Hva gjøres, hva trengs og bør kirken gjøre en større innsats på sorgarbeid med ungdom knyttet til død?

Kirkerådet og Ungdomsarbeid.no arrangerer en tankesmie på MF 6. mai, kl. 12-15. Vi ønsker å tematisere unge menneskers sorg i møte med død, for vi tror det finnes et behov blant ungdom for noe vi kan tilby.

Sorgen forsvinner ikke idet folk slutter å spørre hvordan det går, og hverdagen kommer fort. Kristne fellesskap har ofte kompetanse på sorg og død, og vi ønsker å invitere til en samtale om hvordan vi kan bevisstgjøre oss selv, synliggjøre og benytte oss av denne kompetansen.

Planen for tankesmien er å lytte til innledninger til temaet, gruppesamtaler og plenumsamtale. Mer detaljert program kommer senere, hvor det antakeligvis er en innleder eller to til.

Det vil bli servert kaffe, te, kjeks og frukt.

Innledere:
Ole Hafell, diakon i Re i Vestfold. Har hatt ansvar for sorggrupper for barn og ungdom i Vestfold i over ti år, og planlegger å drive mer oppsøkende arbeid på videregående skoler.

Diakon Kari Winger Oftebro og prest Katrine Intelhus Lind-Solstad har nylig startet sorggrupper med ungdom i Vestre Aker prosti.

Hva skal vi gjøre for å forebygge at grenseoverskridende atferd skjer i våre sammenhenger? Gjennom undersøkelser har KA (Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter) funnet at det meldes inn flere saker angående grenseoverskridende atferd nå enn tidligere, og i rapporten kommer det fram at det er rapportert om en økning i antall overgrep begått av unge ledere mot yngre deltakere (Rapport fra KA). For et bredere perspektiv på vold og overgrep mot barn og unge generelt kan man lese NOVAs undersøkelse.

Hvorvidt det er en reell økning av grenseoverskridende atferd fra unge ledere, eller om det skyldes økt bevissthet om grenser og økt rapportering, er ikke det viktigste. Det viktigste er å forstå at overgrep skjer, og at vi må gjøre hva vi kan for å forhindre at overgrep skjer. KA og Kirkerådet oppfordrer til at unge ledere må få tydelige rammer og god opplæring, og i denne saken er det lagt ved både tips og linker til flere ressurser (KORT tekst, anbefales).

I 2017 ble det satt av trosopplæringsmidler til å behandle tematikken, og arbeidsgruppa besto av prosjektleder Silje Letmolie og Dina Willhemse (begge fra Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep), Lina Reisjø (KFUK-KFUM), Simon Torp (jusstudent), Kristine Aksøy (Kirkerådet), Birgit Wirgenes (Skøyen menighet), Espen Ingebrigtsen (Sjømannskirken). Arbeidsgruppa utarbeidet et forslag som inneholder: 1) en egenerklæring for ledere; 2) en veiledning til hvordan man innhenter politiattest; og 3) et undervisningsopplegg for unge ledere som kan brukes i forkant av leirer og festivaler (alle ressursene ligger her). Arbeidsgruppa ønsker seg tilbakemeldinger på hva som er bra og hva som er dårlig, og da kan man for eksempel ta utgangspunkt i disse spørsmålene:

Hva tenker du om dette opplegget? Er det for omfattende? Hvilke øvelser fungerer/fungerer ikke? Hvilke aldersgrupper passer opplegget til? Er noen øvelser bedre til noen aldersgrupper enn andre? Hvor lang tid brukte du/dere på opplegget? Hvis du brukte noen øvelser, men ikke alle: hva var begrunnelsen for dette? Hvordan kan man formidle viktigheten av å bruke et slikt opplegget? Hva skal til for at du blir (mer) engasjert i tematikken?

Det er viktig å snakke om grenseoverskridende atferd og grensesetting, og at vi deler råd og erfaringer for å være bedre rustet. Delvis for å lære av andre, og delvis for å minne seg selv om at dette dessverre er aktuell tematikk. Så kom gjerne med egne erfaringer som kan være nyttig for andre, eller forslag til hvordan vi kan bevisstgjøre hverandre på en god og effektiv måte. Grenseoverskridende atferd er så langt fra det budskapet vi ønsker å formidle til ungdommer, men likevel skjer det også i våre sammenhenger. Det er mulig vi aldri får stoppa alt, men vi skal operere med nullvisjon. Vi må ha åpne øyne, og ingen skal kunne si at vi lukka øynene fordi vi ikke ønsket å se.

Hva bør man være klar over når man bruker Bibelen i et ungdomsarbeid, i og med at erfarings- og kunnskapsgrunnlaget til ungdommene er svært variert?

Henger praktisert skrift-/åpenbaringssyn sammen med teorien bak?

Hva er nødvendigheten og begrensingene av en vitenskapelig lesning av Bibelen for kirka?

Spørsmål som disse ønsker vi å dykke dypere i, og derfor inviterer vi til tankesmie på MF 27. april, og vi møtes 09.00 i Auditorium 4. Temaet for tankesmien er «Ungdom og Bibel», og Knut Tveitereid, førsteamanuensis i praktisk teologi ved NLA, vil innlede med utgangpunkt i erfaringer knyttet til prosessen med å skrive En helt overkommelig Bibel. Alexander Colstrup, kapellan i Klemetsrud og Mortensrud menighet, responderer på Knuts innledning, og deler fra egen erfaring. Deretter går vi i grupper og samtaler om temaet «Ungdom og Bibel» med utgangspunkt i felles spørsmål, før vi runder av med en oppsummering i plenum.

Det blir gratis kaffe og te, og frukt og grønt. Velkommen!

Hvilke tanker har du om at du som filmskaper skal holde foredrag på UKT-konferansen?

Jeg tenker at det handler om å fortelle historier. Denne filmen er en veldig personlig historie om mine to sønner. Samtidig er det en veldig universell historie. Den handler om barndom og oppvekst, hvem du er og hvem du blir. Røtter og tilhørighet.

Det er en ytre fortelling som er veldig enkel. Du følger guttenes oppvekst gjennom åtte år. Samtidig så har den flere lag i seg, mer klangbunn. Den er eksistensiell i forhold til det å være menneske. Filmen har derfor et åndelig plan i seg, og det kan være interessant å dele til en forsamling som jobber med barn og unge i trosopplæring. Jeg ønsker å tematisere ”spørsmålene”. Hvem er vi? Hvilke drømmer og lengsler har vi? Jeg kommer med mine erfaringer, og tenker at dette er en spennende møteplass. Så det er jo et veldig subjektivt ståsted fra min side, samtidig er det noe veldig generelt og universelt i det.

Hva er viktig med å stille spørsmål i trosopplæring og i ungdomsarbeid?

Det tenker jeg er nysgjerrigheten i seg selv, det å være nysgjerrig til barn og unge. Det å åpne for samtalen. Som filmskaper er det en erfaring jeg ønsker å dele. Særlig er det en erfaring ved dokumentarfilm. For da går du rundt i verden med et kamera og forsker. Du møter på overraskelser og ny innsikt. Jeg ønsker å åpne for de gode spørsmålene og de gode samtalene. Det er ikke sånn at jeg alltid sitter på svarene, det er veldig sjeldent, men jeg kan inspirere til å være åpen for hva barna tenker på. Det slo meg sterkt i dette prosjektet, at de var så filosofiske så tidlig. Fra Lukas var fem år så undret han seg sånn. Det var egentlig det som inspirerte meg til å lage filmen. Jeg føler at den undringer er lett å miste som voksen. Så det var veldig spennende for meg i dette prosjektet å starte helt på nytt, så verden helt på nytt. Gjennom guttenes øyne.

Merket du gjennom prosjektet at undringen var ulik i ulik alder?

Absolutt. Det var tydelige faser gjennom oppveksten. I femårsalderen virket de veldig åpne for verden. De tenkte veldig stort. ”Hva er evigheten?”, ”Hvor stor er tanken?”, ”Hva skjer med drømmene mine når jeg dør?”. Det er store eksistensielle tanker. Senere smalnes det inn. Tankene ble mer og mer konkrete etter hvert som de ble eldre. Gjennom de åtte årene jeg fulgte dem tok jeg opp samtaler på kvelden hvor vi snakket om alt. Store og små ting. Du kan høre på lyden at de blir eldre. Mot slutten, når det er gått åtte år og Lukas har blitt tretten og har begynt på ungdomsskolen, kommer han hjem en dag og forteller meg at han har lært et nytt ord. Åja, sier jeg, hva er det da? ”Eksistensialisme.” Det var artig. To dager etterpå tok jeg opp den siste samtalen, og da jeg skal til å begynne sier Lukas ”men mamma, vær så snill da, ikke still meg sånne eksistensielle spørsmål!” Da ble det tydelig at jeg har vært med på en reise, så det er inkludert i filmen. 

Han ble bevisst sin egen undring?

Riktig. Han skjønte kanskje ikke helt hva det betydde, men allikevel. De eksistensielle spørsmålene, undringen, den har alltid vært der. Så plutselig har han fått et ord på det, og da begynte undringen å avgrenses noe.

Du jobbet i åtte år med denne filmen. Er du tålmodig som menneske?

Det er et veldig godt spørsmål. Som filmskaper er jeg veldig tålmodig, da tar jeg ett skritt tilbake og åpner opp for nysgjerrigheten. Jeg kan holde på i døgnvis. Som mor er jeg derimot veldig utålmodig, så det er sterke motsetninger i meg. Jeg lærer masse som mor gjennom å være filmskaper. Det å ta et skritt tilbake og ta ting innover meg før jeg handler.

Tenker du at kirka har noe å lære når det kommer til formidling?

Ja, jeg tenker det. Jeg har blitt mer bevisst det etter at jeg begynte med film. Før så bare godtok jeg presten som en autoritet, jeg tenkte ikke over formidlingsevnen. Nå merker jeg meg når presten burde gått dypere eller vært mer personlig.

Vi må utfordre formidlingen og fortellingen. Jesus var god til å formidle. Han hadde gode fortellinger. Jeg tenker det var slik han klarte å begeistre, gjennom fortellingene. I filmsammenheng har vi et begrep som heter ”dramaturgi”. Hvis det ikke er et fag i presteutdanningen, burde det bli det. Det handler om hvordan man bygger opp en fortelling og hvordan man begeistrer. Noen prester er gode på det, og da merkes det med en gang. Andre har ikke den bevisstheten og kunnskapen som gjør at man kan bevege et publikum eller en menighet.

Er tro et tema i filmen?

Tro er ikke en problemstilling i filmen, det er heller en åndelig dimensjon som ligger under. Guttene snakker om de store spørsmålene, hva som skjer etter døden. Særlig Lukas har en tro i seg fra han er liten som han ikke stiller spørsmål ved. Det er fascinerende å se hvor åndelige vesener vi er helt fra starten. Barn har mye mer nærvær. De sanser verden og er åpne for mysteriene. De er til stede i livet mye mer enn når det bare handler om å utrette en masse ting.

På den måten ligger den åndelige dimensjonen i filmen, uten at det diskuteres mye direkte om tro og tvil. Filmen prøver å ta tak i lengselen i oss. At vi lengter etter en større dimensjon, etter å være en del av en større sammenheng. Søken etter hvem vi er og vår plass i verden.

Hva tenker du om tema til UKT-konferansen? Det å velge, og det å være utvalgt. Tror du på at man kan være utvalgt?

Jeg syns det er farlig å si at man er utvalg, for da tror man at alt er forutbestemt. Men jeg opplever at jeg er åpen for noe større. Jeg tror at det er viktig å være tilstede i livet med en ydmykhet og en oppriktig nysgjerrighet, for vi vet ikke alt. Vi må på en eller annen måte avgrense vår verden og slå oss til ro med det. Samtidig som vi ikke skal legge grenser for hva vi kan utrette. Det unike med å være menneske er at du kan gå inn i verden og endre den gjennom din væremåte. Jeg ønsker derfor ikke definere det. Mange religiøse leter etter konkrete svar, men da mener jeg det fort blir for trangt.

Jeg tror på valgene. At vi tar et valg hver dag. Om vi vender blikket mot det lyse eller det mørke. Mot det gode eller det onde. Det er i valgene vi tar at vi er det frie mennesket. Der ligger det muligheter, tenker jeg. Det er spennende.

Jeg er Stian, Areopagosprest og daglig leder av Etter Kristus, et nettverk for kristen trospraksis. Ja, og så er jeg forfatter da. Og går i Sub Church.

Hva er du aktuell med?

Om noen få strakser er Etter Kristus aktuelle med ny hjemmeside etterkristus.no. Men til våren blir vi superaktuelle, med to nye bøker! I denne sammenhengen er jeg vel kanskje aktuell med at jeg faktisk skal holde både ett og to seminarer på konferansen.

Du skal på UKT-konferansen og snakke om «Jesus-dojo for dummies», kan du si kort hva det omhandler?

JD for dummies er en innføring i hva en Jesus-dojo faktisk er, ikke minst for de som kunne tenke seg å starte opp med Jesus-dojo på egenhånd. Hvilke elementer består en Jesus-dojo av, hva er grunntankene bak metoden? Slike ting.

Hvilke forventninger har du til UKT-konferansen?

UKT-konferansen er kanskje først og fremst et godt sted å møte likesinnede, lære av hverandres suksesser og feil, bli inspirert, bygge nettverk. Og så kan man jo risikere å få faglig input.

Stian

Hvem er du?

Jeg er filmregissør og fotograf, og driver mitt eget filmselskap, Fenris Film, sammen med mannen og produsenten min, Tore Buvarp, og kollega og tidligere studiekamerat Per-Børre Kiserud. Vi hadde en drøm og ambisjon om å leve av å lage dokumentarfilm da vi avsluttet filmutdanningen ved høgskolen i Volda for 25 år siden, og det har vi klart!  Vi lager dokumentarer fra ulike deler av norsk virkelighet, bare historien og karakterene er spennende nok. Jeg kommer opprinnelig fra Smøla, ei øy langt ute i havgapet på Nordvestlandet, og er datter av en fisker. Vi var tre søstre som lærte oss tidlig å jobbe, og være med på sjøen. Vi lærte å sette sjøbein når det stormet ute på havet, og de erfaringene har jeg tatt med meg inn i yrket som regissør og filmfotograf. Det gjelder å være rolig når du skal filme i kaotiske omgivelser, som virkeligheten ofte er.

Hva er du aktuell med?

Jeg er aktuell med dokumentarfilmen ”Brødre”, som handler om barndommen og oppveksten til mine to sønner, Markus og Lukas. Selv om det er en nær og personlig historie, så er den allikevel universell. Jeg har fulgt dem i en periode på 8 år, og filmen er blitt kalt ”dokumentarens Boyhood”.  Filmene har til felles at tiden er et gjennomgangstema, og at den renner gjennom livene våre på en vakker, men samtidig vemodig måte. ”Brødre” vant Amanda for beste regi i 2015, og har siden blitt invitert til filmfestivaler over hele verden. Den har vunnet hovedpris i Toronto og i Taiwan, noe som forteller at den universelle fortellingen berører uavhengig hvor du bor, og lever i verden.

Du skal på UKT-konferansen og snakke om «Fortellingen om oss selv», kan du si kort hva det omhandler?

Vi lever i en tid der vi alle deler historier om oss selv på sosiale medier hele tiden. Samtidig tror jeg vi savner noen linjer i vår tid. Å se oss selv og våre liv i en kontekst, i en større sammenheng. Jeg vil fortelle om hvordan jeg har jobbet i filmprosessen med Brødre, hvilke utfordringer jeg har møtt som mor og filmskaper, og hvordan jeg har hatt anledning til å reflektere sammen med mine sønner i oppveksten, som en del av filmprosessen. I løpet av den åtte år lange opptaksprosessen, fra Lukas var 5 år og Markus var 8 år, har vi jevnlig hatt eksistensielle samtaler om de store spørsmålene i livet. I ettertid ser jeg at disse samtalene har betydd mer enn jeg trodde på forhånd, også utenom filmen. Vi har hatt anledning til å snakke sammen om hvem vi er, hvor vi kommer fra, hva familie betyr og meningen med det hele. Vi har hatt tid til å utforske Fortellingen om oss selv.

Hvilke forventninger har du til UKT-konferansen?

Jeg gleder meg til å treffe fine mennesker med gode historier. Kanskje få noen nye perspektiv, og gjerne bli utfordret på holdninger og tanker.

Aslaug

Jeg heter Christine, fyller 29 år i september, og bor i Oslo. Mye av bakgrunnen min er fra KFUK-KFUM, og i studietida jobbet jeg i tre år som ungdomsarbeider i Ten Sing og Klubben i Ås. Nå er jeg utdannet og ordinert prest, men begynte som stipendiat i Det nye testamente ved Det teologiske menighetsfakultetet rett etter studiene. Dagene går derfor med til å skrive doktoravhandling og å undervise. Det er en flott kombinasjon!

Noe av det jeg setter størst pris på i livet er gode samtaler med venner. Hvis det skjer i rammen av en tur, ved havkanten, eller med en god kopp te i handa, er det en bonus. Ellers er jeg blant annet engasjert i flyktningguiden til Røde Kors, og spiller innebandy.

Hva er du aktuell med?

Doktoravhandlingen min har arbeidstittelen «God (in) Acts». Der ser jeg på hvordan Guds handlinger i Apostlenes gjerninger får Gud til å fremstå som litterær karakter.

Jeg har også skrevet innledningen til Apostlenes gjerninger som kommer i den nye Studiebibelen til Bibelselskapet.

Du skal på UKT-konferansen og snakke om «Møtet mellom ‘den store’ og ‘den lille’ fortellingen», kan du si kort hva det omhandler?

Jeg kommer til å snakke om Bibelen som fortelling, og fortelling som livstolkning.

«Den store fortellingen» er fortellingen vi blant annet finner i Bibelen, om hvordan Gud har forholdt seg til og handlet i verden opp gjennom historien. «Den lille fortellingen» er livsfortellingene våre.

Når vi forstår «den lille fortellingen» som en del av «den store fortellingen», gjør det noe med hvordan vi for eksempel tenker om oss selv: Vi er skapt, elsket, osv. Samtidig gjør hvem vi er noe med hvordan vi tolker Bibelen, og hva vi tenker om Gud. Hva skjer nettopp i dette «møtet» mellom de to fortellingene? Hvordan kan vi som kirke skape rom for møter mellom menneskers liv og Gud, mellom våre fortellinger og fortellingen om Gud?

Hvilke forventninger har du til UKT-konferansen?

Jeg er spent! Jeg har ikke vært på UKT-konferansen tidligere, så kommer med mye nysgjerrighet. Kanskje er forventningene mine først og fremst er forbundet med hvem som kommer, – folk som jobber med ungdom er ofte engasjerte folk! Det blir moro å treffe dem, og å høre om hvordan hverdagene deres ser ut.

Christine

Vi i U! ba om reisebrev fra ungdom som var på festival i sommer. Her kommer en hilsen fra Stine Emilie som var på KRIK Arena.

ARENA 2016

Vannski, wakeboard, tube, bading, sol, is, hagekro, super-lørdag, CHRISC-løp, 5-kamp, lovsang, bra møter, morsomme sketsjer, gode venner, godt fellesskap.

Etter noen fantastiske dager på leir på deilige Dvergsnestangen i Kristiansand sitter jeg igjen med mange gode minner og øyeblikk. Jeg hadde gledet meg veldig lenge til Arena, jeg meldte meg på i sekundet påmeldingen startet. Jeg vet nemlig at det er sykt bra, jeg visste hva jeg gikk til.

Arena skiller seg fra andre ungdomsleirer og festivaler ved at den er kristen festival. Arena er en røykfri, snusfri og alkoholfri leir, hvor det er trivelige mennesker med gode verdier. På Arena er det derfor ikke noe drikkepress, vi har det bare utrolig gøy uten å drikke.

KRIK har et veldig tydelig budskap, men er samtidig ikke ekskluderende. Miljøet i KRIK er veldig bra, det er et åpent og trygt. Alle er velkomne, og alle får være seg selv. Godt fellesskap!

Dette året meldte jeg meg på Watergames. Det var skikkelig, skikkelig gøy! Vi sto på vannski og kjørte tube. Den siste dagen på aktivitet dro vi til en kabelbane og kjørte wakeboard, det var sjukt fett!

På ARENA er det mange spennende aktiviteter man kan melde seg på. Man velger blant 34 forskjellige, og får instruksjon i aktiviteten i tre dager. Kiting, Rumpeldunk, 100 % adventure, havkajakk, elvekajakk, lacrosse og brettseiling er bare noen få eksempler.

Hver morgen og kveld er det møter med taler, sketsjer og lovsang. Talene på ARENA er holdt av flinke talere og er alltid veldig bra, lovsangangen topper alt. Vi synger mye på engelsk, og synger rock. Det er utrolig gøy og kult. Etter hvert kveldsmøte er det hagekro. I hagekroa er det alltid veldig bra stemning, dans, sang og masse folk!

Et av høydepunktene på leir må være lovsangsfesten på super-lørdag, som ingen ville skulle ta slutt. Der var det god stemning! På superlørdag skjer det utrolig mye gøy som en avslutning før domkirken tidlig søndag morgen. Dagen begynner med CHRISC-løpet rett etter morgenmøtet, etterfulgt av fem-kamp og fotball- og volleyballturneringer.

Det nye nå i sommer var jo Pokémon, så vi spilte jo selvfølgelig Pokémon under fem-kampen og leirsangen hadde melodien til Pokémon-sangen.

Jeg kommer definitivt tilbake neste år. Arena anbefales på det sterkeste! Arena er en arena der man blir bedre kjent med andre mennesker og med Jesus. Jeg garanterer god stemning og en fantastisk avslutning på sommerferien!

Hilsen Stine Emilie

Kalenderen viser 1. juli og høysesongen for Post festival-syndromet er i gang. Vi vet at mange av våre lesere har tenkt seg på festival, arrangerer festival eller sender deltakere på festival i disse tider. Derfor ser vi et behov for en informasjonsartikkel på nettopp dette området.

PFS rammer sju av ti festivaldeltakere og inntreffer, som oftest, en til to virkedager etter hjemkomst. Symptomene er mange og rammer ulikt. Noen merker det sterkest mentalt ved savn av nye bekjentskap, vakuumfølelse og nye sanger på hjernen. Andre rammes mer fysisk med forkjølelse, økt søvnbehov og gnagsår. Man ser gjerne en sammenheng i mengde festivaltilfredshet og antall symptomer.

Ta noen forhåndsregler:

Pakk ekstra sokker, drikk nok vann, spis hver fjerde time (minst), ta med støvler (selv om de tar mye plass i bagen). Kos deg.

Vanlige symptomer for PFS:

• Tretthet
• Vakuumfølelse
• Irritasjon ved spørsmålet «hvordan har du hatt det?» (for du vet at de vil aldri forstå om du prøver å forklare)
• Nye venner på facebook
• Solbrenthet
• Savn
• Festivallåter på hjernen (som selvsagt ikke ligger på spotify, så når du glemmer den ene setningen, vet du at dagen er ødelagt)
• Festivalflørt
• Utømt North Face bag
• Mild forkjølelse
• Stalking av han kjekke programlederen
• Nytt engasjement for klima og fattigdom
• Langdistansevennskap
• Lette skader
• Et løfte til deg selv om at du aldri skal spise kneipbrød igjen
• Spillelister dedikert festivaluka

Mindre vanlige symptomer for PFS:

• Hodepine
• Isolering
• Tømt North Face bag
• Kraftig forkjølelse
• Opprettelse av sparekonto for neste års festival (burde være vanligere)
• Forundring over at det har skjedd andre ting i verden mens du har vært borte
• Større skader
• Fortvilelse over at vennene du fikk på festival er mye kulere enn vennene du er stuck med hjemme
• Urinveisinfeksjon

Nyere forskning (basert på personlige erfaringer) viser at den mest effektive behandlingen er ro, søvn og tørre sokker, samt tålmodige pårørende. Om ikke symptomene gir seg etter en uke, ta kontakt med fastlege.

Foto: Kfuk-kfum

Selv er jeg midt i rehabiliteringsfasen etter KFUK-KFUMs sommerfestival, Spekter. Etter årets vakreste uke, rammet PFS meg så kraftig, at jeg kan krysse av nesten samtlige av symptomene (Selvsagt med unntak av stalking av programleder. Slikt holder jeg meg for god til (særlig)). Derfor, midt i febertåka og abstinensene etter han kjekke perkusjonisten i husbandet, kommer jeg med en gladnyhet til alle likesinnede der ute:

Vi i U! har utfordret alle våre samarbeidsorganisasjoner til å sende oss reisebrev fra sine sommerfestivaler gjennom en av sine unge deltakere. Den neste tiden vil derfor nettsiden bli fylt av bilder og mimring fra ungdomsarbeidets høydepunkter landet over.

Jeg gleder meg til å dele brevene med dere.

God sommer og god festival!

Hilsen redaktør Maria Saxegaard

Fredag ble ALLEMED lansert. I går ble Fritidserklæringen signert. Det har vært en stor uke for inkludering. En stor uke for barne- og ungdomsarbeid.

ALLEMED er et verktøy som forrige uke ble lansert av Nasjonal dugnad mot fattigdom og utenforskap blant barn og unge (NDFU). Dugnaden er et sammarbeid mellom en rette organisasjoner. Blant dem Røde Kors, Kirkens bymisjon, Redd Barna, KFUK-KFUM og Norges idrettsforbund.

Formålet til ALLEMED er å gjøre det lettere å inkludere alle barn og unge i fritidsaktiviteter, uavhengig av familiens økonomi. Verktøyet brukes til å skape diskusjon og til å finne ut hva som må gjøres for å få alle med. Et stort seg i retning inkludering.

U! møtte nyansatt prosjektleder for ALLEMED, Håvard Skjerdal, rett etter lanseringsfesten forrige uke. Jobbens hans er å koordinere og utvikle ALLEMED, kartlegge behov og sørge for at verktøyet blir spredt.

«Fremover består jobben i å implementere verktøyet. Jeg skal gjøre det enklest mulig for andre å ta det i bruk, og jeg skal følge opp alle de involverte organisasjonene og gi dem best mulig bistand.»

Det er sjeldent vi ser så mange frivillige organisasjoner gå sammen om et prosjekt. Vi spurte Håvard hva han tenkte om det.

«Dette er første gang frivilligheten samarbeider så konkret om et mål. Det har lenge vært mye bra arbeid lokalt, men nå står vi sammen som frivilligheten i Norge. Det er altfor mange gode verktøy som lages, men som dør ut fordi ikke nok tar det i bruk. Når vi er så mange som står sammen, er potensiale for at det blir en suksess stor. »

I følge tall fra SSB finnes det over 84.000 barn i Norge som vokser opp i familier ved vedvarende lav inntekt. Dette er kanskje et av de største tabuene vi har i dag. Barn som ikke har mulighet til å delta i organisert fritid faller fort utenfor. De går glipp av viktige sosiale fellesskap og relasjoner, og de opplever mye ensomhet. Mange tør ikke fortelle det til noen fordi de ønsker å beskytte foreldrene sine. Vi mener at voksnes bekymringer ikke skal være et barns bekymring.

Håvard Skjerdal viser statsminister Erna Solberg verktøyet ALLEMED.

«ALLEMED er til for barn og unge. Det tas i bruk av deg som driver barne- og ungdomsarbeid lokalt. Ta med deg styret i koret, trenerteamet eller kollegaene dine og bli med på dugnaden. På allemed.no finner du verktøyet steg for steg. Når dugnaden er gjennomført vil dere sitte igjen med konkrete tiltak som skal bidra til større inkludering. Fordi ingen lokale grupper er like, ønsker vi å hjelpe dem til å finne egne tiltak, ikke servere tiltak som fasit. Vi står sammen, men vil bruke verktøyet på ulike måter.

I tillegg kan du på nettsiden sende oss et anonymt tips om lokale grupper du mener burde ta i bruk ALLEMED. Du sender oss gruppens epost og vi tar kontakt med dem for deg. Slik håper vi terskelen for å ta kontakt blir lavest mulig.»

I går tok frivilligheten enda i steg for inkludering. Sammen med statsminister Erna Solberg, flere ministere og KS, ble Fritidserklæringen signert på KFUK-KFUMs Forandringshus på Grønland i Oslo.

Fritidserklæringen bygger på FNs konvensjon om barns rettigheter som slår fast at barn har rett til fritid og til å delta i lek og i fritidsaktiviteter. Med denne erklæringen går kommunene, frivilligheten og staten sammen om en felles innsats for at alle barn skal få mulighet til å delta jevnlig i organisert fritidsaktivitet, uavhengig av foreldrenes sosiale og økonomiske situasjon.

Det gjøres allerede mye godt arbeid for å inkludere barn og unge i sosiale fellesskap og aktiviteter, men vi har enda ikke lyktes i å få alle med. Derfor er denne erklæringen og denne dagen et viktig steg for inkludering.

Holmlia Tween Sing og HoBaKluzz sang.

Erna talte for barn og unge

«Når alle har alt, er det vanskelig å være den som ikke får være med på noe.» sa Erna Solberg i sin appell i dag tidlig. «Barn skal ikke lastes for foreldrenes situasjon og økonomi.»

Verdien av samarbeid er stor. Oppmøtet i går viser at vi er mange som står sammen om denne satsningen. Statsminister og fotballtrener. Kommunene og vaffelstekerene.

Blant de som var til stede på Forandringshuset var Barne- og likestillingsminister Solveig Horne, Kulturminister Linda Cathrine Hofstad Helleland, Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner, Arbeids- og sosialministerens statssekretær Thor Kleppen Sættem og stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad og Abid Q. Raja.

I tillegg var nestleder i KS og ledere fra flere frivillige organisasjoner til stede.

Det har vært en stor uke for inkludering. ALLEMED og Fritidserklæringen er to viktige punkter i kampen mot utenforskap. Det er avgjørende at vi står samlet i kampen. U! ønsker derfor å vise sin støtte, og oppfordrer flere barne- og ungdomsorganisasjoner til å bli med.

Deler av artikkelen ble først publisert på forandringshuset.no