Tore Witsø Rafoss skrev i 2017 en rapport kalt «Nordmenns bibelbruk» for KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning. Rapporten tar utgangspunkt i kvanitative undersøkelser utført iløpet av de siste 45 årene. En del av funnene er kanskje ikke overraskende, men som ungdomsarbeidere er det nyttig å vite hvordan landet ligger. Og selv om undersøkelsene sier lite om ungdoms bibelbruk i dag, så sier den en del om tendenser i samfunnet. Her er link til hele rapporten for dem som er kritisk til min rapport fra rapporten (alltid vær kritisk). Og som ved alle statistikker er det viktig å tenke på antall respondenter og spørsmålsformulering, at statistikker har feilmarginer og forsøker å tegne store linjer, og at funnene tar utgangspunkt i gjennomsnitt, noe rapporten selv påpeker: http://www.kifo.no/wp-content/uploads/2017/05/KIFO-Rapport-2017_1_Nordmenns-bibelbruk-m-omslag.pdf

Det er kanskje ingen bombe at rapporten mener sekularisering, pluralisering og individualisering er viktige stikkord for endringstendensene i samfunnet, men det er et viktig bakteppe som for funnene at Norge har et mer mangfoldig samfunn i dag.

To av tre kvinner tror på Gud eller en høyere makt, mens én av to menn tror på noe tilsvarende (s. 14). I og med at den vanligste grunnen til å lese i Bibelen er at man tror på Gud (s. 21), så skulle man kanskje trodd at vesentlig flere kvinner leser i Bibelen enn menn. Dette støttes ikke av funnene, som viser at menn og kvinner leser omtrent like mye, i motsetning til tidligere da kvinner leste vesentlig mer (s. 17f). Det slås ikke fast hvorfor det er slik, men dette kan tyde på at bibellesning er viktigere for menns trosliv. Rapporten viser også til at det blant unge under 25 er dobbelt så mange menn som kvinner som leser ukentlig i Bibelen (s. 30). Undersøkelsene sier ikke noe om hvorfor det er slik, men dette er uansett et interessant funn, og verdt å ha i bakhodet i møte med unge menneskers tro.

I 1991 sa halvparten at «Bibelen er Guds faktisk ord» eller at «Bibelen er inspirert av Gud», mens omtrent én tredjedel sa det samme i 2012, noe som er en ganske markant nedgang (s. 51). Disse to svaralternativene rommer jo i praksis relativt ulike bibelsyn, men for å likevel lage en sekkebetegnelse kan man kanskje si at én tredjedel av nordmenn tror Bibelen er inspirert av Gud i en eller annen grad. Samtidig er det kun 4,1% som mener «Bibelen er Guds faktiske ord, og den bør tas bokstavelig ord for ord» (s. 40).

Det er interessant å se dette funnet om bibelsyn i sammenheng med tall som sier noe om folks personlige tro: 13,9% regner seg som bekjennende kristen; 29,8% som ikke-bekjennende kristen; 16,1% som å ha en tro uten å være kristen; 34,1% har ingen religiøs tro; og 6,2% vet ikke (s. 38). Det er altså over dobbelt så mange som tror at Bibelen i noen grad er inspirert av Gud enn som ser på seg selv som en bekjennende kristen. Rapporten er basert på kvantitative undersøkelser, så vi får ikke svaret på hvorfor det er slik, men jeg tror funnene tyder på at terskelen for å betrakte seg selv som en bekjennede kristen er ganske høy.

Selv om det er relativt få (13,9%) som betraktet seg som bekjennede kristne, viser jo undersøkelsen også at det er mye åpenhet og undring blant folk når det gjelder tro. Et interessant oppfølgingsspørsmål blir da hvordan man velger å presentere tro og bibel i for eksempel konfirmasjonsundervisning, trosopplæring, ungdomsarbeid, og ikke minst media. Det er ikke tvil om at ulike meninger om hvilken strategi som skal benyttes for at evaneliet skal nå ut; noen etterlyser mer tydelighet, mens andre kanskje etterlyser mer undring.

Gjennom ledelsesfag på MF ble jeg presentert for statistikker som viste at klare skillelinjer og oppstilte argumenter vil statistisk polarisere; diskusjon og debatt som format fører statistisk til at den forforståelsen du hadde på forhånd forsterkes (Kaufmann og Kaufmann, Psykologi i organisasjon og ledelse). Effektivt for å sikre holdningene til dem som er innenfor folden, kanskje ikke for å nå ut med evangeliet til nye mennesker.

Derfor vil jeg slå et slag for undring, og ikke minst samtalen. Der vi prøver å forstå hverandre, og våre historier møtes. Når jeg møter nye mennesker som finner ut at jeg er teologistudent må jeg til stadighet høre historien til mennesker som har tatt avstand fra all tro på grunn av gudsbilder og bibelsyn som jeg ikke deler i det hele tatt. Jeg er glad for at jeg får høre og respondere på slike historier, men det er for dumt at mennesker har tatt avstand fra tro på et dårlig og smalt grunnlag. Så jeg ønsker å slå et slag for undring, uten å nødvendigvis gå på bekostning av å være tydelig, og en nøkkelutfordring er hvordan vi er tydelige. Men hvis Gud passer i boksen din, så har du misforstått hva det vil si at Gud er større.

Andre interessante/morsomme funn:

Folk som føler «meget sterk tilhørighet» til sitt tros- eller livssynssamfunn leser betydelig mer i Bibelen enn alle andre grupper (s. 45).

Folk bosatt i Agder og Rogaland leser klart mest i Bibelen, og den grove tendensen er at jo lengre vekk fra bibelbeltet man kommer, jo mindre leser man i Bibelen (s. 32).

Rapporten finner liten eller ingen sammenheng mellom inntekt og bibellesning (s. 30f). En bokstavelig lesning av Ordspråkene skulle gitt ganske godt grunnlag for at den ivrige bibelleser skulle hatt en høyere inntekt, men i og med at rapporten avviser en slik sammenheng får vi heller støtte oss på Jesu mer mangfoldige omtale av penger i stedet for herlighetsteologi.

Jo høyere utdanning, jo mer leser man i Bibelen (s. 33). At høyere grad av utdanning fører til høyere grad av bibellesning vil nok av en del oppfattes som overraskende. En mulig forklaring på dette funnet er at høyere grad av utdanning ser ut til å føre til et mer avklart forhold til egen tro (tabell 6.4, s. 35).

Boktittel: Utvalgt
Forfatter: Helga Samset
Forlag: Verbum forlag, 94 sider
Fotograf og illustratør: Ellen Lande Gossner

Utvalgt er en bok for ungdom over 15 år, skrevet av forteller Helga Samset, illustrert av Ellen Lande Gossner. Boken består av fortellingene til ulike bibelske personligheter fra både Det gamle og Det nye testamentet. Den er inndelt i 18 relativt korte kapitler etter karakterenes navn.

I Det gamle testamentet møter vi blant annet Adam og Abraham, men også mindre sentrale skikkelser som Lots datter og Mirjam får plass. Det nye testamentets fortelling formidles gjennom personene Johannes Døperen, Maria (Jesu mor) og Peter, og de får tre kapitler hver. Gjennom disse personenes fortelling får vi oppleve deres møte med evangeliets kjente og overordene historie på en ny måte; opplevelsen av Marias graviditet, Peters ulike møter med Jesus, Johannes på sin fars Sakarjas fang, og så videre.

Helga Samset har her klart å gå inn i de ulike historiene i Bibelen og gitt de en ny og frisk vinkling gjennom en fritt fortalt øyenvitnefortelling fra karakterene i fortellingen. Det idylliske bildet mange av bibelfortellingene har knyttet til seg rives ned i tidvis brutale karakteristikker, og livsnære følelser og opplevelser. Særlig fortellingen om Lots datter har brent seg fast hos undertegnede. Det brutale i fortellingen understrekes når Lots datter beskriver følelsen av å høre sin far foreslå at hun og søsteren skal overgis til de fremmede mennene som nærmest bryter seg inn.

”La meg sende dem ut til dere, så kan dere gjøre med dem som dere lyster.”

Denne lesningen gir en ny vinkling til det idylliske preget mange av Bibelens fortellinger har. Utvalg klarer særlig godt å formidle hvordan Bibelen ikke bare inneholder glanshistorier, men realistiske fortellinger om en virkelighet som både kan være vakker og grusom.

De ulike fortellingene klarer også godt å formidle bokens hovedbudskap:

Hvordan livet blir vet ingen. Bare dette er sikkert: Det finnes ikke et menneske som ikke er utvalgt.

Utvalgt bæres av en god fortellerstemme som på en enkel måte klarer å gi liv til ulike karakterer i Bibelen. Det essensielle i bibelfortellingene formidles sammen med det virkelighetsnære, og ivaretar både det vakre i dem, og det vanskelige i dem. Illustratør Ellen Lande Gossner har også gitt boken et særdeles vakkert utseende, med gode bilder til tekstene. De understreker det menneskelige som jeg opplever at tekstene forsøker å formidle. Særlig godt liker jeg bildet knyttet til fortellingen om Abraham, hvor bakhodet til en gammel mann og et nyfødt barn står side om side. Begge tynne i håret.

Bokas styrke ligger i dets ærlige, røffe tekster som ikke pynter på det. Dette tror jeg fungerer godt i møte med ungdom. I tillegg åpner bokas illustrasjoner noen av tekstene på en veldig fin måte, og gir den et lettlest og innbydende uttrykk – noe som er viktig for at den faktisk blir lest.

Å bruke boka som grunnlag for å snakke om ulike bibelske personer med ungdom tror jeg kan fungere godt, og forfatteren har etter min mening klart å åpne noe nytt i tekstene samtidig som hun ikke lukker dem for andre tolkninger. Kanskje nettopp det å lese fortellingen om Abraham i Utvalgt og i Bibelen etter hverandre kan forløse noen spennende perspektiver i samtaler med ungdom?

Bibelsselskapet har nå kommet med Det nye testamente i friluftsutgave! Hva betyr egentlig det? Det nye testamentet er det samme som det alltid har vært, men innpakningen er ikke lengre helt tradisjonell. Innpakningen hevder å være vanntett: «Waterproof Bible» – fokuset på egenskaper minner mer om reklame for en Bergansjakke, enn noe med Bibelen å gjøre. Men det fenger en friluftsentusiast! Tenk å lese historiene om Jesus og apostlene midt på vidda i regn og vind! Eller sitte under et dryppende vått tre, med Det nye testamentet oppslått – uten at det er fjorlette sider som krøller seg i ugjenkjennelige fasonger. Et vanntett frilufts Nye testamentet må være midt i blinken for den aktive bibelleser, i dobbelt betydning.

Men holder den vann? Er «Waterproof Bible» egentlig «waterproof»? I akademisk ånd måtte det her vitenskapelige tester til. Ingenting kan tas for gitt: Det må bevises at den er vanntett! Første test – vanndråper. Andre test – under springen. Tredje test – i en bolle med vann. Vil den bestå?

Vanndråpene preller av som ingenting, de merkes nærmest ikke. Når jeg fører den frem og tilbake under springen blir den våt, men ser ikke ut til å ta skade av behandlingen. Tilslutt lar jeg den ligge i en bolle med vann over litt tid. Jeg er møysommelig med å sørge for at den er gjennombløt. Den blir gjennomvåt, men blir ikke ødelagt – og selv om sidene klebrer litt, så ser den ut til å bli god som ny når den får tørket!

Tilfredstilt, etter omfattende tester, kan Det nye testamentet i friluftsutgave anbefales! Den ser ut til å holde vann!

Spøk til side, et værbestandig Nye testamentet er absolutt en bra ting. Det åpner for bibellesning på nye steder, som kan gi nye perspektiver og nye leseropplevelser. Det har sine fordeler for alle som ønsker å ta med seg Guds Ord ut i Guds natur. Jeg er glad Bibelsselskapet har gitt ut en friluftsutgave av Det nye testamentet, og ser frem til å teste den videre på vidda i sommerferien.

Forhåpentligvis blir det regn!

Boktittel: ABC Bibelguide,
Forfatter: Mike Beaumont
Forlag: Bibelselskapet.

Mike Beaumont er pastor og underviser om Bibelen ved The King´s Centre i Oxford. Han har bidratt til NIV Thematic Study Bible, og har skrevet flere bøker om Bibelen og kristen tro for et allment publikum. ABC Bibelguide er nå oversatt til norsk ved Torbjørn Vike, og gitt ut av Bibelselskapet.

Boken gjør oss kjent med personer fra Bibelen, fokuserer på hovedtanker i den kristne troen og sentrale hendeler i bibelhistorien. Underveis prøver han hele tiden å gi nøkler til å forstå Bibelens mange ukjente sider, både med historiske og faglige innputt, men også med den hensikt å forklare hvordan den kristne troa kan henge sammen med disse gamle tekstene. Således er det ikke en ren fagbok, men en lærende og trosstyrkende bok. Dette ser jeg utelukkende som en styrke – fordi forfatteren på en god måte klarer å balansere mellom matnyttig faglighet og trosstyrkende perspektiver underveis

Hvert tema eller person dekkes av to sider, så når man blar om kommer to nye sider med et nytt tema. Dette gjør at boken er oversiktlig og lettlest. På disse dobbeltsidene er det flittig bruk av illustrasjoner, tabeller, bilder og kart som hjelper leseren til å visualisere. Ytterst på hver sidekant er det én tabell som viser hvor vi er i historien med årstall, og én tabell som viser hvilken bibelsk bok vi befinner oss i. Alle tekster i boken er delt opp i avsnitt med tydelige og fengende overskrifter som innbyr leseren. Designet minner om en oppslagsbok, med ”inforammer”, illustrasjoner og korte tekstavsnitt plassert om hverandre.

Alt i alt tror jeg denne boken med stor fordel kan benyttes i et ungdomsarbeid, og kan med fordel være en ”lærebok” for alle unge som går lederkurs eller liknende i en menighet. Den kan også brukes som utgangspunkt for en bibelgruppe – hvor den kan gi bakgrunnstoff og noen hovedtanker for det som skal leses og samtales om. ABC Bibelguide gir en grunnleggende innføring i Bibelens historie og hovedpersoner på en interessant og informativ måte som både er lærerik og matnyttig. Anbefales!

I Innledning

Det norske språksamfunnet er lite, men ikke desto mindre har vi i løpet av de siste 25 år fått flere ulike bibeloversettelser å velge blant. I det følgende skal jeg kort presentere de viktigste bibeloversettelsene på norsk. Om vi spør etter oversettelser som i dag er i regelmessig bruk i kristne kirker og forsamlinger, er det først og fremst fire vi må fremheve:

• Det Norske Bibelselskaps oversettelse fra 1978 (med en mindre revisjon i 1985). Heretter forkortet BS1978.
En omfattende revisjon av denne oversettelsen er nå straks fullført. Revisjonen av NT forelå allerede i 2005, hele Bibelen med GT og NT er planlagt utgitt høsten 2011. Heretter BS2005/2011.

• Norsk Bibels oversettelse fra 1988 (med en mindre revisjon i 2007), av enkelte kalt ”lysestakebibelen” (pga. symbolet brukt på forsiden). Heretter forkortet NB88.

• Bibelforlagets oversettelse fra 1997 (mindre revisjon i 2007), populært kalt ”Den norske King James-utgaven.” Heretter BF97.

II Tre hovedskillelinjer

Forskjellene mellom ulike oversettelser går særlig på hvilke hovedprinsipper en legger til grunn i oversettelsesarbeidet. Før jeg sier litt om bakgrunnen for og kjennetegn ved den enkelte utgave, må jeg derfor nevne tre spørsmål hvor skillelinjene først og fremst går mellom utgavene:

• Hvilket tekstgrunnlag til den nytestamentlige greske teksten skal en legge til grunn?
I den store mengden av håndskrifter til NT på gresk vil noen oversettelser legge hovedvekten på de manuskriptene som den moderne tekstvitenskapen vurderer som de eldste og beste, mens andre vil holde seg til den teksttradisjonen som var basis for bibeloversettelser på reformasjonstiden og i ortodoksien, men som tekstvitenskapen etter opplysningstiden mener representerer en sekundær (dvs. mer bearbeidet og mindre opprinnelig) tekst.

• Hva slags oversettelsesprinsipp baserer man oversettelsen fra grunnteksten til norsk på?
En skjelner gjerne mellom to ulike oversettelsesprinsipper: det konkordante og det idiomatiske. En konkordant oversettelse legger seg så tett på originalspråket som mulig og forsøker å oversette ”ord for ord” i samme grad som det er forenlig med en rimelig forståelig norsk. Likevel blir språkformen på norsk gjerne litt ”fremmed” og unaturlig. En idiomatisk oversettelse er derimot opptatt av å overføre meningsinnholdet i originalteksten på en måte som gir en god, naturlig og lett forståelig norsk uttrykksmåte. Idiomatiske gjengivelser står fjernere fra grunntekstens uttrykksmåte enn konkordante gjengivelser.

• Bør en i nye bibeloversettelser legge mest vekt på å videreføre det tradisjonelle bibelspråket, eller er det viktigere at oversettelsen har en moderne og tidsriktig språkform? Bør ”bibelspråk” ha en ”høyere” stil enn hverdagsspråket?
Denne tredje og siste skillelinjen er av mer ”språkpolitisk” art knyttet til hva bibelspråk bør være, og vil påvirke språklige og stilistiske valg i bibelutgaven.

III Det Norske Bibelselskaps oversettelse fra 1978 (BS1978) og revisjonen fra 2005/2011 (BS2005/2011)

BS05/85

Da Det Norske Bibelselskap kom ut med en helt ny oversettelse i 1978 som avløste den gamle 1930-oversettelsen, var det sluttføringen av en omfattende prosess som hadde pågått i tre tiår. Oversettelsen avvek nokså grunnleggende fra forgjengeren særlig på to punkter, nemlig valg av tekstgrunnlag og hvilket oversettelsesprinsipp man la til grunn. Mens 1930-oversettelsen bare hadde tatt svært forsiktig hensyn til tekstforskningens resultater, val gte man nå i langt større grad å legge den moderne tekstkritikkens vurdering av de eldste og beste tekstene til grunn (jf. a over). 1930-oversettelsens konkordante tilnærming ble dessuten avløst i BS1978 av en utpreget idiomatisk oversettelsesmetode; en la stor vekt på å lage en oversettelse på et moderne norsk språk som kommuniserte godt med sine brukere. Det Norske Bibelselskap er den store og tradisjonsrike aktøren i det norske bibelmarkedet, og står i dag fortsatt for minst 2/3 av det totale bibelsalget i Norge. Bibelselskapet sitter uten sammenligning på de største faglige og økonomiske ressursene og involverer den fremste ekspertisen i språk og eksegese i sitt oversettelsesarbeid. BS1978 har vært Den norske kirkes offisielle bibelutgave siden utgivelsen. På slutten av 1990-tallet begynte Bibelselskapet arbeidet med en omfattende revisjon av 1978-oversettelsen. Revisjonen har delvis vært motivert av behovet for å endre bibelteksten i lys av den generelle språk- og samfunnsutvikling, og delvis av ønsket om å imøtekomme noe av den kritikk som har vært rettet mot BS1978. Kritikken har særlig gått på at oversettelsen førte det idiomatiske prinsippet for langt, slik at den ble for ordrik og unøyaktig som oversettelse av grunnteksten, og at den har vært for pedagogisk og overdrevent forklarende, ofte på bekostning av grunntekstens bilderikdom. I BS2005/2011 har en gått et tydelig skritt tilbake i retning av det konkordante, selv om oversettelsen fortsatt må sies å være idiomatisk i sin grunnprofil. Frie og ordrike oversettelser i BS1978 har blitt erstattet med mer pregnante og konsise. En har også lagt større vekt på å få frem bibeltekstens poetiske kvaliteter og gjenvinne metaforene. Ellers har man tilstrebet å oppdatere bibelspråket slik at det blir forståelig for brede brukergrupper i dag. Tekstgrunnlaget til NT er i all hovedsak det samme som i BS1978, men til GT har en i noen grad tatt større hensyn til lesemåter dokumentert i manuskriptene fra Qumran. Selv om Bibelselskapet har kalt dette en revisjon, avviker oversettelsen såpass mye fra BS1978 at en kan spørre om det ikke er mer treffende å kalle det en ny oversettelse. Også ressursene som er lagt ned i arbeidet, kunne forsvare betegnelsen ”ny-oversettelse”. I 2005 forelå den reviderte NT-oversettelsen. Oversettelsen av GT ble påbegynt i 2004, og utgivelsen av hele Bibelen er annonsert å finne sted høsten 2011.

Norsk Bibel 1988 (NB88)

NB88

BS1978 vakte reaksjoner ikke minst i det konservative kristen-Norge. Norsk Bibel 1988 ble til som et svar på den nye oversettelsen fra Bibelselskapet. Litt forenklet kan vi si at NB88 er en lett modernisering av den gamle oversettelsen fra Bibelselskapet fra 1930. Arbeidet ble utført av teologene Arthur Berg, Carl Fredrik Wisløff fra det konservative og lavkirkelige kristen-Norge og Toralf Gilbrandt fra pinsebevegelsen. Når det gjelder tekstgrunnlaget, ligger NB88 i det store og hele på samme linje som Bibelselskapets 1930-oversettelse. Det vil si at en i hovedsak legger til grunn den teksttradisjon som man brukte på reformasjonstiden (textus receptus), men har i noen få tekster tatt hensyn til den moderne tekstforsknings innsikter. NB88 er videre en tydelig konkordant oversettelse (som 1930-oversettelsen). Utgiverne av NB88 sverger dessuten til erklærte språkkonservative idealer. Bibelspråk skal være annerledes enn dagligspråket og enhver ny oversettelse må sikre kontinuiteten med forrige generasjons bibeloversettelse og dens etablerte religiøse språkbruk, hevder de. Særlig på dette punktet var de sterkt kritiske til profilen i BS78. Sammen med det konkordante prinsippet gir dette NB88 språklig sett et gjennomgående gammelmodig (arkaiserende) preg. Dette gjelder også etter den siste revisjonen i 2007, selv om den fjernet de mest alderdommelige uttrykkene. NB88 har vært populær i de lavkirkelige organisasjonene og i mange frie menigheter, men har i de sist årene tapt posisjon i forhold til BF97.

Bibelforlaget 1997

BF97Denne siste oversettelsen av hele Bibelen til norsk er mindre inspirert av norsk bibeltradisjon enn av engelskspråklig. Fire personer står bak utgivelsen: Norvald Yri, Leif Jacobsen, Ingulf Diesen og Sigurd Grindheim. I den første tiden bar BF97 undertittelen ”Den norske King James-oversettelsen”, etter den berømte og litterært elegante engelske bibeloversettelsen fra 1611, som enkelte fundamentalistiske kristne på anglo-amerikansk mark holder for å være den fremste og mest inspirerte bibeloversettelsen. BF97 er tydelig inspirert først og fremst av den nye King James-oversettelsen som kom ut i USA i 1982 (New King James Version), en modernisering av den ærverdige, men svært gammelmodige King James Version. Som de engelske King-James-biblene, legger BF97 textus receptus helt konsekvent til grunn (Textus receptus er blitt et faguttrykk for den teksten som Erasmus av Rotterdam utformet da han på begynnelsen av 1500-tallet utga den første trykte teksten til Det nye testamentet; denne teksten ble senere lagt til grunn for praktisk talt alle vestlige bibeloversettelser frem til slutten av 1800-tallet). Som King-James-utgavene legger den også et konkordant prinsipp til grunn (det er i hvert fall utgivernes påstand). BF97 er i løpet av kort tid blitt en populær oversettelse i teologisk konservative og karismatiske miljøer i kirke-Norge. Her konkurrerer BF97 nok først og fremst med NB88, og BF97 ser nå mer og mer ut til å bli den dominerende oversettelsen i slike miljøer. En grunn er nok at Bibelforlaget har drevet en aktiv markedsføring hvor bl.a. utgivernes bibeltroskap har vært sterkt fremhevet. En annen grunn er nok at oversettelsen ikke har NB88’s språkkonservative preg, men tvert i mot tilstreber en mer moderne språkføring. Fra et faglig synspunkt er det likevel slående hvor svak og mangelfull BF97 er som oversettelse. Utgiverne hevder at et konkordant prinsipp er lagt til grunn, men oversettelsen varierer egentlig mellom det konkordante og det idiomatiske på en måte som gjør at det er vanskelig å finne noe gjennomført prinsipp. Oversettelsen inneholder videre en mengde feil i oversettelsen fra grunnspråkene til norsk. Selv om BF97 gjennomgående velger en enklere og mindre arkaisk språkform enn NB88, finner en samtidig mange eksempler på språkfeil og helt uakseptable konstruksjoner på norsk. Oversettelsen bærer dessuten preg av en eklatant mangel på stilsans. For min del betviler jeg at BF97 har den kvaliteten som må kunne kreves av en bruksbibel.

IV Vite mer?

Det er flere oversettelser på norsk av hele Bibelen eller deler av den enn de jeg har presentert her, men de som er nevnt er helt klart de mest brukte. I en artikkel i Budskap 2009. Årsskrift for Fjellhaug Misjonshøgskole(s. 32-50) har Sverre Bøe tatt for seg alle 13 (!) oversettelser av NT til bokmål som har kommet siden 2. Verdenskrig. Her finnes også eksempler på ulike oversettelser av enkeltsteder. Selv har jeg foretatt en nokså inngående analyse av BF97 som vil bli publisert i høstnummeret av fagtidsskriftet Tidsskrift for Teologi og Kirke. Sammen arbeider Sverre Bøe og jeg med en bok hvor vi vil presentere og vurdere inngående nyere norske bibeloversettelser. Boken kommer på Tapir forlag neste år, samtidig som Bibelselskapet lanserer sin reviderte bibeloversettelse (BS2011).

Er Det nye testamentet kun en tilfeldig samling skrifter?

I kjølvannet av superbestselgeren Da Vinci koden, hører lærere ofte at det egentlig var 80 evangelier som ble vurdert. Det var på kirkemøtet i Nikea i år 325 at man valgte skriftene som passet kirken best. Man utelot de som ”omtalte Kristi menneskelige trekk, og forherliget de evangeliene der han ble beskrevet som guddommelig. De tidligere evangeliene ble forbudt, samlet inn og brent”.

Hadde det vært en litt annen sammensetning av deltakere på kirkemøtet, ville Det nye testamentet (NT) – og verdenshistorien – vært helt annerledes. Da hadde vi visst sannheten om Jesus og hatt en tolerant og livsbejaende kirke.

Fraværet av historiske kilder som støtter Brown, legger ingen demper på påstandene.

I sin enkleste form kan Browns syn summeres i to poenger: Fordi Jesus ikke kan være Guds Sønn, kan følgelig heller ikke de eldste skriftene beskrive ham som dette. Og fordi det må ha vært et maktovergrep å velge kun de fire vi har i Det nye testamentet, må dette følgelig ha skjedd under «maktkirken» som startet med Konstantin på 300-tallet. Siden ingen av disse ”følgelighetene” stemmer, rakner regnestykket.

Selv om forskere stadig vurderer hva som kan være kildene bak evangeliene i NT, er alle enige om Paulus sine brev fra 50-tallet er de eldste kildene vi har bevart. Og det er like bred enighet om at Konstantin ikke bestemte Bibelen. Det finnes heller ikke kilder til at alternative skrifter systematisk ble samlet inn og brent. Det som skjedde var i stedet at man laget lister over hvilke skrifter som kunne brukes på gudstjenestene. De som ikke ble brukt var det lite interesse for å kopiere og dermed bevare.

Avgrensningen av NT skjedde lenge før Konstantin. Prinsippet var enkelt: Skrifter fra det første århundre, som man mente var skrevet av apostler eller deres medarbeidere, ble regnet som troverdige. Andre skrifter eller brev kom ikke med. Selv om de skulle støtte de nytestamentlige i innhold, slik vi ser i fromme kristne viderediktninger på 100-tallet.

Blant skriftene som tilhører de såkalte Nag Hammadi-tekstene, funnet i Egypt i 1945, er det tre som kan kalles evangelier. Selv om samlingen er kopier fra midten av 300-tallet, stammer evangeliene tidligst fra 100-tallet. Og de forteller ikke om Jesus som menneskelig og guddommelig. I stedet beskrives han utelukkende som guddommelig.

Det er typisk for alternative evangelier fra denne at de fornekter Jesus som menneske, i motsetning til de fire i Det nye testamente. Mens kirken så på Jesus som både sann Gud og sant menneske, fremstiller Nag Hammadi-tekstene ham som rent guddommelig. Mens Jesus i NT blir sint og trøtt, spiser og sover, trøster, helbreder og skaper glede over livet her og nå, ser vi ikke spor av dette i alternative evangelier. Noe slikt ville avslørt at Jesus ikke var herre over materien. Noen kunne da til og med mistenke at vi levde i et verdifullt skaperverk og var kalt til å elske hverandre og skape en enda bedre verden.

Forholdet er som så ofte stikk motsatt av Browns diktning.

Kort oppsummert er skriftene i NT de eldste vi har. Det er bred enighet om at de stort sett stammer fra det første århundre og mens det ennå var noen i live av generasjonen som levde på Jesu tid. De er omtalt, sitert og betegnet som hellige allerede på 100-tallet. Og det er der vi finner de livsbejaende tekstene.

Leste de kristne Bibelen bokstavelig før Darwin?

Det er også vanlig å høre at kristne i dag er litt vel ivrige etter å kalle bibeltekster for billedtale. Mens kristne før Darwin la fram evolusjonslæren leste alt bokstavelig.

I realiteten er historien nærmest motsatt. Vi finner metaforiske bibeltolkninger allerede i NT. Og hovedtyngden av ren bokstavelig lesning tilhører perioden etter Opplysningstiden.

Senantikkens mest kjente kirkefader, Augustin, var rundt år 400 overbevist om at vi kunne bruke fornuft til å finne sannhet, både i Bibelen og i naturen. Dette førte til at han la vekt på at vi ikke måtte tolke Bibelen på måter som gjorde at man – for å si det litt moderne – ble sittende igjen med skjegget i postkassa. ”På områder som er uklare og for langt unna til at vi kan se dem, til og med når dette er behandlet i Den Hellige Skrift, er noen ganger forskjellige tolkninger mulige uten at det blir til skade for den tro vi har mottatt. I møte med et slikt tilfelle, bør vi ikke styrte frem og så sterkt stille oss på én side at vi, hvis man med rette underminerer denne posisjonen når man gjør ytterligere fremskritt i søkningen for sannheten, faller med den”.

Thomas Aquinas (1225-1274), antagelig middelalderens største filosof, henviser i Summa Theologica ikke uventet til Augustin når han skal vurdere om himmelhvelvingen i 1. Mosebok ble skapt på dag to.

”Augustin lærer at vi må ha to tanker i hodet når vi skal løse slike spørsmål. For det første må vi stå fast på at Skriftens sannhet er urokkelig. For det andre, når det finnes flere måter å forklare et skriftsted, må vi ikke stå så fast på en bestemt tolkning at noen fortsatt skulle insistere på at det er den definitive betydningen av teksten, selv om overbevisende argumenter skulle vise at den er feil. Gjør vi det vil ikke-troende latterliggjøre den Hellige Skrift, og veien til troen bli stengt for dem”.

Vi ser samme holdning hos Luther på 1500-tallet. Nå er det ingen tvil om at han tolket Bibelen enkelt og bokstavelig så lenge han så gode grunner for det. Men han ga også andre fag rett til å beskrive virkeligheten. Luther følger opp tradisjonen fra Augustin i hans forelesninger om 1. Mosebok ved å si at ”en astronom er i sin fulle rett i å bruke begreper som ’sfærer’, ’apsider’ og ’episykler’. Disse tilhører hans profesjon og gjør det enklere for ham å undervise. I motsetning til dette vet Den hellige ånd og De hellige skrifter ingen ting om slike ting og kaller hele området over oss for ’himmelen’. Og det er ingen grunn til at astronomer skulle finne noe galt i dette. La hver av de to fag bruke sin egen terminologi”.

Også andre reformatorer skilte mellom vitenskapelige og bibelske beskrivelser. Kalvin lot med den største selvfølgelighet de vitenskapelige ha forrang, hvis man skulle snakke om hvordan tingene egentlig var. Men som mange andre både før og etter la han vekt på at Bibelen benyttet vanlig dagligtale og et folkelig perspektiv. Målet var ikke vitenskapelig presisjon, men avgjørende livssannheter.

I hans kommentar til 1. Mosebok peker Kalvin dermed på at hvis man skal ta uttalelsen om at solen og månen er de to største lysene på himmelen som vitenskap, er det feil fordi ”Saturn, som på grunn av sin store avstand, synes å være det minste av alle, er større enn månen”. Han fortsetter med å si at det som er ”beskrevet her, handler kun om hvordan verden ser ut til å være. Den som vil lære seg noe om astronomi, og andre vanskelige kunster, må gå andre steder”. For ”Moses taler ikke med filosofisk presisjon om skjulte mysterier, men forholder seg til de tingene alle, selv de uten skolegang, kan se overalt, og som vi bruker i dagligtale”.

Bibelen må leses som den er ment. Det blir rett og slett ikke bare feil, det blir en ufrivillig parodi hvis man bruker den for å lære noe om astronomi, botanikk eller biologi.

Er Bibelen tøv fordi den inneholder opplagt vitenskapelige feil?

Utsagnet om at ”Bibelen ikke er noen lærebok i naturvitenskap”, har lange tradisjoner. Det kommer ikke av at man har fått kalde føtter etter evolusjonslæren, selv om vi finner mange som hevder at middelalderen hadde Det gamle testamentet (GT) som astronomisk modell. I realiteten har Bibelens fysiske verdensbilde vært lite interessant for noen før i moderne tid. Det har rett og slett ikke hatt særlig betydning før utviklingsoptimister på 1800-tallet begynte å dikte opp fortellinger om krigen mellom kirken og vitenskapen. Ser vi på noe så kjedelig som kilder, oppdager vi imidlertid at jødene ikke var spesielt opptatt av verdensbilder, og kirken fulgte det greske.

I historien har de fleste teologer forstått at Bibelen ikke er laget i går eller skrevet til meg personlig. Det er blant annet derfor de har lagt så stor vekt på bibelkommentarer. Selv om Gud taler til oss gjennom Bibelen, er det viktig å vite at den dels bygger på andre tenkesett og talemåter enn de naturvitenskapelige. I tillegg er Bibelen en samling skrifter fra ulike tider, i forskjellige sjangere og litterære virkemidler. Det bærer galt av sted å lese salmene på samme måte som Apostlenes gjerninger, eller Salomos Høysang som om det var Romerbrevet.

Men det finnes også andre forskjeller. Etter den naturvitenskapelige revolusjon oppfatter vi på mange området verden annerledes enn før. Ikke minst har det gitt seg utslag i at vi benytter andre begreper og kategorier, enten vi snakker om biologi eller poesi.

Ett av eksemplene som kan dukke opp bygger på renhetsforskriftene i 3. Mosebok 11. Her ser vi bl.a. at haren og fjellgrevlingen beskrives som drøvtyggere, og flaggermusen kalles for en fugl. Det er til og med forbudt å spise vingede vesener med fire føtter – noe som er ganske lett fordi slike vesener ikke finnes.

Noen har vært fristet til å bruke dette til å si at Gud dermed stryker i biologi. I realiteten antyder det nok heller at man selv ligger tynt an i hebraisk. Det vitner rett og slett om fordommer mot fortidens kulturer generelt, og hebreerne spesielt, å kritisere GT for ikke å følge dagens definisjoner. Hva som rent faktisk er ”drøvtyggere” avhenger av hva man legger i ordet .Vår type klassifisering, blant annet knyttet til hva som foregår i dyrenes mager, var ukjent den gangen. Ser vi bare på hvordan dyrene tygger, slik man i stor grad gjorde for noen tusen år siden, er det ikke unaturlig å si at harer og fjellgrevlinger ”tygger drøv”. For hebreerne var målet å gjenkjenne dyrene, ikke å foregripe zoologifaget. Det er en slags kulturimperialisme å bruke vår kategorisering til å si at hebreerne kategoriserte feil, bare fordi de kategoriserte annerledes.

Det samme gjelder flaggermusen. Den er selvsagt ingen fugl i vår moderne klassifisering, men på hebraisk brukes uttrykket «innehaver av en vinge», ‘owph, som stammer fra et ord som bl.a. betyr å fly. Ettersom hebraisk har et såpass begrenset ordforråd at mange ord må dekke flere ting, omfatter kategorien ‘owph’ fugler, flaggermus og noen typer insekter. Dermed er det naturlig å lete i innsektsriket etter ”vingede vesener med fire føtter». Når 3. Mosebok 11,21 også legger til at man på disse vesenene bare må spise det som «ovenfor føttene har leggbein til å hoppe på marken med», ser vi at det handler om «fire føtter» pluss «leggbein» – altså seks bein. Antagelig er det rett og slett gresshopper som er omtalt.

Bibelen bruker ikke bare andre begreper enn oss, noe er også ment som poetiske beskrivelser. Når Forkynneren 1,5 sier at «Solen går opp, og solen går ned, så skynder den seg tilbake til stedet der den går opp», kan det ikke tas som tegn på at jødene mente at solen har en vilje, for ikke å si av og til hastverk. Dette er ikke ment som naturvitenskap. Ingen i kirkehistorien, heller ikke i den mye baktalte middelalderen, har ment at sola beveget seg fortere om natten.

Selv om beskrivelser som i 1. Samuelsbok 2,8 om at «For jordens søyler hører Herren til, han bygde verden opp på dem» sikkert kunne tas bokstavelig av hebreerne, var det nok viktigere for dem å se dette som trøst, rett og slett at jorden er i trygge hender. For datidens lesere handlet dette mindre om fotografiske beskrivelser, enn om funksjonelle. Spørsmålet var hva som var den dypere meningen med fenomenet, ikke hvordan det skulle tegnes i et kosmologisk kart. Målet var ikke å gi astronomiske detaljer, men å formidle at det finnes en Gud som står bak universet.  At dette også mer opplagt brukes rent poetisk, ser vi i Job 26,11 der det heter at søylene vakler og er «som lamslått».

Selv om det kan oppleves beleilig for enkelte å bruke slike vers til å kritisere Bibelen for dårlig vitenskap, er det nok heller et uttrykk for at man selv da bedriver mindre god forskning.

Mytene om Bibelen bygger selv på myter. Kanskje kan denne artikkelen inspirere deg til å se nærmere å slike? Og lese Bibelen mer som den er ment.

Den aller første ”menigheten” vi hører om i Det nye testamentet, er den flokken som samler seg om sin mester, Jesus. Både de som reiste rundt med ham, og de som flokket seg om ham når han var i nærheten av der de bodde.

Dette er kirken i et nøtteskall: Mennesker som samles rundt Jesus for å preges av ham, motta Guds gode gaver og utfordres og utrustes til et liv i tjeneste for Gud og mennesker.

Og så kan vi tenke: Det må ha vært noe helt spesielt, det å vandre i Mesterens fotspor, sånn helt fysisk. Og det har det utvilsom vært. Og de som gjorde det, ble preget for livet. Men Jesus sier faktisk ifølge Johannesevangeliet: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere (Joh 16,7).

Neste fase, Åndens tid, kirkens tid er altså ikke noen sekundærløsning, noe nest best. For nå kan Jesus ved sin Ånd være nærværende alle steder på en gang. Slik var det ikke da han vandret omkring i sine sandaler. Hvis vi tar en lupe og zoomer inn på de første kristne etter Jesu oppstandelse og Åndens komme, hva ser vi da? Gjennom tekstene i Apostlenes gjerninger får vi noen glimt. Vi ser mennesker preget av begeistring og glede (de spiste sammen med oppriktig og inderlig glede Apg 2,46), gjensidig omtanke (ingen av dem led nød . . . for enhver fikk tildelt det han trengte Apg 4,34-35) og iver etter å vitne (vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt Apg 4,20). De samlet seg på tempelområdet (hver dag samlet de seg trofast på tempelplassen Apg 2,46) og i private hjem (i hjemmene brøt de brødet Apg 2,46). De ber (Apg 2,42; 4,24ff) og lovpriser Gud (Apg 2,47), og vi hører om under ved apostlenes hender (2,43; 3,1ff). Vi kan ta for gitt at de også gransker skriftene for å forstå og tolke det store de har opplevd (jf. 17,11).

Selvsagt har det vært en spesiell tid, denne første yre ”vårstemnings”-tiden. De erfarte at den oppstandne var levende og var nær hos dem, og de begynte å forstå dybdene i frelseshendelsene. Jeg kan la meg inspirere av deres begeistring og overbevisning.

Men NTs bilde av de første tiårenes menigheter er mye mer sammensatt enn det forholdsvis idylliske bildet vi får i starten av Apostlenes gjerninger. Ikke alt er tro, begeistring og idyll. Også på NTs tid var det splittelser (1 Kor 1,10ff), misunnelse og konkurransementalitet (1 Kor 3,3, jf. også Paulus’ veiledning om nådegavene i 1 Kor 12-14). Også da var det uenigheter om strategi og veivalg (Det ble så skarp strid mellom dem at de skilte lag Apg 15,39). Også da var personer i konflikt (Kom til enighet som kristne! Fil 4,2) Selv Paulus og Peter er ved en anledning i heftig debatt (da . . sa jeg ham imot like opp i ansiktet, Gal 2,11). Også da var det tretthet og motløshet (Tenk på ham som holdt ut en slik motstand fra syndere, så dere ikke blir trette og motløse, Hebr 12,3). Også da var mennesker kjent med tvil (Jud 1,22: Mot dem som tviler, skal dere være barmhjertige). Og: Også da var det mennesker som var med i randsonen av menighetene; det er en illusjon å tro at alle kristne på den tiden var helhjertede og hengivne. Altså: Heller ikke da var menighetene fullkomne. Og slik vil det være så lenge vi lever i denne verden. (Og: I menighetens landskap kreves ikke bare fromhet, men også både klokskap, nøkternhet og god vurderingsevne.)

Allikevel flyter en som Paulus over av store ord om hva kirken/menigheten (samme ord på gresk: ekklesia) dypest sett er. Gang på gang minner han de små, ferske menighetene om deres identitet: De er Guds folk (også de av dem som ikke er jøder), og som Guds folk er de hellige (= satt til side for Gud), utvalgte, elsket. De er Guds familie, og skal tenke om hverandre som søsken. Og ikke minst: De er Kristi kropp (Dere er Kristi kropp, og hver enkelt er dere hans lemmer, 1 Kor 12,27). Han sier ikke: Kirken kan sammenlignes med en kropp, men: Kirken er Kristi kropp! Og da snakket han ikke bare om kirken sånn generelt, men om hver enkelt menighet. Kristi kropp i verden!

Et hovedkjennetegn ved Jesus Kristus var at han inntok tjenerrollen: For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange (Mark 10,45). Vi kan se for oss Jesus der han tar den skitne jobben med å vaske føttene på elevene sine, eller der han i påsken går den aller tyngste veien.

Slik jeg ser det, er den mest ”kristne” selvforståelsen en menighet kan ha, det å være et tjenende fellesskap: Med Guds hjelp og kraft skal vi tjene hverandre, menneskene omkring oss og den verden vi er satt i. Med kjærlighet, etter Jesu forbilde. I handling og ord. Det er sann gudstjeneste.

Og midt i menighetens fellesskap står prekestol og nattverdsbord, og vi får motta den treenige Guds gaver til tro og liv. Fra våre benker eller stoler får vi be og bekjenne og lovprise. Før vi går ut.

Ikke lever vi i Galilea rundt år 30, ikke er vi en del av den yre første Jesus-bevegelsen. Men vi har et løfte om Jesu nærvær når vi samles: For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem, Matt 18,20. Det er dette som er menighet.

Så altså, til alle oss individualister: Tenk stort om det kristne fellesskapet! Tenk stort om den skrøpelige menigheten du hører til i og kanskje har en tjeneste i!

Chris Harrison er en doktorgradsstudent ved instituttet for Human-Computer Interaction ved Carnegie Mellon universitetet i USA og har laget mange visualiseringer av data fra diverse kilder som Amazon, Wikipedia osv.

I 2007 tok den lutherske presten Christoph Römhild kontakt for å få til et samarbeid om visualisering av Bibelen. Bildet over er et av resultatene.

Grafen som går langs bunnen representerer alle kapitlene i Bibelen. Bøkene veksler mellom hvit og lys grå. Lengden på hver søyle angir antall versene i kapittelet.

Hver av de 63 779 kryssreferanser som finnes i Bibelen er avbildet med en enkelt bue – fargen tilsvarer avstanden mellom de to kapitlene, og skaper en regnbue-lignende effekt. Resultatet blir et lite kunstverk og samtidig en spennende innfallsvinkel for å snakke om hvordan hele Bibelen er knyttet sammen.

For å virkelig se bildene og informasjonen i dem bør du åpne bildet i høyeste resolusjon (109 Mb). Men dette krever at du har en nyere datamaskin med mye minne.

Han har laget flere visualiseringer ved bruk av data fra Bibelen, som av Bibelens sosiale nettverk (steder og folk) og visualiseringer av hvor folk og steder dukker opp i teksten. Se dem alle på nettsidene hans: chrisharrison.net.