Vi ankommer et treetasjes firkantet betongbygg med som ligger ved en skole. Det er brunt og har en enkel arkitektur og, som de selv sa, ligner kanskje bygningen mer på et parkeringshus enn en kirke. På veggen utenfor henger et stort kors, dørene er åpne og informasjonsplakater forteller at vi er velkommen. Vi tar ett skritt inn døra og blir møtt av rundt ti personer som sitter i gangen og prater. De tar oss vel i mot med varme smil og forteller oss at vi skal videre inn i kirken. Vi går gjennom et nydelig kirkerom og kommer ut i en sal med kort vei til kjøkken og en herlig suppelukt. Her blir vi møtt av enda flere mennesker – stab, frivillige og besøkende.

Jeg er overrasket. Det jeg trodde skulle være en enkel suppelunsj med staben viste seg å være en helt annen opplevelse. Midt på dagen var denne kirken full av yrende liv! Her var det tydelig at menigheten kjente hverandre, hadde kjærlighet for hverandre og jobbet sammen, både stab, frivillige og besøkende. Alle var sammen om å skape et fellesskap som er bygget på de fire ordene: menneskeverd, møteplasser, forankring og forandring. Ut i fra den kristne tro skal de stå opp for hvert menneskes unike verdi, møte mennesker og hjelpe hverandre til forankring og tilhørighet. De skal skape møteplasser og bygge broer og være en positiv kraft til nærmiljøet, se urettferdigheten og jobbe for en forandring.

Bergsjön menighet er tilstede for innbyggerne i bydelen. Deres behov, tanker, identitet og kultur har en verdi. Bergsjön menighet har sett bydelen, sett menneskene som bor der og spurt hva de trenger. I Bergsjön trengte man blant annet mat, jobb, språk, fellesskap og et møtested. Man kan besøke utallige menigheter med gode arbeidsmåter, trosopplæringstilbud og høy oppslutning. Men man kan sjelden ta den samme oppskriften og bruke i alle menigheter. Inspirasjon, kreativitet, innspill og engasjement kan man få, men man må alltid tilpasse det sin egen kontekst. I Bergsjön menighet har de greid å finne det menneskene i bydelen ønsker seg. De har tatt menneskene og deres behov på alvor. Jeg tror dette gjør at menneskene som tilhører kirken føler seg sett og ser at deres behov og liv er verdigfulle.

Bergsjön menighet ønsker å være, og er en møteplass. Menigheten er den møteplassen i bydelen som samler flest folk, i tillegg til å samle flest folk på tvers av alle kulturer. Her er det ofte mennesker hele dagen og kirken er åpen fra morgen til kveld ved hjelp av fleksibel stab, frivillige og studenter. De frivillige driver en second hand-butikk som har som mål å gå i null. Her får man blant annet kjøpt klær, leker, bøker og kjøkkenredskaper til en billig penge. Menigheten samarbeider med noen organisasjoner, hvorav en av dem lønner en musikkpedagog som har musikktimer sammen med klasser fra skolen like ved. Vi fikk lov til å delta på en slik musikktime hvor vi fikk hver vår tromme og jobbet med rytme. Deretter lærte vi en enkel repetitiv sang på svensk, og etter hvert fikk vi lære den på arabisk også. Et av målene med musikktimene er språkopplæring. Her synger man enkle sanger både på sitt eget språk og det svenske språket. Musikkpedagogen hadde oversatt hver sang til omkring 15 ulike språk. Her skaper man en møteplass i kirken for barna og skaper bro mellom de ulike kulturene ved å lære sanger på hverandres språk.

I en bydel med 142 nasjoner ville man kanskje tenke at den svenske høymessen ikke ville være relevant. Men i Bergsjön har de gudstjeneste med svensk høymesseliturgi hver søndag. De har valgt å gjøre noen pedagogiske valg som at presten har en oppsummering av prekenen på engelsk før han sier prekenen på svensk. De har også valgt å ta inn bibelteksten på ulike språk og de bruker power point slik at de kan forholde seg til det som skjer her og nå i stedet for å forville seg i et hefte.

Staben opplever at den faste høymesseliturgien skaper gjenkjennelse og tilhørighet. De bruker av resurssene man har i menigheten til blant annet tekstlesningen og salmer på ulike språk. Det er også mange salmer som har samme melodi og kan synges på mange ulike språk samtidig. Presten sa spesifikt at når han begynte å jobbe i Bergsjön måtte han vende seg til at det var ”folk overalt”. Bergsjön har valgt å bruke en svensk høymesseliturgi, men de ser det som en selvfølge at innholdet i liturgien skal speile deres flerkulturelle virkelighet. Salmer, bibeltekst og ikke minst åpenhet for ulike religiøse ritual. I begynnelsen kunne presten bli forfjamset hver gang han snudde seg fra alteret. Der kunne det være fem stykker som knelte ved alteret på et tidspunkt han ikke var kjent med.

For at menneskene skal få tilhørighet til kirken må man få mulighet til å forankre sin egen identitet i kirkens identitet. I ukens faste samlingspunkt, gudstjenesten, tror jeg Bergsjön har skapt det store fellesskapet hvor mange ulike kulturer kan høre hjemme. Man skaper et fellesskap hvor den svenske høymessens liturgi og menneskene er det samlende fellesskap hvor man føler seg trygg og kan praktisere sin egen identitet sammen med andre kulturer.

Hvordan skape en flerkulturell kirke? Det finnes ikke et rett eller galt svar på spørsmålet. Jeg tror at det er ganske likt som å skape en kulturell norsk menighet. Uansett hvor man bor, om det er et flerkulturelt nærmiljø eller ikke, må man finne menneskenes behov. Hva ønsker menneskene som tilhører kirken at kirken skal være? Dette har Bergsjön menighet gjort og de har satt sammen fire ord som de som menighet jobber for. På denne måten tror jeg de frivillige, ansatte og besøkende opplever at det er meningsbærende å være en del av dette fellesskapet. Det gjelder i alle kirker, flerkulturelle eller ikke! Det er viktig å være åpen og vise respekt for hverandres kulturer, familiesituasjon, interesser, alder, yrker, etnisitet og la menneskene som tilhører menigheten farge aktivitetene, gudstjenesten og forkynnelsen med sin hverdag. Dersom vi gjør det, tror jeg, kirken vil oppleves relevant for menneskenes liv og vi vil ta et stort steg nærmere å videreutvikle folkekirka i Norge.

– Bildene er hentet fra Den svenske kirkes nettsider https://www.svenskakyrkan.se/bergsjon

– Noen relevante fakta;

(informasjonen er hentet fra samtale med kirkens stab)

• Bergsjön församling er en menighet i Göteborg, Sverige.
• Menigheten ligger i Bergsjön bydel med ca 16 000 innbyggere.
• Innbyggerne er fra 142 nasjoner. Hvorav 19% er medlem av Den svenske kirke, Dsk.
• Bergsjön församling er en kirke i et flerkulturelt miljø med mange fattige og arbeidsløse. Bydelen er  i Göteborg forbundet med mye nød.
• I Den svenske kirken betaler medlemmene kirkeskatt. Den svenske kirkeskatten blir delt mellom menighetene slik at Bergsjön med få medlemmer får støtte fra menigheter med mange medlemmer og god økonomi.
• Bergsjön församling jobber etter disse fire ordene: menneskeverd, møteplasser, forankring og forandring.

Jeg har vært prest i Gamle Oslo I ti år. Og lært nye ting om å være prest og være kirke. Kirken blir til som et synlig og usynlig, lokalt og globalt fellesskap rundt Ord og sakrament. Men det er ikke hele svaret. Konteksten er avgjørende. Hva betyr det å være en åpen, bekjennende, tjenende og misjonerende folkekirke på Grønland? Og ikke minst: Å være kirke for og med ungdommene der?

Dette var status da jeg kom dit i 2003: En tredjedel av befolkningen flyttet hvert år. Stor mobilitet, stort mangfold, annerledes tilhørighet. Godt under halvparten av befolkningen var medlem av Den norske kirke, og vi hadde mange frikirkelige fellesskap og 20 moskeer i nabolaget. Barneklubben og ungdomsklubben var dominert av muslimske barn og ungdom. På skolegudstjenesten før jul var 97% av elevene muslimer, noen sikher, noen buddhister, noen ateister, noen hinduer, noen katolikker, knapt medlemmer i Den norske kirke. I en befolkning på ca.11.500 mennesker hadde vi 0-3 konfirmanter i året. Når jeg kom ned til gudstjenesten julaften, duftet det karri og hvitløk i Grønlandsleiret som vanlig, og gata var full av hverdagskledde mennesker. I løpet av de første åtte årene var det bare ett av parene jeg hadde dåpssamtale med, som hadde planlagt å bli boende på Grønland. Antall gravferder var halvert på få år – og de gikk stort sett fra krematoriet, og ofte med familie utenfra. Vi ble en slags sjømannskirke uten sjø, hvor en god del kommer innom en begrenset stund, og hvor det beste vi kan gjøre er å bidra til å skape gode møteplasser for menneskers tro og liv der og da, som kan gjøre terskelen lavere for å oppsøke andre kirkerom dit de flytter og etablerer seg.

Det er utrolig mange hyggelige mennesker der. Mangfoldet er tydelig for alle sanser: Mange farger, meninger, lukter, smaker. På grunn av mobiliteten var det få tunge tradisjoner i menigheten; lite “slik gjør vi det hos oss.” Det stabile element var noen i stab og noen få menighetsrådsmedlemmer. Mange som var opptatt av å bygge midlertidig tilhørighet. Men ungdommene som bor der, har gjerne vokst opp der, og har en lokal identitet; særlig på Kampen og Vålerenga. Høyere bevissthet rundt tro hos noen, på grunn av mangfoldet rundt. Andre har i større grad den holdning at ”jeg tror ikke på Gud, men jeg konfirmerer meg i kirka, og kirka vår er en del av nærmiljøet mitt.”

Prestehverdagen var svært annerledes enn det jeg tidligere hadde opplevd – langt mer preget av sjelesorg, religionsdialogisk arbeid og diakonale oppgaver – i møte med barn, ungdom og voksne. Både fordi vi var en liten stab, sårbare når det gjaldt frivillighet, en bydel sterkt preget av diakonale behov, og fordi det var rom for en del annet enn de oppgaver jeg var pliktig til å skjøtte. Men selv om det var annerledes, var kirken også her et møtested, et helligsted og en tradisjonsbærer. En folkekirke. En kirke av det folket som samles med Gud og med hverandre rundt Ord og sakrament – og som går ut og ER kirke i andre møter (møteplasser) og fellesskap i Gamle Oslo. Men vi kan alltids spørre om folkekirken i Gamle Oslo er tilgjengelig nok, folkelig nok, opptatt nok av å nå alt folket med evangeliet?

Hva betyr det å være en åpen, bekjennende, tjenende og misjonerende kirke i Gamle Oslo?

En åpen kirke i den konteksten betyr for meg en kirke som er åpen for dialog og diapraksis med folk av ulik tro og kultur, folk med ulike og til dels store utfordringer i livet, og mange med fordommer mot institusjonalisert religion. Selv om vi er en bydel med stort etnisk-religiøst mangfold, finnes det på mange arenaer parallelle virkeligheter langs disse skillelinjene, og det trengs møteplasser. Dette gjelder også på ungdomssiden, selv om nok skole og idrettslag er større fellesarenaer enn oss. Det er krevende, spennende, slitsomt, berikende. Vi får ikke noe gratis, men må stadig legitimere vår plass i lokalmiljøet. Samtidig har mange en dobbel forventning til kirken – at den både skal være brobygger til andre troende OG være en tradisjonsbærer av ”norsk kulturarv».

En bekjennende kirke i Gamle Oslo, betyr for meg en kirke som er tydelig på sitt eget ståsted, sine egne erfaringer, sin teologi – og som ikke er redd for å lytte til andres. Flere av mine muslimske venner forteller at de aldri hadde kjent noen etniske nordmenn med en synlig praktiserende tro, før de kom i kontakt med oss. En bekjennende kirke må også være tydelig fordi vi følger folk over kort tid – både tro og livsdeling intensiveres :-).

Den britiske teologen og ungdomsarbeideren Steve Griffith skriver om Hit and Run-ministry, som en utfordring til den rådende tendensen med relasjonelt ungdomsarbeid. Sistnevnte går ut på å henge med ungdommene der de er og bygge nære og stabile relasjoner med dem forut for og til dels uavhengig av forkynnelsen. Hit and Run handler derimot om å gripe øyeblikket; tenke stort om muligheten for livsforvandlende enkeltmøter der evangeliet deles. Griffith peker på at Jesus stadig opererte slik. Jeg tror vi trenger begge deler – ikke minst når det gjelder ungdom i vår kontekst. Noen av dem møter vi kort og intensivt, og da må vi trå til – også fordi de møter veldig mye synlig og sterk annen tro. Samtidig er det mange ungdommer der med brutte relasjoner og tøffe tak hjemme – de trenger stabile trygge og omsorgsfulle voksne, som er der over tid.

En tjenende kirke I Gamle Oslo betyr for meg å bygge fellesskap der vi tar inn og tar inn over oss de store utfordringene som mange sliter med. Det handler om å kunne snakke ærlig om våre nederlag eller angster på kirkekaffen. Det handler om å ikke ta inngangspenger, men sette fram en kollektkurv, så folk kan gi etter evne – og alltid presisere at hvis noen får problemer med betaling av konfirmantleir eller annet, så må de ta kontakt og vi finner en løsning. Å være en tjenende kirke i Gamle Oslo handler om å ta på alvor at mange mangler stabile nettverk, og tilby både sjelesorg og ulike møteplasser mest mulig uten krav, terskler og fasade. Og skape muligheter for at mennesker kan få tjene hverandre – uten at de nødvendigvis har så mye å gå på, eller kan love at de er med i fire år framover. Frivillighet i Gamle Oslo-mobiliteten, der mange har lite lokalforankrede nettverk og bor kort, er krevende. Men det går an! Vi klarte sjelden å få folk på lister og med i team eller utvalg. Men når jeg sendte ut en SMS og spurte hvem som kunne tenke seg og være med og lage gudstjeneste på søndag, fikk jeg alltid noen positive svar. Vellykket ellers med “stuntete” lavterskel-møteplasser som babysang og kirketacos – der alle på sett og vis er ad hoc-frivillige.

Å være en misjonerende kirke i Gamle Oslo betyr for meg å frimodig dele tro, i ord og enda mer i handling. Gjerne handling med en synlig signatur – som en prestegenser eller en hettejakke det står “Grønland kirke” på. Være kirke i, med og blant venner, naboer, kollegaer, og fremmede i ens daglige liv. Min erfaring er at mange muslimer med minoritetsbakgrunn er opptatt av om storsamfunn OG kirke har en skjult, misjonerende agenda (for hhv det sekulære og for kristendommen). Samtidig er det lett å dele tro og annen ikke-religiøs overbevisning – for det gjør mange andre også. Men mange folkekirkemedlemmer, ikke minst ungdom, har få ord på troen sin, og blir tause i møte med andres religiøse overbevisning. De trenger å bli lyttet til, og få språk, når det gjelder tro.

Å være kirke i Gamle Oslo er å være kirke på et sted i stadig endring. Da jeg kom dit, var det helt annerledes enn det hadde vært noen år tidligere, og nå, med massiv utbygging og stigende boligpriser, er bydelen på vei inn i nye faser. Vi har vært heldige å ha studenter fra MF i praksis i mange år – og tilbakemeldingen fra lærerne er at det er ingen studenter som har så mye refleksjoner rundt hva det er å være kirke, menighet og ungdomsarbeider og hva det er å tro, som de som har vært hos oss. Det er vi stolte av, selv om vi vet at mange også synes det er et utfordrende sted å være kirke. Vi er et utforskende sted for kirken, og ønsker å være frimodige og stolte – og konstruktivt selvkritiske – i forhold til egen praksis.

I ungdomsårene er noe av det viktigste å utvikle sin egen identitet. Man skal bryte ut av rollen som barn, finne seg selv, helst gjøre et lite ungdomsopprør og begynne å forme en rolle man ønsker å ha. Jeg vil påstå at dette gjelder, om mulig, i enda større grad for ungdom som blir omtalt som subkulturelle. Subkulturell ungdom er en paraplybetegnelse som rommer utrolig mange forskjellige grupper og hver gruppe har sin egen stil, sine egne uttrykk, rett og slett sin egen kultur midt i felleskulturen. Det jeg har opplevd felles for alle ungdommene jeg har møtt som har vært del av en form for subkultur er at to ting er viktige, motstand til det de omtaler som mainstream og tilhørigheten til en gruppe med likesinnede (og det har det vært for meg og for så vidt).

Hvilket bringer oss til spørsmålet jeg jobber med: hvordan skal vi som kirke møte subkulturell ungdom. Jeg opplever ofte at menighetene blir homogene, de skaper en kultur man må passe inn i for å kunne være en del av fellesskapet. Dnk har som et ideal at kirka skal være for alle, at kirka er et sted hvor hvem som helst skal kunne føle seg hjemme. Dette er ikke realiteten jeg opplever. De menighetene jeg har møtt som strekker seg for å møte ungdomsgrupper de vanligvis ikke har innom arbeidet de driver, driver en eller annen form for diakonalt arbeid, som for eksempel en kafé. Jeg er veldig glad i denne typen arbeid og ser det positive ved det. Jeg er derimot ikke sikker om resten av menigheten er villig til å følge opp og ønske ungdommene velkommen og om ungdommene vil møte forståelse for hvem de er. Min mest overraskende oppdagelse da jeg begynte å jobbe med disse spørsmålene til en oppgave jeg for tiden skriver er, som en av lærerne mine påpekte, at dette faktisk gjelder integrering. Vi som kirke må forstå at for å møte subkulturell ungdom trenger man ikke være kul eller kunne sjargongen, dette vil nesten alltid oppleves falskt. Vi må faktisk begynne å snakke om å integrere ungdommene i kirka. Dette betyr at ungdommene må få lov til å ha sin egen stil og sin egen kultur og utvikle den samtidig som vi inkluderer dem i fellesskapet vårt og lærer dem vår felleskultur i kirka.

Gjennom alle mine år på MF har jeg lært å tenke stort om begrepet misjon. Misjon er ikke lenger bare et kall til å reise ut. Misjon er her og nå. Misjon er kontekstuelt ungdomsarbeid. Misjon er å ta Jesu ord i misjonsbefalingen på alvor «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler». Jeg tror at i svært lang tid så har vestens kirker tolket misjonsbefalingen til å si «Gå derfor ut og gjør alle andre folkeslag til disipler», og vi har vært dyktige til akkurat det. Men jeg undres: Har vi glemt vår egen misjonsmark?

Å drive ungdomsarbeid i en menighet midt i Oslo sentrum, i en menighet som er over gjennomsnittet ressurssterk, kan by på utfordringer i måten man snakker om Jesus. Det kan også by på utfordringer i møtet med det flerkulturelle aspektet. Menigheten i seg selv er flinke til å ta inn våre nye landsmenn i fellesskapet, men jeg er usikker på i hvor stor grad det gjør noe med ungdommene. I teorien tror jeg at vi kan lære mye av hverandres trospraksiser, mye om Gudsbilder og relasjon til Jesus. Men i praksis tror jeg ikke at dette er noe som skjer. Kanskje er vi så opptatte av å få de til å føle seg hjemme hos oss at vi indoktrinerer dem i våre praksiser, istedenfor å la dem lære oss noe nytt?

I samarbeid med menighetsråd og barne- og ungdomsråd bestemte vi oss for å ta med oss en gruppe av våre ungdommer på besøk til menighetens vennskapsmenighet i Liberia, et lite land på Afrikas vestkyst, som fremdeles er sterkt preget av borgerkrigen som endte i 2003.

Det skjer noe spesielt i det øyeblikket du tar 15 norske ungdommer, stortsett fra Oslo vest, og plasserer dem i en kontekst som de ikke kjenner – som er så forskjellig fra alt de kjenner. En skulle gjerne tro at vi i denne sammenhengen hadde mye å lære til liberianerne, men det var ikke hensikten. Hensikten var å lære av liberianerne, bli kjent med hverandre og knytte bånd.

Og vi fikk virkelig kjenne på kroppen at det er vi som har mest å lære av dem. Vi ble møtt med en  varme, vennlighet, medmenneskelighet, uselviskhet og et Jesus-fokus som var ulikt noe annet vi noen gang hadde møtt. Alle «klasseskiller» ble visket ut, og vi kunne møtes på felles grunn – vår felles tro på at Jesus er Guds sønn.

I møtet med en annen kultur fikk våre ungdommer møte en frimodighet, et fokus og en urokkelig tro på Guds inngripen i hverdagen, som de ikke på noen arena i Norge hadde møtt tidligere. De fikk møte en kultur som er helt fri for individualisme.  De fikk møte mennesker som har så lite, men allikevel er så mye rikere enn oss. De fikk møte mennesker som bærer Jesus med seg i hverdagen, og ikke er redd for å vise det. Å møte en kultur som er gjennomsyret av tro på Gud, og tilbedelse av Ham i alle hverdagens små gjøremål, var kanskje den beste måten vi kunne drive misjon på. Der misjonens mål var våre egne ungdommer. Dette møtet berørte dem, og gjorde noe med dem. Og viktigst av alt, det gjorde noe med deres forhold til Jesus!

Selv om dette ikke nødvendigvis handler om flerkulturelt ungdomsarbeid i Norge i dag, så vil jeg  påpeke viktigheten av flerkulturelt arbeid. Vi har så mye å lære av hverandre – spesielt av hverandres trosutfoldelse og relasjon til Jesus. Og man trenger ikke dra helt til Afrika for å lære dette. Flerkulturelt arbeid er viktig. Vi har så mye å lære av hverandre hvis vi bare åpner opp for å bli påvirket, istedenfor å alltid være de som påvirker.

Ett hus, to menigheter?

Flere enn 40 migrantmenigheter i Oslo deler kirkehus med norske menigheter.[i] Jeg har undersøkt dette fenomenet ved å gjøre en casestudie av forholdet mellom en menighet i Den norske kirke og en ghanesisk migrantmenighet. I denne artikkelen vil jeg presentere menighetenes forståelse av hverandre, og betydningen av å bruke samme kirkerom.

Metode og utvalg

Det er ikke forsket mye på forhold mellom migrantmenigheter og norske menigheter. Norske studier har fokusert enten på utvalgte migrantmenigheter eller på hvordan norske menigheter kan bli mer multikulturelle. Unntaket er Hanna Gulsett (2007) sin masteravhandling om forholdet mellom en migrantmenighet og en norsk frimenighet. I tillegg finnes noe forskning på religiøse og multikulturelle miljø i Groruddalen. Migrantmenigheter i Europa og Amerika er et populært forskningsfelt, men lite av dette omhandler forhold til lokale kirker.[ii]

Min casestudie har fokusert på forholdet mellom Stovner menighet i Den norske kirke (Dnk) og den ghanesiske migrantmenigheten Presbyterian-Methodist Church Oslo. De to menighetene holder begge til i Stovner kirke. Studien undersøkte hva menighetene gjør sammen, hvilket syn de har på hverandre og hvilken betydning det har at de deler kirkerom. Hovedinformasjonskilden er seks kvalitative intervjuer, støttet av to mindre spørreundersøkelser, deltagende observasjon på utvalgte arrangementer, samt menighetenes internettsider og menighetsblad.

Den norske menigheten

Stovner kirke ble innviet i 1979, etter iherdig innsats fra et stort antall frivillige som ennå utgjør kjernen i menigheten. Stovner er et multikulturelt område hvor mange etnisk norske familier kun bor i kortere perioder. Som en følge av dette består kjernemenigheten av eldre mennesker bosatt innefor menighetsgrensene. Selv om mange av medlemmene begynner å dra på årene, tilbyr menigheten fortsatt et stort utvalg av aktiviteter, drevet både av ansatte og de mange  frivillige. Kirkebygget er en arbeidskirke, og kjelleren leies nå ut til en kommunal barnehage.

Migrantmenigheten

Presbyterian-Methodist Church Oslo (PMC) ble startet i januar 2006. Det første året holdt menigheten til i et festlokale på Kjelsås, der lokalet ofte måtte vaskes og tømmes for ølflasker før gudstjenesten kunne begynne. Det var i hovedsak tre grunner til at menigheten ble startet. Å kunne 1) bruke sitt eget språk i gudstjenestene, 2) synge de tradisjonelle sangene og beholde de liturgiske tradisjonene, og 3) etablere en mer levende menighet enn det ghaneserne hadde funnet i de norske menighetene. Menigheten vokste fort, og trengte et egnet lokale. En forespørsel ble sendt til Stovner menighet i mai 2007 og en avtale kom i stand. PMC hadde en pastor ansatt på heltid fram til hun i januar 2011 måtte forlate landet på grunn av problemer med oppholdstillatelsen. De fleste av medlemmene i PMC har norske pass, snakker flytende norsk og har bodd i Norge i mange år. Kun noen få bor innenfor Stovners menighetsgrenser, men flesteparten bor på ”riktig side av byen” i forhold til Stovner. Medlemmene i PMC har en sterk identitet som ghanesiske presbyterianere og metodister. Dette er også menighetens målgruppe, og det er hyppig kontakt med moderkirkene i Ghana. Menigheten har en begrenset økonomi, og medlemmene blir stadig oppfordret til å øke sine bidrag slik at menigheten kan ansette en ny pastor. Gudstjenesten i PMC varer vanligvis i 1,5 time, følger en fastlagt liturgi og kjennetegnes av et stort antall aktive deltagere. I en gudstjeneste med 30 mennesker tilstede kan det være ti personer som har oppgaver knyttet til liturgien.

Parallelle menigheter med noen møtepunkter

Menighetene arrangerer to internasjonal gudstjenester sammen hvert år. Disse gudstjeneste ledes som oftes av de norske prestene, har en litt friere liturgisk form og preges av at mange frivillige deltar under gudstjenesten. Språk virker å være en identitetsmarkør for begge menighetene. På grunn av dette holdes gudstjenestene på norsk, med oversettelse til twi (ghanesisk språk). Etter gudstjenesten lages det i stand kirkekaffe med mat fra mange land. I tillegg til de internasjonale gudstjenestene, samarbeider menighetene også om noen andre enkeltarrangementer, og de inviteres til å delta i hverandres aktiviteter. Med unntak av dette, lever menighetene ganske parallelle liv. Det er få vennskap på tvers av de menighetsmessige og etniske skillelinjene. Dette preger også kirkekaffen på de internasjonale gudstjenestene, der menighetene mer eller mindre deler seg på ”norske” og ”ghanesiske” bord. Litt kritisk kan man dermed spørre seg om menighetene er engasjert i dette i hovedsak fordi det gir egen gevinst til en ganske lav kostnad. Stovner menighet får et ”alibi” som en multikulturell menighet, mens PMC får et sted å være til en rimelig pris. Begge menigheter opplever imidlertid store utfordringer når det gjelder å finne måter å beholde barn og unge i menighetene. Et sterkere samarbeid kan være en vei til sammen å kunne lære ungdommene hvordan å leve som kristen i et pluralistisk og sekulært samfunn (Wartena et al., 2008).

Ny opplevelse av sted

Tross det klare skillet på kirkekaffen, kom det også fram i intervjuene at menighetsmedlemmer fra begge menigheter snakket om at ”vi” har internasjonal gudstjeneste. Dette er interessant ettersom informantene ellers skilte klart mellom ”vi” og ”de”. Dnk har for eksempel vært ivrige til å invitere PMC til å delta på Dnk-arrangementer uten særlig hell. Dette virker å ha sammenheng med at ghaneserne vil involveres aktivt i det som skjer, ikke bare inviteres eller inkluderes. En informant fra PMC uttrykte seg slik:

”I vår så var det den norske menigheten som hadde det, og i høst så skal vi ha igjen hvor den ghanesiske menigheten får lov til å lede på sin måte, slik at de norske, og de andre som er med, følger det vi vanligvis gjør. Begge delene fungerer veldig bra. Vi føler at når vi gjør det på den norske måten, så er vi en del av det fordi vi er sammen om det. Og når vi gjør det på vår måte, ja, det er sånn vi gjør det. Jeg håper at dere (nordmenn) også er med og føler det vi føler.”

Folk fra begge menigheter spiller en aktiv rolle i både planlegging og gjennomføring av internasjonale gudstjenester. Involvering virker dermed å være en nøkkelfaktor for at dette har blitt omfavnet av begge menigheter. Dermed bekreftes også Kim Knotts (2005) teori om at sted er noe som praktiseres aktivt. Ved å praktisere sted sammen over tid lærer menighetene stadig hverandre bedre å kjenne. Mange av medlemmene i PMC har hatt dårlige opplevelser i møte med nordmenn og norske menigheter tidligere, men de fleste ga uttrykk for at de har blitt ganske godt mottatt i Stovner. Noen informanter fortalte også at de har opplevd tendenser til sosial ekskludering i Stovner menighet.

Medlemmene i PMC føler tilhørighet til Stovner kirke som sitt kirkebygg. Noen kaller til og med PMC for en fløy av Dnk Stovner. Involveringen i de internasjonale gudstjenestene har vært viktig for å skape denne identiteten. Det er interessant å se hvordan forståelsen av sted forandres når migrantene beskriver de forskjellige arrangementene i kirken. Som sett ovenfor beskrives de internasjonale gudstjenestene som noe bra man gjør sammen, mens Dnk-gudstjenestene beskrives som døde og kjedelige. Kim Knott (2005) deler rom inn i fysiske, sosiale og mentale rom. Det fysiske rommet i denne sammenheng er Stovner kirke. Dette rommet fungerer antagelig som et element av kontinuitet. Bygningen gjør det lettere for begge menigheter å engasjere seg i felles gudstjenester, på felles grunn, i ”sitt” rom. Dermed er det klart at det fysiske rom påvirker det sosiale rom. Det mentale rom er tydelig inndelt i ”menigheten vår” og ”menigheten deres”. Likevel dukker det opp et ”vi” gjennom de felles gudstjenestene. I dette ”vi” ligger det et stort potensial for nettverksbygging og gjensidig utveksling av erfaringer og kulturkunnskap. Flere møtepunkter og utvikling av vennskap mellom enkeltmennesker vil være avgjørende for hvordan dette vil se ut i framtiden.

Samarbeid som et ledd i sosial integrering

Det er tydelig at språk er en viktig identitetsmarkør for begge menigheter. Noen av informantene virker å bruke språkutfordringene som en unnskyldning for å slippe å aktivt engasjere seg i samhandling med folk fra den andre menigheten. Det er grunn til å tro at dette egentlig skyldes usikkerhet grunnet kulturelle og sosiale skillelinjer. Balansen i forholdet synes også å påvirkes av at Dnk har en ”storebrorholdning”. Denne mer eller mindre bevisste holdningen leder til skuffelse og frustrasjon på begge sider. Dnk forventer at PMC-medlemmer skal delta mer på Dnk-arrangementer. PMC-medlemmene på sin side er frustrert over at Dnk ikke kan bidra økonomisk med tanke på ansettelse av en ny prest. På tross av slike utfordringer, har de internasjonale gudstjenestene skapt en fellesskapsfølelse. Dette verdsettes av begge gruppene. Alle informantene uttrykte eierskap til det som har blitt oppnådd i Stovner kirke. Et felles hus og involvering av begge menigheter har skapt et sted for enhet i mangfold.

De internasjonale gudstjenestene har lagt et grunnlag for det som kan være en svært viktig hjelp for migranter til å bygge bredere sosiale nettverk. Marko Valenta (2008: 222) har oppdaget at noen migranter lager seg nettverk bestående av to soner. Den indre sonen består av egne landsmenn, eller mennesker fra samme etniske gruppe. Denne sonen gir mulighet for å ”ta pauser” fra den nye hverdagen langt hjemmefra. Her kan man trekke seg tilbake i et trygt miljø. En viktig del av dette er å snakke sitt eget språk, og slippe å konsentrere seg om å finne de rette kulturelle kodene. Den ytre sonen handler om det man innen nettverksforskning kaller svake bånd (”weak ties”, Valenta, 2008: 12). For ghanserne på Stovner ser det ut til at PMC og ghanesiske landsmenn i Norge former en indre sosial sone, mens Dnk og andre løsere relasjoner utgjør en ytre sosial sone. Balansen mellom den indre og ytre sonen er viktig for at migrantene skal føle at de mestrer sin nye hverdag. Et kirkesamarbeid som på Stovner kan dermed få viktige effekter i et sosialt integreringsaspekt. Alle informantene nevnte en multikulturell menighet som en framtidig mulighet eller drøm. Dette kan tyde på at samarbeidet mellom de to menighetene også har påvirket identitetene deres. Flere møtepunkter og vennskap på tvers av menighetstilhørighet er av avgjørende betydning for at en multikulturell menighet skal kunne bli noen realitet.

Konklusjon

I denne artikkelen har jeg beskrevet noen aspekter ved forholdet mellom en migrantmenighet og en menighet i Den norske kirke som deler kirkebygg. Slike leieforhold eller samarbeid oppstår i stadig større grad både i Oslo og i resten av landet. Etter hva jeg kan se, er min undersøkelse blant de første til å se på dette fenomenet i norsk kontekst. Det er mitt håp og ønske at dette arbeidet kan åpne nye muligheter for videre studier og utvikling av slike samarbeid. Et viktig spørmål er hvorvidt funnene i denne artikkelen er mulige å generalisere. Når man snakker om generaliseringsmulighet er det viktig å være klar over at hver menighet har sine særtrekk. Migrantkirker og norske menigheter representerer et stort mangfold. Stovner menighet har av noen blitt kalt en bedehusmenighet, blant annet på grunn av sitt fokus på misjon. Sammenlignet med mange av Dnks menigheter i Oslo kan man si at Stovner menighet er evangelikal og lavkirkelig. Nøkkelpersoner i menigheten er også opptatt av å ivareta migranter. PMC er en etnisk migrantmenighet hvor konfesjon er viktig. Dette er en motsetning til, for eksempel, de mange karismatiske migrantmenighetene som ofte kaller seg internasjonale og/eller ikke-konfesjonelle (”non-denominational”). Dermed er to faktorer tilstede som gjør samarbeid lettere på Stovner. 1) Nøkkelpersoner i Dnk er åpne for å ha samarbeid med migranter, og 2) migrantmenigheten tilhører ”mainline” protestantisk tradisjon. På tross av dette er det sannsynlig at erfaringer fra Stovner kan være aktuelle også andre steder. Dupliserte studier er nødvendig for å fastslå dette. Uansett viser eksempelet fra Stovner at migrantmenigheter kan tas imot, og samarbeid etableres. Det har blitt vist i denne artikkelen at bruk av et felles rom, og jevnlige felles samlinger (selv om det bare er to ganger i året), har skapt en fellesskapsfølelse. Det er fortsatt store utfordringer på Stovner når det gjelder kontakt og vennskap på tvers av menighetene. Jeg vil hevde at en framtidig, levende, kristen kirke i Norge er avhengig av at kristne fra forskjellige, etniske bakgrunner er i stand til å møtes og bli kjent med hverandre.

Tre praktiske punkt til utfordring

Jeg vil argumentere for at minst tre punkt kan være aktuelle i de fleste samarbeid eller leieforhold mellom migrantmenigheter og norske menigheter:

1) Norske menigheter vil så godt som alltid være i en ”storebrorposisjon”. Selv om Dnk har flere ressurser(bygninger, økonomi, ansatte), må ikke migrantmenighetene oppfattes som klienter eller gjester som ikke kan bidra. Om dette skjer, kan forholdet lett utvikle seg til et vert-gjest-forhold (”patron-client”-relationship) som kan hindre videre samarbeid. Begge menigheter og medlemmene deres må akseptere hverandre som likeverdige menigheter og likeverdige kristne brødre og søstre. Felles arrangementer krever at begge parter involveres.

2) Migrantene må gis rom for å finne balansen mellom indre og ytre sosiale sone. De norske menigheters fokus bør være på å etablere vennskap, samt å hjelpe migrantene med å bygge nettverk. Følgelig vil mange andre utfordringer, knyttet til for eksempel kulturelle forskjeller, kunne løses på naturlige måter.

3) De norske kirkene og norske kristne har et spesielt ansvar for å hjelpe våre brødre og søstre i troen med å finne seg til rette i det norske samfunnet (3. Mos 19,34). I forhold til migrantmenighetene kan dette være hjelp til å finne gudstjenestesteder, utvikle og følge opp sunne lederskapsstrukturer, osv.

– Først publisert i Luthersk Kirketidene 5/13

Noter:

Tall hentet fra Kristent Interkulturelt Arbeids (KIA) lister: Anslagsvis 44 av totalt ca 90 migrantmenigheter i Oslo leier menighetslokaler av norske menigheter. Disse tallene er noe flytende.

[1] For fullstendig referanseliste og mer om annen litteratur, se Holtskog (2013).

Referanser:

Gulsett, H. (2007). Dere er alle en i Jesus Kristus – En studie av en flerkulturell menighet.

Upublisert masteroppgave i planlegging og lokalsamfunnsforskning.

Tromsø: Universitetet i Tromsø.

Holtskog, S. (2013). One House, Two Churches? An empirical study of the relationship

between a migrant church and a Church of Norway (Den norske kirke) congregation who share a church building. Upublisert masteroppgave i praktisk teologi (tilgjengelig i Brage). Oslo: Det teologiske menighetsfakultet.

Knott, K. (2005). The Location of Religion – A Spatial Analysis.

London: Equinox Publishing Ltd.

Valenta, M. (2008). Finding Friends After Resettlement: A Study of the Social Integration of

Immigrants and Refugees, their Personal Networks and Self-Work in Everyday Life. Doktoravhandling i sosiologi og statsvitenskap.

Trondheim: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). http://ntnu.diva-portal.org/smash/get/diva2:123228/FULLTEXT01 (Nedlastet 28 Sept 2012).

Wartena, S., Bertram-Troost, G., og Miedema, S. (2008). ‘Christian Immigrant Youth from

the Maranatha Community Transformation Centre: In between Family, Church and School. A Case Study in Amsterdam Zuidoost’, i M. Jansen og H. Stoffels (red.),

A Moving God: Immigrant Churches in the Netherlands. Zürich: Lit Verlag.

[i] Tall hentet fra Kristent Interkulturelt Arbeids (KIA) lister: Anslagsvis 44 av totalt ca 90 migrantmenigheter i Oslo leier menighetslokaler av norske menigheter. Disse tallene er noe flytende.

[ii] For fullstendig referanseliste og mer om annen litteratur, se Holtskog (2013).

Gå ut og gjør alle folkeslag til disipler i det dere døper dem……….begynner misjonsbefalingen. Det er  en grunnleggende arbeidsinstruks for oss som driver med trosopplæring for barn og ungdom.

Etter 10 år som konfirmantprest på østkanten i Oslo, kommer jeg stadig tilbake til ett spørsmål: Hva skal vi gjøre med dette at kirkens konfirmanter stort sett er etnisk norske? Konfirmantundervisningen er en av de mest «norske» erfaringene man kan få på østkanten om dagen.  Samtidig er Norge i forandring. På skolene, spesielt i forsteder til de store byene, vokser elever opp i en flerkulturell kontekst. Men, som kirke speiler vi ikke det nye Norge. Hvem blir den norsk lutherske folkekirken i møte med disse forandringene? Selv om vi kanskje vil det, blir vi ikke integrerende. Vi sliter med «kroppsspråket» vårt.

Jeg har hatt en liten uoffisiell undersøkelse av konfirmantarbeidet i Bøler hvor jeg har vært prest. Her har vi konfirmert 602 konfirmanter de siste 10 årene. Omtrent  589 av disse har såkalt norsklydene navn. Etter 2007 har de fleste konfirmantkullene to til tre konfirmanter med «unorske» navn, men hovedvekten er jo helt klart på navn som er tradisjonelt norske. En ufrivillig dynamikk innebygget i det å rekruttere barn og ungdom til arbeidet vårt, er at vi nesten utelukkende henvender oss til de døpte. Problemet er at i Norge er de døpte ofte de etnisk norske. Dermed støvsuger vi lokalmiljøet for nettopp de etnisk norske. De med andre opprinnelser har vi derimot få naturlige treffpunkter med.  Konfirmantene på Bøler har fått en ganske overveldende erfaring av å være i et «ett-kulturelt» felleskap. Ikke noe annet fellesskap på Bøler er så homogent. I den norske kirke tar vi misjonsbefalingen på alvor, det mener jeg vi er gode på, men vi mister kanskje den universelle (og dermed også lokale) dimensjonen som jo også er i dåpsbefalingen, om å gå ut til alle folkeslag.  Selv om vi på Bøler gjerne vil feire det flerkulturelle fellesskapet, sier «kroppsspråket» vårt fort det motsatte.

Gjør vi noe galt eller må det være sånn? Er kirken en gammel dinosaur som speiler det Norge vi hadde for 50 år siden? Bør vi være proaktive på noe vis, slik at barn og ungdom møter et større mangfold i kirken? Eller er det vanskelig å gjøre noe med dette? I så fall hva kan gjøres?

Vi som driver barn og ungdomsarbeid har store spørsmål og ta fatt i: Hva er misjon og trosopplæring i et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn? Hvem er mottagere av den kristne arven som vi gir videre? Hvor går veien til alle folkeslag når alle folkeslag er midt i blant oss?

• Hva mener du? Vi i Ungdomarbeid.no oppfordrer alle våre leser til å reflektere over, og gjerne svar på, Erles spørsmål. Alene eller sammen – og gjerne i kommentarfeltet vårt, her eller på facebook.

«Short-term mission: If you send them, they will grow … maybe».

Terry Linhart er Professor of Youth Ministry & Chair of the Religion and Philosophy Department at Bethel College (Indiana). Linhart har i tillegg skrevet sin ph.d. om korttidsmisjon, og forteller i foredraget både om erfaringer gjort i forbindelse med studiereiser – og reiser gjort i regi av sin lokale menighet.

Seminaret ble holdt på Det teologiske menighetsfakultet.

Innledning ved Hilde E. Skaar Vollebæk, Stefanusalliansen.

– Det teologiske menighetsfakultet, fredag 31. Januar 2014

Kontekstualisering er viktig for alle typer kristent arbeid. Det vil si at man må sette seg inn i nærmiljøet, lokalkultur og sammenhengen man driver kirke i. Som Engelskviken skriver i sin artikkel om Misjon og kultur¹, må man tilpasse forkynnelsen til omgivelsene sine. Menigheten jeg jobbet i, er typisk for det sentrale London. Få av dem som går på gudstjeneste bor i sognet. Sognet inneholder derimot flere Colleger, kontorbygg, kaféer, hoteller, to sykehus og flere høyblokker og kommunale estates – områder med høyblokker fra 70 -tallet, som leies ut kommunalt.  Man kan gå rundt sognet på en time, og det bor 10 000 mennesker der. Med andre ord; folk bor trangt. De fleste som bor der er av utenlands opprinnelse, 90% fra Bangladesh, og de aller fleste er muslimer. Ungdommer i det sentrale London preges av lokale gjengmiljøer der tilhørighet og tillit er alt, og kriminalitet og politi er en del av hverdagen. Så med utgangspunkt i dette, måtte vi spørre oss; Hva trenger ungdommene her?

Det handlet mye om et sted å være, og å ha noe å gjøre der. Og å få møte stødige voksenpersoner med tid. Vi hadde ungdomsklubb på torsdager, men etter hvert begynte de å komme på søndagsskolen også. Det førte til ny søndagsskolegruppe for de eldste. Her ba vi og hadde samtaler om relasjoner, familie, viktige verdier i livet, valg og konsekvenser. Dette var viktig for å starte refleksjon rundt gjengmentaliteten og respekt overfor foreldre og kultur. Hvis noen bestemte seg for å bli kristne, kunne det holde at Jesus visste det. Selv om de fleste ungdommene var fra familier som var kulturelle muslimer, visste vi lite om hvordan familien ville reagere, dersom noen av dem konverterte.

Tydelig og troverdig

Agne Nordlander skriver i sin artikkel Misjon og Integritet² at for å kunne forkynne evangeliet på en måte som berører andre, må man leve evangeliet selv. Man må elske, tjene slik som Jesus gjorde. En av grunntankene i kirkas arbeid, var at for dem som bodde i sognet, var vi deres bilde på Jesus. Deres referanser til Jesus, kristendommen, og kirka, handlet mye om deres forhold til oss. Nordlander skriver at troverdigheten i arbeidet vårt er avgjørende. Vi dro på besøk til barna som kom i kirka, med info om den kommende uka. I møte med foreldrene var det viktig at vi var tydelige på hva som hadde kristen undervisning, og hva som var lek og moro.  Dette tror jeg var viktig for tilliten foreldrene hadde til oss. Noen fikk lov å komme på alt, noen kun på lek og moro.

Tilhørighet

Når Muhammed er første assosiasjon med profeter, og halalburgere står på menyen, er kanskje tanken om et kristent ungdomsarbeid langt unna. Men åpenhet og tillit gjorde at tilhørighet til en annen religion ikke ble en hindring. På tross av press fra lokale gjenger, klarte vi å skape et fristed for ungdommene. Vi fikk se at ungdommene selv følte tilhørighet til kirka. De hørte naturlig hjemme, som kanskje en mer utradisjonell del av menigheten.

Kilder;
Berentsen m.fl: Missiologi i dag. Universitetsforlaget, Oslo, 2004.

I denne videoen forteller diakon Bente Pladsen om sine erfaringer fra Café Quasimodo – en ungdomskafe rettet mot utsatte ungdom i Tønsberg. Hun forteller om hvordan oppstarten ga henne et kultursjokk, og hvordan frivillige fra hele verden har preget og formet arbeidet til det det er i dag. Flere av de frivillige medarbeiderne er også med og deler av sine erfaringer.

Mer info om voluntørtjeneste gjennom EVS finner du HER.

PS: vi beklager noe støy på filmen – dette pga av simultanoversettelse i rommet.