pilegrimsvandring med 12-13-åringer og Rystad sin uttalelse om at vi skal våge å snakke om de vanskelige i tekstene i forkynnelsen, fikk meg til å hoppe i stolen og rope ja! Det er her vi skal tørre å være.

Boken har sju forskjellige bidragsytere og ni kapitler. Det er fint fordi det skrives på bokmål, på nynorsk, faglig og muntlig. I tillegg er det deilig å lese en konsensus mellom bidragsyterne når det gjelder synet på tweens, som troende subjekter, for dette blir en rød tråd gjennom hele boken. Det er godt å ha da boken innimellom ”starter” på nytt da en ny bidragsyter begynner på et nytt kapittel. Jeg sitter noen ganger og tenker: ”Men sto ikke akkurat det samme i forrige kapittel? Har de lest hverandres innlegg? Hvor er vi egentlig nå, skulle ikke dette være et faktaavsnitt og ikke et drøfteavsnitt?”. I denne forvirringen leste jeg gjennom forordet et par ganger for å ha målet til boken klart for meg mens jeg leste resten, og da ble jeg bevisst bruken av begrepet bidragsytere istedenfor å bruke begrepet forfattere. De som har skrevet boken er ikke forfattere. De er bidragsytere som gjennom et praktisk menighetsliv har opparbeidet seg erfaringer som de vil dele. Det er viktig å huske på når man leser boken for teksten er litt rotete, mangler luft, og bildene som gir noe å hvile øynene på henger ikke helt sammen med teksten. Flere av bildene er av barn som ser lei seg ut, den er i svarthvitt og representerer ikke det vi får oppleve at tweens er i det første kapittelet. Nemlig fargerike, lekne, reflekterende og utforskende. Jeg opplever at boken trenger et mer helhetlig, estetisk bokformat slik at den blir lystigere og lettere å lese. De gode setningene er gjemt innimellom tettpakka tekst, nye forfattere og selv om den har et muntlig særpreg er den likevel ikke noe du leser på sengekanten. Boken ligger i et landskap mellom å være en arbeidsbok og en lesebok. Ettersom det reklameres for at boken er godkjent av K-Stud, og at de som bruker den kan søke om støtte, tror jeg at den er først og fremst er ønsket til å være en arbeidsbok, et verktøy. Så ikke les den med krimbrillene. For den er ikke bygd opp slik at du får løsningen servert på et gullfat på siste side.

Boken har mange kapitler og det gapes ikke over for mye, men det som blir skrevet om blir enten for kort introdusert eller gjentatt mange ganger. For eksempel virker kapittelet om tweens og mediebruk for meg som å være litt uheldig plassert. Det er akkurat som at de ikke helt vet hva de ønsker å få ut av dette kapittelet eller at oppbyggingen blir feil. For det meste snakker kapittelet om at vi må sette rammer for skjermtid, snakke om hva tweens ikke bør gjøre på nett. Dette er helt reelle problemstillinger når man jobber med tweens, men det trekkes frem at tweens har en sunn indre justis i samhandling med sosiale medier og at det burde legges til rette for at de kan være medskapere og ikke bare konsumenter. Da kommer det heller ikke fram noen forslag på hva vi kan bruke sosiale medier til som et materiale på tweenssamlinger. Istedenfor kommer det flere innlegg med drøfting om sunt nettvett. Noe vi kanskje burde fått aller først, for så å bringe oss inn i en verden med hva sosiale medier har å tilby. Det samme gjelder kapittelet om hvem tweens er. Her er informasjonen tett sammenpakka, det ene foregriper det andre og til slutt har du glemt hva du egentlig skulle forstå mer om. Jeg tror derfor at boken med fordel kunne hatt mer kjøtt på beinet, flere eksempler og et oppsett som var lettere å finne fram i. Så lenge hver forfatter holder seg til sitt tema, og hvis man hadde ventet litt med analysen, hadde vi fått en bok hvor barne- og ungdomsarbeidere enda enklere kunne ha brukt boken som et verktøy i sitt daglige arbeid.

Jeg vil anbefale de som arbeider med barn og unge til å lese FOKUS: TWEENS. Den kommer med gode anbefalinger til de hverdagslige og de spesielle dagene man arbeider med denne målgruppen. Den utfordrer deg til å se på tweens som troende subjekter, skape meningsfylte indre og ytre dialoger og gir rom for refleksjoner. Jeg ville anbefale deg å sette deg ned med penn og papir for dette er en bok som inviterer til deltagelse, og på den måten kan du systematisere boken for deg selv og hva du trenger i ditt arbeidet akkurat nå. Det er ikke bare tweens du skal jobbe med, du skal og jobbe med deg selv.

Link til å kjøpe boka:
https://iko.no/forlaget/menighet-barn-og-unge/fokus-tweens

Boktittel: Røff guide til Bibelen
Forfatter: Alf Kjetil Walgermo

God innsikt i en stor fortelling

Jeg liker å gå på kunstmuseer, men jeg er ingen ekspert på kunst. Å stå i inngangshallen til et stort museum kan ta litt pusten fra en. Hvor i all verden skal en begynne? Og hvordan skal jeg klare å finne de mest betydningsfulle maleriene blant alle disse som er utstilt? Så sant det finnes, betaler jeg gjerne noen kroner for å få en oversikt, en guidebok eller en audioguide. Da kan jeg konsentrere meg om det viktigste, så kan jeg heller komme tilbake igjen en annen gang for å se på noe av det andre. Jeg er en stor tilhenger av å bli guidet når jeg selv mangler oversikt.

Jeg nøler ikke med å si at Bibelen er en stor og vanskelig bok. Den er viktig, antakelig verdens viktigste bok, men lettskrevet og godt strukturert er den ikke. Det vet alle som en eller annen gang har forsøkt å lese den som én sammenhengende bok. Det går godt en stund, men så kommer det forvirrende partier, tunge partier, rare partier, og ikke minst, gjentakelser. Plutselig får du en følelse av at du har lest om dette før, og det har du jo, og da er det lett å gi opp.

Derfor anbefaler jeg sjelden noen å lese Bibelen fra perm til perm. Røff guide til Bibelen derimot, selv om den også er blitt en stor bok med vel 350 sider, bør leses fra perm til perm. Gjør man det, er man mye mer rustet til å lese den egentlige Bibelen på en måte som gir langt større utbytte etterpå. Å ha fått litt hjelp til å se etter det viktigste først, er en uvurderlig hjelp i møte med fremmede tekster. Vårt Land-redaktør Alf Kjetil Walgermo har skrevet en guide til Bibelen som fortjener all den ros den allerede har fått, for denne boken kan fort bli en klassiker. Walgermo skriver både innsiktsfullt og vakkert. Hans nynorske språk og gode formuleringer er en perle i seg selv.

Røff guide til Bibelen går gjennom hver eneste bok i Bibelen, inkludert de gammeltestamentlige apokryfene, og gir et kort sammendrag av det viktigste innholdet og trekker ut noen sentrale temaer og tråder. Jeg setter særlig pris på Walgermos evne til å gi den lille ekstra informasjonen man trenger for å forstå teksten i sitt historiske miljø og i sin tekstlige sammenheng (eller kontekst, som det heter). Mange bibelgrupper har nok erfart at de mangler den historiske nøkkelen når de står fast i en tekst. I denne boken er det gitt mange slike nøkler.

Nå er det ikke slik at alle er enige om hvordan Bibelen skal tolkes, tvert imot. Det er uenighet om nesten alt i Bibelen. Alt kan diskuteres og alt blir diskutert. Har det faktisk skjedd slik det står, eller er det fiksjon? Hva betyr det som sies her? Hvorfor skjedde dette? Innenfor bibelforskningen finnes alle standpunkter. Når Walgermo gjengir forskningen, legger han ikke skjul på noe av denne uenigheten, og på den måten blir det også en guide inn i deler av bibelforskningen. En styrke ved boken, etter min mening. Slik jeg forstår Walgermo, legger han seg ofte selv på en slags moderat historisk-kritisk linje, og det er ikke spesielt kontroversielt i norsk sammenheng.

Når Walgermo leser sin Bibel, ser han både alvor og humor. Det er gøy å lese hans små skråblikk på komiske situasjoner, for de finnes. Dette skaper små lufterom i teksten. Det samme gjør hans avstikkere til språk, litteratur og kunst der tekstene har satt spor i vår kultur. Jeg får lyst til å se bildene og lese bøkene han viser til, og det er et godt tegn.

Når hele Bibelen skal kommenteres i én bok, vil det selvsagt gå på bekostning av dybden. Det er ikke mulig å få med alt, noe må bare nevnes, andre ting på utelates. Når det er sagt, er jeg likevel så imponert over alt som har fått plass. Walgermo er en god leser, en god lytter og en god skribent. Derfor blir dette en meget god introduksjon til bibeltekstene, og forhåpentligvis bare en appetittvekker til videre studium.

Denne boken er en samling med korte svar på tjue store og vanskelige spørsmål knyttet til kristen tro. Hvert kapittel har ulik forfatter. La meg begynne med å si at jeg er svært positiv til at en bok som dette publiseres, og at det er behov for slike bøker. Det er viktig at svarene er korte for at boka skal bli lest, samtidig som det jo er vanskelig å svare kort og godt på så store spørsmål. Som anmelder ville det være enkelt å påpeke problemer som ikke er besvart, men slik vil det altså nødvendigvis være når man skal svare kort.

For å skrive en mest mulig konstruktiv bokanmeldelse har jeg derfor tenkt å presentere særdeles kort de tjue spørsmål og svar som gis i boka, og så si for hvert av dem hva jeg tenker er den tyngste innvendingen som forblir ubesvart – og så si hva jeg tenker er beste svar på en slik innvending. Utdragene er delvis skjeve og dekker ikke alt som blir sagt, fordi jeg prioriterer å presentere det jeg så kritiserer. Ofte vil innvendingene ikke uttrykke min egen mening, men en tenkt innvending fra en kritiker.

1) Er det arrogant å si at du har rett og andre tar feil?
Bokas svar:
Nei, for å mene noe innebærer med nødvendighet å mene at noe annet er feil.

Ubesvart innvending:
Arrogansen er hvis en kristen er sikker på å ha rett, fordi det mangler grunnlag for å være så sikker.

Forslag til svar:
Kristne bør være ydmyke på at det kan være de tar feil (på akkurat samme måte som det kan være at ateisten tar feil), og likevel argumentere for at et kristent livssyn er bedre begrunnet enn andre livssyn.

2) Finnes det bevis for Guds eksistens?
Bokas svar:
Det finnes mange argumenter for Guds eksistens, og så presenteres ett argument, som er at det må finnes en ubetinget virkelighet – som må være evig, immateriell og absolutt enkel for ikke å være avhengig av betingelser som tid, rom og struktur – og det er Gud.

Ubesvart innvending:
Den ubetingede virkeligheten kan være en evig romtidsstruktur istedenfor Gud.

Forslag til svar:
Det finnes ingen gode kandidater i fysikken til noe som fyller den rollen, mens Gud fyller rollen, i tillegg til å ha andre argumenter til støtte for seg.

3) Hvis Gud finnes, hvorfor gjør han seg ikke mer synlig for oss?
Bokas svar:
Det ville føltes invaderende å vite at det finnes en Gud som ser alt, og neppe ha den effekt Gud ønsker, som er et tillitsfullt forhold til Gud.

Ubesvart innvending:
Troende tror uansett at Gud ser alt, og det er viktig for ikke-troende å få vite at det er sant at det faktisk finnes en Gud som ser alt. For noen klarer ikke å tro at Gud finnes og kunne fått hjelp av en tydeligere Gud, og andre er onde og kunne hatt godt av å få vite at det finnes en Gud.

Forslag til svar:
Samme som svar på det ondes problem – se nedenfor, nummer 9.

4) Kan jeg tro både på Gud og vitenskap?
Bokas svar:
Ja, vitenskapen utelukker ikke Gud, og fornuftig tro kan begrunnes utenfor vitenskapens rammer.

Ubesvart innvending:
Selv om vitenskapen ikke utelukker Gud, så overflødiggjør den Gud fordi den kan forklare alt like godt uten Gud.

Forslag til svar:
Nei, det er mange ting som forklares bedre med Gud enn uten Gud, som for eksempel at det finnes et univers, som hadde en begynnelse, som er styrt av naturlover, som er fininnstilt for liv, hvor det finnes bevissthet, osv. Dette er fornuftig begrunnelse for Gud innenfor vitenskapens rammer, det vil si vitenskap i betydningen filosofi/teologi, ikke naturvitenskap.

5) Trenger vi Gud når vi har evolusjon?
Bokas svar:
Evolusjonsteorien motbeviser ikke Gud, og Bibelen avviser ikke evolusjonsteorien, mens filosofisk naturalisme avviser menneskers likeverd og gir den sterkeste rett til å dominere svake.

Ubesvart innvending:
Selv om evolusjonsteorien ikke motbeviser Gud, så usannsynliggjør den Gud ved å vise at livet har utviklet seg gjennom tilfeldigheter istedenfor design. Og mange former for filosofisk naturalisme inkluderer etisk realisme og likeverd for mennesker.

Forslag til svar:
Universet synes fininnstilt for liv, og evolusjonen skjer på betingelser som gjør at de samme tingene oppstår mange steder (konvergent evolusjon) og går i retning av økt kompleksitet (stadig mer komplekse vesener med bevisste hjerner). Samtidig finnes det tilfeldigheter i livets utvikling, slik at det ikke virker som at det står en detaljstyrende Gud bak. Det som best forklarer både at livets utvikling er fininnstilt og tilrettelagt samtidig som det finnes tilfeldigheter, er å tenke at det er Gud som bruker tilfeldighet som en del av sitt design. Når det gjelder hvorfor Gud bruker tilfeldighet som del av sitt design, se svar på spørsmål 9.

6) Hvordan kan Gud være både én og tre?
Bokas svar:
Gud er ikke både én og tre med henblikk på det samme (for det er selvmotsigende), men med henblikk på forskjellige ting (som ikke er selvmotsigende): Gud er nemlig ett vesen og tre personer.

Ubesvart innvending:
Det forblir uklart hva det er å være tre personer. Er det tre subjekter, tre bevisstheter, og tre viljer? I så fall er det rimelig å si at det er tre guder, og du får en selvmotsigelse.

Forslag til svar:
I boken Evolusjon eller kristen tro? beskriver jeg hvordan hjerneforskningen viser oss at ulike deler av hjernen enten kan lage flere bevissthetsstrømmer eller slå dem sammen til én bevissthetsstrøm. Tilsvarende kan Gud være tre subjekter (det må det være for at Sønnen skal kunne be til Faderen), samtidig som deres bevissthetsstrømmer enten kan være distinkte eller gå sammen til én, noe oldkirken kalte de tre personers gjensidige gjennomstrømning. Alle tre er også allestedsnærværende som ikke-fysiske. Når det gjelder vilje, så er viljen bare summen av ønsker hvor ett ønske er det sterkeste, og så lenge de tre vil det samme, har de én vilje. På denne måten går det an å si helt presis hvordan Gud er én og tre, på en måte som gjør det rimelig å si at Gud både er én og tre, pluss at det løser andre problemer knyttet til Jesu dobbelte natur (også beskrevet i boken Evolusjon eller kristen tro?).

7)  Hvorfor skal vi tro at Jesus er Gud, og ikke bare et vanlig menneske?
Bokas svar:
De første kristne trodde det av tre grunner: 1) det Jesus sa om seg selv som Gud; 2) fordi de trodde han hadde stått opp fra de døde; og 3) fordi de fortsatt erfarte ham som nærværende i sitt liv. Det er samme grunner vi har for å tro det i dag.

Ubesvart innvending:
Det er mer rimelig å tro at Jesus var en spesiell person som noen i feilaktig ønsketenkning trodde hadde stått opp fra de døde, og så ble han gjort mer guddommelig etter hvert, og så tror folk feilaktig at de erfarer ham fortsatt.

Forslag til svar:
Jesu guddommelighet må begrunnes bredt og kumulativt ved både å argumentere for at Gud finnes , at Gud ønsker å åpenbare seg, at åpenbaringen gjennom Jesus er et troverdig budskap fra Gud, at det er gode grunner til å tro at Jesus stod opp fra de døde, osv.

8) Hvorfor måtte Jesus dø? Kunne ikke Gud bare tilgitt oss?
Bokas svar:
Gud må ta et oppgjør med ondskapen, men Gud velger å betale selv gjennom Jesus på korset.

Ubesvart innvending:
Selv om det noen ganger kan være etisk godt å betale en bot for andre, er det noe annet med dødsstraff. Det er ikke etisk akseptabelt å ta livet av sin sønn eller seg selv som et oppgjør med ondskap, og det fungerer heller ikke som et oppgjør mot ondskap å la en uskyldig lide.

Forslag til svar:
Subjektiv forsoning: Jesus måtte dø for å kunne stå opp og vise at han var sterkere enn døden og skape tro hos menneskene, som gir tilgivelse, men det viktige var at han måtte dø, og ikke at han måtte bli drept på korset. Bibelversene som sier at han måtte bli drept er da å forstå som at det nødvendigvis ville skje når Jesus kom med sitt budskap inn i en ond verden.

Objektiv forsoning: Når man gjør noe galt mot noen, for eksempel stjeler 1000 kroner, bør man ikke bare si unnskyld og gi tilbake 1000 kroner, men tilby en kompensasjon i tillegg for bryderiet – og jo større skade, jo større kompensasjon bør man tilby for forsoning. Mennesker har ikke noe å tilby Gud som kompensasjon for det gale de har gjort. Jesus kan derimot leve et fullkomment liv etter Guds vilje, som er til Guds ære, for så å be Gud om at mennesker kan tilby Jesu verk som kompensasjon til Gud for forsoning.

9) Hvordan kan Gud være god når verden er full av ondskap?
Bokas svar:
1) Kjærlighet forutsetter valgfrihet, som kan misbrukes.
2) Hvis Gud skulle fjernet all ondskap, måtte han fjernet oss mennesker også.
3) Skaperverket er ødelagt etter syndefallet.
4) Vi vet ikke hvorfor ikke Gud griper inn oftere, men i fremtiden skal det bli godt.

Ubesvarte innvendinger:
1) Kjærlighet forutsetter ikke valgfrihet: jeg elsker mine barn og kan ikke velge ikke å elske dem.
2) Gud kunne fjernet all lidelse uten å fjerne alle mennesker, enten ved å gripe inn oftere, eller ved å endre på hvordan den bevisste opplevelsen av smerte føles.
3) Det fantes lidelse og død før menneskene, f.eks. blant dinosaurene.

Forslag til svar:
Det finnes en komplisert diskusjon i filosofien der noen sier at det som gjør ting til det de er, er at de har en underliggende substans. Dette kalles substansontologi. Mange alternative syn (som relasjons-, prosess-, struktur-, trope-ontologi m.m.) avviser dette, og sier at det er tings relasjoner som gjør dem til det de er, og dette er klart bedre begrunnet. Det innebærer at det kun er gjennom å skape akkurat dette universet at Gud kunne virkeliggjøre de konkrete gode tingene vi kjenner til (deg, meg, og mye annet). Gud kunne ikke skapt deg rett i himmelen, for det som gjør deg til deg er at du ble født der og da du ble, av dine foreldre, og med din livshistorie. Når du så har blitt til deg, kan du ta imot Guds frelsestilbud, og leve evig med Gud. Men din og min eneste mulighet til et liv med Gud var å bli til i dette universet med de betingelsene det fungerer under. Gud kunne skapt en annen verden som bare var god, og det har han gjort, nemlig himmelen. Men i tillegg var det godt av Gud å skape vårt univers for å virkeliggjøre de unike verdiene som finnes der. Det var godt for oss, siden det er vår eneste mulighet til et liv med Gud, og det var godt for Gud, som får ha unike relasjoner til oss. Det betyr at Gud tok en risiko for at det ville bli mye lidelse ved å skape et univers som dette, for her råder tilfeldigheter og skaper mye lidelse, og det er en selvstendig type univers hvor Gud er skjult og griper lite inn. Men det er også en type univers hvor mye unikt godt skjer, og all lidelse vil blekne i forhold til det evige gode liv som følger, og derfor var det Gud skapte godt. Gitt en slik forståelse av Guds skapelse, er det ingen motsetning mellom å tro at det finnes en god og allmektig Gud, og at det finnes lidelse og ondskap i verden, og det forklarer samtidig hvorfor Gud er så lite synlig (jf spørsmål 3).

10) Hvorfor er Gud så krigersk i Det gamle testamente?
Bokas svar:
Gud dømmer de som har tatt parti med ondskapen i verden.

Ubesvart innvending:
Det er verre enn som så: Gud beordrer drap på spedbarn (1 Sam 15,3) og straffer David ved å la hans nyfødte barn dø og hans koner bli voldtatt (2 Sam 12, 11-18 og 16, 21-22).

Forslag til svar:
Bibelen forteller oss hvordan Gud har åpenbart seg. Det er ikke gjennom en tekst, men gjennom handlinger i historien, og Gud har åpenbart seg gradvis mer og mer, og så har mennesker skrevet det ned i Bibelen, som ikke er ufeilbarlig. En slik åpenbaringsforståelse gjør at man kan rasjonelt forsvare det meste av Bibelens innhold, noe som ikke går med en ufeilbarlighetslesning. Særlig i Bibelens eldste deler står det ting man må være kritisk til, og særlig eksempler som de nevnte må vi avvise, fordi det er uforenlig med godhet: Gud har aldri beordret drap på spedbarn eller straffet en mann ved at konene voldtas og barnet blir drept.

11) Det finnes så mange religioner, hvorfor skal jeg tro akkurat på kristendommen?
Bokas svar:
Kristendommen er unik på flere forskjellige måter: Jesu lære, Jesu liv, Jesu frelsesforståelse.

Ubesvart innvending:
Alle religioner kan trekke frem noe som er unikt for dem – noe blir ikke sant av å være unikt.

Forslag til svar:
Enhver religion som vil hevde å være det mest velbegrunnede livssyn har sin sterkeste konkurrent i naturvitenskapelig orientert naturalisme, og må vise seg bedre begrunnet enn det. Kristendom er bedre begrunnet enn naturalisme på områder som at det finnes et univers, som hadde en begynnelse, som er styrt av naturlover, som er fininnstilt for liv, hvor det finnes bevissthet, osv. Så må man besvare det ondes problem (som beskrevet i spørsmål 9), og argumentere spesifikt for åpenbaringen gjennom Jesus (som beskrevet i spørsmål 7).

12) Hvordan kan Gud være god når han lar noen ende i helvete?
Bokas svar:
Det er bra at Gud dømmer ondskapen. Dommen står i stil til ugjerningen, den er rettferdig, og det er mennesker selv som velger det.

Ubesvart innvending:
Det sies ikke om dommen er å forstå som evig pine eller ikke. Hvis den er evig pine, så kan det ikke etisk forsvares å pine noen evig for ugjerninger begått i løpet av et liv, ei heller kan det forsvares å la noen velge det selv.

Forslag til svar:
Bibelen tolkes best som at fortapelse er annihilasjon, altså en selvvalgt tilintetgjørelse, siden Gud ikke vil tvinge noen til å leve evig. Det har jeg ikke plass til å vise i denne bokanmeldelsen, men har beskrevet det i en annen bokanmeldelse på ungdomsarbeid.no.

13) Er ikke evangeliene bare fortellinger som mennesker har funnet på?
Bokas svar:
Ulike forfattere har beskrevet hendelsene forskjellig uten å samkjøre historiene fullstendig, og de er skrevet så tidlig at de kunne blitt motsagt av folk som levde samtidig med Jesus, og spredt bredt uten at det kom motstridende tekster på banen.

Ubesvart innvending:
Kanskje forfatterne følte seg fri til å endre på historiene slik at de derfor varierer, men at det var så få kristne at ingen brydde seg med å skrive mot dem – eller at noen skrev mot dem, men at disse tekstene ikke er bevart.

Forslag til svar:
Evangelienes budskap gir oss et livssyn bedre begrunnet enn noe annet. Gud er ubetinget kjærlighet, og har skapt oss fordi han ønsker fellesskap og å dele sine gode gaver med oss. I tillegg kommer alle de andre argumentene som er nevnt ovenfor for å tro på Guds åpenbaring gjennom Jesus.

14) Tror du på hele Bibelen eller plukker du ut deler du ikke liker?
Bokas svar (det vil si: kapittelforfatterens svar):
Jeg tror på hele Bibelen, og prøver å ikke plukke ut deler jeg ikke liker.

Ubesvart innvending:
Det er ikke så interessant om kapittelforfatteren tror på hele Bibelen – innvendingen er at kristne flest plukker ut delene de ikke liker fordi Bibelen er en bok det ikke går an å leve etter.

Forslag til svar:
Enhver tolkning av Bibelen er en tolkning som forutsetter en åpenbaringsforståelse. Hvis man insisterer på at ingenting kan plukkes ut, forutsetter man at Bibelen er akkurat slik Gud ville den skulle være. Det er et vanskelig syn av mange grunner, ikke minst fordi vi ikke har originalteksten til Bibelen, og ulike kirkesamfunn inkluderer forskjellige bøker, så hvilken Bibel ville Gud vi skulle ha? Alternativt kan man ha en åpenbaringsforståelse som ovenfor (spm. 10), hvor man må begrunne hvilken tolkning som er den beste, og det kan inkludere at noen deler plukkes ut. Det er ikke noe problem så lenge det har en god begrunnelse – det er bare vilkårlig plukking som er problematisk.

15) Hvordan kan folk tro at Jesus gikk på vannet og sto opp fra de døde?
Bokas svar:
Hume mente at mirakler er umulig, men hvis Gud finnes er de ikke umulig. Mirakler skjer ikke alltid, men noen ganger, som forsmak på Guds fullendte rike.

Ubesvart innvending:
Hume mente ikke at mirakler var umulig, men at det alltid var den minst sannsynlige forklaring på en hendelse at et mirakel hadde skjedd, og at det alltid er mer sannsynlig at noen har tatt feil.

Forslag til svar:
Det er gode grunner til å tro at Gud finnes, og det vil være mest sannsynlig i en gitt situasjon at det har skjedd et mirakel dersom det er den beste forklaring på de data som foreligger, noe som må vurderes fra sak til sak. I tilfellet Jesus kan man da bruke argumenter som nevnt ovenfor, i tillegg til at det er rimelig å tro at Gud vil bekrefte sin åpenbaring ved å gjøre noe bare Gud kan gjøre, som å reise et menneske fra døden etter tre dager. Det å kunne argumentere for at det finnes en Gud som vil åpenbare seg, og at Jesu budskap er en troverdig åpenbaring, gjør det også mer rimelig å tro at Gud i dette tilfellet har grepet spesielt inn.

16) Hvorfor skal jeg tro når jeg ikke føler at jeg trenger det?
Bokas svar:
Gud kan eksistere uavhengig av hva du føler, så derfor bør du undersøke om det kan være sant at Gud eksisterer og hva det betyr for ditt liv.

Ubesvart innvending:
Ingen gode innvendinger å komme med. Jeg syntes dette var et godt svar, og kommer ikke på noen god innvending eller bedre svar.

17) Hvorfor skal Gud absolutt mene noe om min seksualitet?
Bokas svar:
Sex er bedre i trygge rammer, samt at trygge rammer for samliv er godt både for voksne  barn. Bibelen avviser homofilt samliv, men ikke som en verre synd enn andre, og det er alltid tilgivelse å få.

Ubesvart innvending:
Teksten sier ikke hvorfor homofilt samliv er galt.

Forslag til svar:
Si at homofilt samliv ikke er galt, men som annet samliv har det best av å være i trygge, forpliktende rammer.

18) Hva er problemet med abort og aktiv dødshjelp?
Bokas svar:
Abort er galt fordi mennesker har menneskeverd fra befruktningen av, og alle andre steder å sette en grense er vilkårlige. Aktiv dødshjelp får folk til å ville dø fordi de føler seg som en byrde for andre.

Ubesvart innvending:
Dette er et stort tema hvor mye kan nyanseres, men hvis man først skal si noe helt kort om kristen etikk på dette, så synes jeg dette var en god oppsummering, og har derfor ingen innvendinger å nevne, eller bedre forslag til svar.

19) Det er blitt gjort så mye ondt i Guds navn, er det ikke på tide å kutte ut religion?
Bokas svar:
Bare en liten andel kriger er religiøst motiverte, og skyldes dårlig religion.

Ubesvart innvending:
Religion bidrar likevel til krig ved å skape fiendebilder og motivasjon for ekstremisme.

Forslag til svar:
Krig skyldes et mangfold av kompliserte årsaker, hvor religion kan spille en negativ rolle, men også en positiv rolle, så det er misbruk av religion vi bør til livs og ikke religion overhode. Dette svaret er altså omtrent det svaret boka selv gir.

20) Hva er egentlig meningen med livet?
Bokas svar:
Hvis man ikke tror på Gud, har ikke livet en mening, og samtidig opplever vi at livet er meningsfylt, hvilket taler for at Gud finnes.

Ubesvart innvending:
Teksten blander to betydninger av ordet «mening»: det kan bety at noe har en hensikt eller at noe blir verdsatt som meningsfylt. Ateistene avviser at det er en hensikt med at livet eksisterer, men sier likevel at livet kan ha en mening i betydningen å bli verdsatt, og dermed oppleves meningsfylt (som altså ikke betyr å være skapt med en hensikt).

Forslag til svar:
Meningen med livet er å elske sin neste som seg selv. Det kan man komme frem til som ateist ved å erfare at det gjør livet mest verdsatt og dermed mest meningsfylt. Vi som er kristne tror at kjærlighet også er hensikten med at livet er skapt av en Gud som er kjærlighet, og det forklarer at det faktisk finnes et univers med bevisste personer som kan elske, noe som er ekstremt usannsynlig gitt tilfeldighet.

Oppsummering
For å oppsummere er det altså naturlig nok mange spørsmål denne boken ikke svarer på, samtidig som det går an å svare på dem, og boken genererer nettopp debatt om hvordan det kan besvares. Forhåpentligvis selger den så godt at det blir behov for en andreutgave, hvor man da kan vurdere å trekke inn enda flere svar.

Boktittel: Jeg tror alle trenger tro (2016)
Redaktør: Jan Christian Kielland

I fjor vår kom Norges KFUK-KFUM ut med boken ”JEG tror ALLE TRENGER tro. Unges tekster om tro, tvil og undring”. Etter et forord følger 17 små kapitler der 17 ulike ungdommer har skrevet om hva de tror og tenker. Det fremgår ikke akkurat hva som har vært  utgangspunktet for tekstene, men til sammen rommer de tema som nattverd, fellesskap, tro og vitenskap, og ulike måter å tro og tenke om Gud og kirken på.

I forordet skriver Jan Christian Kielland, programutvikler for identitet og tro i KFUK-KFUM og bokens redaktør, at boken er ”en annerledes andaktsbok for ungdom”. Jeg oppfatter det som at det som er annerledes med boken er at det er ungdommer som selv har skrevet tekstene, og at det etter hvert kapittel er satt av plass til å skrive ned egne tanker.

Jeg synes det er spennende å la ungdommers eget språk og uttrykk komme til på den måten som Norges KFUK-KFUM gjør her. Jeg kjenner igjen problemstillinger – både fra egen oppvekst og fra samtaler med ungdommer i dag. For meg er det også rent frem oppbyggelig å lese om hvordan de tenker om tro og tvil. Slik sett mener jeg boken faktisk fungerer som ”en annerledes andaktsbok”.

Likevel stiller jeg meg spørsmålet om hva som er formålet med boken. Hva vil denne boken med meg? Er målet at jeg skal reflektere over spørsmål jeg ikke har tenkt så mye på tidligere eller er det å si noe om Gud? Jeg får inntrykk av at boken først og fremst blir en bok som forteller meg om hva ungdom tenker nettopp om tro og tvil. Det er spennende og inspirerende, men jeg savner litt en retning på boken. Det er en fin samling tekster, men jeg lurer på om den egentlig vil meg noe?

Boka kan kjøpes her.

Boktittel: Det store puslespillet (2014)
Forfatter: Hans J. Sagrusten
Forlag: Verbum

Jeg var halvveis i teologistudiet. Foran meg lå to semestre med studier av to fullstendig fremmede språk: hebraisk og gresk. Dette var kjent som den harde kneika i studiet, det tøffe året. Kom du igjennom dette så var det bare transportetappe mot cand.theol.- graden. Og språkene krevde mye. Hard jobbing hele veien. Noen måneder ute i greskglosene fikk vi noen timers undervisning om tekstkritikk. Tekstkritikk? Hørtes vanvittig kjedelig. Så feil tok jeg. Tekstkritikk skulle vise seg å være hinsidiges spennende. Vi lærte om det nye testamentets tilblivelse. Det er satt sammen av over fem tusen manuskripter. Vi lærte om de viktigste kildene, hvor gamle de var og ulike oversettelser. Og best av alt. Vi lærte å identifisere kodene som viste hvor i verden disse manuskriptene befant seg, hvem som oppbevarte dem og konsekvensene av små og store grammatiske valg. Visste du at forskjellen på en lang eller kort o lyd kan nesten rokke ved hele forståelsen av evangeliet et sted i Romerbrevet. Dette var spennende. Eldgamle tekster hadde blitt funnet i ørkensanden, og jeg kunne spore hvilke steder og hvilke valg som mennesker hadde tatt over mange hundre år. Jeg følte meg som India Jones der jeg satt på lesesalen. Disse tingene er det boken Det store puslespillet handler om.

Hans J. Sagrusten har skrevet lett tilgjengelig rundt et komplisert tema: hvordan ble bibelen til? Og resultatet er en veldig spennende bok. Sagrusten skriver godt og fengende om hvordan de manuskriptene som utgjør vårt nye testamentet, faktisk ble til, hvordan de ble oppbevart og funnet. Tom Egeland skriver i sin anbefaling at dette er rene vitenskapsthrilleren. Og det gir jeg ham rett i. Samtidig, så er boken mer enn som så. Dette er en viktig bok om Bibelen og Bibelens troverdighet. I mine øyne blir Gud mer troverdig at han faktisk har brukt virkelig mennesker til å skrive ned Hans ord. Bibelen er ikke en bok som har svevd oppe i skylaget et sted. Den har blitt til i ulike kulturer, i virkelige menneskers håp, lengsler, smerte og tro. Slik Jesus selv var et virkelig menneske. Og når omfanget av tekstene er så mange, og så gamle, at nesten er skrevet ned av øyevitner. Da blir også min tro styrket. Jeg har forståelse for at ikke alle synes tekstkritikk ikke er trosstyrkende. Men les boka. I det minste vil den åpne horisonten og kjennskapen Bibelens veldokumenterte og merkverdige tilblivelseshistorie.

Herved er anbefalingen gitt.

Studieopplegget ”Opp ned” ble utviklet i sammenheng med Ungdomsåret i Bjørgvin bispedømme som ble arrangert i 2013. Der kom det frem et ønske om et nytt opplegg for ungdom, som skulle handle om det å være kristen. ”Opp ned” er utviklet og skrevet av Sindre Skeie, Geir Andre Kristoffersen og Joakim Stegen Tischendorf.

Først i boken er det en bruksanvisning for opplegget, og hva som er fokuset gjennom opplegget:

”Opp ned er et studieopplegg om åtte lignelser Jesus fortalte, åtte bilder av en annen verden, som en starthjelp til ungdommer som prøver å finne ut hva det er å være kristen.”  

I tillegg til forklaring av tema og fokusområde, finner vi også praktisk informasjon om hvordan studieopplegget er lagt opp. Her forklarer forfatterne at det er et opplegg for en gruppesamling til hver enkelt av de åtte lignelse. I tillegg til dette er det egen bruksanvisning for deltakere, for gruppeledere og for hovedleder. Deltakerne får i sin bruksanvisning blant annet forklaring på noen symboler som brukes i opplegget til ulike oppgaver. En bok er ett av fire symbol, og når man kommer til det i opplegget så skal deltakerne finne frem Bibelen.

Noe jeg fort la merke når jeg så videre gjennom i boken var at den fremtrer som en arbeidsbok. Meningen er at boken skal brukes aktivt av deltakerne i hver enkelt samling. Den er enkel i utseende og bruke tegneserier som illustrasjon til lignelsene og personene vi møter i de. Etter de innledende instruksene kommer vi til hver enkelt av lignelsene og samlingene som er knyttet til disse. Slik jeg ser det er det en tydelig ramme og struktur som følges for hver enkelt samling, noe som gir en retning for studieopplegget. Selv om deltakerne jobber med forskjellige lignelser fra gang til gang er arbeidsmetodene de samme, og trolig lette å kjenne igjen. Arbeidsmetodene i opplegget er alt fra felles samtale og diskusjon, lesing av lignelsen, gruppearbeid i mindre grupper og egenrefleksjon.

Etter å ha sett nærmere på studieopplegget ”Opp ned” har jeg fått et godt inntrykk av det og opplever at opplegget gir en full pakke. Med det mener jeg at forfatterne klarer å trekke sammen både det konkrete studie av Jesu lignelser og de praktiske rammene rundt de ulike samlingene. Opplegget gir redskap til ungdommer for å lese og forstå lignelsene som levende fortellinger som kan si noe om hva det vil si å være kristen. Samtidig favner ”Opp ned” også rundt hva det vil si å være i et kristent fellesskap: Gjennom å legge opp til samlinger med felles måltid, bønn og samtale gir den mulighet for å danne gode fellesskap i ungdomsarbeid.

Boken finnes både på bokmål og nynorsk. 

Mer info på forlagets hjemmeside.«