Siden høsten 2017 har én av linjene på Bibelskolen Fjellhaug skilt seg ut fra alle andre bibelskoletilbud i Norge. Da startet det første kullet på «Bibel, Gaming og Digital kultur». Klassen har lik bibelundervisning som skolens andre linjer, men linjefagene handler ikke om idrett eller musikk – 1/3 av skoleuken for klassens elever består av gaming og spillrelaterte fag.

I høst utgjorde klassen flesteparten av leirledere på NLMs første Gaming-leir i historien. Rundt 30 deltakere mellom 10 og 12 år kom på bibelsamlinger og kveldssamlinger som på en vanlig leir, men nesten alt av aktiviteter ellers skjedde foran skjermene som stod rundt omkring på leirstedet Undeland Misjonsgård. Noen av andaktene på leiren hadde små drypp av illustrasjoner fra gamingverdenen, og i det store og hele var dette både en normal og en annerledes leir. På lunchen før hjemreise søndag kom det spørsmål fra deltakerne om det gikk an å komme på neste års gamingleir.

Dette har nå blitt gjort én gang, og jeg håper virkelig ikke det er den siste. Gaming er, eller kan være, en helt legitim hobby og interesse for barn og unge. Akkurat som i idrett er det utfordringer knyttet til hobbyen sett fra et kristent ståsted (selv om trenings-/kroppspress nok er mer aktuelt blant treningsentusiaster enn blant gamere), men i trygge rammer kan gaming både være samlende, sosialt og sunt.

Når blir det vanlig at det er LAN-party på menighetshus? Funker gamingleirer best for en litt eldre aldersgruppe? Kan gaming være en særlig egnet aktivitet for mindre ungdomsmiljøer? I og med at så lite er utprøvd, er det egentlig bare å la kreativiteten jobbe sammen med sunn fornuft for å sette grensene for hva en vil prøve ut.

Jeg var med i ungdomsarbeidet i den lokale menigheten når jeg var ung. Det begynte når jeg var konfirmant, og jeg jobbet meg oppover i gradene. Ungdomsarbeidet var det som skjedde i kirka på kveldstid, og det varierte mellom torsdager, fredager og lørdager. Vi fikk beskjed om at det skjedde noe via programmer som ble delt ut på samlingene. Når vi ikke var i kirka hendte det sjelden eller aldri at vi traff ungdomslederne våre. Jeg våger å påstå at de ikke hadde noe særlig innblikk i hva vi foretok oss på fritiden vår. Hvis vi ville snakke med en leder måtte vi ringe på fasttelefon, og var de ikke hjemme, nei, så måtte vi pent bare prøve igjen senere.

I dag er jeg selv leder av et stort ungdomsarbeid i den norske kirke. Jeg jobber som kateket i Skårer menighet. Og tiden er en annen. Kontakten med ungdommene skjer ikke bare på klubben i kirka. Vi har egen hjemmeside som ALLTID er oppdatert med bilder, nyheter, informasjon om aktiviteter og lignende. Jeg har msn lista mi full av navn på ungdommer som jeg har truffet i jobben min. På facebook har vi egen gruppe (faktisk flere grupper), og sms-bruken er av en annen verden både for meg og ungdomsarbeideren. Og med den nye teknologien har vi uendelige muligheter til å følge med på hva som skjer i ungdomsmiljøet. De legger ut bilder fra fester både på sine egne piczo sider og på facebook, og legger ut hjemmesideadressene sine på «nicket» på msn. Vi får nesten mer informasjon enn vi ønsker, for med informasjon følger også følelsen av at vi har ansvar. Ikke bare for hva som skjer når de er i kirka, men også på fritiden. Vi ser og vet hva de holder på med, og vi jobber hardt med å prøve å lede dem inn på alternative veier. Men vi ser også at vi MÅ bruke de mulighetene som teknologien gir oss. På nettsidene våre blir det stadig lagt ut invitasjoner til kinotur, bowling, filmkvelder i kirka. Dette er initiativ som ungdommene (ofte de litt eldre lederne) tar selv. Og det er klart at når det er så enkelt å spre nyheter og informasjon så vil også det sosiale livet for ungdommer som til vanlig vanker på klubben ikke bare handle om at de er sammen når de er på klubben, men også på fritiden ellers.

Hva gjør vi?

Smootown

Smootown er et tverrkirkelig nettsamfunn for kristne ungdommer og ungdomsgrupper. Konseptet er enkelt og genialt. Smootown er en slags virituell by, hver gruppe som melder seg inn får et eget hus (hjemmeside) og hver enkelt medlem som ønsker å flytte inn i byen enten via et hus eller som hjemløse får sin egen lille leilighet. I tillegg er det rådhus (diskusjonsforum), kafé (chatterom som ikke er helt ferdig enda), parker og grupper. I sin leilighet får man en åpen gjestebok og et lukket meldingssystem (PM: personlig melding) som er måter å kommunisere med andre i nettsamfunnet på. I tillegg til gjestebok har du egen blogg, galleri (plass til ti bilder) og vennesider. På vennesidene kan du legge til andre i byen som venner og skrive hva du tenker om dem, og andre kan legge til deg og skrive litt om deg. Vår adresse på Smootown er www.klubbenweb.com. Der legges det ut kalender, info om oss, ulike grupper innad i ungdomsarbeidet, bilder, nyheter og det er en egen gjestebok. Man kan til enhver tid se hvem som er logget inn, og når man selv logger inn kommer man først til en startside der det står en velkomsthilsen, det er oversikt over hvike av dine venner som har bursdag, hvilke forumstråder (de du abbonerer på) som er blitt oppdatert siden sist, og en oversikt over gruppene som du er med i.

Vår nettside på Smootown

Å ha en egen nettside er en viktig del av vårt informasjonsarbeid. På nettsidene kan vi ha kontakt med brukere av ungdomsklubben, vi legger ut informasjon om møter, turer og andre happenings. Vi har mulighet for å lage felter til påmelding og overføre lister til exell. Det gjør det enklere å arrangere turer, kurs og lignende. Vi bruker nettsiden vår på smootown mye mer enn vår hjemmeside på kirken.no. Menigheten har egen hjemmeside på kirken.no, men den er ikke spesielt godt oppdatert. Klubbenweb er blitt et nytt møtested på nettet for våre ungdommer, og Skårer klubben er det «huset» med flest brukere på hele smootown.

– Msn

Jeg har msn konto. Msn er ungdommens arena. Når jeg logger meg på der er det alltid noen som vil si hei eller som lurer på hva som skjer på klubben på torsdag osv.. Heldigvis er det opp til meg å bestemme når jeg vil være tilgjengelig på msn. Vi har snakket lenge om å opprette en egen «kontortid» på msn. Gå ut med at vi er tilgjengelige på msn til spesielle tider av uka.

– Facebook

«Alle» er på facebook. Vi har egen gruppe for klubben på facebook. Det finnes gruppe for Dalen, et leirsted som vi i Skårer bruker mye. Dessuten er det mulig å lage egne «events» og så invitere folk til å komme. Så når vi skal arrangere turer eller konserter eller bare skal ha vanlig klubbkveld kan vi lage en «event», invitere folk på facebook og se hvem som melder seg på. Det er mulig å sende meldinger til de «vennene» som er tilknyttet ungdomsarbeidet pg minne dem på arrangementer som skjer.

Ny teknologi, utfordringer og ulemper.

Den nye teknologien gjør at vi er mye mer tilgjengelig i hverdagen, det har blitt mye enklere å få tak i hverandre, og kommunikasjonen går raskere. Men med internett, mobiltelefoner og annen ny datateknologi kommer det også en del utfordringer og ulemper. Jeg erfarer i min jobb to spesielt store utfordringer:

1. Hva gjør vi med all informasjonen vi har tilgang på?

2. Hva skjer når msn blir ny sjelesorgarena for ungdommer?

Informasjon. Personlig informasjon, privat informasjon, alt for mye informasjon. Vi vet rett og slett for mye om ungdommer som er ledere/ deltakere i våre ungdomsmiljøer.

Facebook brukes av veldig mange til å legge ut bilder og andre personlige ting om seg selv. Jeg har valgt å ikke legge til flere på facebook, og henviser heller ungdommer til at jeg er på msn og ber dem legge meg til der. Da har jeg mer kontroll. Jeg synes det er vanskelig å forholde meg til at mine litt eldre ledere legger ut party-bilder av seg selv på facebook når de har flere av konfirmantene på venne-listene sine, som dermed kan se alle disse bildene. Det gjør noe med hva slags holdning de yngre får til lederne, og det gjør også at lederne kan miste troverdighet som forbilder og rollemodeller. Samtidig opplever jeg at det er vanskelig å gå inn å detaljstyre hvordan mine unge ledere skal leve, hva de skal gi ut av informasjon om seg selv osv. det er ikke min oppgave.

Msn som sjelesorgarena

Msn er ungdommenes språk. Det virker som de føler seg trygge her, og tør å være åpne om hvordan de egentlig har det. Derfor har det hendt at jeg har snakket veldig fortrolig med ungommer på msn. Men det må ikke erstatte den personlige kontakten, og dersom jeg ser at det er noen som trenger å prate om sårbare temaer foreslår jeg at de kommer en tur å tar en prat enten i kirka eller på kontoret. Msn blir for upersonlig og man kan lett bli lurt til å tro at det er det eneste stedet der man kan tørre å være seg selv. Jeg tror vi har en viktig oppgave i å vise unge mennesker at vi ønsker og tør å ta dem på alvor ansikt til ansikt. Vise at vi bryr oss og at vi tåler dem, ikke bare på nett, men i det virkelige livet. For det er jo der vi lever tross alt.

Virkeligheten = analog + virtuell

Voksne bruker ord som «den virkelige verden» og «den virtuelle verden». For barn og ungdom blir dette et skille som verken oppleves relevant, forståelig eller ønskelig. Læring kan skje på skolen, men læring kan også skje på nettet eller gjennom spill. Vennskap oppleves i skolegården og på fotballbanen, men også på MSN, Facebook og på chattesider. Vennskap kan være personer man treffer i nabolaget, og vennskap kan være mennesker som bor i en helt annen del av verden og som man treffer på nettet, eksempelvis personer man spiller sammen med. Barn starter dagen med å sende sms til vennene sine, man møtes på skolen, man kommer hjem og chatter på MSN mens man gjør lekser, man møtes på ettermiddag eller kveld, og man avslutter dagen med å oppdatere hjemmesiden, chatte på MSN og sende noen tekst- eller bildemeldinger for å fortelle vennene om dagen. Barn og unges virkelighet = analog + virtuell, to sider av samme sak. To rom i unges opplevelse av verden.

Muligheter og gleder

Det finnes masse positivt, nyttig og trivelig med nettet. Internett gir oss fantastiske muligheter til utveksling av informasjon, kunnskap og erfaringer. Nettet skaper nye møteplasser og sosiale arenaer på tvers av landegrenser, samfunnsklasser, kjønn, rase, tro og fysiske funksjonshemminger. Nettet leverer underholdning, og gir brukerne mulighet til å skape underholdning og publisere dem for en potensielt gedigen tilskuermasse. Gjennom nettet blir geografi ingen hindring for å møtes og det blir lettere å kommunisere uavhengig av hvor du befinner deg. Slikt er spennende.

Unge medskapere

Barn og unge er aktive brukere av digitale medier. Tilnærmet lik alle tenåringer i Norge har egen mobil og tilgang til Internett, over 80 % av norske husstander med nettilkopling cruiser på bredbånd i følge Microsoft. I følge Medietilsynet er spilling, chatting, leksearbeid og nedlasting av programmer unges hovedaktiviteter på nett. De er også innovative og nyskapende brukere av mediene: De utforsker nettet, de skaper innhold og gir åpenhjertig respons. Mange unge har gode IKT-kunnskaper, samtidig er det mange brukere som trenger å få trimmet opp gode IKT-holdninger. Smart, trygg og trivelig bruk av de virtuelle er sentrale stikkord.

Utfordringer

I følge Eva Barton i EUs kommisjon for sikker bruk av nettet er ungdom i stadig større grad klar over farer på nettet, og blir mer kritiske til innholdet de møter. Samtidig velger de å utsette seg selv for potensiell risiko gjennom egne valg på nettet. Få unge snakker med voksne om ubehagelige opplevelser på nettet, og foreldre er gjerne de siste de går til. Frykten for restriksjoner som at mor klipper over nettkabelen eller at far inndrar husets trådløse router er viktige årsaker til at barn ikke prater med foreldre om utriveligheter. De vil heller holde opplevelsen for seg selv, eller de snakker med venner.

Digital mobbing

En av fire ungdommer i alderen 9 – 16 år mottar uønskede seksuelle kommentarer på nettet i følge Medietilsynets Trygg bruk-avdeling. 69 000 ungdom i samme alder oppgir at de har sendt hatefulle meldinger til andre via nett og mobil. Mobbing kan skje på chatteprogram som MSN både i form av utrivelige utsagn eller utestengning. Andre utfordringer kan være personlige bilder som publiseres på nett uten samtykke fra avbildede samt ryktespredning på hjemmesider, MSN eller via mobil. Eller hva om noen oppretter en egen hatside mot deg på nettet? Det er enkelt å gjøre det for de som har vilje til det, men kan være vanskelig å få fjernet for den som ender opp som sjikaneoffer på nettet.

Henvendelser fra fremmede

I 2003 viste en undersøkelse fra Medietilsynets Trygg bruk-enhet at 40 % av ungdommer i alderen 9 – 16 år ble spurt av en fremmed de møtte på nettet om å møtes i virkeligheten. 69 000 unge har møtt en nettvenn i virkeligheten, 45 % tok med en venn til første møte, 14 000 stilte opp alene viser tall fra Medietilsynet (2006). Stort sett går det bra, men noen ganger kan det dukke opp en helt annen person enn forventet. «Nettsamfunn er blitt de pedofiles jaktmark i så stor grad at nesten alle barneovergrep begått av fremmede voksne kan knyttes til nett. Problemet er svært alvorlig, «uttalte Harald Skjønsfjell, leder for seksjon for seksualisert vold i Kripos til VG 20.07.07. Ungdom bør ta med en voksen man stoler på til første møte med en nettvenn.

Publisering av bilder

Gjennom nett og mobil er det svært enkelt å publisere bilder og videofiler, enten ved å legge dem ut på nettet eller ved å sende dem til andre via mobil. Det er enkelt, men ikke nødvendigvis lurt. Har du videresendt eller publisert et bilde av deg selv eller andre har du i praksis gitt det fra deg uten mulighet til å tilbakekalle bildet. Digitale bilder er svært enkle å kopiere og distribuere, og bilder kan endres på og settes inn i andre sammenhenger. Eksempelvis kan et spenstig bilde fra en spenstig klassefest dukke opp på pornosider uten at vedkommende som er på bildet vet eller ville at den spenstige situasjonen ble fotografert eller publisert. Noen få tastetrykk og en eventuell moralsk sperre er som regel det eneste som hindrer unge i å spre private bilder. For å sette det på spissen: Man bør ikke publisere bilder man ikke ønsker at en fremtidig arbeidsgiver eller ektefelle skal finne senere.

Gode sider og andre sider

Gode nettsider og andre nettsider ligger side om side på eteren, og det er ikke alltid like lett å vite hvilken kategori man havner i før man er inne på siden. På nettet kan hvem som helst opprette sider og legge ut informasjon, mediet har ikke samme kvalitetssikring som trykte medier vil ha. Mange pornografiske nettsider har eksempelvis nettadresser som bevisst spiller på navnelikhet eller stavefeil koplet opp mot kjente nettsider. Eksempler: hotmail.com vs hotmale.com, deiligst.no vs deiligst.com. En sunn kritisk sans er en viktig egenskap for sunne cybercitizens: Du skal ikke tro alt du hører, du skal ikke tro alt du ser. Tenk gjennom hvor du vil gå, det er ingen skam å snu om du havnet i feil fil.

Destruktivt innhold: Let og du vil finne…

Leter man etter mørke på nettet vil man finne det i bøtter og spann. Her finner du alt i fra detaljerte oppskrifter på selvmordsmetoder og molotov cocktails til bilder, lydfiler og videoklipp av alt du skulle ønske ikke var sant. Det er ikke noe nytt at menneskeheten sysler med mørke og utrivelige saker, det nye momentet er i hovedsak at alt blir lettere tilgjengelig gjennom nettet. Nettet gjør det også enklere å spre skyggefulle ideer dersom man har interesse av dette til et potensielt stor publikum.

Naturfaglig innhold: Let og du vil definitivt finne…

Porno flyter fritt på nettet. Gutter og jenter, kvinner og menn i alle slags stillinger og antrekk/uten antrekk er noen tastetrykk unna enten du er 6, 16 eller 60 år. Pornobransjen elsker penger og skyr ingen midler for å skaffe seg dette. Ungdom er blitt mye mer liberale i hva man mener akseptabelt å se, og gjennom nettet leveres stadig kraftigere kost til de som vil se og høre. Det som var forbundet med skam og tabu for foreldregenerasjonen, er blitt så utbredt at mange unge vil kalle det allment akseptert. Voksenverden kommer tidlig tett på barn og unge. Å vandre på den smale sti i en hormonell ungdomstid har vel neppe blitt enklere etter at nettet kom.

Where to go?

Hvor går grensen for hvilke sider som er ok å besøke? Hva er akseptabel adferd på nett? Hva er greit å se og gjøre på nettet? Tidsviktige spørsmål med få sort-hvite svar. Jeg ville benytte samme sjekkpunkter her som på andre baner i livet: Bygger det opp? Er det sant? Er det trivelig og godt? Tåler det lys og innsyn fra Gud og mennesker? Hvis ja: Enter. Hvis nei eller sterke innslag av tja: Curiosity killed the cat, mye vil gjerne ha mer og fluer er ingen pålitelig kilde å spørre dersom man lurer på om hestemøkk er godt. Kanskje like greit å holde seg unna.

Levende hoder – våkne hjerter

Evne til å reflektere over innhold og adferd er en viktig digital ferdighet. I kristne sammenhenger tenderes det til å gjøres ett av tre når temaet er mediebruk: Man sier nei til det meste, man sier ingenting om sakene eller man utvikler en konstruktiv dialog med ungdommer om bruk, opplevelser, valg og påvirkning. Personlig anbefaler jeg det siste.

Den gylne regel

Det du vil at andre skal gjøre med deg kan du gjøre med andre, uttalte Jesus for to tusen år siden. Enkle ord med stor visdom og dybde. En glimrende leveregel som fungerer like godt i det digitale som analoge liv. Lær den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den når han blir gammel. Det handler om å meisle frem våkne hoder og levende hjerter.

Alt er ikke digitalt, men det jeg mener er at på få år har måten mennesker møter hverandre, er sammen på og snakker sammen, på kort tid blitt veldig forandret. Selv for 20 år siden hadde få guts nok til å se for seg hva som i dag er helt naturlig – en «digital» vennegjeng som møtes til tross for at de befinner seg i 5 kontinenter samtidig.

500 år på 17 sekunder

Året var 1492 og Kristoffer Columbus satset alt på at jorden var rund. Selv om Columbus til sin død selv trodde han hadde funnet India, var det Amerika han fant. Jorden var med ett blitt rund og verdensbildet måtte korrigeres kraftig fra den oppfattelsen som regjerte. For de fleste var jorden flat.

Hvis vi forflytter oss raskt til vår egen tid har flyreiser gjort det mulig å besøke flere kontinenter på én dag. Sprøtt nok. Men med datamaskinenes inntog i alle hus (og alle rom?) med ditto teknologi, som internettforbindelse og web-kamera, har Columbus’ lange og farefulle reise for å møte fremmede indianere blitt kortet ned til tastetrykk og nanosekunder. Mennesker møtes på helt andre måter enn tidligere – og ikke bare er det et flyktig møte, men det utvikles tette og nære vennskap.

Nye muligheter skaper forandringer og forandringer skaper nye muligheter.

Denne introen er nyttig for mennesker som er som meg; over 30 år. Den er enda viktigere i møte med mennesker som er enda eldre – jeg måtte sannsynligvis gått enda mer i detalj for å tegne et historisk riss.

For et menneske av 1990-årgang vil gjennomgangen være et historisk klenodium uten særlig dagligdags aktualitet. Den «digitale» hverdagen vil være en helt dagligdags greie. Etiketten «digital» vil være helt uinteressant – fordi for 90-modellen vil livet med venner over nettet være uttrykket for selve livet.

Er man kirkeløs uten en kirke?

Dette skal kun være en kort artikkel – og det er skrevet, sagt og tenkt mye om temaet tidligere. Men temaet er likevel både aktuelt og viktig: hvordan møter jeg som ungdomsleder, «kirkegjenger» og kristen, problemstillingen omkring ungdommers «digitale» tilgang til livet? Hva skal jeg tenke om det og hvordan skal jeg håndtere det? Er det noen teologiske utfordringer eller støtte i det? Og hva sier jeg til «de i kirka» som vil se at ungdomsarbeidet skal «levere resultater»: aktive kirkegjengere?

Det vil nok regjere endel forskjellige oppfattelser av hva som «er» kirke og hvilke krav som må være oppfylt for at det i det hele tatt skal være snakk om «kirke». Det vil være forskjeller i kirkelandskapet som ikke jeg kan komme innpå her. Men jeg vil si som følger: det er lite som tyder på at kirkebenkene i Norge fylles, totalt sett, samme hvordan man snur og vender på det. På den annen side har vi et skandinavisk fenomen som er ganske interessant: statistikken for Norge viser at omkring 86% av den norske befolkningen er enten medlemmer av Den norske kirke eller medlemmer i andre kristne trossamfunn. Sverige, Finland og Danmark er ikke helt ulikt.

Hva tenker kirken om seg selv? Spørsmålet er både praktisk og teologisk. Av svar er det mange og det er ikke likegyldig hvilket svar man holder seg til. Igjen må vi manøvrere på liten plass.

Aller først: hva tenker du om hvorvidt «å være kristen» er en privat ting eller om det også fordrer en slags delaktighet i en form for fellesskap? Bør det være noe ritualer eller andre «påkrevde» ting tilknyttet fellesskapet? Hvilken kvalitet må det være på fellesskapet – må det for eksempel være i en kirke eller et sted hvor alle må være fysisk til stede?

Spørsmålene kan sees på som retoriske spørsmål, men som jeg allerede har sagt: det er ikke likegyldig hvilke svar man får. Uansett er problemstillingene en utfordring for den eksisterende kirke og hvordan den for mange uttrykkes.

C-generasjonen samles omkring digitale leirbål

Man får mene hva man vil om typebeskrivelser, men de søker å finne noen fellestrekk og fellesnevnere omkring fenomener. «Generasjon X» er dermed en typebenevnelse av slik art. Når man sier Generasjon X eller Generasjon Y, mener man de som var tenåringer på henholdsvis 80- og 90-tallet. For den nærværende tidsalder har man kommet opp med typebetegnelsen «Generasjon C». Det spesielle for denne er at den spenner aldersmessig bredere enn «tenårings-segmentet». La meg sitere noe fra en artikkel som sier noe om dette på en god måte (Dagbladet 26.06.07: Morten har link):

De kalles Generasjon C og er i enda større grad enn generasjon X og Y produkter av internettalderen. Mens Generasjon X og Generasjon Y var tenåringer på henholdsvis åtti- og nittitallet, omfavner Generasjon C mye bredere – aldersmessig. Generasjon C omfatter i teorien alle som har slått ut i full kreativ blomst i møtet med digital teknologi. Alle som plutselig har blitt filmmakere og har premiere på videoene sine på multimedienettstedet YouTube; alle som har blitt fotografer og deler bilder med hverandre på Flickr; alle som har blitt historikere og skriver leksikonartikler på Wikipedia. Alle som har blitt lederskribenter (blogger), bokanmeldere (Amazon), filmkritikere (Filmcritic), og reklameforfattere (TradeMe). De som plutselig er blitt vokalister (Singstar), musikere (GarageBand), diskjockeyer (MP3-spillere), og TV-vertinner (MySky).

Nå kan man selvsagt få følelsen av at Generasjon C er mest opptatt av å profilere seg selv og vise frem seg selv og fremheve seg selv – altså den gode gamle monologen: nå skal du høre alt om meg.

Slik er det selvsagt ikke. Profiler, blogger, bilder og filmer man legger ut av seg selv fungerer mer som en CV for videre kontakt. Den er neppe blottet for all sensur, men den viser mye mer et usminket og bredere bilde av hvem noen er. Og akkurat denne utilslørte visningen av seg selv danner skillet mellom hvem som er en Generasjon C’er eller ikke. Enda et sitat til fra overstående artikkel gir litt mer klarhet i akkurat dette:

Mens mellomgenerasjonen bruker nettet og mobilen til logistiske og - praktiske formål, bruker ungdommen av Generasjon C teknologien til å leve ut sine mer intime og relasjonelle aspekter. For dem er dette en virkelig verden, og det er noe som kan være vanskelig å forstå for andre, tror Willy Pedersen (54), professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo. – For noen føles det attpåtil mindre presist å møte noen offline, enn online. - Så godt behersker de nettets koder.

Jeg hørte for kort tid siden en ungdomsleder bli sitert på følgende (fritt sitert av meg): «Det er fint med Facebook for da kan jeg holde en tettere kontakt med ungdommene enn før, men samtidig får jeg mye mer innblikk i deres liv – og det var enklere før da jeg ikke visste så mye om dem».

Det vil i mange sammenhenger være en større åpenhet i blant mennesker på nettet enn hva en ofte kan oppleve i de tradisjonelle «analoge» relasjoner. Dessuten gjør bruken av internett som sosial mingleplass, at man får et nettverk av bekjente som er enormt mye større enn i det analoge livet – og det er mye lettere å holde en kontakt som man dypest sett kontrollerer selv.

I boka og ungdomsundersøkelsen «Jeg tror jeg er lykkelig» (Holmqvist 2007) finnes tall som bekrefter denne relasjonsbyggingen og vedlikeholdet. I denne undersøkelsen har 1000 ungdommer fra fire områder i Norge svart på 60 spørsmål som blant annet favner om deres internettbruk. De spurte er i alderen 13-16 år og er fordelt 50/50 på gutter og jenter.

Her viser statistikken at «topp 3»-nettbruken går til MSN eller lignene programmer (87%), nedlasing av musikk, filmer og spilling av spill (75%) og informasjonssøk i forbindelse med lekser (53%). Chatting og diskusjonsforum brukes bare av henholdsvis 17% og 10%. Det er de eldste som er på diskusjonsforum eller chatter – og ikke overraskende er det mer utbredt blant jenter enn gutter.

Litt ekstrakunnskap er det også nyttig å ta med seg når det gjelder spørsmålet om hvilken tilgang folk har til PC og internett. Statisikken viser at 96% av alle gutter og 94% av jentene har tilgang til PC og 53% av gutta bruker internett ukentlig eller oftere. Tallene viser 39% av jentene. Tallene gjelder for alderen 13 til 19 åringer (Holmqvist 2007).

Den virituelle kirke – kan den være «din menighet»?

Å lage en kirke som er virituell og internettbasert kan for noen lyde besnærende mens andre ikke vil høre om slikt snakk. Hvilken funksjon vil en slik kirke i såfall ha? Et slik spørsmål krever grundig undersøkelse – her skal vi bare så vidt røre ved snerken av tre internettkirker:

Facebook kirken

Hvis du er en «Facebook’er» kan du jo søke på «Facebook kirken» (i to ord) og bli en av de 1370 andre nettverksmedlemmene. Facebook-kirken sier om seg selv: «Meld deg inn i Norges hurtigst voksende virtuelle «kirke»!». De har plassert ordet kirke i gåseøyne og sier vel med dette at det bare er en gruppe. Men spørsmålet er: kan Facebook-kirken fungere som noe som oppleves som «min kirke og menighet»?.

Svaret på det tror jeg må bli nei. Etter en titt gjennom innleggene er det mer høflige spørsmål/svar og meningsytringer enn at levd liv faktisk kommer til uttrykk. Det er ikke umulig å spore en tilbakeholdenhet av «den private sfære». Det kan selvsagt bare være mitt inntrykk, men jeg tror de gjør rett når de setter «kirke» i anførselstegn.

smootown.no

Web-byen Smootown.no har 7357 innbyggere (primo januar 2008). Her er det grupper og forum for diskusjoner og relasjonsbygging. Man må registrere seg for å bli medlem. Kan Smotown.no fungere som noe som oppleves som «min kirke og menighet»?

Jeg la ut et spørsmål på forumet på smootown for å lodde stemningen og fikk to svar før deadline; 17 år gamle «epherion» og 16 år gamle «toini». For epherion er det forumene som trekker og for toini er smootown et «festlig tidsfordriv» hvor man rabler litt om sokker man bruker og vitser. Men toini belyser også forumets viktighet:

Når jeg diskuterer på «evige ting» (ett av forumene. red) pleier jeg å lese mer i bibelen da, for å finne ut hva den egentlig sier om saken. Men det kan på ingen måte erstatte menigheten min.

24-7prayer.com

Bønn 24 timer i døgnet 7 dager i uka – skikkelig hardcore bønneliv! Her kan man enten melde seg til en bønnegruppe eller selv starte en. Tanken er at man står i et bønnefellesskap – et community, om du vil. Det er ingen begrensning i forhold til konfesjon – altså et økumenisk prosjekt som begynte i England i 1999. Hvis man joiner 24-7 prayer blir man en del av et nettverk og et fellesskap hvor det også er forum på samme måte som en finner på smootown, men det lite som minner om at det er en kirke man kommer til her.

Kirkens SOS har besvar henvendelser via internett siden 2001. I 2006 besvarte vi neste 7.000 SOS-meldinger via www.kirkens-sos.no.  Her følger noen tips til ting å tenke på når du skal møte mennesker skriftlig, via epost, lynmeldinger eller andre internettkanaler.

Husk at det skrevne ord ofte kan oppleves mye hardere enn det er ment! Kjenn etter selv hvordan for eksempel et «Lykke til» kan oppleves godt på den ene siden, men samtidig hardt og avvisende.

Hvordan svare på skriftlige meldinger

1. Tolkning

Det er lett å tolke. En melding er ofte kort, og det er lett å lese inn mer i teksten enn den faktisk sier. Hvis du lurer på noe, må du spørre om det er slik det er.

2. Hva er til hjelp?

På nettet som i alle andre samtaler, må vi huske at vår viktigste hjelp er å være lyttere. Vi må ikke foreslå kjappe løsninger for å få en følelse av at vi har gjort noe. For mye fokus på at noe må gjøres virker avvisende og lukker for samtalen.

Det viktigste vi gjør er å vise at vi leser. Det er hjelpen vi skal gi!

3. Medfølelse

Vi må skrive følelsene våre i svarene hvis de skal ha verdi for innskriver. Vi må vise empati, og det gjøres gjennom å skrive mykt. Vi er nødt til å skrive med magen, og ikke bare hodet. Du må kjenne etter hva teksten du leste gjorde med deg.

Utfordringen er balansen mellom hvor stor plass mine følelser og reaksjoner skal ta og behovet for å vise innskriver at jeg blir berørt av det han eller hun skriver.

4. Å tåle

I opplæring i SOS-meldingstjenesten bruker vi ofte det litt upresise begrepet ‘å tåle’ for å beskrive det vi gjør. Med det mener vi at vår rolle som lytter fortsetter inn i det skriftlige. Ungdom har et vell av krav til mestring rundt seg. Foreldre krever at de ikke skal sutre, skolen krever at de skal henge med faglig, venner stiller krav til «kulhet». Her er det at vår rolle som lyttepost i første omgang bør innebære å tilby et fortrolig rom hvor det ikke kreves noe og hvor det er lov å si alt, uansett.

Den viktigste er at innskriver skriver ned sine tanker og får et annet menneskes perspektiv på dem. Da kan innskriver få mulighet til å korrigere sin egen framstilling og kanskje også sitt eget tankemønster. Det skriftlige er noe utenfor meg selv som det er lettere å endre på enn mine egne tanker. Innskriver får hjelp til å objektivisere tankene sine. På et vis får innskriver da to perspektiver på sine egne betraktninger: Lytteren/leseren sine og sine egne.

Husk at det finnes en døgnåpen kirke! Kirkens SOS kan du skrive og ringe til hele døgnet!

Sjekk også ut www.ta5.no!

Norske nettsamfunn

Nettet er ikke lenger noe man bedriver i tillegg til livet ellers. Mer og mer av livet leves på nettet. Internett – og mobiltelefonen – skjøter samhandlingen unge i mellom. Møtene ansikt til ansikt og møtene på nettet glir over i hverandre. Fra nettet hentes ressurser til skolearbeid og fritid. Mens de eldre generasjonene bruker internett til å hente informasjon, omtrent som de leser aviser, er unge mer interaktive på nettet. Ifølge TNS Gallup bruker 2/3 av norske tenåringer Messenger for kjapp kontakt med andre. 30 prosent deltar i diskusjonsgrupper eller i chatting minst en gang i uka.

De sosiale nettstedene gir programvare til ungdomsliv. VGs Nettby vokser raskest i Norge. Ett år etter lanseringen i september 2006 hadde Nettby.no 330 000 ‘innbyggere’ og ‘byen’ vokser med 15 000 i uka. Gjennomsnittsalderen på innbyggerne er 21 år. I Norge bor det bare 3,9 millioner over 12 år. Dagbladets Blink.no og VGs Nettby huser mer enn en halv million av dem.  I følge TNS Gallup sine målinger fra begynnelsen av 2007 (da Facebook ennå ikke hadde slått igjennom) er utenlandske nettsteder som YouTube og Windows Live Spaces større blant norske unge enn de norske nettsamfunnene. Men nordmenn foretrekker norskprodusert innhold i en lokal ramme. Forskningssjef Knut-Arne Futsæter i TNS Gallup tror derfor det bare er et spørsmål om tid før de norske nettsamfunnene går forbi de utenlandske.

Dette bør være godt nytt for dem som er opptatt av kristent ungdomsarbeid i Norge. Det er lettere å gjøre seg gjeldende på norske nettsteder enn på utenlandske. Og ikke minst: Der bør det være lettere å få til vekslingen mellom det som skjer i klubber og grupper ansikt til ansikt, og det som skjer på nettet. Nettby har egne nabolag i kommunene ut over Norge.

Bryr seg ikke så mye

Undersøkelser i Danmark og Sverige tyder på at folk i Skandinavia bruker nettet til åndelige eller religiøse formål i langt mindre grad enn i USA. Der viste en undersøkelse for et par år siden at 64 prosent av dem som hadde nettilknytning brukte nettet slik. Men det viste seg at det først og fremst er mennesker som allerede er aktive i organisert religion som bruker internett til religiøse formål. Når bruken av religiøse nettsteder er langt lavere i Skandinavia kan det for en sto del tilskrives at en større del av befolkningen i USA er aktive i kirker og trossamfunn.

Mia Lövheim, som har skrevet sin doktoravhandling om ungdom og religion på internett, gjorde i april 2007 en undersøkelse blant brukerne i det svenske nettsamfunnet ‘Lunarstorm’ (http://www.lunarstorm.se/). Dette er Nordens største. Her er 2/3 v alle svenske 15-19 åringer medlemmer. Mindre enn 1/4 av de 1000 unge Lövheim spurte, karakteriserte sin tro i tråd med tradisjonelle framstillinger av Gud. 27 prosent beskrev seg som kristne. 42 prosent svarte at «jeg tror på min egen personlige måte». 85 prosent var ikke aktive i organisert religion.

Rundt 20 prosent av de svenske tenåringene i undersøkelsen på LunarStorm sa at de hadde kommet i kontakt med spørsmål om tro og religion på internett det siste året. (En like stor andel hadde møtt slike spørsmål på TV eller i familien, mens så mye som 1/3 hadde møtt spørsmål om tro og religion blant venner). Mia Lövheim finner at religion ‘online’ i stor grad er komplementært til religion ‘offline’. Internett utfyller den religiøse aktiviteten man ellers har.  Det er ikke dekning for antakelser om at det vanlig for enkeltmennesker uten forankring i religiøse institusjoner, å søke religion på internett.

Konsekvenser i Norge

Tilsvarende undersøkelser er ikke foretatt i Norge. Men vi kan anta at tendensene er den samme som i nabolandene:  Det er ingen omfattende søking etter religion på nettet. Nettsteder som er forankret i kristen eller kirkelig organisasjonsvirksomhet besøkes først og fremst av dem som ellers er aktive i denne virksomheten og sjelden av ikke-troende. Nettsteder om alternativ religiøsitet oppsøkes sannsynligvis hyppigere av personer som tror på en åndelig kraft e.l. og igjen sjelden av ikke-troende.

Nettets muligheter i misjon og evangelisering synes å være svært begrensede. Noen som står utenfor kristne sammenhenger vil sikkert la seg tiltrekke av særskilt kristne nettsteder som www.damaris.no –  men trolig er deres viktigste funksjon å styrke dem som allerede står i troen. Det er viktig nok.  Sosial programvare gir nye muligheter for  både å holde på gamle venner – og for å legge til nye.

Det gjelder for tro og religion som for andre sider ved livet, at nettet er en forlengelse av de sammenhenger man ellers går i. For kristent ungdomsarbeid kan utfordringen være å delta som medmenneske i de allmenne nettsamfunn som Nettby og Blink. Gå inn i sosiale relasjoner som nettet innbyr til. Være venn og opptre redelig. Av og til gir det anledninger til å dele troen og til å forkynne Kristus, som i livet ellers.

Noen kan ha et særlig kall eller bli oppfordret til å stå i diskusjonsfronten der spørsmål om religion og livssyn debatteres på nettet. Der er det krevende å stå. De unge som tar den oppgaven på seg, trenger god oppfølging fra sine ledere.