«Jeg tror jo at det er noe mer der ute, kanskje det er Gud…., men jeg tror på egentlig mest på vitenskapen..?»

Et slikt utsagn og lignende hører jeg stadig vekk når jeg har samtaler med unge folk i dag. Og i mine ører høres dette rart ut. Så rart at jeg måtte bruke litt tid for å forstå hva dette handler om. Først ble jeg overrasket over problemstillingen, at det er en konflikt mellom religiøs tro og vitenskap. Jeg trodde at en konflikt mellom tro og vitenskap var noe som tilhørte en annen tid mange år tilbake. Videre ble jeg overrasket over hvor utbredt dette synet er. For meg virker det som noe har skjedd siden jeg selv var ungdom. En mentalitetsendring som handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og grunnen er fordi Gud ikke kan bevises vitenskapelig. Dette er bakteppet for denne korte refleksjonsteksten rundt problemstillingen om det er mulig å tro på Gud og vitenskap samtidig, eller om ungdom må velge mellom å tro på Gud eller vitenskap.

For å gi et klart og tydelig svar med en gang: ja, selvfølgelig er det mulig å tro, og det er ikke en konflikt å tro Gud og samtidig ha tillit til vitenskap som en kilde til ny viten. Ja takk, begge deler med andre ord. Dette er enkelt for meg å si, men for mange unge (og kanskje folk flest i dag) så er det flere utfordringer. Jeg har kalt disse utfordringene for motstridende logikker, altså at det er noen greier som bare virker veldig logiske, samtidig som disse logikkene kan være motstridende.

Første logikk: rasjonalitetslogikken. Dette handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og at dette er en slags «default»-innstilling. Det naturlige, majoritetssynet, er en ikke-tro. Det rare, litt eksotiske og odde er de som tror på Gud. Innenfor denne rasjonalitetslogikken er det en opplagt konflikt mellom vitenskap og religion. Samtidig er det et spesielt vitenskapssyn innenfor denne logikken, nemlig det som vitenskapsteorien kaller for positivisme. Positivisme handler ikke om at du er veldig glad og positiv, men ordet betyr fremsette. På engelsk sier man «to posit» som betyr å få fram fakta. Viktig kjennetegn for positivismen er at vitenskap kun kan oppnås gjennom sanseerfaring og observasjon, og at dataene som finnes er objektive og verdinøytrale. Sann vitenskap handler om å finne årsakssammenhenger, og det er ikke noe forskjell mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Med andre ord så kan samme metode måle fisk og mennesker (veldig forenklet sagt). Kunnskap er kun gyldig når den kan måles og gjenskapes i et laboratorium.

Dette synet på vitenskap er noe som forundrer meg. Selvfølgelig er det kunnskap som kun kan forstås ut i fra et laboratorium, men det er sannelig mange fenomener som ikke kan måles i et laboratorium. For å sitere professor i sosialantroplogi (og for så vidt ateist) Thomas Hylland Eriksen: selv om ikke alle fenomener kan måles så betyr det ikke at de ikke er virkelige. Det er umulig å observere direkte fenomener som kjærlighet, vennskap, smerte (i hvertfall fantom-smerte), læring, og jeg vil slenge på Gud. Gud kan verken bevises matematisk eller mot-bevises. Der stiller alle likt, om du tror eller ikke.

I møtet med denne rasjonalitetslogikken så er det behov for (etter min mening) en skikkelig vitenskapsteoretisk folkeopplysning. Selvfølgelig er det mange vitenskapsfolk som ville være uenige med meg, men det er sannelig også mange vitenskapsfolk som ville være enige.

Den andre logikken kaller jeg for åndelig – ikke religiøs – logikk. Denne logikken står i kontrast til den første. Og min erfaring er at mange opererer innenfor begge. Folk flest er ikke så gjennomrasjonelle som de ofte vil framstå. Jeg har møtt ungdom som kan fremstå veldig lite religiøse, og sverge til at vitenskap er det eneste man kan tro på, og så i neste prat så er det ikke noe problem å være åndelig, tro litt på reinkarnasjon, sjelen eller gjerne ha opplevd noe overnaturlig. Men de er ikke religiøse, kun åndelige. Denne logikken føyer seg inn en stor trend som preger mye av det vestlige, sen-moderne samfunnet. Noen religionssosiologer snakker derfor om en form for åndelig revolusjon. Revolusjon er kanskje litt kraftig beskrivelse, men det åndelige har en helt annen aksept enn en god gammel Gudstro. Men her ligger det jo et spennende potensiale, tenker jeg. Jeg tror mange unge egentlig ønsker et åndelig liv i sin travle hverdag. Og selvfølgelig kan kristen tro være et åndelig liv, også for unge folk i dag.

Det er mange flere perspektiver som bør løftes fram i møte med denne problematikken, men i denne teksten så er spesielt to omdreiningspunkt jeg fokuserer på: utfordre et positivistisk vitenskapssyn, og bekrefte et åndelig liv innenfor kristen tro i dag. Hvordan skjer det? Det tenker jeg skjer i skjæringspunktet mellom dialog med unge folk, og i møte med kunnskap om kristen tro. Altså sammen skape en samtale rundt en flere tusen år gammel tro, hva ungdommene selv er opptatt av i dag.

Siden høsten 2017 har én av linjene på Bibelskolen Fjellhaug skilt seg ut fra alle andre bibelskoletilbud i Norge. Da startet det første kullet på «Bibel, Gaming og Digital kultur». Klassen har lik bibelundervisning som skolens andre linjer, men linjefagene handler ikke om idrett eller musikk – 1/3 av skoleuken for klassens elever består av gaming og spillrelaterte fag.

I høst utgjorde klassen flesteparten av leirledere på NLMs første Gaming-leir i historien. Rundt 30 deltakere mellom 10 og 12 år kom på bibelsamlinger og kveldssamlinger som på en vanlig leir, men nesten alt av aktiviteter ellers skjedde foran skjermene som stod rundt omkring på leirstedet Undeland Misjonsgård. Noen av andaktene på leiren hadde små drypp av illustrasjoner fra gamingverdenen, og i det store og hele var dette både en normal og en annerledes leir. På lunchen før hjemreise søndag kom det spørsmål fra deltakerne om det gikk an å komme på neste års gamingleir.

Dette har nå blitt gjort én gang, og jeg håper virkelig ikke det er den siste. Gaming er, eller kan være, en helt legitim hobby og interesse for barn og unge. Akkurat som i idrett er det utfordringer knyttet til hobbyen sett fra et kristent ståsted (selv om trenings-/kroppspress nok er mer aktuelt blant treningsentusiaster enn blant gamere), men i trygge rammer kan gaming både være samlende, sosialt og sunt.

Når blir det vanlig at det er LAN-party på menighetshus? Funker gamingleirer best for en litt eldre aldersgruppe? Kan gaming være en særlig egnet aktivitet for mindre ungdomsmiljøer? I og med at så lite er utprøvd, er det egentlig bare å la kreativiteten jobbe sammen med sunn fornuft for å sette grensene for hva en vil prøve ut.

Hva skal vi gjøre for å forebygge at grenseoverskridende atferd skjer i våre sammenhenger? Gjennom undersøkelser har KA (Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelige virksomheter) funnet at det meldes inn flere saker angående grenseoverskridende atferd nå enn tidligere, og i rapporten kommer det fram at det er rapportert om en økning i antall overgrep begått av unge ledere mot yngre deltakere (Rapport fra KA). For et bredere perspektiv på vold og overgrep mot barn og unge generelt kan man lese NOVAs undersøkelse.

Hvorvidt det er en reell økning av grenseoverskridende atferd fra unge ledere, eller om det skyldes økt bevissthet om grenser og økt rapportering, er ikke det viktigste. Det viktigste er å forstå at overgrep skjer, og at vi må gjøre hva vi kan for å forhindre at overgrep skjer. KA og Kirkerådet oppfordrer til at unge ledere må få tydelige rammer og god opplæring, og i denne saken er det lagt ved både tips og linker til flere ressurser (KORT tekst, anbefales).

I 2017 ble det satt av trosopplæringsmidler til å behandle tematikken, og arbeidsgruppa besto av prosjektleder Silje Letmolie og Dina Willhemse (begge fra Kirkelig Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep), Lina Reisjø (KFUK-KFUM), Simon Torp (jusstudent), Kristine Aksøy (Kirkerådet), Birgit Wirgenes (Skøyen menighet), Espen Ingebrigtsen (Sjømannskirken). Arbeidsgruppa utarbeidet et forslag som inneholder: 1) en egenerklæring for ledere; 2) en veiledning til hvordan man innhenter politiattest; og 3) et undervisningsopplegg for unge ledere som kan brukes i forkant av leirer og festivaler (alle ressursene ligger her). Arbeidsgruppa ønsker seg tilbakemeldinger på hva som er bra og hva som er dårlig, og da kan man for eksempel ta utgangspunkt i disse spørsmålene:

Hva tenker du om dette opplegget? Er det for omfattende? Hvilke øvelser fungerer/fungerer ikke? Hvilke aldersgrupper passer opplegget til? Er noen øvelser bedre til noen aldersgrupper enn andre? Hvor lang tid brukte du/dere på opplegget? Hvis du brukte noen øvelser, men ikke alle: hva var begrunnelsen for dette? Hvordan kan man formidle viktigheten av å bruke et slikt opplegget? Hva skal til for at du blir (mer) engasjert i tematikken?

Det er viktig å snakke om grenseoverskridende atferd og grensesetting, og at vi deler råd og erfaringer for å være bedre rustet. Delvis for å lære av andre, og delvis for å minne seg selv om at dette dessverre er aktuell tematikk. Så kom gjerne med egne erfaringer som kan være nyttig for andre, eller forslag til hvordan vi kan bevisstgjøre hverandre på en god og effektiv måte. Grenseoverskridende atferd er så langt fra det budskapet vi ønsker å formidle til ungdommer, men likevel skjer det også i våre sammenhenger. Det er mulig vi aldri får stoppa alt, men vi skal operere med nullvisjon. Vi må ha åpne øyne, og ingen skal kunne si at vi lukka øynene fordi vi ikke ønsket å se.

Bortsett fra de tre p-ene porno, prestasjon og psykisk helse, ser det ut til at det går ganske bra for dagens ungdommer. Så hva skal de med kristendommen?

Ungdata-undersøkelsen for 2017 oppsummerer dagens ungdom som ”en veltilpasset, aktiv og hjemmekjær ungdomsgenerasjon”. ”Vend om!” oppleves ikke som noe godt budskap for en som er på rett vei. Så hvordan kan vi som kirkas ungdomsarbeidere utfordre det store flertallet av dagens ungdom; dem som har det bra? På KFUK-KFUMs lederkurs utfordrer vi til samtale om tre spørsmål: Hvem er du? Hvorfor er du her? Og hva skal du gjøre med det?

Hvem er du?

For en generasjon som bruker mye tid på skolearbeid og idrettsprestasjoner, er det kristne menneskesynet ofte fremmed. Jeg tror mange av dagens unge – også av de som har det relativt bra – opplever prestasjonene og utseendet som det de blir elsket for. På sosiale medier er denne kjærligheten ofte helt målbar. Kirka må utfordre det retusjerte menneskesynet. Det krever mer enn ord; unge må oppleve kirka som et fristed fra presset på utseende og prestasjon. Denne opplevelsen åpner for en samtale om identitet: Hvem er du, når du ikke skal defineres av alt du får til?

Hvorfor er du her?

I tillegg til å bidra til identitetsbygging, må kirka være en arena for å drøfte meninga med livet. Min erfaring er at ungdom setter pris på ritualer for å uttrykke tro, og stunder med lystenning og nattverd har stor oppslutning. Sammen med ritualene bør vi føre en samtale som løfter blikket og spør om hva ungdommer føler seg kallet til. Hva vil du forandre i ditt lokalsamfunn, om du kunne?

Hva skal du gjøre med det?

Gjennom trospraksis og gode fellesskap kan vi altså trygge unges tro og selvfølelse. Men hvis det er slik at den kjærligheten Gud har kalt oss til har noen konsekvenser, må kirka også tilby et rom der unge kan oversette tro til handling.

I KFUK-KFUMs ledertrening har vi derfor inkludert en modul om prosjektledelse. Poenget er at ungdommene selv skal få velge noe de vil forandre, og få verktøy til å planlegge og gjennomføre prosjektet. Modulen tar den forutgående samtalen om identitet og oppdrag videre, og spør: Hva skal du gjøre med det? Hver gang jeg har gjennomført modulen, har deltakerne uttrykt en følelse av myndiggjøring, idet de ser at vi tilbyr dem en arena der de selv kan definere hva de vil forandre og jobbe i sitt tempo.

Engasjement innenfra

I møte med dagens unge bør kirka vokte seg vel for å framstå som en prestasjonsarena. Samtidig må vi aldri slutte å holde fram evangeliets call to action. Avgjørende for å mestre denne balansegangen, er at vi tar ting i riktig rekkefølge og tempo. Dersom vi begynner med spørsmålet «Hva skal du gjøre med det?», blir vi nok et åsted for krav og mas. Men om vi jobber for å legge til rette for en prosess i hver ungdom, som handler om identitetsdannelse, opplevelse av mening og oppdrag, og etter hvert handling, tror jeg unge vil vise seg som kirkelige aktivister for en bedre verden. Da får engasjementet tid til å vokse innenfra.

Det er fint at norsk ungdom generelt har det bra. Så hva skal de med kristendommen? Jeg håper de vil få rom og hjelp til å finne ut av livet, oppleve mening i troa og en arena for å skape en bedre verden.

I 2017 ansatte Norges KFUK-KFUM to programutviklere for ungt lederskap på heltid. Høsten 2018 relanserer de MiLK – Minilederkurs for 10.-klassinger, utgir Tweenslederkurs for 10- til 13-åringer, nytt Ledere i Vekst Global-kurs for 16-19-åringer, samt bygger en helt ny kursportefølje i Forandringshuset Lederakademi. Se KFUK-KFUM.no og Forandringshuset.no/lederakademi for mer informasjon.

Tore Witsø Rafoss skrev i 2017 en rapport kalt «Nordmenns bibelbruk» for KIFO, Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning. Rapporten tar utgangspunkt i kvanitative undersøkelser utført iløpet av de siste 45 årene. En del av funnene er kanskje ikke overraskende, men som ungdomsarbeidere er det nyttig å vite hvordan landet ligger. Og selv om undersøkelsene sier lite om ungdoms bibelbruk i dag, så sier den en del om tendenser i samfunnet. Her er link til hele rapporten for dem som er kritisk til min rapport fra rapporten (alltid vær kritisk). Og som ved alle statistikker er det viktig å tenke på antall respondenter og spørsmålsformulering, at statistikker har feilmarginer og forsøker å tegne store linjer, og at funnene tar utgangspunkt i gjennomsnitt, noe rapporten selv påpeker: http://www.kifo.no/wp-content/uploads/2017/05/KIFO-Rapport-2017_1_Nordmenns-bibelbruk-m-omslag.pdf

Det er kanskje ingen bombe at rapporten mener sekularisering, pluralisering og individualisering er viktige stikkord for endringstendensene i samfunnet, men det er et viktig bakteppe som for funnene at Norge har et mer mangfoldig samfunn i dag.

To av tre kvinner tror på Gud eller en høyere makt, mens én av to menn tror på noe tilsvarende (s. 14). I og med at den vanligste grunnen til å lese i Bibelen er at man tror på Gud (s. 21), så skulle man kanskje trodd at vesentlig flere kvinner leser i Bibelen enn menn. Dette støttes ikke av funnene, som viser at menn og kvinner leser omtrent like mye, i motsetning til tidligere da kvinner leste vesentlig mer (s. 17f). Det slås ikke fast hvorfor det er slik, men dette kan tyde på at bibellesning er viktigere for menns trosliv. Rapporten viser også til at det blant unge under 25 er dobbelt så mange menn som kvinner som leser ukentlig i Bibelen (s. 30). Undersøkelsene sier ikke noe om hvorfor det er slik, men dette er uansett et interessant funn, og verdt å ha i bakhodet i møte med unge menneskers tro.

I 1991 sa halvparten at «Bibelen er Guds faktisk ord» eller at «Bibelen er inspirert av Gud», mens omtrent én tredjedel sa det samme i 2012, noe som er en ganske markant nedgang (s. 51). Disse to svaralternativene rommer jo i praksis relativt ulike bibelsyn, men for å likevel lage en sekkebetegnelse kan man kanskje si at én tredjedel av nordmenn tror Bibelen er inspirert av Gud i en eller annen grad. Samtidig er det kun 4,1% som mener «Bibelen er Guds faktiske ord, og den bør tas bokstavelig ord for ord» (s. 40).

Det er interessant å se dette funnet om bibelsyn i sammenheng med tall som sier noe om folks personlige tro: 13,9% regner seg som bekjennende kristen; 29,8% som ikke-bekjennende kristen; 16,1% som å ha en tro uten å være kristen; 34,1% har ingen religiøs tro; og 6,2% vet ikke (s. 38). Det er altså over dobbelt så mange som tror at Bibelen i noen grad er inspirert av Gud enn som ser på seg selv som en bekjennende kristen. Rapporten er basert på kvantitative undersøkelser, så vi får ikke svaret på hvorfor det er slik, men jeg tror funnene tyder på at terskelen for å betrakte seg selv som en bekjennede kristen er ganske høy.

Selv om det er relativt få (13,9%) som betraktet seg som bekjennede kristne, viser jo undersøkelsen også at det er mye åpenhet og undring blant folk når det gjelder tro. Et interessant oppfølgingsspørsmål blir da hvordan man velger å presentere tro og bibel i for eksempel konfirmasjonsundervisning, trosopplæring, ungdomsarbeid, og ikke minst media. Det er ikke tvil om at ulike meninger om hvilken strategi som skal benyttes for at evaneliet skal nå ut; noen etterlyser mer tydelighet, mens andre kanskje etterlyser mer undring.

Gjennom ledelsesfag på MF ble jeg presentert for statistikker som viste at klare skillelinjer og oppstilte argumenter vil statistisk polarisere; diskusjon og debatt som format fører statistisk til at den forforståelsen du hadde på forhånd forsterkes (Kaufmann og Kaufmann, Psykologi i organisasjon og ledelse). Effektivt for å sikre holdningene til dem som er innenfor folden, kanskje ikke for å nå ut med evangeliet til nye mennesker.

Derfor vil jeg slå et slag for undring, og ikke minst samtalen. Der vi prøver å forstå hverandre, og våre historier møtes. Når jeg møter nye mennesker som finner ut at jeg er teologistudent må jeg til stadighet høre historien til mennesker som har tatt avstand fra all tro på grunn av gudsbilder og bibelsyn som jeg ikke deler i det hele tatt. Jeg er glad for at jeg får høre og respondere på slike historier, men det er for dumt at mennesker har tatt avstand fra tro på et dårlig og smalt grunnlag. Så jeg ønsker å slå et slag for undring, uten å nødvendigvis gå på bekostning av å være tydelig, og en nøkkelutfordring er hvordan vi er tydelige. Men hvis Gud passer i boksen din, så har du misforstått hva det vil si at Gud er større.

Andre interessante/morsomme funn:

Folk som føler «meget sterk tilhørighet» til sitt tros- eller livssynssamfunn leser betydelig mer i Bibelen enn alle andre grupper (s. 45).

Folk bosatt i Agder og Rogaland leser klart mest i Bibelen, og den grove tendensen er at jo lengre vekk fra bibelbeltet man kommer, jo mindre leser man i Bibelen (s. 32).

Rapporten finner liten eller ingen sammenheng mellom inntekt og bibellesning (s. 30f). En bokstavelig lesning av Ordspråkene skulle gitt ganske godt grunnlag for at den ivrige bibelleser skulle hatt en høyere inntekt, men i og med at rapporten avviser en slik sammenheng får vi heller støtte oss på Jesu mer mangfoldige omtale av penger i stedet for herlighetsteologi.

Jo høyere utdanning, jo mer leser man i Bibelen (s. 33). At høyere grad av utdanning fører til høyere grad av bibellesning vil nok av en del oppfattes som overraskende. En mulig forklaring på dette funnet er at høyere grad av utdanning ser ut til å føre til et mer avklart forhold til egen tro (tabell 6.4, s. 35).

«Hysj! Vær stille! Jeg hører ikke hva jeg tenker!» Den ordren fikk jeg fra en frustrert liten. Kanskje det er flere av oss, som har det sånn, men bare ikke er oppmerksom på det selv. Alle lyder og inntrykk vi omgir oss med, forstyrrer tankene våre. Ja, vi bombarderes av lyder og annet som vil ha vår oppmerksomhet hele tiden. Det er ikke lett å ta fri fra det, for det kan nesten virke litt rart og uvant å ta lydene bort og søke stillheten. Heldigvis finnes stillheten og den er der for oss, fordi vi trenger den. Profeten Jesaja skriver i kapittel 30: «I stillhet og tillit skal deres styrke være».

Vi studentprestene på MF ønsker å legge til rette for at studentene på MF skal få komme i kontakt med stillheten. Vi tror det ligger en styrke i det. I det vi er så fokusert på å produsere resultater, – enten det er i form av gode karakterer, høye inntekter eller en sunn og sterk kropp, er det vanskelig å søke stillheten. Møte med stillheten gir ikke umiddelbart synlige resultater, men jeg tror det ligger en uant gevinst i det å være stille og se hva stillheten gjør med oss.

Minst en gang i året arrangerer vi hverdagsretreat på MF. Studentene som melder seg på, er i stillhet minst 30 minutter hver av de fire dagene retreaten foregår. Erfaringen er at når vi søker stillheten, møter vi både det som er inni oss, men også det Gud åpner opp for oss. Hver deltaker har derfor en samtalepartner, en medvandrer å snakke med om det som kommer opp gjennom de dagene. De siste årene har vi også arrangert pilegrimsvandring en gang i året. Da søker vi stillheten sammen mens vi går. Det er forunderlig å oppdage hvor mye vi ser og hører når vi går i stillhet!

Men hva om jeg opplever stillheten ubehagelig og vond og helst vil unngå den? Jeg tror det er mange som opplever det sånn, og tvert imot rømmer fra stillheten fremfor å oppsøke den. Da tenker jeg det er viktig å ta det på alvor, men likevel ikke unngå stillheten. Søk stillheten i små doser og søk noen å snakke med om det som oppstår i stillheten. Jeg er sikker på at du vil kjenne at det gir styrke.

«Så du er prest..? Har du eit kall då eller?»

Eg blir alltid litt satt ut av det spørsmålet, for då føler eg at eg må rettferdigjera at eg er prest med ei sterk historie om at eg følte meg kalla av Gud. Den historia er liksom ikkje der.

Tenk på Jesaia for eksempel: I Jesaia 6, i Det gamle testamentet, kan me lese om når han vart kalla til å bli profet. Han tok ein tur i templet og så såg han Herren sitja på ei høg trone, det var englar og serafar, det var røyk og det rista i dørboltane når Herren sjølv ropte: «Kven skal eg senda og kven vil gå for oss?»

«Eg! Send meg!», svara Jesaia då.

Det hadde jo vært kjekt å kunne fortelja noko liknande når folk spør meg om eg har eit kall. Men må det vera så dramatisk?

Når eg har fått tenkt meg litt om så handlar mitt kall om at forskjellige folk sa til meg at eg burde tenka på å bli prest. Det kan me kalla eit ytre kall. Og så, etter først å ha avvist tanken, så kunne eg etter ei tid sjå at prestejobben faktisk var noko eg kunne tenke meg. Denne sakte indre overbevisningen kan me kalla eit indre kall.

Eit kall kan altså vera at noko seier til deg at du burde tenke på bli noko bestemt og at du sjølv kjenner (etter å ha tenkt litt) at dette er faktisk noko som kan gi meining. Og så begynner ein berre å gå den vegen. Så blir ting litt klarare etterkvart som ein går.

Jesaia kjente seg først heilt uverdig i møte med det som møtte han i templet, men så skjøna han at han var gjort verdig av Gud. «Di skuld er borte, og di synd er sona», fekk han høyre. Då svara han «JA» til. Men vegen vart til medan han gjekk og han vart ein av dei største og viktigaste profetane i Bibelen. Me skal ikkje sitje for lenge på gjerdet og gruble og vente på den store overbevisninga heller. Vegen blir til medan me går på han!

Me treng fleire prestar, diakonar, kateketar, kantorar, ungdomsarbeidarar og trusopplærarar i kyrkja vår. Det er faktisk eit skrikande behov, så eg håpar at du og fleire andre kan få kall og vilje til å ta ei form for kyrkjeleg utdanning og seinare søkja arbeid i ein menighet. Men å ha eit kall er noko større og vidare enn berre å jobbe i kyrkja.

Vår mann i Wittenberg på 1500 talet, Martin Luther, brukte det tyske ordet «Beruf» om kall. Det betyr yrke. Så i følge Luthersk teologi kan kallet ditt vera snekker, røyrleggjar, siviløkonom, advokat, sjukepleiar, ingeniør osv…. Men det største og viktigaste med kallet er noko som gjeld oss alle som kallar oss kristne. Etter at me kraup ut av døypefonten og vaks meir og meir til så er kallet frå Jesus: Følg meg! Elsk din neste som deg sjølve! Gjer alle folkeslag til læresveinar!

Det er ikkje eit kall som gjeld berre presten eller dei som arbeider i kyrkja eller på bedehuset, det er eit kall til alle oss som kallar oss kristne. På den måten er me alle prestar uansett kva yrke me har. Kalt til å følga Jesus og leia andre til tru på han.

Det er stort! Det er skremmande. Og me kan som Jesaia tenke at «Nei, me er ikkje verdige. Me får ikkje dette til.» Og det er jo ofte sant, men for meg og deg og alle gjeld orda: Sjå du er Guds barn, di skuld er borte og di synd er sona.

Me kan svara som Jesaia: «Eg! Send meg!»

Tror vi at det er fint å jobbe i menighet?
Videreformidler vi dette til ungdommene våre?
Tør vi utfordre ungdommene våre til å vurdere kirka som arbeidsplass?

Hvis en slik utfordring formidles uten unødvendig press er det i verste fall et hyggelig kompliment.

Fakta om Luthers kallsetikk:
Før reformasjonen var den religiøse betydning av Guds kall begrenset til
klosterlivet og prestetjeneste i kirken. For Luther var en skomakers
arbeid og en mors arbeid i hjemmet like hellig og nødvendig som
prestens. Om ditt kall i livet er utført i tro og med sikte på å tjene
din neste, er det uansett verdifullt for Gud, mente Luther. Dette fikk
store konsekvenser for utviklingen av større likestilling i samfunnet.

For ungdom er det viktig å få informasjon er om hva man bør bli og hvor man utdanner seg til å bli det. Noen må regne med at deres utdannings- og arbeidsvalg må tas flere ganger gjennom livsløpet. Omskolering og jobbskifter synes å bli aktuelt for stadig flere. Det satses derfor på et nasjonalt system for utdannings- og yrkesrådgivning og denne virksomheten skal heretter kalles karriereveiledning.

Veiledning forutsetter en som veileder og en som blir veiledet. Et annet ord som er på full fart inn i det norske språket, er karrierelæring. Dette begrepet fokuserer mest på den som lærer – en elev/student skal selv kunne planlegge sine studier og sin(e) yrkeskarriere(r).

Hver høst i fire år har MF og NLA Høgskolen samarbeidet med rådgivere i kristne videregående skoler og i folkehøyskolene om et årlig seminar der karriereveiledning og karrierelæring står på programmet. I høst avholdes seminaret på NLA Staffeldtsgate i Oslo.

Her, i reformasjonsjubileumsåret 2017, planlegges det å tørke støvet av Luthers kallstanke til bruk i karrierelæringen. Kan Luthers forståelse av menneskelivet som kall gi et løft til kristen skoleungdom som i dag opplever at yrkeslivet anses som et middel for å overleve og som en hjelp til å realisere seg selv?

I dag anses det å ha et kall som noe gammeldags og utdatert. I beste fall knyttes kallstanken til noen spesielle yrker som prest, misjonær, lege og sykepleier. Men profesjonsforskning har vist at studie- og yrkesvalg i Norge  er oftere bestemt av en kallstanke enn det vi kanskje tror. For unge nordmenns utdannings- og yrkesvalg dreier seg om en indre motivasjon, interesse for arbeidsoppgaver og om å besvare en ytre motivasjonsfaktor der samfunnets behov for ens yteevne blir avgjørende.

Luthers kallstanke har blitt kritisert fordi den ofte har virket konserverende på hierarkiske maktstrukturer i familie, samfunn og kirkeliv. Men det forhindrer ikke at den kan fornyes. Hvor viktig kan det ikke være for en kristen ungdom å høre at en indre lyst og et ytre samfunnsbehov dypest sett er et kall fra Gud og fra medmennesker. Med et kristent livssyn er det lov å utdanne seg til å bygge verdier som skaper velferd og vekst, likhet og rettferdighet, medbestemmelse og innflytelse, rettssikkerhet og effektivitet – og dempe behovet for egen fortjeneste og lykke. Martin Luther mente menneskelivet hadde arenaer som Gud hadde gitt alle mennesker og i lydighet skulle de svare på Guds kall ved å tjene sin neste i kjærlighet. For Luther var mennesket Guds medarbeider.

Stadig færre synes å se på sitt yrke som svaret på Guds kall. Lønnsarbeid kan lett bli et middel til å overleve. For en kristen ungdom bør viktige valg i livet gis et større perspektiv. Derfor er karrierelæring i kristne skoler viktig – og i de kirkelige ungdomsmiljøene. Reformasjons-jubileet bør derfor (også) brukes til å tørke støvet av Martin Luthers kallstanke og –etikk.