Om samtidighet og sinne – tiden etter 22.juli.

Samtidighet. Jeg har tenkt mye på dette etter den fryktelige dagen 22. juli. Hvordan kan vi søke å romme, anerkjenne, tåle og ta vare på samtidigheten? Vi varmer oss på rosetoget og vi varmer oss på rosene som ble løfta mot en himmel full av stjerner. Vi varmer oss også, utrolig nok, på utallige vonde historier fortalt på verdig, ærlig og oppreist vis av modige ungdommer fulle av solidaritet og vennskap. Jeg er stolt av Norge, nesten like mye som jeg er stolt av alle de fine ungdommene våre. Jeg er det. Det er den ene siden av samtidigheten. Den som jeg oftest er i. Den som aldri kan forsvinne ved og også savne den andre stemmen.

Den andre siden savnes litt. Jeg kommer på skoen som føyk gjennom rettssalen fra en fortvilet storebror som trodde lillebror hadde flyktet fra Irak til trygghet i Norge. Han var fortvilet, skriver pressen. Han var vel også sint? Rasende? Ja, har vi plass til sinne. Hvor kan ungdommene få lov til å være sinte? Hvor kan sinne få plass uten å være uproft eller for følelsesmessig? Det er vel ikke noen som forteller dem at de må velge mellom det å være oppreist og verdig – og det å være dirrende sint? Velge mellom å stole på rettsystemet vårt – og det å være i sin egen følelsesladet rettssak? Det er vel heller noen som forteller dem at de kan være begge steder? At de kan være i samtidigheten?

Dette er ikke ment som kritikk til all varmen som kjennetegner tiden etter 22.juli. Ingen vil vekk fra den. Jeg vil bare si det høyt at vi skal tåle det andre også. Vi skal tåle sinte utrykk, hat, søvnløse netter, bitterhet og sko som suser gjennom lufta. Vi skal tåle det, bare så dere vet det. Jeg er sint jeg også. Jeg er sint for at ungdommer må leve med denne forferdelige opplevelsen resten av livet. Jeg er sint for at foreldre har tomme barnerom. Jeg er sint for at morderen flere ganger i rettssalen påpekte at han, han – følte seg krenket. Jeg får lyst til å brøle. Holde meg for ørene. Jeg får lyst til å slå. Rive noe i stykker. Jeg kjenner på dette, samtidig. Jeg tror vi er mange som kjenner på stort spenn av følelser og reaksjoner etter 22.juli. Samtidig vil vi stole på rettsystemet vårt. Samtidig vil vi fortsette å klemme, heie, og varme oss ungdommene våre. De flotte ungdommene, som har vist meg nok engang hvorfor denne gruppen er hverdagen min. Ungdommene, som har vist oss at solidaritet, vennskap og varme alltid er det sterkeste.

Vi må tåle sinne. Sinne er en vanskelig følelse, det synes mange. Kanskje fordi uttrykket ofte tar så stor plass. Vi blir brydd, ser bort eller får et behov for å roe ned, eller at folk skal ta seg sammen. Andre ganger kan sinne være innbitt og bittert, hardt og intenst. Uansett hvilken form det tar, har det med seg en utfordring til oss, og i min sammenheng: til oss som møter unge mennesker i hverdagen vår. Vi må lytte til de sinte følelsene og tankene. Verdsette de og gi det et språk og et rom så det ikke forsvinner ut der det ikke kan møtes, eller får et utrykk som skader en selv eller andre. Sinne, som alle andre følelser og reaksjoner, forteller oss noe viktig om hvordan vi har det. Og kanskje kan gode rom til å møte sitt eget sinne, av og til hindre vikarierende følelser av skam eller skyld? Sinne kan være en ærlig og integrert reaksjon på at noe vi holder for godt og sant blir forsøkt ødelagt.

Kjære ungdommer, vit at vi tåler sinne!

______________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/22069324@N08/6363081983/

Temaet var hvordan man som leder for ungdom kan snakke sant om Gud, blant annet i lys av 22. juli.

Gjestene som hadde innlegg var Atle Ottesen Søvik, postdoc ved MF og Kjetil Gilberg, pastor i Kraftverket.

Opptaket fra tankesmia er av Atle O. Søvik som snakker om det ondes problem.

Ungdomsarbeid.no har spurt Atle Ottesen Søvik om hva Jesus mener når han snakker om fortapelsen. Her er Søviks svar:

Det kan være vanskelig å vite hva noen mener når de snakker i bilder. For når man snakker i bilder er det alltid noe av bildet som skal overføres, men ikke alt. Sier jeg at min kone er en rose, så mener jeg at hun er vakker og lukter godt, men ikke at hun er tynn og stilkete og sitter i vinduet hele dagen. Stort sett forstår vi det hvis bildene er vanlige og vi kjenner personene og sammenhengen de snakker i. Verre er det hvis det er en ukjent person som snakker om noe ukjent. Hva mener Kåre når han sier at hans kone er som havet? Noen ganger kan man til og med være usikker på om noe er ment bokstavelig eller billedlig. Det vi gjør når vi er usikre på hva folk mener, er å prøve å tolke dem slik at det de sier henger mest mulig sammen for da var det sannsynligvis det de mente.

Slike utfordringer har vi når Jesus snakker om fortapelsen. Når Jesus snakker om helvete, snakker han da om et konkret sted? Det greske ordet i Bibelen som vi har oversatt med «helvete» er ordet Gehenna, som er det greske ordet for Hinnom-dalen utenfor Jerusalem. Det er altså snakk om et helt konkret sted utenfor Jerusalem hvor søppelplassen lå, og det kan jo ikke være der Jesus mente at noen ville havne etter sin død, så dermed må det altså være bilde på noe.

Det har vært vanlig å tenke at det må være bilde på et sted hvor det skal være evig pine, fordi Jesus andre steder snakker om stedet der de gråter og skjærer tenner, og hvor ilden aldri slokner og marken aldri dør. Men Rob Bell foreslår i boka Love Wins at dette også er bilder som viser til søppelplassen Gehenna. For der brant de nemlig søpla, og siden det stadig kom mer søppel så sluknet aldri ilden, og marken døde aldri. Det var også et sted hvor ville dyr kom og slåss om mat, slik at en kunne høre gråt og tenners gnissel.

Det kan altså virke som at alt som sies om helvete, ild og tenners gnissel hører til samme bilde: søppelplassen utenfor Jerusalem. Og det virker også som at det er ment billedlig fordi Jesus også kan kalle det «mørket utenfor» selv om det altså brenner der. Sier Bibelen da noe bokstavelig om fortapelsen? I Johannes’ åpenbaring snakkes det om «den annen død». Det er jo ikke åpenbart hva den annen død innebærer, men det er jo i alle fall vanlig å tenke seg død som ikke-eksistens.

Det finnes to hovedsyn på fortapelse, nemlig evig pine eller tilintetgjørelse. Det ville være veldig rart om en fiendekjærlig Gud skulle ha noe ønske om at noen skulle pines i evighet for de feil de hadde gjort i løpet av sine 70 års levetid. Det ville være en ekstrem straff som ikke tjente noen funksjon. Derimot passer det godt med en god og rettferdig Gud hvis alle får et reelt valg (enten i livet eller etter livet) om de vil bli frelst (altså delta i et evig fellesskap med Gud og andre) eller om de vil slutte å eksistere. For Gud kan jo ikke tvinge noen til å delta i et godt fellesskap med ham, siden et godt fellesskap må være frivillig. Fortapelse kan altså forstås som en mulighet for å velge ikke-eksistens, og det lar seg forene med en kjærlig Gud. Dette forutsetter da at alle må få et reelt valg om frelse, etter sin død om ikke de har fått det i livet. Det står ikke i Bibelen at man får et slikt valg, men 1 Pet 4,6 kan tolkes slik, og det ville passe godt med at Gud er rettferdig og vil at alle skal bli frelst (1 Tim 2,4). Det gjør ikke misjon overflødig, siden misjon kan gi mennesker et reelt valg, og det er godt at mennesker velger allerede nå å ha fellesskap med Gud.

I spørsmålet om fortapelse går det ikke an å si at man vil lese Bibelen bokstavelig, for da må man mene at noen havner utenfor Jerusalem etter sin død og der skal det være lyst og mørkt samtidig. Den mest sammenhengende måten å tolke Bibelens ord om fortapelse på (og dermed altså den beste måten å tolke det på), er å forstå fortapelsen som en frivillig valgt tilintetgjørelse. Det gir håp om at mange kan bli frelst.

Etter sommeren 2011.

Hvordan har sommeren vært? Det er det vanlige spørsmålet etter en lang sommerferie, tilbake igjen i hverdagen etter ukesvis med fri. Men i år er det ikke sikkert svarene på spørsmålet blir helt som de pleier.Blikkene er kanskje mørkere. Ordene har kanskje en annen dybde. Noe var annerledes denne sommeren. Det gjør at ting også kan bli litt annerledes når de vanlige dagene skulle vært tilbake. For ingenting er helt som før.

22. juli 2011 er en svart dag i Norges minne. Noen erfarte hendelsene på kroppen og sto midt i det som skjedde, enten som involverte, som pårørende, som venn eller kanskje som redningsmannskap. Andre sto i sirkelen utenfor den innerste kjernen. De kjente kanskje noen som ble sterkt preget av det som skjedde, eller merket at terroren traff dem med en kraft de ikke helt skjønte der og da. Andre igjen sto mer i periferien av hendelsene. Likevel merker de kanskje at det ristet under føttene, og at tankene har blitt tyngre. Uansett hvilken avstand hendelsene på Utøya og i Oslo 22. juli har fra våre liv, er det nærmest umulig å være uberørt. Reaksjonen er like forskjellige som vi mennesker er ulike. Behovene i etterkant vil også variere.

Når vi treffes igjen i det kristne ungdomsarbeidet denne høsten er det med sommerminner vi veldig gjerne skulle vært foruten. Men midt i opplevelser som rommer en nærmest ufattelig smerte, er Gud. Kirken har hatt en viktig rolle i bearbeidelsen av det som skjedde. Vår oppgave er ikke ferdig. I møtet med ungdom i kirken og i kristent ungdomsarbeid har vi mulighet til å fortsette prosessen med å jobbe oss gjennom de vanskelige erfaringene. Vi får en sjanse til å vise at det kristne fellesskapet har en egen kraft. At Gud finnes, og at han har trøst til alle som gråter. At kirken har takhøyde nok for skrik og spørsmål. At vi kan bære hverandres byrder. Selv når det er tyngre enn vi tror vi kan klare. Og ikke minst, at meningsløsheten ikke skal få det siste ordet. Hvordan skal dette skje? Ved at vi tør å være sammen med hverandre og sammen med Gud. Det kan virke som en umulig oppgave å tråkle sammen alt som er revnet. Men det enkle er ofte det beste. Ved å åpne opp for at det som tar så mye plass i hjertene får plass i fellesskapet, blir det sakte men sikkert levelig. Hvordan dette skal skje finnes det ingen ferdige svar på. Fasiten ligger på den enkelte plass og i hvert enkelt ungdomsmiljø. Den enkelte ungdomsleder må finne ut av dette på sin måte, aller helst i fellesskap med kollegaer eller frivillige medarbeidere. Men ingen av oss kan la det ligge. Til det er det altfor viktig.

Her finner du noen gode råd og refleksjoner om sorgarbeid blant ungdom som du kan ta med på veien:

http://www.ungsorg.no/

Trenger du noen å snakke med om disse tingene er du velkommen til å ta kontakt med nettpresten: https:

//www.nettkirken.no/samtale/mot-nettprestene

Boktittel: UNG SORG
Forfatter: Birgitte Gjestvang, Marit Slagsvold og Atle Dyregrov.

En bok om ungdom og sorg. Boka ”Ung Sorg” forteller historien til 14 gutter og jenter, som har mistet en eller flere av sine nærmeste. De har mistet mødre, fedre og søsken, og det er både ulykker, sykdom og selvmord som er årsaken. Ungdommene forteller hvordan de opplevde selve dødsfallet, og tiden etterpå. De forteller hvordan det var å komme tilbake til hverdagen, til skole og venner, og hvilke utfordringer de støtte på. De forteller hvordan veien videre ble til. Et par av foreldrene til de som mistet noen har også kommet med sine historier. Boka er en flott ressurs, enten du selv sørger, eller du står nær noen som har mistet noen. Den passer for venner, familie, skole og ikke minst ungdomsarbeidere. Psykolog Atle Dyregrov har skrevet en egen artikkel i boka, der han går mer inn på sorgreaksjoner, sorgbearbeidelse og det å støtte noen i sorg. Her er det mange nyttige tips til hva man kan gjøre, hva man kan forvente av egne reaksjoner, og hvordan man kan hjelpe andre gjennom deres sorg. Boka har også en egen oppsummering av nyttige telefonnumre og nettsider.

Denne boka er sterk, den beveger, men den er også nyttig. Hva skjer med en jente som mister moren sin? Hvordan reagerer man når man mister en bror? Hvordan opplever man andres reaksjoner? Hva sitter man igjen med fra dagene etter dødsfallet? Gjennom historiene til disse ungdommene, får man førstehåndserfaring til hva ulike mennesker setter pris på i sorgen, og hva som gjør vondt verre. Vi får sanne historier, livserfaringer og refleksjoner, ærlig og rett fram. Vi møter ei jente som selv overlevde tsunamien, men som mistet faren sin. Vi møter ungdom som er foreldreløse. Vi møter fotballstjernen John Arne Riise, som mistet faren sin som tenåring. Vi møter hun som har en bror som valgte å ta sitt eget liv. Vi møter han som måtte flytte fra hjemlandet sitt da begge foreldrene døde av sykdom. Fedre som døde i ulykker, mødre som dør av kreft. Gutter og jenter som har opplevd å få livet snudd på hodet. Alle forteller de om sorgen, om de gode og de vanskelige minnene, og om utfordringer de møter ved nye milepæler i livet, med en åpenhet som rører. Vi møter ungdom som har grått, rast, mistet alt – og reist seg igjen. Og vi får se at det finnes en vei gjennom sorgen, gjennom minnene.

Ingen sorg er lik. Ingen sørger på samme måte. Allikevel gir denne boka en pekepinn på hvilke ting som kanskje fungerer litt bedre eller litt dårligere enn andre. Mange av ungdommene snakker om sorggrupper, og de fleste har hatt god nytte av det. Mange snakker også varmt om samtaler med psykolog eller andre tillitspersoner, hva dette har betydd for bearbeidelsen av sorgen. De forteller hvilket forhold de hadde til avdøde, hva som skjedde med forholdet når personen døde, og hvordan forholdet til venner og familie og synet på livet endrer seg. Fortellingen om hvilken hjelp som kjentes best, og hvilke behov man har som sørgende, er til god hjelp for den som plutselig står nær en ungdom i sorg.

Som ungdomsarbeidere kan vi fort møte ungdommer som bærer en sorg, en sorg vi kanskje ikke vet hvordan vi skal forholde oss til. Boka ”Ung Sorg” forteller den sørgende hvordan andre i liknende situasjoner har det, samtidig som den forteller den støttende noe om hvordan sørgende tenker, gir et innblikk i tanker og følelser som det kan være vanskelig å sette ord på når en står midt oppe i det hele. Atle Dyregrovs avsluttende artikkel oppsummerer mye av det de unge sier. Han har lang erfaring som psykolog, har ledet Senter for Krisepsykologi i Bergen, og er ekspert på sorg og sorgreaksjoner hos barn og unge. Han trekker fram sine erfaringer fra dette området på en enkel og kortfattet måte, med informasjon som er svært matnyttig og rett på sak. Han gir konkrete råd til sørgende, til nærmeste familie og venner, og til andre instanser som skole og fritidsaktiviteter, om hva en kan forvente, og hva som kan være lurt å gjøre.

Boka er svært lettlest, uten bruk av tunge begreper. På den måten er den en god håndbok for deg som gjerne vil ha litt hjelp i hvordan du best kan hjelpe ungdom i sorg.

Den som elsker lider…

Gud er kjærlighet. I 1. Johannesbrev 4, 8 står det: ”Gud er kjærlighet”. Det betyr at Gud ikke bare viser kjærlighet eller har kjærlighet, men han ER kjærlighet.

Hva ligger det så i ordet kjærlighet? Her møter vi på noen problemer. Ordet er blitt fylt med så mye rart at vi kanskje har glemt hva kjærlighet egentlig er. Derfor snakker vi ikke alltid sant om kjærlighet, og det blir noen ganger for søtt og klissete. Skal man snakke sant om kjærlighet så må man også ta med smerte. Smerte og lidelse er en side av kjærligheten. Når du elsker noen så vil du også erfare smerte, fordi det alltid koster å elske noen. Kjærlighet har alltid en pris. Noen ganger er prisen bekymringer, uro, eller skuffelser, andre ganger er prisen svik eller å bli skikkelig såret. Når du elsker noen tar du en risk. Det betyr å gå ut på tynnisen. ”Da er det vel trygger å ikke elske noen?” Ja, på en måte er det. Noen bygger derfor en mur rundt følelsene sine, slik at ingen andre slipper inn. Andre velger å surfe på en forelskelsesbølge av heftige følelser. Forelske kan være moro, men å gi livet sitt til en annen blir for skummelt. Da er tryggere å avslutte forholdet for å så vente på neste forelskelse.

Gud har ikke valgt å elske, han er kjærlighet. Ingen elsker deg mer enn Gud. På samme måte som kjærlighet bringer med seg smerte for oss, tenker jeg at det bringer smerte for Gud også.

Derfor er det ingen som lider mer enn Gud.

Jeg tror Gud lider hele tiden. Han har gjort helt siden Adam og Eva valgte å gå en annen vei enn kjærlighetsforholdet til Gud. Prøv og forestill deg en far som ser barnet sitt være avhengig av dop og må selge kroppen sin for å nok penger. Eller en mor som ikke har nok mat til sine barn fordi landet de lever i er så fattig at det ikke finnes nok mat til alle. Tre 3 barn har dødd av sult i løpet av tiden du har lest denne andakten. Det er 3 barn som Gud har skapt, som han elsker, som han ønsket et godt liv for. Derfor lider Gud i dag, nå i dette øyeblikk, fordi så mange av barna hans har det vondt.

Og derfor har denne kjærligheten kostet Gud alt. Hans egen sønn, Jesus Kristus. Gud elsker denne verden så høyt at gav sin egen sønn for oss slik at vi ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Tenk, så verdifull er du. Så høyt elsket er du. Gud elsker denne verden lidenskaplig. Og han elsker deg lidenskaplig.

Min historie

Jeg heter altså Jane Christin, er 21 år, og kommer fra Spydeberg, ei lita bygd i Østfold. Jeg ser ut som alle andre, men jeg har en historie mange andre ikke kan forestille seg en gang. For 13 år siden ble faren min syk. Han fikk diagnosen manisk depressiv, den formen som nå kalles unipolar lidelse, som vil si at han har den depressive delen. Jeg var 8 år da pappa først ble syk, og han har vært syk siden.

Jeg vil starte med å fortelle dere litt om hva pappas sykdom går ut på. Det er en lidelse som går på humøret, og som medfører lange, vedvarende depresjoner. Den dagen vi skjønte at pappa var syk, kom jeg hjem fra skolen, og fant pappa sittende på kjøkkengulvet. Han strigråt, og mamma satt og trøstet ham og holdt rundt ham. Min store, sterke pappa gråt sammenhengende i tre dager.

Det tungsinnet som følger pappas sykdom, gir også ekstreme sinneutbrudd. For småting, som et melkeglass som veltet ved frokostbordet, eller lek mellom meg og mine to søstre som ble litt for høylytt, kunne føre til at pappa rett og slett eksploderte. Det tok ikke lang tid før jeg begynte å sammenlikne pappas øyne med djevelens, for når han ble så sint, lyste de av ren ondskap, de ble som to sorte, harde, kalde hull.

Etter hvert som jeg ble eldre, og forsto mer av pappas sykdom, ble det også en stor trussel for meg at jeg kunne risikere å finne pappa død når jeg kom hjem. Depresjonene førte ofte til selvmordstanker, og pappa har flere selvmordsforsøk bak seg. Jeg ble redd for at jeg skulle finne pappa etter et slikt forsøk. For det meste har han kun planlagt selvmord, og ikke rukket å utføre dem, men da jeg gikk på ungdomsskolen, valgte pappa å gjøre det han kunne for å avslutte livet sitt. En kveld da han var innlagt på en psykiatrisk institusjon, fant han fram en pose med tabletter han hadde spart opp, og svelget tre hundre av dem før han sovnet. Det er tredobbel dødelig dose. Da de fant ham morgenen etter, var det for sent å pumpe ham, medisinene hadde vært for lenge i kroppen hans, og vi måtte bare vente og se hva som skjedde. Etter flere dager i koma, respirator og så sterkt hallusinerende, våknet pappa, og etter en uke ble han utskrevet – uten skader. Den eneste måten å forklare akkurat det på, er at det er et mirakel. Folk ba for ham hele tiden mens han lå på sykehuset, og jeg er ikke i tvil om at forbønnen gjorde at han kom seg gjennom det hele. Hvordan kan man ellers overleve det som skulle drept deg hele tre ganger..?

Å snakke åpent

Mamma og pappa har alltid snakket åpent med meg og søstrene mine på 20 og 14 år om pappas sykdom, og vi har vært åpne om det også til folk rundt oss. Ved å bryte det tabuet som psykiske sykdommer er, har vi ikke bare oppnådd en utrolig støtte fra folk rundt oss, men vi har også dermed hatt muligheten for å få forbønn fra mange hold. Vi har ikke vært alene. Det å vite at folk har lagt oss fram for Gud, har vært en styrke.

Bibelen sier at vi skal bli som barn for å komme til Gud. Guds rike hører barna til. Og Gud refereres stadig vekk til som en Far. Jesus sier at Gud er vår far. Vel, hvis Gud er som min far, er han ikke særlig mye tess. Allikevel, så er jeg kristen, og jeg tror fullt og helt at Gud er god. Hvordan er det i det hele tatt mulig? Hvordan kan jeg være som et barn innfor Gud, når jeg har så mange dårlige erfaringer med å være et barn? Det er det jeg har lyst til å si noe om til dere her i dag.

Men Gud da…?

Jeg tror at når man opplever så store kriser som det jeg og min familie har gjort, så får det et av to utfall for Gudstroen. Enten, så blir man rasende sint på Gud, som kan la verden være så vond, så urettferdig og så vanvittig vanskelig og tøff. Eller så klamrer man seg til Gud, som det eneste faste holdepunkt i en turbulent hverdag. Jeg har vært sint på Gud. Jeg skjønner ikke hvordan en som har all makt, i himmel og på jord, kan la sine barn gå igjennom det helvetet som vi har gått i gjennom. Jeg skjønner ikke hvorfor noen skal oppleve alt det vonde, og andre ingen ting. Verden er urettferdig, og jeg forstår ikke hvordan Gud kan la det være sånn. Jeg er sint på Gud, og jeg lar meg få lov til å være det. Gud har sagt at vi kan komme til Ham med alt som ligger oss på hjertet, ikke bare med lovordene. Jesus gjorde selv det, da han hang på korset. Han ropte ut sin fortvilelse til Gud: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Det kan kjennes sånn noen ganger, når livet består av stadig nye nedturer.

Men jeg har ikke kunnet stoppe der. For samtidig som jeg har følt på all forvirringen og sinnet og frustrasjonen, så har jeg også sett at jeg trenger noe å klamre meg til. Når min verden rokkes ved grunnvollene sine, når min far blir som et barn, og jeg må passe på ham, når døden plutselig er nærmere enn livet, og når den personen som skulle stått for min trygghet, plutselig skaper en ekstrem utrygghet rundt meg, da er jeg nødt til å ha noe som aldri endres. Noe som tåler alle stormer, alle utfordringer, alle svingninger. Og jeg har skjønt at denne noe er en noen, det er Gud. Gud er alltid der for meg. Jeg kan komme til Ham med alle mine følelser, min redsel, mitt sinne, min angst for morgendagen. Å vite at det finnes en person som aldri svikter, har blitt mitt sivstrå, det jeg har klamret meg til. Å kunne legge alt det vonde i Guds hender, la Han ta mine byrder, det har gjort at jeg har overlevd. Jeg står ikke alene i dette.

Det har betydd veldig mye for meg å vite at Gud er ikke en gud langt borte fra meg, en Gud som sitter på sin høye trone og titter ned på menneskene på jorda som om det er et skuespill, laget bare for å more Ham. Gud har selv levd her. Gud har selv opplevd å få slengt stygge ord etter seg, andres sinne ramme seg, å føle seg forlatt og sviktet av alt og alle. Min Gud er en personlig gud. Vår Gud er en gud som forstår. Som vet hva det vil si å lide. Det at noen kan si ”jeg vet hvordan du har det” – og faktisk vite det – er fantastisk. Og det kan Gud.

En enkel konklusjon: Gud er…

Jeg har kommet fram til en ganske enkel konklusjon – bare i Gud har min sjel sin ro. Han er min klippe, og jeg vet at selv om jeg vakler, vakler ikke Han. Det er det eneste jeg vet sikkert i min hverdag. Det kommer dager da jeg ikke vet hva som skjer neste minutt en gang, dager da jeg ikke vet om livet mitt nok en gang vil rakne, eller om det vil holde sammen i sømmene gjennom en ny storm. Da vet jeg allikevel at Gud er den samme, i går og i dag, ja til evig tid.

Men hvis Gud ikke er som min far, hvordan er Han da? Jeg tror vi skal bli flinkere til å se på andre sider av Gud som nevnes i Bibelen også. Det er ikke helt sant at Gud er som en far. Gud er som en bedre far enn vi noen gang kan ha her på jorden. Gud er en far uten feil. Uten sykdom, uten sinne, uten mangler. Gud er en perfekt far.

Gud er også som en mor. En bedre mor enn vi noen gang kan ha her på jorden. Gud er en mor, eller far, som elsker oss betingelsesløst, som gir oss den føden vi trenger, som gir oss trøst, som bærer oss i sin favn.

Gud er som en hyrde. Som vokter over oss, tar vare på oss. Som leter etter oss når vi går oss bort, og som jubler når vi vender tilbake.

Gud er som en tjener. Som ønsker å gjøre alt til det beste for oss. Som ønsker å tjene oss, dersom vi ber Ham og lar Ham.

Gud er vår medvandrer. Som lytter til våre historier, som går på veien sammen med oss. Som nikker når Han hører det vi forteller av vonde ting, og som forstår. Som har lyst til å høre mer. Som smiler over våre gode opplevelser, og som ønsker at vi skal fortelle om dem også.

Gud er vår klippe. Den vi kan støtte oss på. Den som ikke vakler, når alle andre rundt oss gjør det. Når vi selv vakler. Han er den som løfter oss opp når vi faller, igjen og igjen og igjen, og som aldri gir opp.

Vondt

Så skjer det mye vondt i verden. Jeg tror ikke at Gud står bak det. Det passer ikke sammen med at Gud er kjærlighet. Ingen kjærlig gud vil at folket sitt skal gå gjennom lidelse. Det finnes onde makter i verden, og jeg kan ikke annet enn å tillegge dem skylden. Jeg vet ikke hvorfor Gud, som er allmektig, ikke bryter inn. Jeg har ikke noe svar å gi. Kan Han ikke, er Han ikke allmektig. Vil Han ikke, er Han ikke god. Jeg velger å tro at jeg vil få svaret en gang. Jeg er ikke fornøyd med det, og det sier jeg til Gud. Men da Gud ga oss fri vilje, valgte vi mennesker å gjøre det onde, og det onde fikk grobunn i verden. Kanskje kan ikke Gud gripe inn, uten at vi mister styringen og ansvaret over oss selv.

Kanskje er det beste Han kan tilby for at vi fortsatt skal være vår egen sjef, å gå sammen med oss. Uansett hvorfor det vonde skjer, vet jeg at Jesus går tett ved sida mi, og vet hvordan det er å ha det vondt. Han lytter. Jeg tror ikke at Gud har en mening med alt, ikke det onde i utgangspunktet. Men jeg tror at Gud kan gi alt en mening. Gud kan bruke det vonde til noe, Gud kan gjøre så man får noe ut av det, tross alt. Jeg tror at det at jeg har gått igjennom så mye, har gjort meg bedre utrustet til å takle motgang.

Det har knyttet meg sterkere til familien min, og det har knyttet meg sterkere til Gud. Det hjelper meg å forstå andres smerte. Og jeg føler at Gud nå hjelper meg slik at jeg ved å fortelle min historie, kan hjelpe andre til å få et språk på egne erfaringer, til å forstå andre bedre, og til å se Gud på nye måter. Å være som et barn innfor Gud, er så mye mer enn å være som et barn for dine foreldre. Guds fang er alltid åpent, det er alltid plass til deg å krype opp dit. Gud sitter aldri på kjøkkengulvet og gråter.

To musikkvideoer som kan illustrere budskapet om Jesus som gikk
gjennom lidelse og død for vår skyld:

Nine Inch Nails ga ut sangen Hurt på sin CD The Downward Spiral fra
1994. Sangen beskriver både narkotikamisbruk og smerte og er skrevet
av Bandets frontfigur Trent Reznor som i en periode var avhengig av
alkohol og kokain.

Johnny Cash misbrukte selv narkotika, men hans kristne tro var med på å hjelpe han ut av avhengigheten. I sin versjon av Hurt bytter Cash ut et enkelt ord, og gir sangen ny dybde. Der Trent Reznor synger «I wear this crown of shit» synger Cash «I wear this crown of thorns» og setter på den måten Jesu lidelse i forbindelse med lidelsen som sangen allerede beskriver.

Johnny Cash sin video må du se her. Den prisbelønnede musikkvideoen er regissert av Mark Romanek.

To Write Love on Her Arms….

Er en kampanje som ble startet for å hjelpe en venn og fortelle en historie i 2006, visjonen til organisasjonen er; ”  To Write Love on Her Arms is a non-profit movement dedicated to presenting hope and finding help for people struggling with depression, addiction, self-injury and suicide.  TWLOHA exists to encourage, inform, inspire and also to invest directly into treatment and recovery.”
De fleste som kjenner til kampanjen har nok blitt kjent med den gjennom sangen The way she feels. Musikk videoen til denne sangen blir laget spesielt til denne kampanjen. Sangen bærer preg av å være dyster men med en fengende melodi. Den har en sterk og treffende tekst. Dessverre så er ikke cd`n som sangen befinner seg på i salg i Norge, men du finner den på youtube. Anbefales å ta en titt på den musikk videoen, sangen har flere temaer i seg noen av de er selvskading, depresjon, død, kjærlighet og sorg. Personlig tror jeg sangen kan være til hjelp for mange unge som sliter i hverdagen. På den måte at den fremviser at håpe ikke er ut selv om du er langt nede. Det finnes alltid noen som vil hjelpe deg, og ofte så er det de som står deg nærmest som er de første til å rekke ut en hånd, bare du er villig til å la de hjelpe deg.

Videre på hjemmesiden til kampanjen leser vi dette :
”You were created to love and be loved.  You were meant to live life in relationship with other people, to know and be known. You need to know that your story is important and that you’re part of a bigger story.  You need to know that your life matters.
We live in a difficult world, a broken world.  My friend Byron is very smart – he says that life is hard for most people most of the time.  We believe that everyone can relate to pain, that all of us live with questions, and all of us get stuck in moments.  You need to know that you’re not alone in the places you feel stuck.

Du kan lese mer om visjonen på denne nettsiden.
Organisasjonen har til nå nådd ut i over 40 forskjellig land. Hjemmesiden er ikke bare til hjelp for deg som sliter, men den er informerende og til hjelp til deg som er pårørende til en som sliter psykisk, eller rett og slett trenger hjelp til å hjelpe andre.
Hjemme siden er veldig tydelig på at de ikke stiller med 24 timers hjelp, de er heller ikke profesjonelle men de ønsker å skape en bro mellom dem og den aktuelle hjelpen personene trenger.

Her kan du se musikkvideoen som har gjort kampanjen enda mer kjent

Kampanjen er et veldig bra konsept, og i det du går inn på siden så føler du ikke at du får stemplet psykisk syk, som du kan oppleve å få på flere andre hjemme sider som er til for å hjelpe.
Jeg anbefaler gjerne denne nettsiden til en som trenger hjelp selv eller til en som trenger å lære mer om å hjelpe andre.

Det råder liten tvil om at en film om Jesu tolv siste timer, nødvendigvis må være blodig. Jesu tolv siste timer var blodige. De var fylt av smerte og lidelse. Det Jesus opplevde disse timene finner man ikke som noen modell for glansbilder. Mel Gibson har forstått dette, til de grader vil mange kanskje si, med meg selv inkludert. Filmen har allikevel etter min mening, mye bra å komme med.Den viser sterke scener fra Jesu vei til korset.

Første gang jeg så filmen skal jeg ikke nekte for at jeg gråt både en og to og tre ganger. Det er en film som griper. Før jeg skrev denne korte artikkelen så jeg den igjen, og nå opplevde jeg ikke så mye av de samme følelsene. Det kan komme av mange årsaker, men jeg følte at filmen bokstavlig talt ”slo seg selv i hjel” flere ganger. Et eksempel er når Jesus og de to røverne ved siden av ham har blitt korsfestet. Den ene røveren spotter Jesus, mens den andre ser at deres egen dom er rettferdig og at Jesu korsfestelse er urettferdig. Her tar filmen tak i oss, musikk og bilder og den enormt sterke historien tar tak og rører ved noe dypt. Men i stedet for at filmen lar oss kjenne på disse følelsene ser vi en svart fugl sette seg på den andre av røvernes kors, og hakke ut øynene på ham. Dette ødelegger et sterkt øyeblikk i filmen, slik som Mel Gibson også gjør flere andre anledninger ved overfokusering på blod, gørr og tortur. Her burde det vært en bedre balansegang.

Noe jeg for min del vil kritisere filmen for, og som gjør at jeg ville vært tilbakeholden med å bruke filmen i et ungdomsarbeid, er nettopp denne overfokuseringen på den fysiske lidelsen til Jesus. Klart var det en forferdelig opplevelse å bli pisket, klart var det vondt når naglene ble slått inn i håndflatene, og klart var det vondt når tornekronen ble trykket ned over hodet hans – men Jesus var ikke den eneste som ble korsfestet på denne tiden! Heller ikke var han nødvendigvis den som opplevde mest fysisk smerte. Jesu lidelse gikk på noe annet i tillegg til den fysiske smerten. Jesus bar verdens synder. Jesus ble forlatt av Gud, og av alle. Jesus sto opp fra døden og overvant den. Jesus ble ikke bare fysisk korsfestet, først og fremst ble han pålagt og straffet for alle våre synder. Alle mine, og alle dine. Han må nødvendigvis ha lidd mer på ”innsiden” enn han led på ”utsiden”, tenker i hvert fall jeg.

I Hebreerbrevet står det: ”For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd”.

Det virkelig dype budskapet i, og det helt banebrytende i Jesus død og oppstandelse er hva som er det absolutt viktigste. For min egen del syntes jeg Mel Gibson roter seg bort i unødvendige blodige detaljer og filmtekniske grep som ødelegger.

Filmen har allikevel mange gode scener, og den kanskje vakreste scenen i hele filmen er når Jesus faller på kne under korsets tyngde. Hans mor Maria kommer løpende til ham, og han ser på henne og sier: ”Se, jeg gjør alle ting nye”. Hvor bibelsk korrekt dette er kan jo diskuteres, men i motsetning en god del av filmens andre scener så fremhever dette hva Jesus gjorde. Han gjorde alle ting nye og på sin blødende rygg bar han korset hvor han sonet for oss.

Derfor tror jeg Jesu lidelse kan være et håp også i vår lidelse. Han har vært igjennom og er blitt prøvet i de tingene som vi møter i våre liv, i vår sorg og lidelse. Derfor kan vi vende oss til ham når vi lider, for han har også lidd.

Og fordi han overvant døden og lidelsen, kan han gjøre alle ting nye. Når alt igjen skal skapes på nytt skal også vi ta del i en himmel uten lidelse og uten smerte.

Derfor kan vi dypt i det som gjør vondt og virker meningsløst vite at Jesus lider og går med oss, og at vi har et håp om at alt det som nå er vondt engang skal ta slutt.

”For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd”. (Heb.4.15)

”Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud. Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte. Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.” (Joh.Åp. 21.3-5)

På grunnlag av disse betraktningene vil jeg være noe tilbakeholden til ukritisk bruk av denne filmen i et ungdomsarbeid. Først og fremst må aldersgruppen være den rette, dette er neppe noen film for noen under femten år. Videre må hva filmen formilder om Jesu død og oppstandelse tas til vurdering i den enkelte sammenheng. Hvis den vises mener jeg at det burde være en eller annen form for samtale, eller en appell knyttet til dette som setter et kritisk lys på filmen og henter frem hva som er det viktigste ved Jesu død og oppstandelse. Var det piskeslagene og blodet eller var det alle verdens synder som ble satt en strek over? Dette er viktige aspekter å ta med hvis man vurderer denne filmen som en metode til å formidle verdens viktigste og sterkeste budskap.