«What if, instead of trying to attract young adults with more relevant worship or fellowship groups, churches came alongside young adults where they already are, in order to learn from them how they go about finding community, meaning, and purpose? What if churches were known to be the biggest champions of young adults in their communities? What if we found new ways to build relationships with young adults, in order to support and nurture their spiritual lives – and their lives in general?»

Er du ikke interessert i «et personlig kåseri for refleksjon over egen praksis»? Gå rett til lenken under for å se om det finnes noen spennende ressurser der. Og del gjerne tanker og ressurser.

https://zoeproject.ptsem.edu/

Et personlig kåseri for refleksjon over egen praksis

Jeg er nyansatt menighetspedagog i Fornebulandet menighet, og det slår meg gang på gang at jeg skulle så gjerne hatt mer tid. Mer tid til å forbederede første lederkurssamling. Mer tid til å følge opp de frivillige som hjelper meg. Mer tid til å se og følge opp ungdommene som kom og deltok. Hvor lenge kan jeg forresten gjemme meg bak at jeg er «nyansatt»?

Det er utfordrende å ha en jobb som i stor grad er avhengig av kontinuerlig oppfølging og investering i relasjoner, samtidig som oppleggene jeg har ansvar for må holde en viss kvalitet for at folk skal ha lyst til å delta. Alt krever tid, og jeg opplever at jeg har for lite. Før jeg begynte å jobbe var det lettere å argumentere for å sette av tid til å tenke de store og overordnede tankene – men det er vel for å tenke disse store tankene at vi går på konferanser og kurs. Og kanskje litt for å få et avbrekk. Som student har jeg jo egentlig ikke gjort noe annet enn å forsøke å tenke store tanker. Likevel er det vanskelig å finne tid til å implementere tankene i en hektisk hverdag med frister som stadig nærmer seg.

Det er utfordrende å ha en jobb som i stor grad er avhengig av kontinuerlig oppfølging og investering i relasjoner, samtidig som oppleggene jeg har ansvar for må holde en viss kvalitet for at folk skal ha lyst til å delta. Alt krever tid, og jeg opplever at jeg har for lite. Før jeg begynte å jobbe var det lettere å argumentere for å sette av tid til å tenke de store og overordnede tankene – men det er vel for å tenke disse store tankene at vi går på konferanser og kurs. Og kanskje litt for å få et avbrekk. Som student har jeg jo egentlig ikke gjort noe annet enn å forsøke å tenke store tanker. Likevel er det vanskelig å finne tid til å implementere tankene i en hektisk hverdag med frister som stadig nærmer seg.

Innen kristent ungdomsarbeid er det mye godt arbeid som blir gjort. Samtidig peker en del viktige tall nedover. Det betyr ikke at det vi gjør er dårlig, men at det ikke blir mottatt så bra som vi ofte skulle ønske. Det betyr heller ikke at det finnes én mirakelkur som kan løse alle utfordringene. Likevel tror jeg vi er tjent med å stadig sammen spørre oss selv om det er noe vi kunne gjort annerledes. For jeg tror ikke budskapet vårt har mistet sin relevans for målgruppa vår. Jeg tror ikke historien om Jesus har noen utløpsdato. Nestekjærlighet som ikke kjenner grenser eller menneskets uendelige og ukrenkelige verdi vil aldri miste sin relevans. Derimot kan innpakninga miste sin relevans. Derfor bør vi være villige til å reflektere over metodene vi allerede bruker. Og det tror jeg de fleste som jobber med kristent ungdomsarbeid allerede gjør, for jeg tror det er så viktig for oss å nå ut med det budskapet vi ønsker å formidle. Jeg tror også det er et uforløst potensiale når det gjelder å dele og diskutere innsiktene vi sitter på.

På tross av at jeg tidligere i teksten tok avstand fra mirkalkur som konsept har jeg funnet en mulig mirakelkur: oppsøke kompetanse, utvikle kompetanse, dele kompetanse. At man ikke trenger å finne opp kruttet på nytt blir fort en tanketom floskel. Men sånn trenger det ikke å være. Når så mange gode hoder jobber med de samme problemstillingene som kristent ungdomsarbeid byr på, uke etter uke, år etter år, så finnes det mange gode løsninger iblant oss. Da må vi dele. Da må vi lytte. Da må vi være villige til endre. Til å prøve. Til å feile. Til å lykkes.

Ressurser fra et prosjekt som i hvert fall er villig til å tenke nytt om metoder for å nå ut med et gammelt budskap:

https://zoeproject.ptsem.edu/podcasts/

For redelighet/gjennomsiktighet: Har ikke fått sjekket ressursene selv ennå (arbeidsoppgavene bare tårner seg opp, så hyklersk er jeg). Hører eller leser du noe interessant? Del det med noen som kan ha nytte av det, for eksempel her:

Facebook-gruppa «Kristent ungdomsarbeid»

Disse gamerne… disse gutta som sitter i kjelleren og spiller data døgnet rundt. Aldri kommer seg ut. Er bleike, skjeggete og aldri får seg kjæreste eller jobb. Stadig lever de under trusselen (fra bestemor) om at de snart får firkantede øyne. Denne karikaturen er gjenkjennelig, men stemmer selvfølgelig ikke. Jeg tror det er flere og flere som oppdager at gamerne, de som spiller på nett, lan eller driver med e-sport, er en betydelig mer fargerik gruppe enn det en del fordommer tilsier. De er absolutt ikke bare gutter, de klarer å kle seg selv (ofte bedre enn mødrene) og mange av dem spiser grønnsaker. De er i høyeste grad en målgruppe for oss som arbeider under målsettingen Jesus gav oss i misjonsbefalingen: Til alle folkeslag! KRIK når de sporty, Soulchildren og Ten Sing når de som er glade i musikk, Speiderne når sin gruppe, og det finnes masser av lokale lag som når spesifikke interessegrupper. Men få når alle.

Som i alle typer ungdomsarbeid er det nok noen gamere som føler seg hjemme i koret, Krik-gruppen eller liknende. Men mange av dem føler seg ikke hjemme i eksisterende kristne fellesskap. Hvordan kan vi nå dem med vårt budskap? Like viktig, hvordan kan vi dele kristne fellesskap med dem? Vi bør starte med å bli mer kjent med dem. For litt siden kunne vi lese en sterk artikkel om Mats på nrk.no:

(https://www.nrk.no/dokumentar/xl/forst-da-mats-var-dod_-forsto-foreldrene-verdien-av-gamingen-hans-1.14197198).

Foreldrene til Mats sørget over å ha mistet sin sønn som var død. Mats var funksjonshemmet og satt i rullestol, og han brukte mye av livet sitt foran en pc. Foreldrene trodde han var ensom. Men etter at Mats gikk bort oppdaget de et stort internasjonalt nettfellesskap som Mats hadde vært en viktig del av. Kondolanser kom fra alle verdens kanter. Flere fra den gruppen Mats hadde spilt mest sammen med dukket opp i begravelsen. Mats var ikke så ensom. Han hadde også et fellesskap, lignende fotballaget eller tensingkoret. Hans fellesskap var bare ikke like synlig fordi hans gode og livsnødvendige fellesskap bestod av gamere. Denne historien er ikke bare en vekker for Mats’ foreldre, men også for meg som jobber med ungdom i Den norske kirke. Miljøet blant gamerne, som gjerne er på nett og spredd utover hele verden, er mer enn algoritmer og binære tall. Det er vennskap, omtanke og kjærlighet. Gamingmiljøet som fellesskap er uendelig mye mer enn karikaturen av gutten som helst er tynnskjeggete med hette på hodet og energidrikk i hånden og som så vidt viser tegn til liv et par ganger i døgnet da han kommer opp og får mat av mor. Gamerne flest er sosiale. De spiller ofte i grupper og de chatter med hverandre. De er fargefulle mennesker av ulike kjønn og fra ulike kulturer som møtes i interessefellesskap. Og som vi vet, er funksjonshemminger ingen hindring. Et annet av mange eksempler på gode nettfellesskap er sosiale medier. På Twitter deles små meldinger som er velformulerte og spissformulerte. Jeg har selv forsøkt meg på å skrive noe så spissfindig, kritisk og glupt at alle vil like og dele. Responsen er laber. Men også Twitter er mer enn tall og algoritmer, spissformulerte kommentarer og krasse diskusjoner. For litt siden kom en twittermelding om at en av jentene som ofte delte personlige tanker på Twitter hadde tatt sitt liv. Reaksjonene var mange, varme og omsorgsfulle. Det ble delt kondolanser og sjelesorg. Det ble samlet inn penger til bårebukkett og flere deltok i begravelsen. Dette er også et fellesskap som ikke er like lett å oppdage som koret, klassen, rånergjengen, familien osv. Men de er likevel der. Vi må bare se dem!

Jeg forstår misjonsbefalingen slik at fellesskapene på nett også må være innenfor vår målgruppe (alle folkeslag). Vi i kirken må se disse miljøene og møte dem der de er, akkurat slik Jesus bevisst gikk dit menneskene var: hjemme hos, på arbeidsplassen (fiskere, tollere), ved brønnen, på fest, på vandring eller i tempelet. Jesus gikk til den ene av hundre som har borte, angrende sønner, syndere, mennesker i håpløse situasjoner (enker blant annet), lærde og fariseere, kvinne grepet i ekteskapsbrudd, sørgende, besatte og til og med folk som satt oppe i trær. Han gikk også til de vellykkede og lykkelige. Jesus gikk til alle.

Vi må møte gamerne der de er og vi må ta de med i våre fellesskap. For vi har så mye å gi dem. Men kanskje like viktig, de har så mye å gi oss. Det finnes allerede flere som arrangerer lan i kirkelig sammenheng og på andre måter tar del i disse miljøene. Det finnes til og med gamerkirker med gamere fra hele verden som møtes på nett og har kristent fellesskap. Jeg presenterer ikke noe nytt her, men jeg håper at kirken i større grade kan arbeide i retning av gamerne også. Hvordan vi gjør dette må behandles grundigere i en senere artikkel. Jeg har gitt uttrykk for det positive i nettfellesskapene. Men det er også utfordringer i disse miljøene. Bekymrede foreldre tar ikke nødvendigvis helt feil. Men mange foreldre har endret taktikk fra å skape avstand, til å være tilstede på datarommet. Det finnes utfordringer med nettavhengighet, seksualisering av kvinner, mobbing, drap og vold i spill, og ensomhet. Der har kirken mye å gi ved å være til stede. Nei, folkens. Vi som er kirken, er kirken med stor K. Vår kirke rommer også gamerne. Vi må være til stede for dem og de må oppleve seg sett og forstått i vårt fellesskap. Og vi må bli kjent med dem og ta i mot alt det de har å gi. Og viktigst: vi må dele evangeliets gode nyheter med dem!

Hvordan kan vi rekruttere flere til arbeid i Den norske kirke? Det satses på rekruttering og flere spennende prosjekter har fått økonomisk støtte fra kirkerådet. Behovet for denne satsningen er stor. Vi trenger flere medarbeidere.

Jeg har jobbet som menighetspedagog i Den norske kirke i snart ti år. I tillegg har jeg vært med som frivillig minst dobbelt så lenge. Selv om jeg ennå er ung og lovende (som en kjent langrennskommentator kalte meg på et venteværelse for litt siden) er jeg kommet dit at jeg begynner å se tilbake på eget liv og karriere. I denne teksten reflekterer jeg for det første litt over min vei inn i kirken, og for det andre hvordan vi som kirkelig ansatte og frivillige ledere kan arbeide med rekruttering. Disse to poengene henger nemlig sammen.

Som prestesønn står man i en unik posisjon når det gjelder det å bli invitert inn i kirken. Og jeg var nok over gjennomsnittet ofte til stede på gudstjenester, men på stedene vi bodde var ikke menighetsarbeidet for barn stort. Heldigvis fikk jeg være med på søndagsskole periodevis. Men jeg lærte fortellingene fra Bibelen ved å høre på tekstlesninger og prekener, og kanskje like mye ved å lese barnebibler. Relasjonen til kirken starter tidlig.

I barneskolealder bar det på leir. Tidlig som liten gutt på Haraset leirsted, og senere på Tron ungdomssenter oppe på Tylldalskjølen i Tynset kommune. Leir var fantastisk, og fellesskapet var unikt. Det var spennende å være alene borte fra familie. Spenningen var størst da vi på nettene stakk fra de kule ungdomslederne. De fulgte etter hvis de gadd. Først i voksen alder forstod jeg hvor dyktige og viktige de var, de som bare var noen få år eldre oss.

De voksne lederne glemmer jeg aldri. De var forbilder som delte av seg selv og sin tro i leirfellesskapet. Alltid i samme øyehøyde som oss barna. Jeg lærte mye da vi var på leir, men først og fremst lærte jeg å be. Jeg var langt borte fra foreldre, matsang, nattasang og gudstjenester for voksne. Jeg ble utfordret på å be selv. Ikke på en karismatisk måte, men jeg måtte åpne meg, folde hendene, og si ordene til Gud selv. Formulere mine egne bønner. Dele med Gud.

Jeg ble selv ungdomsleder, og var på mange leirer gjennom året. Først som hjelpeleder med enkle oppgaver, og så større oppgaver ettersom jeg vokste fysisk og mentalt. Mine første steg som leder startet med en oppgave, noe å gjøre, noe(n) å ha ansvar for. Hvorfor skulle jeg ellers være leder?

Etter at jeg ble student i Oslo ble det kjent i helli.da (ungdomsmenigheten i Storsalen tidlig på 2000-tallet) at jeg var lydtekniker. Den ferdigheten har også en rekrutterende effekt. Så da ble jeg satt til å styre lyd på ungdomsgudstjenester. Der satt jeg og lyttet til fantastisk formidling fra Knut Tveitereid, Bertel Hjortland, Kristin Brandsæter, og andre dyktige formidlere med glødende engasjement. Det gav meg utrolig mye selv om jeg den dag i dag ofte mister motet bare ved tanken på å forsøke å strekke meg mot dem. Som leder i ungdomsarbeidet helli.da lærte jeg om kommunikasjon. God forkynnelse er god kommunikasjon og alt det innebærer. Språk, relevans, stemmeleie og pedagogikk. Smått om senn fikk jeg prøve meg som formidler og forsøkene var gode og dårlige. Men tilliten jeg opplevde ved å få lov til å prøve var, og er, uvurderlig.

I studietiden ble det mer leirarbeid. Jeg var så heldig å bli trukket inn i organisasjonen som nå heter Hekta. Hekta lager konfirmantleirer for flere tusen konfirmanter i året. Det meste av fokuset i Hekta er selvfølgelig på leir, men aller mest er fokuset på Jesus. En av de store opplevelsene fra dette mangeårige engasjementet var et år da vi opplevde at mange ledere gav seg på grunn av konflikter. Vi var få igjen og savnet de som var borte. Men de få av oss sentrale lederne som var igjen satte oss sammen og bestemte at vårt fokus må alltid være mot Jesus. Det må skinne gjennom i alt vi gjør, og det må vi vise ungdomslederne. Gjennom to ukelange leirer på rad møtte vi mange utfordringer, men klarte alltid å peke mot Jesus. Det viste seg at mange helt konkrete utfordringer kunne løses godt, nettopp fordi fokuset vårt var mot noe mye større. Vi, og ungdomslederne, var mye mer løsningsorienterte, for vi hadde tross alt et større oppdrag: å peke mot Jesus.

Gjennom Hekta lærte jeg å peke mot Jesus. Og jeg lærte det sammen med Åse Mari Kessel og fantastiske unge ledere.

Studiene er selvfølgelig avgjørende for hvor en havner i arbeidslivet. Det var fremdeles ikke gitt at jeg skulle arbeide i kirken da jeg begynte å studere filosofi av alle ting. Men alle de rare samtalene med de rare filosofene var absolutt med på å utruste meg til menneskearbeid i Den norske kirke. Med den vellykkede masteravhandlingen i religionsfilosofi på MF kunne jeg fort havnet i en stipendiatstilling. Men jeg tapte heldigvis søknadsrundene mot mer interessante personer, og fant meg bedre til rette i felten. Etter studietiden var jeg klar til å gyve løs på arbeidslivet. Noen hørte at jeg trengte jobb. Ryktet gikk. Kort tid etter ringte kirkevergen i Ullensaker og ba meg søke. Trosopplærer ble jeg, og ledet an arbeidet med å utvikle en trosopplæringsplan for menighetene i Ullensaker.

Trosopplæring er et mangfoldig arbeid der du først og fremst møter mange barn og unge, samtidig som du skal samarbeide med prester, kantorer, organister, kateketer, diakoner, kirketjenere, kirkeverger og andre menighetspedagoger. Jeg kunne fortalt utrolig mye om hva jeg har lært av alle de fantastiske kollegaene mine. Men det jeg vil trekke frem er det siste året hvor jeg jobbet med en original prest som viste et engasjement, en fortellerglede og fortellerdyktighet jeg knapt hadde sett.

Jeg er kanskje litt rar, men jeg har en tendens til å miste motet og nærmest gi opp når jeg ser og hører folk som er dyktige i noe jeg også forsøker å være dyktig i. Forkynnere som formidler evangeliet glassklart, engasjerende og pedagogisk. Unge prester og andre kollegaer som når langt og brett på sosiale medier. Skribenter som skriver fantastisk smart og belysende i Vårt Land eller på blogger. Listen er lang. Denne presten var én jeg ønsket å bli like god som, akkurat som ungdomslederne da jeg var barn, Knut Tveitereid, Sunniva Gylver, Tore Thomassen, Morten Holmqvist, Vegard Husby, Stian Kilde Aarebrot, Åste Dokka, Trygve Skaug, og så videre. De kan få sagt det, og de når ut til folket. Jeg får lyst til å legge meg ned og gi opp. Hvilke storverk kan jeg gjøre for å nå disse kjempene opp til sokkelesten? Jeg fikk ærlig talt litt mismot da jeg så denne presten møte alt fra små barn til eldre mennesker og skape så stort engasjement og lytterglede til evangeliet. Men så gikk det opp for meg: var det én ting denne presten gjorde riktig så var det å være seg selv. Mennesker tar i mot når de blir møtt av ekte mennesker. I min jobb i kirken har jeg lært at jeg må være meg selv i møte med andre. Akkurat slik som sogneprest Steinar Tosterud.

Alle disse små fortellingene utgjør til sammen min vei frem til der jeg er nå. I tillegg til å føre meg inn i kirken har den også utrustet meg til kirkelig arbeid. Det finnes selvfølgelig mange veier inn til kirken, korte og lange. Alle vi som er medarbeidere har vår egen vei. Den veien vi går utruster oss med kunnskap og vilje til å ta del i kirkens arbeid. Jeg tror at det er en viktig øvelse for oss som allerede jobber i kirken å reflektere over vår egen vei, og hvordan det kan legges til rette for at nye medarbeidere kan gå den samme. Vi bør spørre oss selv: hvordan havnet jeg her? Og hvordan kan jeg som feltarbeider i førstelinjen rekruttere andre inn på denne veien? Sett i lys av mine erfaringer har jeg følgende påstander om god rekruttering:

• Det er menneskene i felten som driver det største og viktigste rekrutteringsarbeidet i Den norske kirke/kristent arbeid. Merk deg «namedropingen» min. Ledere og kollegaer som går foran, ser en, gir oppgaver og viser tillit er avgjørende.
• Vær deg selv og vis at du gleder deg over jobben din, det gjør den attraktiv også for andre. En sur og muggen menighetsleder virker neppe rekrutterende.
• Å gjøre feil kan også være rekrutterende. Dette er ikke en prestasjonsjobb.
• Gi barn og unge oppgaver. Jeg kunne skrevet i det uendelige om hvor viktig det er å få oppgaver som løfter en og som en evner å utføre. Så husker vi alltid på at noen ikke trenger oppgaver, men mest av alt bare trenger å henge.
• Spør! Jeg har selv aldri fått et ja på noen av mine søknader om jobber, stipender, bokmanus eller lignende opp igjennom årene. Alt er resultat av at noen har spurt meg om å søke eller gitt meg oppdrag. Uten at noen spurte vet jeg ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Kanskje hadde jeg vært tømmerhøgger.
• Tenk rekruttering uansett hvem du møter. Hvem vet, rekrutteringen av en ny medarbeider starter kanskje allerede på søndagsskolen?
• Skap begeistring rundt faget, liturgien, menneskemøtene og alt det andre vi jobber med. Slik kan vi rekruttere unge mennesker til å studere til kirkelig arbeid.
• Men viktigst av alt: pek mot Jesus og del begeistringen om vårt felles oppdrag: å fortelle om Jesus.

Jeg håper dette kan være et godt innspill til diskusjon rundt rekruttering i Den norske kirke. Jeg tar sikkert helt feil på mye, men så er jeg bare meg.

«Jeg tror jo at det er noe mer der ute, kanskje det er Gud…., men jeg tror på egentlig mest på vitenskapen..?»

Et slikt utsagn og lignende hører jeg stadig vekk når jeg har samtaler med unge folk i dag. Og i mine ører høres dette rart ut. Så rart at jeg måtte bruke litt tid for å forstå hva dette handler om. Først ble jeg overrasket over problemstillingen, at det er en konflikt mellom religiøs tro og vitenskap. Jeg trodde at en konflikt mellom tro og vitenskap var noe som tilhørte en annen tid mange år tilbake. Videre ble jeg overrasket over hvor utbredt dette synet er. For meg virker det som noe har skjedd siden jeg selv var ungdom. En mentalitetsendring som handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og grunnen er fordi Gud ikke kan bevises vitenskapelig. Dette er bakteppet for denne korte refleksjonsteksten rundt problemstillingen om det er mulig å tro på Gud og vitenskap samtidig, eller om ungdom må velge mellom å tro på Gud eller vitenskap.

For å gi et klart og tydelig svar med en gang: ja, selvfølgelig er det mulig å tro, og det er ikke en konflikt å tro Gud og samtidig ha tillit til vitenskap som en kilde til ny viten. Ja takk, begge deler med andre ord. Dette er enkelt for meg å si, men for mange unge (og kanskje folk flest i dag) så er det flere utfordringer. Jeg har kalt disse utfordringene for motstridende logikker, altså at det er noen greier som bare virker veldig logiske, samtidig som disse logikkene kan være motstridende.

Første logikk: rasjonalitetslogikken. Dette handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og at dette er en slags «default»-innstilling. Det naturlige, majoritetssynet, er en ikke-tro. Det rare, litt eksotiske og odde er de som tror på Gud. Innenfor denne rasjonalitetslogikken er det en opplagt konflikt mellom vitenskap og religion. Samtidig er det et spesielt vitenskapssyn innenfor denne logikken, nemlig det som vitenskapsteorien kaller for positivisme. Positivisme handler ikke om at du er veldig glad og positiv, men ordet betyr fremsette. På engelsk sier man «to posit» som betyr å få fram fakta. Viktig kjennetegn for positivismen er at vitenskap kun kan oppnås gjennom sanseerfaring og observasjon, og at dataene som finnes er objektive og verdinøytrale. Sann vitenskap handler om å finne årsakssammenhenger, og det er ikke noe forskjell mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Med andre ord så kan samme metode måle fisk og mennesker (veldig forenklet sagt). Kunnskap er kun gyldig når den kan måles og gjenskapes i et laboratorium.

Dette synet på vitenskap er noe som forundrer meg. Selvfølgelig er det kunnskap som kun kan forstås ut i fra et laboratorium, men det er sannelig mange fenomener som ikke kan måles i et laboratorium. For å sitere professor i sosialantroplogi (og for så vidt ateist) Thomas Hylland Eriksen: selv om ikke alle fenomener kan måles så betyr det ikke at de ikke er virkelige. Det er umulig å observere direkte fenomener som kjærlighet, vennskap, smerte (i hvertfall fantom-smerte), læring, og jeg vil slenge på Gud. Gud kan verken bevises matematisk eller mot-bevises. Der stiller alle likt, om du tror eller ikke.

I møtet med denne rasjonalitetslogikken så er det behov for (etter min mening) en skikkelig vitenskapsteoretisk folkeopplysning. Selvfølgelig er det mange vitenskapsfolk som ville være uenige med meg, men det er sannelig også mange vitenskapsfolk som ville være enige.

Den andre logikken kaller jeg for åndelig – ikke religiøs – logikk. Denne logikken står i kontrast til den første. Og min erfaring er at mange opererer innenfor begge. Folk flest er ikke så gjennomrasjonelle som de ofte vil framstå. Jeg har møtt ungdom som kan fremstå veldig lite religiøse, og sverge til at vitenskap er det eneste man kan tro på, og så i neste prat så er det ikke noe problem å være åndelig, tro litt på reinkarnasjon, sjelen eller gjerne ha opplevd noe overnaturlig. Men de er ikke religiøse, kun åndelige. Denne logikken føyer seg inn en stor trend som preger mye av det vestlige, sen-moderne samfunnet. Noen religionssosiologer snakker derfor om en form for åndelig revolusjon. Revolusjon er kanskje litt kraftig beskrivelse, men det åndelige har en helt annen aksept enn en god gammel Gudstro. Men her ligger det jo et spennende potensiale, tenker jeg. Jeg tror mange unge egentlig ønsker et åndelig liv i sin travle hverdag. Og selvfølgelig kan kristen tro være et åndelig liv, også for unge folk i dag.

Det er mange flere perspektiver som bør løftes fram i møte med denne problematikken, men i denne teksten så er spesielt to omdreiningspunkt jeg fokuserer på: utfordre et positivistisk vitenskapssyn, og bekrefte et åndelig liv innenfor kristen tro i dag. Hvordan skjer det? Det tenker jeg skjer i skjæringspunktet mellom dialog med unge folk, og i møte med kunnskap om kristen tro. Altså sammen skape en samtale rundt en flere tusen år gammel tro, hva ungdommene selv er opptatt av i dag.

Hva skal vi gjøre for å forebygge at grenseoverskridende atferd skjer i våre sammenhenger? Gjennom undersøkelser har KA (Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter) funnet at det meldes inn flere saker angående grenseoverskridende atferd nå enn tidligere, og i rapporten kommer det fram at det er rapportert om en økning i antall overgrep begått av unge ledere mot yngre deltakere (Rapport fra KA). For et bredere perspektiv på vold og overgrep mot barn og unge generelt kan man lese NOVAs undersøkelse.

Hvorvidt det er en reell økning av grenseoverskridende atferd fra unge ledere, eller om det skyldes økt bevissthet om grenser og økt rapportering, er ikke det viktigste. Det viktigste er å forstå at overgrep skjer, og at vi må gjøre hva vi kan for å forhindre at overgrep skjer. KA og Kirkerådet oppfordrer til at unge ledere må få tydelige rammer og god opplæring, og i denne saken er det lagt ved både tips og linker til flere ressurser (KORT tekst, anbefales).

I 2017 ble det satt av trosopplæringsmidler til å behandle tematikken, og arbeidsgruppa besto av prosjektleder Silje Letmolie og Dina Willhemse (begge fra Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep), Lina Reisjø (KFUK-KFUM), Simon Torp (jusstudent), Kristine Aksøy (Kirkerådet), Birgit Wirgenes (Skøyen menighet), Espen Ingebrigtsen (Sjømannskirken). Arbeidsgruppa utarbeidet et forslag som inneholder: 1) en egenerklæring for ledere; 2) en veiledning til hvordan man innhenter politiattest; og 3) et undervisningsopplegg for unge ledere som kan brukes i forkant av leirer og festivaler (alle ressursene ligger her). Arbeidsgruppa ønsker seg tilbakemeldinger på hva som er bra og hva som er dårlig, og da kan man for eksempel ta utgangspunkt i disse spørsmålene:

Hva tenker du om dette opplegget? Er det for omfattende? Hvilke øvelser fungerer/fungerer ikke? Hvilke aldersgrupper passer opplegget til? Er noen øvelser bedre til noen aldersgrupper enn andre? Hvor lang tid brukte du/dere på opplegget? Hvis du brukte noen øvelser, men ikke alle: hva var begrunnelsen for dette? Hvordan kan man formidle viktigheten av å bruke et slikt opplegget? Hva skal til for at du blir (mer) engasjert i tematikken?

Det er viktig å snakke om grenseoverskridende atferd og grensesetting, og at vi deler råd og erfaringer for å være bedre rustet. Delvis for å lære av andre, og delvis for å minne seg selv om at dette dessverre er aktuell tematikk. Så kom gjerne med egne erfaringer som kan være nyttig for andre, eller forslag til hvordan vi kan bevisstgjøre hverandre på en god og effektiv måte. Grenseoverskridende atferd er så langt fra det budskapet vi ønsker å formidle til ungdommer, men likevel skjer det også i våre sammenhenger. Det er mulig vi aldri får stoppa alt, men vi skal operere med nullvisjon. Vi må ha åpne øyne, og ingen skal kunne si at vi lukka øynene fordi vi ikke ønsket å se.

Så sa han: «Hva er Guds rike likt? Hva skal jeg sammenligne det med? Det er likt et sennepsfrø som en mann tok og sådde i hagen sin. Det vokste og ble til et tre, og himmelens fugler bygde rede i grenene på det.»
Igjen sa han: «Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»

Lukas 13,18-21

Gjennom hele det gamle testamentet finnes det et ganske talende symbol på synd, moralsk forfall og ondskap, og det er surdeigen. Du ser det i det nye testamentet også med f.eks ord som dette: Så la oss holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondskap og synd, men med renhetens og sannhetens usyrede brød. 1 Kor 5,8

Jødene feiret, og feirer fortsatt, de usyrede brøds høytid. Til minne om utferden av egypt, da de bakte usyret brød. Altså brød uten surdeig eller gjær.

Hjemme hos oss pleier vi å feire jødisk påskemåltid hvert år. Og i år hadde vi med en jøde. Han var ikke en som praktiserte sin religion noe særlig – ikke ordtodoks, for å si det mildt. Men han lo, i en blanding av humor og forferdelse, da han så vanlig syret brød på bordet vårt, i denne høytiden. Rensk ut den gamle surdeigen, sier de. Og det gjelder hver lille smule. Huset rundvaskes og feies. Ikke noe syret brød. Ikke noe surdeig. For tanken er: Surdeigen gjennomsyrer alt.

Og sånn er det gamle testamentets tanke om synden også. Får den først slippe til, blir alt gjennomsurt av den. Vi ser Gud som åpenbarer seg i fjellene, og Moses som advarer folk mot å komme nær. For intet syndig kan nærme seg Gud. Vi ser et gudsfolk med strenge regler, og en tanke om at hvis noen ikke lever etter dem – gjennomsyres og ødelegges samfunnet. Er det en synder i menigheten, få han ut. Ellers vil hele menigheten ødelegges.

Surdeigen er stort sett symbolet på syndens kraft. Jeg har bare jobbet med det en gang – surdeig altså – og det så ikke noe bra ut. Det boblet og kokte… melkesyrebakterier som levde og sydet. Kommer det i kontakt med mer mel blir alt gjennomsyret. Surdeigen må mates med mel, og den glupske massen fortærer det.

Surdeigen som symbol på synd driver oss til en tankemåte som handler om å beskytte seg. Ikke se, ikke røre, ikke slippe til. Drive ut, stenge….

Men Paulus skriver noe som bryter med denne tanken til Kolosserne: La da ingen dømme dere når det gjelder mat og drikke, høytider, nymånedag eller sabbat. Dette er bare skyggen av det som skulle komme, men kroppen tilhører Kristus. La ikke dem som vil drive med selvfornektelse og engledyrkelse, røve seierskransen fra dere… Når dere med Kristus døde bort fra grunnkreftene i verden, hvordan kan dere da leve som i verden og rette dere etter slike bud som «ta ikke», «smak ikke», «rør ikke»?

Hva har skjedd? Paulus, som en gang var en lovlydig rabbi, skriver noe helt annet.

Jeg vil vise dere en tekst som viser hva han nå tenker. Det er i diskusjonen om offermat. For oss er den ikke så aktuell lengre, men tankegangen er viktig. Mat som ble solgt på torget var ofte først ofret til fremmede guder. Mange holdt seg konsekvent unna det, mente det var farlig for troen… surdeigstanken med andre ord. Men Paulus skriver:

«Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp. Ingen må søke sitt eget beste, men den andres beste. Alt kjøtt som selges på torget, kan dere spise med god samvittighet og uten å spørre hva det er. For jorden og alt som fyller den, hører Herren til. Hvis en ikke-troende inviterer dere, og dere sier ja til å komme, så spis også da med god samvittighet alt som blir satt fram, uten spørsmål. Men om noen sier: ‘Dette er offerkjøtt’, så spis det ikke, av hensyn til den som sa det, og for samvittighetens skyld. Jeg mener da den andres samvittighet, ikke din! For hvorfor skal min frihet bli dømt av en annens samvittighet? Hvis jeg tar imot dette med takk, hvorfor skal jeg da klandres for det jeg takker Gud for? Men enten dere spiser eller drikker, eller hva dere enn gjør, gjør alt til Guds ære!»

Han er ikke det døyt redd for offermat. For «jorden og alt som fyller den hører Herren til». Men han er pragmatisk. Ta hensyn til dem som blir plaget av din frihet. Men ikke la noen klandre deg for det du takker Gud for. Ikke la noen røve din frihet.

Hvorfor ble Paulus sånn? Hvorfor ble kristendommen så uredd? Uredd overtok den andres skikker og gjorde dem kristelige, slik at den kristeligjorde hedenske fester osv. De var ikke redde for surdeigen lengre, de var ikke redde for å miste sin egenart. De hadde fått et nytt syn på syndens makt, og i dagens tekst finner vi nøkkelen.

I møte med de som så surdeigen som et symbol på ondskap og forfall sier Jesus:

«Hva skal jeg sammenligne Guds rike med? Det er likt en surdeig som en kvinne tok og la inn i tre mål mel, så det hele til slutt var gjennomsyret.»

Hva tror du de tenkte?

Jeg synes det er et utrolig oppløftende og deilig Jesus-ord!

Noe har skjedd.

Den gamle pakt handlet om loven skrevet i stein. Du skal, du skal ikke.

Den nye handler om at loven blir skrevet i hjertene. Lystens senter.

Den gamle pakt handler om å ikke komme nær. Rør ikke ved fjellet hvor Gud åpenbarer seg. Da vil du dø, fikk de beskjed om i ørkenen.

Den nye pakt innledes ved at Gud blir født som et menneske. Ut av et menneske – en kvinne – kommer han, blodig, sårbar og liten. Barnet skriker etter fysisk kontakt. «Rør meg», roper gudebarnet.

Den gamle pakt har strenge regler for hvem som kan gå inn i det aller helligste. Det skulle knyttes tau rundt midjen til ypperstepresten som fikk gå inn en gang i året, for hvis han døde kunne andre dra han ut, uten å gå inn.

Den nye pakt forsegles ved at det tjukke forhenget som stengte det aller helligste revner. Ovenfra og ned. Mennesker slipper inn, men enda viktigere: Det hellige slippes løs.

Og nå er budskapet: Guds rike er som en surdeig…

Pass dere for surdeigen – hvis dere ikke vil bli gjennomsyret av Guds rike. Men det er nok de færreste som ikke vil bli det. Hvis du første slipper det til, så griper det deg. Hvis du først åpner hjertet ditt for det, så tar det bolig der. Guds rike. Guds kjærlighet. Guds nåde. Framtid. Håp og tro.

Det er snart to tusen år siden dette ble kunngjort, men det går litt tregt opp for mange av oss. For meg for eksempel. Noen ganger kan jeg kjenne på et intenst behov for å skrive på kirkeveggene, som en lærer skriver på tavla: «La stå» – eller «Ikke rør» – for det sies så mye om kirken, gjøres så mye rart der, alle skal mene noe, politikere som har ambisjoner om det ene eller andre… «ikke rør»… det er den gamle reaksjonsmåten. Men Jesus sier: «Rør!» For Guds rike er som en surdeig.

Så mange ganger en kan føle at den gamle fortellingen trues av at alle med respekt for seg selv skal ha sin egen tolkning av den. Min Jesus er sånn, og jo høyere på strå folk er, dess mer forventer de å få påvirke kirken. «Ikke rør», sier det, nedi magen et sted. Men Jesus sier «rør». Undre deg, søk meg, let…

Det finnes en vakker fortelling i Bibelen, om en kvinne som sniker seg gjennom folkemengden, inn mot Jesus, bare for å få røre ved kappen hans. Hun er syk og har forsøkt alt, men bare blitt verre. Hun er uren, religiøst sett. Hun skulle egentlig ikke røre ved noen. Og i allefall ikke en rabbi, en hellig mann. Men inni Jesu hjerte slår det: ”Rør meg”. Og hun gjør det, og blir helet. Guds rike er som en surdeig. Idet hun rører ved kappen kjenner Jesus kraften som går ut av ham, og han snur seg og spør: Hvem rørte ved kappen min. Og her møtes den gamle og den nye tid og pakt. Den gamle skaper de redde ansiktene. Den gamle får spørsmålet til å bli truende. Hvem rørte ved meg!

Men den nye pakt sier: Din tro har frelst deg, datter. Vær frimodig! Gå bort i fred.

Guds rike er som en surdeig – det tar tid å skjønne det.

Det får hundrevis av konsekvenser for oss, og jeg skal nøye meg med å si noe om et par av dem:

For det første kan vi møte verden med åpne og trygge øyne. Den sikkerheten som Jesus utstråler på vegne av sitt rike, den tryggheten – når den smitter kirken blir kirken til en potent og tiltrekkende bevegelse. Nesten som når barn låner trygghet av foreldrene. Se på de første kristne, hvor uredde og åpne de var. De vant verden, til tross for at de ikke hadde noen andre midler å vinne den med enn tro. De trodde og dyrket Jesus. Han var kongenes konge, og derfor betød det ikke så mye at keiseren var mot dem. Jesus var for dem livets Herre. Derfor kristeliggjorde de heller skikker, enn fra avstand å påstå at de var hedenske. De var modige, trygge og hvilte i sin tro. Derfor gjorde det ikke noe at de rike og mektige holdt seg til andre guder. De ville snart komme etter, tenkte de. Og til slutt kalte selveste keiseren seg selv for kristen selv om det kanskje ikke stakk så dypt.

Hvis du merker med deg selv at du frykter andres religionsutfoldelse, eller tar deg i å engasjere deg mot moskebygging og sånne ting, og forkynnelse som ikke har med kristendom å gjøre, så må du tenke deg om en gang til. Er det en kristen dyd? Nei, kristne har alt å vinne på at alle får utfolde sin religion. Det finnes så mange steder kristne ikke får det. Hvor de blir forfulgt, eller hindret. Vi kan ikke være sånn. Dessuten er det helt feil retning å gå i den nye pakt, evangeliets tid. Surdeigen er ikke dette. Surdeigen er Guds rike. Så la det få komme i kontakt med andre. Humanetikerne kan jobbe for å begrense religionsutfoldelse i det offentlige rom. Ikke kirken. Kirkens kall er å utfolde troen, praktisere den, dyrke den… leve den ut. Og da må vi tåle at andre gjør det. Jesus er ikke redd for det. For Guds rike er som en surdeig.

For det andre kan vi velge riktig kamp, i vårt eget liv. Kampen for å rense ut det onde, synden, er en umulig kamp. I alle fall så sålenge ikke noe nytt fylles på. Heng deg ikke opp i hva du ikke skal ta, eller røre, eller smake. Mer på hva du skal ta, røre og smake. «Smak og kjenn at Herren er god», sier salmen. Rør ved Jesu kappe. Ta til deg av alt han gir. Guds rike er som en surdeig. Da handler det for oss om å komme i kontakt med dette. Jeg synes det er utrolig oppløftende ord fra Jesus. For jeg vet hvor vanskelig det er å endre seg, slutte å snuse for eksempel… jeg har vilje som en glassmanet. Men Jesus mobiliserer ikke de sterke. Han mobiliserer de påvirkelige. Utsett deg for meg littegrann. Rør ved meg, hør meg, se meg… Guds rike er som en surdeig. Det vil gjennomsyre deg.

Det handler ikke om at vi skal blåse i etikk og aldri forsøke å skjerpe oss. Men det handler om hva vi skal sette blikket på. Hva vi skal kjempe for. Vi skal kjempe for nærværet – det å være tilstede i møte med Gud.

Kanskje skal vi lære av kvinnen som rørte ved Jesu kappe, og finne noe å holde fast i selv. Hva vil skje med deg, om du 15 minutter hver dag leste i evangeliet. Eller om du hver morgen, satte deg ned og bare var stille i det du sier til Gud: Her er jeg.

Eller om du lærte deg noen av kirkens måter å meditere på? Guds rike er som en surdeig. Hva vil skje om du aktivt og jevnlig søker kontakt med dette riket. Du blir sikkert ikke Moder Theresa i løpet av to uker, for det er masse i oss som hindrer og dekker oss til. Men Jesus snur i alle fall kampen og blikket til hans etterfølgere. Peter sto der klar med sverdet for å forsvare ham, men han sa: Stikk sverdet i sliren. Det er ikke sånn det fungerer i mitt rike. Mitt rike er som en surdeig, la det komme i kontakt med deg.

Når folk kommer til Vågsbygd kirke, håper jeg de møter mange fine og rare mennesker. Mange forskjellige mennesker. Med ulike meninger og synspunkt. Med ulike inntrykk av Jesus. Men likevel mennesker som søker, som trenger seg på han som kom til jord med himmelriket. Mennesker som ber: La ditt rike komme. Som åpner seg for det, og rører ved det.

Dette er fine tanker synes jeg… Enda finere er det hvis det får konsekvenser. Ny høst, nye vaner er mulig. 20 minutter av din dag over en bibel, i bønn, i stillhet, i en åndelig samtale… Gud vet hva det vil tilføre livet ditt. Gud har i alle fall tro på seg selv. Surdeigen som påstår at han kan gjennomsyre alt.

Fakta om Luthers kallsetikk:
Før reformasjonen var den religiøse betydning av Guds kall begrenset til
klosterlivet og prestetjeneste i kirken. For Luther var en skomakers
arbeid og en mors arbeid i hjemmet like hellig og nødvendig som
prestens. Om ditt kall i livet er utført i tro og med sikte på å tjene
din neste, er det uansett verdifullt for Gud, mente Luther. Dette fikk
store konsekvenser for utviklingen av større likestilling i samfunnet.

For ungdom er det viktig å få informasjon er om hva man bør bli og hvor man utdanner seg til å bli det. Noen må regne med at deres utdannings- og arbeidsvalg må tas flere ganger gjennom livsløpet. Omskolering og jobbskifter synes å bli aktuelt for stadig flere. Det satses derfor på et nasjonalt system for utdannings- og yrkesrådgivning og denne virksomheten skal heretter kalles karriereveiledning.

Veiledning forutsetter en som veileder og en som blir veiledet. Et annet ord som er på full fart inn i det norske språket, er karrierelæring. Dette begrepet fokuserer mest på den som lærer – en elev/student skal selv kunne planlegge sine studier og sin(e) yrkeskarriere(r).

Hver høst i fire år har MF og NLA Høgskolen samarbeidet med rådgivere i kristne videregående skoler og i folkehøyskolene om et årlig seminar der karriereveiledning og karrierelæring står på programmet. I høst avholdes seminaret på NLA Staffeldtsgate i Oslo.

Her, i reformasjonsjubileumsåret 2017, planlegges det å tørke støvet av Luthers kallstanke til bruk i karrierelæringen. Kan Luthers forståelse av menneskelivet som kall gi et løft til kristen skoleungdom som i dag opplever at yrkeslivet anses som et middel for å overleve og som en hjelp til å realisere seg selv?

I dag anses det å ha et kall som noe gammeldags og utdatert. I beste fall knyttes kallstanken til noen spesielle yrker som prest, misjonær, lege og sykepleier. Men profesjonsforskning har vist at studie- og yrkesvalg i Norge  er oftere bestemt av en kallstanke enn det vi kanskje tror. For unge nordmenns utdannings- og yrkesvalg dreier seg om en indre motivasjon, interesse for arbeidsoppgaver og om å besvare en ytre motivasjonsfaktor der samfunnets behov for ens yteevne blir avgjørende.

Luthers kallstanke har blitt kritisert fordi den ofte har virket konserverende på hierarkiske maktstrukturer i familie, samfunn og kirkeliv. Men det forhindrer ikke at den kan fornyes. Hvor viktig kan det ikke være for en kristen ungdom å høre at en indre lyst og et ytre samfunnsbehov dypest sett er et kall fra Gud og fra medmennesker. Med et kristent livssyn er det lov å utdanne seg til å bygge verdier som skaper velferd og vekst, likhet og rettferdighet, medbestemmelse og innflytelse, rettssikkerhet og effektivitet – og dempe behovet for egen fortjeneste og lykke. Martin Luther mente menneskelivet hadde arenaer som Gud hadde gitt alle mennesker og i lydighet skulle de svare på Guds kall ved å tjene sin neste i kjærlighet. For Luther var mennesket Guds medarbeider.

Stadig færre synes å se på sitt yrke som svaret på Guds kall. Lønnsarbeid kan lett bli et middel til å overleve. For en kristen ungdom bør viktige valg i livet gis et større perspektiv. Derfor er karrierelæring i kristne skoler viktig – og i de kirkelige ungdomsmiljøene. Reformasjons-jubileet bør derfor (også) brukes til å tørke støvet av Martin Luthers kallstanke og –etikk.

Når du leser Jesus-fortellingene i Bibelen kan det ofte virke som Jesus velger ut sine disipler, ved å rusle bort til dem og si «følg meg», før alle som hører de magiske ordene slipper garn, hammer, spiker, spill-konsoll, iPhone og annet de har i hendene og følger etter, som om Jesus var en slags Jedi Master fra Star Wars, som bare sveiper hånda si over pannen på den han snakker til: Du er utvalgt – nå skal du følge. Mesteren trenger eselet ditt.

Men kallelses-fortellingene går også den andre veien. I Johannes-evangeliet utspinner det seg en ganske annen historie om hvordan Andreas, Peters bror, og en til blir disipler av Jesus.

Scenen som utspiller seg er smått absurd. Døperen Johannes, kledd i kamelhårskappe, knaskende på sprøstekte gresshopper, utstasjonert ved Jordans bredder, for å forkynne til omvendelse, står og prater med to av disiplene sine. Kanskje har han tatt en honningpause, innimellom dommedagsforkynnelsen sin, da han får øye på søskenbarnet sitt, Jesus, som kommer gående. Det er mye Johannes kunne sagt der og da, som normal respons på at søskenbarnet kommer på besøk, men i stedet utbryter han: «Se, Guds lam!»

De to Johannes-disiplene ditcher Johannes umiddelbart (Johannes la vel litt opp til det) og begynner å rusle etter Jesus, på behørig avstand. Det minner om stalking. Jesus synes i alle fall det er såpass merkelig oppførsel, at han stopper opp og spør dem hva de leter etter. De svarer (i kor?) i god «goddagmannøkseskaft»-stil: «Rabbi, hvor bor du?» Så svarer Jesus like rart: I steden for å oppgi adressen sin, som jeg ville ha gjort, sier han bare «Kom og se!». Så blir de to med og henger med Jesus resten av dagen.

Videre i teksten følger det at én av disse to Johannes-disiplene, Andreas, var broren til Peter, som begge endte opp som medlemmer av «De tolv Jesu apostler». I den ortodokse tradisjonen kalles Andreas for Protocletos, «den først kallede».

Å være kalt, utvalgt, kan altså også være å bare bli nysgjerrig på Jesus, å snike seg etter på behørig avstand. Og når Jesus stopper, sier han aldri «Les dette først. Sett deg inn i de evige sannheter om meg, om min natur, at jeg er en del av noe som heter Treeningheten, at jeg er født av en jomfru og har dødd for dine synder og lever i dag. Når du har forstått og tilsluttet deg alt dette, er du klar til å følge meg». Nei, han sier et enkelt «Kom og se!». Så får vi se da.

En tenåringsjente drar på en kristen festival for første gang. Det er mye nytt, og veldig mange folk. Litt for mange, tenker jenta, og håper at vennene hennes ikke kommer til å løpe rundt som verdensvante tenåringsjenter gjør. Sånne jenter som har vært på festival før. Men det gjør de. Det føles litt utenfor komfortsonen, men hun blir med gjengen sin for å speide etter kjekke gutter. Så lenge de holder seg i gjengen, så skal det gå greit. Plutselig møter de på en guttegjeng, hvor hun ene venninna kjenner han ene gutten. De blir stående og prate litt, finne felles bekjente, og gjør seg interessante for hverandre. En av guttene drar den udødelige linja om at «kristen-Norge er jammen stort, ass». Alle ler. Så jenta ler med. Selv om hun ikke har tatt en eneste referanse de siste ti minuttene. Ikke sagt noe heller, for så vidt. Og det gjør hun ikke heller de neste to timene. Ikke fordi hun har mistet taleevnen, eller fordi hun ikke liker å snakke. Men det var ingen som spurte henne om noe. Hun fikk knapt et glimt fra noen. Til slutt bryter hun sin egen stillhet for å meddele at hun går og legger seg. Hun er trøtt etter en lang dag. Det er ren løgn, selvfølgelig, men det er bedre å drømme seg bort på instagram i teltet, enn å bli påminnet om hvor ubetydelig hun er i virkeligheten.

Neste morgen er det morgenmøte. Et sånt ungdommelig kristenmøte hvor mange synger lovsanger, og hvor taleren sier noe fint om Jesus og Gud. Og kanskje Den hellige ånd. Dette morgenmøtet er intet unntak, og ungdomspresten med capsen bak fram har gjort hjemmeleksa si og slenger ut fraser om sosiale medier, selfier, og alt det som voksne tror at ungdommer synes er kult. Poenget til ungdomspresten er ikke å bejuble fasaden som de sosiale mediene skaper, men å stille Guds rike og Gud selv i kontrast til alt dette jaget som fasadene fører med seg. Talens refreng er dette: Gud ser deg. Gud synes du er viktig. Og Gud elsker deg. Jenta hører ordene klart og tydelig, ungdomspresten har sylskarp diksjon, og teknikerne gjør en strålende jobb med anlegget. Jenta hører ordene, og anerkjenner deres intellektuelle verdi. Men hun har ingen erfaringer å hekte disse ordene på. Jenta opplever ikke ordene som livgivende, forløsende, eller forsonende. Ordene er ment å nå hjertet, men de stopper i hodet.

Gud er ikke avhengig av erfaringer fra denne verden, eller oss mennesker. Han er større. Likevel kan han bruke oss og våre erfaringer. I ethvert møte med et annet menneske er det umulig å få full innsikt i den andres historie, erfaringer eller følelser. Dessverre, kan man kanskje si, for jeg tror vi hadde vært mer medmenneskelige om vi bedre forsto hverandre.

Leir- og festivalsesongen er like rundt hjørnet, og denne teksten skildrer en virkelighet som alltid er nær oss, men som blir enda mer tydelig på leirer og festivaler. For all del, ikke glem å ha det gøy, for leir og festival er gøy, men det trenger ikke være på bekostning av svaret på spørsmålet om hvem som er vår neste.

God leir- og festivalsommer!

Det beste fra Islam

Alternativ 2: ikke se klippet, men vit at klippet viser en ærlig dialog om religion. Les videre.

«Hvorfor tror du ikke på Allah?» – Sana spør Yousef, gutten hun er forelska i. Samtalen som følger inneholder både nysgjerrighet, ærlighet og sårbarhet, og det er i ordets rette forstand en samtale. Det er to ulike livsanskuelser som møtes, og de er gjensidig utelukkende – én av dem tror at Allah finnes, den andre tror ikke. Én av dem har feil. Likevel forløper samtalen på en nysgjerrig og ærlig måte, og begge får mulighet til å forklare sitt synspunkt, og begge utfordrer hverandres synspunkt.

Slik forsto jeg samtalen. Dette er min tolkning. Og min tolkning vil alltid være noe ulik din tolkning. Og vissheten om at våre erfaringer har ført oss fram til i hvert fall delvis ulike tolkninger, burde gjøre oss ydmyke i møte med den andres erfaringer og tolkninger. Som regel er det en grunn til at vi (foreløpig) har havnet på ulike konklusjoner. Det trenger ikke være en god grunn. Men det kan være en god grunn. Det finner vi ikke ut av før vi spør den andre.

Det er utfordrende å stille et godt hvorfor-spørsmål. Hvorfor-spørsmål kan lett oppfattes som en anklage. Men det kan også oppfattes som et uttrykk for oppriktig nysgjerrighet. Som regel noe imellom. Hvordan et hvorfor-spørsmål stilles gir i hvert fall svært ulike innganger til en samtale.

«Hvorfor leser du Bibelen så bokstavlig? Hvorfor ser du forbi disse bibelversene? Hvorfor skal man vente med sex til ekteskapet? Hvorfor kan ikke kristne drikke seg fulle? Hvorfor snakker vi som kristne ikke mer om penger og makt når Jesus tar opp temaet så ofte?»

Norsk og global kristelighet har et stort mangfold. Vi er enige om mye, og vi er uenige om mye. Uten å definere hva som skal være sentralt, og hva som skal være perifert, så tror jeg vi alle har godt av å komme hverandre i møte, med et oppriktig ønske om å forstå hverandre. For min erfaring er at kristne har et oppriktig ønske om å tjene Gud, selv om vi foreløpig har kommet fram til ulike konklusjoner. Samtidig er det viktig å huske at det er forskjell på å forstå, og å godta.

Søren Kierkegaard innleder Hjelpekunst med denne strofen:

Hvis det i sannhet skal lykkes
å føre et menneske hen til et bestemt sted,
må man først og fremst passe på å finne ham der
hvor han er,
og begynne der.

Utfordringa om å stå for sine erfaringer samtidig som man lytter til den andre går ut til alle leirer og miljøer. Men vit at det er eksistensielt farlig å nærme seg den andre på ærlig vis, for man risikerer mye: sårbarheten, og muligheten for å bli preget selv. Man risikerer faktisk å endre mening.