Skrevet av Brage Molteberg Midtsund

I høst har det kommet en ny bok for ungdommer og den har begeistret anmeldere og lesere. «Åpne Dører» av gateprest Jan Christian Kielland gitt ut på Verbum forlag. Dette kunne vært en ren anmeldelse av boken og anmeldelsen ville vært full av lovord om både kvaliteten på boken og forfatteren. Men jeg lar anmeldelsene i avisene (Vårt land og Aftenposten f.eks.) tale for seg. I denne artikkelen utvider jeg horisonten og gjør i tillegg noen refleksjoner i lys av min lesning av Kiellands bok.

«Åpne dører»

Hva har Bibelen med ungdom i 2013 å gjøre? Det har vært utgangspunktet for boken. Er fortellingene om Gud, Jesus og Den hellige ånd relevante for ungdommer i dag? Kan ungdommene kjenne seg igjen i alle de ulike fortellingene om menneskers streven med seg selv og med Gud, og alle Jesus-møtene vi leser om i Bibelen?

Kiellands metode er enkel: han har laget fortellingene om Susanne og Rune. Rollefigurene er akkurat passe snevret inn slik at vi opplever at de kunne vært ekte personer med ekte opplevelser. Samtidig er erfaringene og tankene de har så åpne og generelle at de aller fleste vil kjenne seg igjen. Leseren skal oppleve at fortellingene om Susanne og Rune kunne vært fortellingen om dem selv, i det minste er historiene høyst realistiske. Så gjør Kielland det smarte grepet: han finner fortellinger i Bibelen som svarer til disse to ungdommenes opplevelser. Leseren oppdager at fortellingene i en 2000 år gammel bok sier uendelig mye om hva det er å være menneske – også i dag. Enkelt og genialt.

Kielland er en døråpner for ungdom til å lese Bibelen. Det er også alle vi som følger misjonsbefalingen. Vårt oppdrag er å formidle Bibelens budskap til liten og til stor på en måte som gjør at andre selv kan «lukke opp sin dør» og reflektere over egen tro i lys av Bibelens rike innhold. For mange er det en tung dør å åpne, kanskje er de ikke interessert i å finne døra over hodet. Da må vi som forkynner for og arbeider med ungdommer gjøre akkurat som Kielland, finne nøkkelen til hvordan vi engasjerer ungdommer til å ta Bibelen i hånd og lese og reflektere. «Åpne Dører» er en fantastisk inspirerende bok for oss som arbeider i felten med ungdom.

Men så må den enkelte ungdom gjøre det aller meste selv. For mer enn å åpne døren inn til å lese Bibelen og utfordre ungdommen til reflektere over egen tro kan vi ikke gjøre. Ungdommene må selv reflektere over troen og fortellingene de leser. De må selv åpne mange dører. Dørmetaforikken dras langt i «Åpne Dører», men ikke for langt. Gjennom tekstene og de flotte illustrasjonene i hvert kapittel gir Kielland leserens ulike vinklinger i forhold til døra, eller for den saks skyld, flere ulike dører. Hva er bak alle dørene som vi enten må lukke opp eller lukke igjen her i livet? Ikke minst, hva er egentlig bak døra inn til vårt eget indre? Og hvem sitter med nøkkelen? I de aller fleste tilfeller sitter vi med nøkkelen selv, og har tunge valg å ta. Mens noen ganger sitter andre med nøkkelen. Den aller viktigste døra står på gløtt, med håndtak kun på innsiden, på utsiden står Jesus. Slipp ham inn!

Jeg gir meg her, før jeg blir dratt for langt inn i «dør-metaforikk-dragsuget». Kiellands bok er en inspirasjon til å åpne dører inn til Bibelen for ungdommer, og den er en inspirasjon til å gå sammen med ungdommene når de selv utforsker egen identitet i møte med Bibelen og Gudstroen.

Leser ungdommen kristen ungdomslitteratur?

Jeg har i mange år lurt på en ting, og kall meg gjerne kynisk: Leser ungdommer kristne ungdomsbøker? «Åpne Dører» stiller seg i en rekke svært gode ungdomsbøker som er utgitt det siste tiåret. Knut Tveitereids «En helt overkommelig…»-bøker er gode eksempler på strålende bøker som treffer mågruppen. I likhet med Tveitereids bøker vil nok Kiellands bok selge som hakka møkk. Men hvem er det som kjøper bøkene? Hvor mange ungdommer vil gå til nærmeste bokhandel(evt. Bok og media) eller logge seg inn på Verbum sine nettsider og gjøre en (latterlig) lang søkeprosess for å finne «Åpne dører», kjøpe den og lese den? Nei, de ungdommene som kommer til å lese denne boken har fått den i gave av en opplyst leder eller slektning, eller som med Knut Tveitereis bøker, fått den som en del av konfirmanttiden. Det hadde vært interessant å se tall fra forlagene på hvor mange enkeltbøker som selges direkte til ungdom(utfordringen til forlagene er herved sendt). Noen er det nok, vi ungdomsledere gir ofte gode boktips. Jeg vil tro at de fleste som leser Kiellands bok(og Tveitereids bøker) er voksne, oftest ungdomsarbeidere, som bruker den til egen oppbyggelse og til inspirasjon til egne andakter. Det er jo for så vidt en bra ting, jeg har i hvertfall fått inspirasjon til mange nye andakter.

Alt i alt, vil nok en god del ungdommer få «Åpne dører» i eie. Så håper jeg med hele mitt hjerte at de leser den!

Avslutning

Vi trenger flere nye og unge forfattere som skriver gode bøker for ungdom. Kielland er med «Åpne Dører» på en måte den nye vinen(uten sammenligning med Ari Behn forøvrig), og viser at han vil være en toneangivende person og forfatter i kristennorge i årene fremover. Jeg er sikker på at de ungdommene som leser denne boken vil oppleve at Bibelen og troen er relevant – og jeg er sikker på at boken viser leseren at Bibelen og dens innhold svarer på mange av utfordringene en sliter med når det kommer til identitet og tro. Så har vi som ungdomsarbeidere oppdraget med å gjøre boken kjent, gjennom at den leses og at vi deler innholdet i våre andakter og undervisning.

Gjennom godt språk, snedige koblinger mellom liv og Bibel, og flotte illustrasjoner bekrefter Kielland med «Åpne dører» at han helt klart er en av de fire store. «Åpne dører» er herved anbefalt.

Hei. Mitt navn er Maria Saxegaard, jeg er 19 år, og jeg er en av 22 deltakere i Ten Sing Norway 13/14. Frem mot sommeren vil jeg på ungdomsarbeid.no dele refleksjoner og tanker jeg gjør meg på reisen gjennom året.

I Ten Sing

I Ten Sing har jeg lært samspill.

I Ten Sing har jeg drevet med styrearbeid.

I Ten Sing har jeg fått latterkrampe mange ganger.

I Ten Sing har jeg lært å dirigere.

I Ten Sing har jeg blitt mer allsidig og spontan.

I Ten Sing har jeg fått utfolde meg kreativt.

I Ten Sing fikk jeg den beste ledertreningen.

I Ten Sing lærte jeg å like og stå på scenen.

I Ten Sing føler jeg at jeg får gitt noe tilbake.

I Ten Sing har jeg blitt godtatt for akkurat den jeg er.

I Ten Sing har jeg fått utfordringer som passer meg.

I Ten Sing har jeg alltid følt meg hjemme.

I Ten Sing har jeg kjent på et fellesskap jeg ikke har funnet maken til noe annet sted.

I Ten Sing har jeg alltid hatt noen å være med.

I Ten Sing har jeg blitt sett, og lært å se.

I Ten Sing ble jeg sikker på meg selv som leder og som person.

I Ten Sing har min tro på Gud blitt styrket.

I Ten Sing har jeg blitt utfordret til å ta ansvar for de rundt meg, både nasjonalt og globalt.

I Ten Sing har jeg blitt kjent med meg selv og Jesus.

I Ten Sing har jeg sprengt grenser.

I Ten Sing har jeg kunnet utfolde min kristne tro.

I Ten Sing er det plass til alle.

Med disse ordene viser vi i årets Ten Sing Norway-show hva Ten Sing er for oss. Ved at en og en reiser seg opp og ser publikum inn i øynene, formidler vi den enkle og sterke virkningen av Ten Sing-bevegelsen. Vi vitner om livsavgjørende følelser og hendelser. Vi skildrer utvikling og kreativitet. Vi fremmer et fellesskap med en uerstattelig verdi.

Ten Sing Norway er et ettårig ledertreningsprogram i regi av Norges KFUK-KFUM. Gjennom show, seminarer og besøk til lokale Ten Sing-grupper landet rundt, får vi muligheten til å spre kreativitet, inspirasjon, glede og forkynnelse om Jesus. Vi reiser på turneer både i Norge og i utlandet. Årets Ten Sing Norway-kull skal dekke store deler av Norge på sin reise, i tillegg skal vi til Sri Lanka i en måned for å starte opp Ten Sing-arbeid der.

På reise rundt om i landet møter vi ungdommer, konfirmanter, Ten Singere, LIVere, voksenledere og foreldre: alle ledd som er med på å forme ulike ungdomsarbeid Norge rundt. Frem mot sommeren vil du her kunne lese de tanker og refleksjoner jeg danner meg gjennom året i møte med ungdomsarbeid i Norge og på Sri Lanka.

_________________________
Foto: Maria Saxegaard.

Denne uken har det vært mye fokus på en amerikansk tenåringsstjerne. Miley Cyrus, kjent fra blant annet Disney Channel, hadde et svært provoserende show under VMA-awards, noe som har vært omtalt i så godt som alle medier. Den tidligere Hannah Montana-stjernen gnir seg oppover en annen artist, med tunga ute og minimalt med klær på.

I etterkant har diskusjonene rast. Hvem har ansvaret for at den søte amerikanske jenta nå er en villstyring? Hva skal gjøres? Og ikke minst, sosiale medier som Facebook og Twitter flommer over av folk som vil ytre sin mening om hvor håpløs Miley Cyrus er.

Samtidig finnes det andre stemmer innimellom ropet fra massene. Jason Sansbury, ungdomspastor i Belle Meade United Methodist Church i Nashville, Tennessee, har skrevet en tankevekkende artikkel på nett om det å være ungdomsleder i møte med Miley Cyrus og andre. Artikkelen kan leses her: http://www.cymt.org/i-was-miley-cyrus-youth-director-sort-of/ og vil være grunnlaget for denne artikkelen videre.

Sansbury skriver hvordan han siden han arbeidet i en kirke der Cyrus-familien mange år tidligere hadde vært aktive, hadde han spøkt med at han også var Mileys ungdomsleder. Hun sto på mailinglistene deres, og de hadde derfor en form for kontakt. Men da nyheten om Mileys opptreden på VMA spredde seg, hadde også han ønsket å distansere seg fra jenta. Helt til han begynte å tenke på ungdommene han har møtt ellers i sin tid som ungdomspastor, og deres feiltrinn.

Hadde det vært noen andre, ville han satt seg ned og snakket med dem over en kopp kaffe, og han reflekterer rundt hva han ville sagt til henne.

«Jeg er lei for det». Han ville fortalt henne at han var lei for at hele verden føler det er i orden å gyve løs på henne for hennes feil. At hun ikke skulle behøve å ha det på denne måten, verbalt slått og mishandlet av totalt fremmede.

«Dette definerer deg ikke». Du er mer enn det du har gjort. Og ikke minst, du har en plass i kirken og hos Gud selv om du har gjort noe du angrer på! Mange ungdommer oppgir at de ser på tro som et sett med regler som må følges, og at dersom du ikke klarer det, er løpet kjørt. Sansbury ønsker å peke på tilgivelsen og kjærligheten i Jesus Kristus.

«Hva lærer du av dette?» Han ville hjulpet henne å reflektere rundt det som har hendt. På den måten kan hun lære, finne håp, og finne endring om det er ønskelig.

«Dette er ikke slutten på din historie.» Han ville fortalt henne at hun vil komme seg gjennom dette. Det vil ikke nødvendigvis bli lett, men det vil gå. Han ville gitt henne styrke og håp ved å peke på Jesus, på Guds nåde som er større enn alt vi gjør, på Ordspråkenes løfte om at det er en tid for alt – både det vanskelige og det gode.

Og til slutt ville han gitt henne god, enkel litteratur om kjernen i troen, om at nåde er en gave og ikke noe vi må gjøre oss fortjent til. Han ville vist henne en sang, om hvordan Gud kan skape de vakreste ting av støv, og bedt henne høre på den igjen og igjen. Og han ville sagt til henne at han var der for henne, uansett når hun eventuelt trengte noen å snakke med.

«I wasn’t really Miley Cyrus’ youth director.» avslutter Jason Sansbury. «But I have loved kids just like her. Their epic trainwrecks just didn’t go viral.»

Sansbury kommer med noen viktige poengteringer. Han har mange gode tanker rundt hva vi kan si for å gjenopprette håpet og troen på seg selv i en ungdom som har gått på et feilskjær. Er det noe ungdom trenger, så er det nettopp dette. Noen som ser deres side. Noen som ser forbi feiltrinnene, til mennesket bak. Noen som har tro på dem, på tross av eller kanskje til og med på grunn av deres handlinger. Noen som kan hjelpe dem å finne veien når de går seg vill i egne handlinger og tanker, eller andres fordømmelse. Ved å følge hans eksempel, kan vi få sagt mye viktig til ungdom som har tatt noen mindre heldige valg i livet.

Men ikke minst har Sansbury et viktig poeng med tanke på vår opptreden i sosiale medier.

Hva skriver vi på nett? Og hva sier det vi skriver om oss som ungdomsledere, som kristne, som medmennesker? Hvis du gyver løs på en kjendis’ feiltrinn, hva sier det til ungdommene vi møter ellers, om hvordan vi mottar deres liv og fortellinger, deres feiltrinn? Mange av ungdommene vil nok føle at deres synder er mye større enn bare å ha et provoserende show. Vil de våge å be om hjelp om noen som langer ut mot ukjente?

Sosiale medier gir oss mange nye utfordringer som ungdomsledere. Det er lett å glemme at mange ser hva vi skriver. Det er lett å glemme at våre ytringer reflekterer oss selv – kanskje til og med i større grad enn det vi selv mener. Du ville antakeligvis aldri sagt noe nedlatende om en ungdom som kom til deg med sin historie, sitt feiltrinn. Men du ville kanskje kunnet sagt noe om oppførselen til en kjendis? For ungdom kan det ligge en link der, som til syvende og sist kan hindre dem fra å oppsøke den hjelpen og samtalepartneren de så sårt trenger.

Det kan hende du også ville sagt de samme tingene som Sansbury peker på til ungdom som kom med sine historier. Men handlinger betyr gjerne mer enn ord. Deltakelse i ydmykelse og fordømmelse på nett, kan utslette dine tanker og ord til ungdom som sliter.

Din oppførsel på nett, kan være forskjellen på en ungdoms opplevelse av fordømmelse eller nåde i møte med kirken, og i møte med voksne generelt.

________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/rwoan/

På trosopplæringskonferansen 2012 på Lillestrøm handlet ett av seminarene om erfaringer med planarbeid i trosopplæringen. Alle enheter i Den Norske kirke som mottar midler til trosopplæring må lage en plan for arbeidet sitt. I dette seminaret snakket Kristine Aksøy fra Kirkerådet om hvilke momenter som er viktige i en god plan. Brage Midtsund fortalte om planarbeidet i Ullensaker kirkelige fellesråd. Der har de utviklet og fått godkjent planen «Vi deler».

Det å lage en plan for trosopplæringen handler ikke kun om å finne på en mengde nye trosopplæringstiltak. Det ligger en lang prosess bak det å utvikle en plan som er godt plantet i menighetene. I Ullensaker var det viktig menighetene hadde et eierskap til planen – det skulle være et stort «VI» som stod bak planen. I denne prosessen er det også viktig at en ikke lager en plan som havner i skrivebordsskuffen, men at den er en konkret plan som brukes i det daglige.

I powerpointfilen som er lenket under finner du noen av de momentene som foredragsholderne utdypet under seminaret. Se også lenke til Ullensakers lokale plan for trosopplæring.

Trosopplæringplan Ullensaker FR

Vi har en plan_TK2012

Tron Fagermoen:

Tone Stangeland Kaufman

Marit Juven Gjærde

Kunnskap som sitter i kroppen – tre eksempler

Hvordan kan et ungdomsarbeid bidra til å skape mønstre for livet? Dette spørsmålet er tema for dette seminaret. Mønstre for livet handler blant annet om den kunnskapen som får slå rot i kroppen vår. Den kroppslige kunnskapen.

Jason Bourne

Vi skal nå se et lite klipp fra filmen The Bourne Identity. Jeg antar at mange av dere kjenner den, men for dere som ikke gjør det, så er hovedpersonen Jason Bourne en ettersøkt CIA-agent med humkommelsestap. Etter en mislykket aksjon blir han plukket opp av en skute på havet, og han oppdager at han har et bankkontonummer til en sveitsisk bankkonto operert inn i hoften. I filmen forsøker Jason Bourne å finne ut hvem han er. (Vi skal ikke se det klippet der han får uventet besøk av en annen CIA-agent som er sendt for å eliminere Bourne mens han befinner seg i leiligheten sin i Paris. Da jeg så den på kino, fikk vi som publikum øye på denne andre agenten sekundet før Jason Bourne, og jeg klarer å brøle ut i kinosalen: ”Pass deg!” Det skjedde virkelig på autopilot, og mannen min forsøkte liksom å signalisere til folk rundt oss: ”Altså, jeg kjenner ikke henne!!!”) I det klippet vi nå skal se er Jason på vei til Paris sammen med Marie som han tilfeldig har støtt på, og som han betaler for å kjøre ham dit hvor han håper å finne ut mer om sin egen bakgrunn. På en kafè reflekterer han over noen observasjoner han har gjort seg om seg selv.

Vise utdrag fra the Bourne Identity? 33.00

For Jason Bourne sitter visse ferdigheter i kroppen tross hukommelsestap. Dette er trolig kunnskap og ferdigheter, ja mønstre, som har blitt drillet inn gjennom nitidig øving og repetisjon. Dette er viktig for militære som må kunne fungere og bruke sin kunnskap og sine ferdigheter under ekstremt press. Det må gå automatisk. Dreyfus og Dreyfus hevder at ”With expertise comes fluid performance (Dreyfus and Dreyfus 1986:32).” Å være eksepert i en praksis betyr å kunne reagere og tenke intuitivt.

Vår Far i himmelen

Vi skal nå over til et annet eksempel som nok er mer nærliggende for de fleste av oss, nemlig til Fader vår eller Vår far. Vi skal sammen si frem den nye versjonen av den bønnen Jesus lærte oss å be.

Vår Far i himmelen.

La navnet ditt helliges.

La riket ditt komme.

La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød.

Og tilgi oss vår skyld slik også vi tilgir våre skyldnere.

Og la oss ikke komme i fristelse,

Men frels oss fra det onde.

For riket er ditt, og makten og æren

I evighet. Amen.

Og så sier vi frem Fader vår. Den gamle versjonen.

Fader vår, du som er i himmelen.

La ditt navn holdes hellig.

La ditt rike komme.

La din vilje skje på jorden så som i himmelen.

Gi oss i dag vårt daglige brød

Forlat oss vår skyld som vi også forlater våre skyldnere.

Led oss ikke inn i fristelse,

Men frels oss fra det onde.

For riket er ditt og makten og æren

I evighet. Amen.

Hvordan kjentes det å si frem Fader vår i hhv ny og gammel versjon?

Jeg ble oppmerksom på forskjellen da jeg to dager på rad var i sammenhenger der vi skulle be Fader vår. På møte i UFUNG brukte vi den nye versjonen, mens vi på stabsmøte i Holmlia menighet brukte den gamle. Vi har vært litt treige med å ta i bruk den nye der fordi vi har holdt på med så mye annet nytt i fht gudstjenestereformen. For meg var det slik at jeg på UFUNG-møtet satt og konsentrerte meg og måtte jobbe for å huske den riktig. Og så merket jeg at jeg mot slutten, som jo er lik, begynte å slappe av. På stabsmøtet i Holmlia kjente jeg at den gamle versjonen sitter i kroppen, og at den går sånn noen lunde på autopiloten (selv om dette begynner å utfordres av den nye).  For en del eldre mennesker som begynner å glemme både det ene og det andre, kan Fader vår være noe av det lille de faktisk husker, noe som sitter i kroppen.

Når bønn blir et bruksredskap – Marit i Alpha

Et tredje eksempel på kroppslig kunnskap. For tida er jeg med i det forskningsprosjektet ved MF som heter LETRA, og som mange av dere har støtt på i ulike sammenhenger. LETRA står for Learning Trajectories in Congregations, eller læringsbaner i menigheter. Også jeg er visst begynt å bli LETRAfisert. Det jeg konkret ser på er hvordan seksåringer lærer. Foreløpig har jeg bare observert en dåpsskole i en av de tre LETRA-menighetene, som vi har kalt Alpha. Der opplevde jeg en episode som illustrerer den kroppslige kunnskapen og de mønstrene som sitter i ryggmargsrefleksen.

Mot slutten av dåpsskolesamlingen skal barna samles rundt lysgloben for å tenne lys. De stormer ned til lysgloben. Alle vil være først. Plutselig høres et skrik fordi en av guttene har fått stearin i øyet. Sammen med mora går han på toalettet for å forsøke å få det bort. (NB! Digresjon: Dette er en av fordelene med lave barneglober!) Marit, en av lederne på dåpsskolen ringer legevakten. Johanna, den andre lederen virker litt usikker på hvordan hun skal takle denne situasjonen, men så kommer plutselig Marit tilbake igjen. Hun forklarer rolig barna hva som har skjedd med Samuel og at han og moren nå er på vei til legen. Plutselig sier Marit spontant: ”Vi kan be til Jesus for Samuel, at øyet skal bli helt bra igjen.” Hun setter seg ned med Johanna og barna og ber ”Kjære Jesus, pass på Samuel og la ham bli helt bra igjen. (Og så med høy og forventningsfullt konkluderende stemme) AMEN!” (Feltnotat Alpha, pseudonymer).

Min umiddelbare fortolkning av Marits bønn er at det var en spontan handling som hun helt intuitivt gjorde. Det var ryggmargsrefleksen. Jeg vil tro det er det Marit gjør når noe uventet skjer, og hun eller andre trenger hjelp. Da henvender hun seg til Gud. Bønn er for henne et redskap hun kan bruke, og som hun er fortrolig med å bruke. Den spontane bønnen om helbredelse er en del av hennes repertoar.  Jeg undres på hvor mye barna fikk med seg av denne spontane trospraksisen. Dette var ikke regissert, men spontant. De fikk se et menneskes spontane trosliv i praksis. Da jeg nevnte min fortolkning for henne etterpå, bekreftet hun den.

Habitus: Det automatiserte landskapet

PP Habitus. Denne kunnskapen som sitter i kroppen er av noen teoretikere, bl.a antropologen Pierre Bourdieu og teologene Ballard og Pritchard, blitt kalt habitus. Dette begrepet betegner ryggmargsrefleksen, vår andre natur, våre livsmønstre. Det handler både om identitet og væremåte samt om praksis og handling. Habitus er noe vi gjør uten å tenke, og som har blitt oppøvd gjennom lang trening og utallige repetisjoner. For Bourdieu er dette begrepet en del av en større og mer kompleks teori, som jeg ikke skal gå inn på nå. Mitt poeng var bare dette med den kunnskapen som sitter i kroppen og som har blitt en del av oss. Teologene Ballard og Pritchard har lånt begrepet av Ed Farley og skriver at det har den grunnleggende meningen til ”habit” (vane), men legger i tillegg sin egen betydning i begrepet. For dem handler det også om utviklingen av gudsrelasjonen, av en kristen habitus eller karakter: PP sitat B&P “Habitus is a way of being before God and with others such that the responses of Christian discipleship are made holistically and wisely.” (B&P 2006[1996]:177).” Slik de bruker habitus-begrepet rommer det også mulighet for endring. Det er altså et dynamisk begrep. Og det ligger tett opp til praksisbegrepet, som vi skal se nærmere på i dette seminaret.

Hvordan skape mønstre for livet?

Hvordan kan et ungdomsarbeid skape mønstre for livet? Hva gjør at ungdommer fra et gitt ungdomsarbeid 20 år senere fortsatt ønsker å følge Jesus og fordype sin tro? Dette seminaret lanserer følgende påstand: Et ungdomsarbeid som evner å veilede ungdom inn i trospraksiser som forankres i hverdagslivet bidrar til at troen deres flytter med dem inn i voksenlivet. Resten av dette seminaret er tredelt. Først skal beskriver jeg kort paradigmeskiftet innenfor ungdomsarbeid el YM internasjonalt. Type What’s the deal about practices? Deretter ønsker jeg å drøfte hvilken type praksiser det er snakk om her, og hvordan disse læres. Til sist skal vi ta for oss spørsmålet: Hvordan kan vi som ungdomsledere bidra til at ungdom får erfaring med slike trospraksiser som kan bli mønstre for livet?

Fra boller, brus og biljard til bønn, lovsang og nattverd – et paradigmeskifte innen ungdomsarbeid

Hva gjør at ungdommer fra et gitt ungdomsarbeid 20 år senere fortsatt ønsker å følge Jesus og fordype sin tro? Internasjonalt har det foregått og foregår fortsatt et paradigmeskifte innen ungdomsarbeid eller youth ministry, og en av disse bevegelsene er fra et aktivitets- og programbasert ungdomsarbeid til fokus på relasjoner og praksiser. Eller fra boller, brus og biljard til bønn, lovsang og evangelisering, som vi sa det på den ungdomsklubben der jeg selv kom til tro for omtrent 25 år siden. I dette paradigmet som jeg nevnte tidligere er en grunnleggende oppgave for ungdomsarbeid å fostre nettopp praksis- og disippelfellesskap der ulike trospraksiser kan prøves ut og læres. Og da handler ungdomsarbeid i grunnen om mye det samme som det å være kirke mer generelt. Hva vil det si å følge Jesus i vår tid, og hvordan kan dette leves i et praksisfellesskap, enten dette fellesskapet er et ungdomsmiljø, en menighet eller en bevegelse? Hvilke praksiser og mønstre skapes i det ungdomsmiljøet du er en del av, og kan dette bli mønstre for livet?

Bak dette paradigmeskiftet ligger det, som Bård skriver i boka Kan tru praktiserast?, en erkjennelse av at kirka har feilet. Ungdomsarbeidet har vært en oppbevaringsboks utenfor kirkas kjernevirksomhet der det underliggende målet har vært å skjerme ungdommene fra verdens farer. En har gitt show i stedet for sjeleføde, pizza i stedet for nattverd. Så langt Bård.

Min egen historie og ungdomstid gir på mange måter empirisk belegg til dette paradigmeskiftet. Vi så nok litt ned på andre kristne ungdomsklubber som var opptatt av boller, brus og biljard, for hos oss var det bønn, lovsang og evangelisering som gjaldt. Vi fikk stifte bekjentskap med en rekke kristne praksiser, som for eksempel daglig bibellesning og bønn, lovsang, gjestfrihet, givertjeneste, sjelesorg, delerunder, aktiv lytting, vitnesbyrd/deling av troshistorie, forbønn for andre, smågruppefellesskap osv. Poenget er at vi på Salem gjorde «de ordentlige tingene». Og noe av det som slår meg 20 år etter at jeg selv var aktiv i dette miljøet er å se hvor mine venner og bekjente fra den gang nå befinner seg i fht tro og disippelskap. For samtlige av dem jeg var mye sammen med og også de bekjente jeg har sporadisk kontakt med er det slik at troen og ønsket om å leve som disippel har flyttet med inn i voksenlivet. Jeg tror jeg tør å påstå at det er en frukt av at vi drev med trospraksiser og ikke bare boller, brus og biljard den gang. Det var riktignok absolutt pizza i stedet for nattverd (det skal innrømmes at vi ikke var så opptatt av nattverd og dåp), men ikke show i stedet for sjeleføde. Så langt der i fra!

Med livet som mønster

Hvilken type praksiser er det som kan bidra til å skape mønstre for livet hos ungdommer? Og hvordan kan disse læres? For å bli innenfor konferansetemaspråket, så tror jeg det er praksiser som har livet som mønster, som er de helt sentrale. Altså de praksisene som knytter an til det livet ungdommene faktisk lever og som tar deres livserfaringer på alvor. Det finnes ikke en uttømmelig liste av slike praksiser selv om det er mange å ta av i boka til Bård. Men likevel tror jeg det finnes visse mønstre. Og nå skal jeg ta en liten omvei innom LETRA-prosjektet og litt læringsteori. Innenfor enkelte sosiokulturell læringsteori har det blitt vanlig å skjelne mellom tre hovedmetaforer for læring. Disse baserer seg på en sentral artikkel fra Anna Sfard og videre på en artikkel fra finnene Paavola og Hakkarainen 2005 (de kalles ofte bare for finnene).

1. Tilegnelse – læring som overføring av et budskap fra sender til mottaker. (Eks. Vise frem Bibel og bekjennelsesskriftene som en pakkeløsning som skal overleveres). Kristen tro som en pakkeløsning som du      kognitivt lærer og gir din tilslutning til. Dette er den tradisjonelle måten å forstå både læring og undervisning på. Her står trosinnholdet eller læresetningene i sentrum. Mye trosopplæring finnes innenfor dette paradigmet eller denne metaforen.
2. Deltagelse – læring som deltagelse i et praksisfellesskap. Med disippelpedagogikken i PKT 1998 ble dette en sentral metafor for læring blant unge i Dnk. Her påpekes viktigheten av at læring ikke skjer utenfor en kontekst, men at læring alltid er situert i en gitt kontekst. Som Geir Afdal, har uttrykt det i en undervisningssituasjon (i følge mine notater): ”Praksisene er meningsfylte. Praksisene skaper mening med meg, og jeg skaper mening med dem. Jeg forandrer meg som et resultat av at jeg deltar i praksisen. Mange læringsmekanismer i sving ved å delta i en praksis. Jeg forandrer meg som msk og jeg lærer. Forandring skjer ved å delta i praksisen samt ved å reflektere over, tenke over, føle i praksisen. Det hjelper ikke bare å gjøre ting som ikke gir mening. Deltagelse er å være en deltager og å bidra til det aktiviteten er til for.” Hvis en litt sleivete skal karikere denne metaforen, så er det Kom som du er, og bli som oss. Bli en del av våre praksiser.
3. Nyskaping – dette er finnenes kreative bidrag i denne debatten. I følge Geir Afdal, ses religion eller spiritualitet her som en verktøykasse med redskaper som vi kan ta i bruk. Her er det ikke full-pakke-løsning, men snarere å se på den kristne tradisjonen som en ressursbank som gir oss og ungdommer hjelp til å fortolke og leve våre liv i lys av Guds nåde. I møtet mellom ungdommers livserfaring og den kristne tradisjonen kan ny kunnskap oppstå. Det skjer en gjensidig kritisk samtale mellom to parter som forhandler. Her blir også eksisterende praksiser problematisert om de ikke oppleves som relevante redskaper. Jeg tror imidlertid praksiser som tar ungdommenes kontekst og livserfaringer på alvor kan bidra til å skape mønstre for livet. Innenfor sosiokulturell læringsteori forstås læring som å bli forandret. Altså å delta i praksiser som forandrer deg, og da må vi lære på en mer helhetlig måte enn bare kognitivt. Derfor er den kroppslige kunnskapen som læres gjennom deltagelse i praksiser sentral. Og derfor bør vi invitere ungdommer inn i den prosessen det er å kunnskape, å nyskape. Fra substantivet kunnskap til verbet å kunnskape.

Med livet som mønster: Ikke likegyldig hvilke praksiser. Hvilken teologi som er innbakt i eller ligger under disse praksisene. Eller hvordan disse praksisene til sammen utgjør en måte å leve på, eller a way of life, som det mer poetisk heter på engelsk. Livsstil blir ikke helt det samme. Å virkelig la seg utfordre av ungdommenes utgangspunkt. Sammen nyskape praksiser ved å gi ungdommene redskaper.

PP Bring everyday life … sitat. En pastor i en menighet i USA som hadde tatt noen grep i fht gudstjenestene, og som hadde lyktes med det, sa det slik: «Bring everyday life into worship, and worship will be brought into everyday life» (Eric Elnes i Butler Bass & Stewart-Sicking 2006), litt forkortet versjon). Jeg tror det samme kan sies om praksiser i ungdomsarbeid på den andre siden av Atlanteren. Jeg har tro på praksiser som evner å integrere ungdommers livserfaringer og dilemmaer og ta dem på alvor (eks ensomhet, skam, skilsmisse, selvskading, seksualitet, overgrep, forholdet til alkohol). Som bygger på «Med livet som mønster». Som kan skape reelle møtepunkter mellom ungdommers liv og kristne praksiser, og der ungdommenes livserfaringer faktisk også får utfordre kristen forkynnelse og praksis. Kanskje må noe justeres på bakgrunn av innspill fra de unge. Dersom de får bidra til å prege praksisfellesskapet.

Luthersk teologi er i utgangspunktet en erfaringsbasert teologi. De sentrale kjernepunktene, the non-negotiables i luthersk teologi er basert på Luthers egen eksistensielle søken etter en nådig Gud (kanskje med bakgrunn i hans strenge oppdragelse). Luther har helt klart tolket Skrift og tradisjon i lys av sin egen livserfaring og sine dilemmaer. Men jeg vil imidlertid påstå at mye av luthersk teologi etter Luther var mye mer opptatt av å forsvare og debattere de teologiske, materielle innsiktene Luther satte på dagsorden (type nåden alene, troen alene, skriften alene) enn det hermeneutiske, formale prinsippet om å ta utgangspunkt i erfaringen og la menneskelig erfaring tolkes i lys av den kristne tradisjon (eller ressursbank). Dermed har en del luthersk teologi kunnet fremstå som statisk og mer eller mindre livsfjern i og med at de færreste av oss erfarer eksistensielle utfordringer av samme type som Luther. Jeg vet ikke om det store brennende temaet for ungdommer i deres ungdomsarbeid er: ”Hvordan finner jeg en nådig Gud?” Men det de i stedet kan bale med er jo om det er rom for dem, om de er ønsket, om de har eksistensberettigelse. Dermed er skam en mer relevant problemstilling for mange av dem enn synd. Stephen Pattison har definert skam som ”toxic unwantedness”, og det er ganske treffende. Er jeg ønsket? Er jeg elsket? Er jeg velkommen? Dette er spørsmål ungdom er opptatt av. For de ungdommer som bor på institusjon er disse spørsmålene enda mer presserende, fordi de har erfart at foreldrene ikke har maktet å gi dem den ubetingede kjærligheten og omsorgen som et hvert barn trenger. Dermed bærer de ofte med seg en del ekstra sår i sjelen. Hvilke praksiser eller livsmønstre vil være frigjørende for ungdommer som strever med skamfølelse eller selvskading, for å ta to eksempler fra gårsdagens seminarer? Og hvilken underliggende teologi ønsker vi at de skal gjøre til sin? «Jeg er overbevist om at måten vi bader et barn på eller snakker sammen som familie viser hvem vår Gud er,» skriver Kathleen Norris. Oj, den er heftig. Da har mine barn i perioder opplevd Gud som Mase-Gud, for de kaller i blant meg for Mase-Mamma. Men overført til ungdomsarbeid. De erfaringene ungdommene gjør seg i ditt ungdomsmiljø, vil for dem si noe om hvilken Gud dere som er ledere tror på, og dermed også om denne Gud er verdt å gi livet sitt til. Jeg tror det de kroppslig og emosjonelt erfarer i et ungdomsmiljø ofte vil sitte dypere enn den verbale forkynnelsen. Mange har fortalt at de vet med forstanden at Gud elsker dem, men kroppen og følelsene nekter å tro det. Hvilke praksiser kan vi utvikle og delta i sammen med ungdommer for at de og vi skal få del i denne grunnleggende erfaringen av hvem Gud er og hvilken relasjon Gud ønsker å ha til oss?

Praksiser rotfestet i en Imago Dei-teologi/spiritualitet

For tida holder Astrid Sandsmark og jeg på med et forskningsprosjekt der vi ser på konfirmasjon for ungdom som bor på institusjon. Vi har intervjuet ansatte på institusjon og ansatte i de aktuelle menighetene samt observert konfirmasjonsundervisning i ett av tilfellene. En interessant observasjon er at samtlige prester vi foreløpig har intervjuet fremhever viktigheten av å formidle at ungdommene er skapt i Guds bilde, og at de er grunnleggende elsket av Gud akkurat slik de er. Disse prestene har ulik teologisk bakgrunn og ser ulikt på kirka. Likevel er de fullstendig samstemte i denne betoningen av en Imago Dei teologi og spiritualitet. Den vi har kalt Trosfellesskapspresten synger alltid ”Du vet vel om at du er verdifull” under konfirmasjonsgudstjenesten. Folkekirkepresten har en øvelse der han ber konfirmantene stille seg foran speilet hver dag og si til seg selv: ”Jeg er et enestående menneske!”

For å knytte det til trosopp… Det handler om skapelsen, altså hva vil det si å være menneske? Og det er èn setning jeg håper veldig mange konfirmanter, både fra Solheim og på STEDSNAVN husker etter meg, og det er: «Jeg er et enestående menneske.» Altså en måte å forstå å være skapt i Guds bilde. Det var … det var fint å øve på sammen med de ungdommene der … å si det. Gi dem i lekse at dette her skal dere si til dere selv i speilet hver morgen. Jeg tro faktisk at de syntes det var en god ting å høre (Folkekirkepresten).

Mens Frikirkepastoren også betoner dette budskapet eller denne teologiske innsikten.

Men vi kjører veldig på dette at vi alle er viktige og betydningsfulle, både overfor Gud og hverandre. Det poengterer vi veldig, veldig ofte (Frikirkepastoren).

Mens Frikirkepastoren søker å formidle dette verbalt til konfirmantene, benytter Trosfellesskapspresten seg også av den praksisen det er å synge for dem. Likevel blir det fra henne til dem, altså nokså enveis, monologisk, som knyttes til tilegnelses-metaforen (jfr. Sfard). Folkekirkepresten har valgt å la dem delta i en praksis, en øvelse som de gjøre sammen når de møtes, men som konfirmantene også skal øve seg på hjemme. Å se seg selv i speilet og si: ”Jeg er et enestående menneske!” I dette siste eksempelet blir konfirmanten en aktiv deltaker i en praksis, som leder og konfirmanter gjør sammen. Dessuten er praksisen kroppslig og materiell. Speilet blir det vi kaller en medierende artefakt, altså en ting som formidler noe, og det er trolig større sjanse for at dette blir en habitus, eller kunnskap som er forankret i kroppen enn når dette budskapet bare formidles verbalt. Dessuten springer praksisen ut av møtet mellom disse ungdommenes livsvirkelighet og manglende erfaringer av å være elsket og den kristne tradisjon som er forankret i den Gud som elsker. Dersom dette er livserfaringer og tema som dine ungdommer kjenner at ”Her brenner det!” Hvilke praksiser kan du se for deg som lar dem erfare og reflektere over dette?

Andy Root som hadde foredrag om skilsmisse i går (UKT-konferansen 2012), skriver i en artikkel om å «tvile med konfirmantene.» Han skriver. «But what if the objective of the confirmation teacher was not to work to pass on anything but was rather to be a partner and companion in doubt?» På Holmlia har vi nylig startet en Tweensklubb, som tweensa selv har døpt fredagsPower. Vi visste at de var ganske lei av å høre om Sakkeus eller den bortkomne sønn for n’te gang, så vi måtte finne på en vri. På første nå –lager-vi-klubb-sammen-samling, skulle vi også høre med dem om temaer de var opptatt av, og da kom virkelig de store eksistensielle spørsmålene opp. Jeg tenkte at vi skulle hatt Atle Søvik der, også kalt Mr. Evil, som kan ta det meste av slikt på strak arm. Nå er det jo ikke alle tweensarbeid som har en doktor i det ondes problem for hånden, men dersom vi i større grad er lyttende til det ungdommer og tweens er opptatt av, både når det gjelder tro og tvil og livsspørsmål (livsmestring fra TOP2010), så tror jeg vi sammen kan lære mye og både la oss utfordre og modnes. Kanskje blir vi som er voksne også nødt til å snu noen steiner og gå noen runder. Kanskje lærer vi også noe nytt og forandres.

Praksisen gjestfrihet.

Noen av dere hørte kanskje også Andy Roots på Trosopplæringskonferansen onsdag der han forstår synd som vår frykt for ensomhet, og at denne frykten resulterer i syndige handlinger av ymse slag. Ungdom er kanskje ekstra utsatt for denne frykten fordi ungdomstida er en spesielt sårbar tid. Ungdom som bor på institusjon er enda mer utsatt for den. De sliter med sosial angst på et annet plan. Under et intervju på en ungdomsinstitusjon fikk Astrid og jeg høre en historie som berørte. En av ungdommene fra institusjonen hadde bestemt seg for å forsøke å bli med det lokale konfirmantkullet på leir selv om ungdommene på institusjonen hadde egen undervisning med presten. Denne gutten var synlig nervøs, og miljøterapeuten vi intervjuet husker at denne konfirmanten nærmest dirret der han var på vei mot bussen. Da de kommer inn på bussen, hører han navnet sitt fra bak i bussen og en som roper: «Hei, Kåre! Det er plass her ved siden av meg!» Miljøterapeuten sa at han nærmest fysisk kunne se hvordan et tonn av byrder og bekymringer og angst nærmest ramlet av skuldrene på denne gutten. Innenfor det som kalles Actor-Network Theory (ANT), skjelner en ikke mellom menneskelige og ikke-menneskelige aktører på et analytisk plan, bare på det etiske planet. Innenfor dette paradigmet ville en kunne tillegge dette bussetet eller rommet på leir en aktørrolle fordi bussetet på en måte ”handler” i den forstand at det skaper en bestemt situasjon for samhandling, som kan ha stor betydning for hvordan konfirmanter som bor på institusjon lærer. Og det er slett ikke bare konfirmanter fra barnevernsinstitusjoner som er nervøse for å komme inn på en slik buss og finne ut hvor de skal sitte og hvem de skal sitte med eller hvem de skal dele rom med. Hvilke praksiser kan et ungdomsarbeid fremelske som imøtekommer vår frykt for ensomhet i konkrete situasjoner som dette? Hvordan kan ungdommene bidra til å utvikle og delta i slike praksiser? Et paraplybegrep kan være gjestfrihet, men hvordan slike praksiser evt ser ut rent konkret vil være avhengig av den lokale konteksten. Men at dette er en praksis som er alfa og omega for et ungdomsarbeid, det er jeg sikker på.

Deltagelse i narrativer

En av prestene vi intervjuet fortalte at han pleide å dra til selve institusjonen og ha undervisning der. Han var også med på noen de kalte prestelunsj sammen med ungdommene og ansatte på institusjonen. Dette er noe tilbake i tid og en institusjon som hadde såkalt ”atferdsungdom” på den tida. Denne presten måtte skape møtepunkter mellom ungdommenes livserfaringer og Bibelens fortellinger uten å moralisere. For ham ble fortellingene et viktig redskap, en viktig ressurs fra denne ressursbanken, og gjennom dem fikk ungdommene del i en narrativ praksis der deres liv ble speilet gjennom disse fortellingene. Det skapte gjenkjennelse og mulighet for livstolkning. Presten ble selv dypt utfordret, både pedagogisk og teologisk. Holdt teologien hans mål i denne konteksten ganske langt unna tradisjonell kirkelig praksis og i møte med ungdommer som hadde minimal erfaring med kristne praksiser? Denne narrative praksisen gjorde noe nytt med ham som teolog og pedagog. Og jeg tror ungdommene fikk delta i en praksis de kunne ta med seg videre. Noe som hadde potensiale til å bli et mønster for livet. Nettopp fordi livet selv var mønster for praksisen. Eks fortellingen om Josef. Midt i blinken for disse ungdommene. En far med flere koner og barnekull. Sjalusi. Vold. Anger. Sorg. Dramatikk.

Dersom et ungdomsarbeid skal evne å skape mønstre for livet, må vår forståelse av evangeliet være bredere enn en ferdig pakke som skal overleveres, der innholdet går ut på at Jesus døde for våre synder for at vi skal bli frelst og komme til himmelen en gang. Dette er hva en av mine tidligere studenter, Marie Kvalbein Olsen, kalte for ”venteromsteologi”. For da blir livet på jorda i bunn og grunn ikke noe mer enn et venterom for det egentlige, nemlig det å komme til himmelen. Jeg tror ikke venteromsteologi som formidling til ungdom evner å skape mønstre for livet for å si det slik. Jeg tror dessuten også på et liv før døden. Evangeliet er de gode nyhetene om at vi er skapt i Guds bilde og til å leve i en relasjon til Gud. Og skaperverket er Guds gode gaver som vi skal forvalte med visdom og ærefrykt for livet og alt det skapte. Hvis vi tror på inkarnasjonen, at Gud ble menneske, da er det også et ja til alt menneskelig, inkludert kroppen og praksiser som involverer både ånd, sjel og kropp. Med livet som mønster.

Hvordan skape mønstre for livet?

Etter en tid, kommer sikkert også den nye versjonen av Vår Far til å sitte i kroppen, for jeg har jo tenkt å lære meg den ved å delta i den praksisen det er å be Fader vår sammen med andre og alene. For at kroppslig kunnskap skal bli kroppslig kunnskap trengs det ofte øving og gjentatte repetisjoner. Ekstremeksempelet er Jason Bourne og andre militære som skal kunne utøve sine ferdigheter (for å bruke en eufemisme) i ekstremt pressede situasjoner. Fader vår er jo på et litt annet nivå. I doktoravhandlingen min intervjuet jeg en prest som fortalte at han hver morgen leste dagens tekst fra Bibelleseplanen og ba en kort bønn. Det hadde han gjort i over tjue år. Det var blitt en daglig praksis, en vane, et livsmønster som sitter i kroppen og som er dypt forankret i hans hverdagsliv. I senere tid har han også stiftet bekjentskap med ignatiansk spiritualitet og kontemplativ bønn. Og han beskriver en slik retreat i Wales som helt FANTASTISK! Jeg husker ikke hvor mange ganger det ordet dukket opp i den delen av intervjuet, men det var ikke få. Og samtidig sa han at han strevde med å få til å sitte stille i lyttende bønn i sin travle prestehverdag. Men han lengtet etter det. Dette var enda ikke blitt kroppslig kunnskap eller et livsmønster. Det krevdes fortsatt intensjonalitet og disiplin. Han måtte bevisst velge det.

Vise figur intensjonelle vs innvevde praksier på PP.I arbeidet med doktoravhandlingen min om presters spiritualitet oppdaget jeg betydningen av mønstre eller praksiser som er innvevd i våre kropper og hverdagsliv, og som er blitt mer eller mindre automatiserte. I avhandlingen skjelner jeg mellom praksiser som er innvevd i vårt dagligliv både privat og i tjenesten, og som dermed skjer mer eller mindre automatisk og praksiser som er lokalisert i utkanten av våre dagligliv, og som dermed må oppsøkes mer bevisst eller intensjonelt. Disse har jeg hhv kalt innvevde og intensjonelle praksiser. Men også de innvevde har en gang blitt våre. Vi har en gang lært å bruke de redskapene som finnes i den kristne tradisjonen. Jeg tror de begge bidrar til en bærekraftig spiritualitet, og at cluet er å se dem i sammenheng og ikke som en motsetning.

Ett av de temaene jeg var spesielt interessert i var bønn. Jeg ba de prestene jeg intervjuet om å fortelle meg om sitt bønneliv. Dette ble bevisst stilt som et åpent spørsmål. Det skulle være opp til dem å definere hva som var inkludert i dette. Jeg merket meg at flere ikke nevnte bordbønn eller aftenbønn med barna. Da jeg spurte en av dem om hun ba sammen med noen andre utenom jobbsammenheng, svarte hun først nei. Da jeg lurte på om hun kanskje ba sammen med sønnen sin, kom det:

Nina: Å ja… jo, han [sønnen] teller jo kanskje, ja.

T: Han teller.

Nina: Ja. Jeg ber jo… jeg ber jo, når han… altså, aftenbønnen med ham. Det er sant… takk. Det er jo så naturlig at jeg glemmer det.

Selv om jeg vanligvis redigerte sitatene noe for å lette lesingen og for å gjengi informantene som de reflekterende og velformulerte praktikerne de faktisk er, har jeg i dette sitatet beholdt noe av stotringen og gjentakelsene for å få frem at hun ble tatt litt på senga. Denne praksisen var tydeligvis så innvevd i hennes dagligliv at hun ikke en gang tenker over det: «Det er jo så naturlig at jeg glemmer det.» En annen av informantene, Christian, kaller dette for «det automatiserte landskapet». For Christian gjelder dette praksiser og mønstre som ofte blir usynlige og dermed lette å glemme og vanskelige å identifisere. Det tror jeg er betegnende for mye av den kunnskapen som sitter i kroppen og i ryggmargsrefleksen: Vi tar den for gitt, og derfor blir den ofte usynlig. Men samtidig er min påstand at disse mønstrene er avgjørende for vår identitet og vårt disippelskap. Dette trenger slett ikke handle om spektakulære eller ekstraordinære praksiser. Snarere tvert om, vil jeg si. Jeg vil gjerne slå et slag for de helt jordnære, hverdagslige trospraksisene som ofte er usynlige.

Kuttet (Annenrangs eller «the real thing»?)

Mens jeg drev på med å analysere intervjuene, ble jeg mer bevisst på praksiser eller mønstre som bordbønn og aftenbønn og ikke minst på viktigheten av dem. Det slo meg at enkelte informanter, men på langt nær flertallet, syntes å ha et slags hierarki for trospraksiser der de automatiserte og kanskje mer hverdagslige praksisene var plassert nederst i hierarkiet. De var litt mer annenrangs. Mens praksiser som krever at en setter av tid til dem og ofte en større grad av intensjonalitet, fikk plass høyere opp. Dette var «the real stuff»:

Jeg er vant med hjemmefra at vi synger bordvers eller ber bordbønn, men er ikke vant til at vi leser andakter (…) Men jeg var mye på besøk hos venninner som var flinkere til det [å uttrykke troen] og jeg alltid litt sånn misunnelig fordi de fikk til å lese en andakt sammen for eksempel, og syntes egentlig det var veldig all right (…) Kveldsbønn er viktig, og å fokusere på noe omkring et måltid, at man enten ber en bordbønn eller synger et bordvers og gjerne leser noe, eller at det skal være rom for at bønn er så vanlig at vi kan be midt på dagen – altså at det ikke blir knyttet bare til et rituale som til kveldsbønn eller når vi er i kirken (Annika).

For Annika er bønn så viktig at hun ikke ønsker at det «bare» skal være knyttet til et rituale som kveldsbønn eller til et bestemt sted (kirka). Dette blir tydeligvis sett på som litt annenrangs. Bønn skal være noe vi kan gjøre når som helst, og det kan synes som om hun også mener at fri bønn er det som teller, men dette er min tolkning.  Bordvers eller bordbønn og kveldsbønn er viktig, men det er enda bedre å kunne få til å lese en andakt sammen for eksempel. Også senere i intervjuet fremhever hun dette som et stort ideal, men som hun strever med å få til. David er av samme oppfatning:

Vi sang for maten, og vi ba aftenbønn. Det var ikke noen sånn personlig bønn eller personlig studium av Bibelen (…) Men det var liksom ikke noe sånt personlig levd liv som deles, men oppdragelseskristendom. Og så gikk vi vel på gudstjenestene jevnlig (…) Nei, det var kanskje på en måte litt sjenert kristendom (…) (David).

I dette sitatet konstaterer David kjapt at de ba bordbønn og aftenbønn, men han fortsetter umiddelbart med å fremheve hva de ikke gjorde. «Personlig» synes å være et sentralt punkt for ham, og han kontrasterer bordbønn og aftenbønn med personlig bønn og bibelstudium. Han kaller det «oppdragelseskristendom» og «litt sjenert kristendom» i motsetning til «personlig levd liv som deles». Både Annika og David har bakgrunn i de mer konservative misjonsorganisasjonene med røtter i pietismen, hvor den personlige relasjonen til Jesus og inderligheten i dette forholdet ble holdt frem som et ideal.

Det er også viktig å få frem at de fleste informantene verdsetter praksiser og mønstre innvevd i dagliglivet, slik for eksempel Nina som jeg tidligere siterte takker for at jeg minnet henne om at bønn med sønnen også «teller». Noen av informantene var nokså strenge i sin evaluering av seg selv og sitt åndelige liv, men så plutselig noe nytt mens de holdt på med å fortelle om hvor dårlig det stod til:

Jeg tenker at det [mitt bønneliv] ikke er så mye å rope hurra for. For jeg er ikke den som ber de lange bønnene. Men stort sett så ber jeg… Før gudstjeneste ber jeg for gudstjenesten. Før ting skal skje så ber jeg for det, stort sett. Og så kjenner jeg… altså, mitt bønneliv er mitt der og da (…) Det ligger nok veldig mye der, sånn, jeg tror nok det. Det er veldig få ting vi gjør her som ikke starter med en bønn (…) (Olav, utheving min).

For min del ble arbeidet med denne avhandlingen en aha-opplevelse på mange vis. Da jeg gikk i gang med avhandlingsprosjektet for 9 år siden, var jeg mest opptatt av trospraksiser som daglig bønn- og bibellesning, retreat, sjelesorg, åndelig veiledning, lesning av åndelig litteratur, praksiser knyttet til sosial rettferdighet osv. Jeg hadde slett ikke tenkt å fokusere på bordbønn og aftenbønn for å si det slik. Jeg var altså ikke så opptatt av det jeg senere har kalt en hverdagsspiritualitet og ikke tjenestespiritualitet, de trospraksisene som er direkte knyttet til prestetjenesten (eller til deres tjeneste blant barn og unge). Men jeg lot meg overraske. Og oppdaget nye ting. Og etter hvert begynte jeg å se med nye øyne på de trospraksiser som er dypt innvevd i våre hverdagsliv. Og det slo meg at disse er både viktige og bærende. Både for vår tro og for vår tjeneste. Og for meg ble det viktig å argumentere for at slike hverdagspraksiser i den private sfæren og også de trospraksisene som er knyttet til tjenesten vår er en viktig del av en bærekraftig spiritualitet. Både for oss som jobber i kirke og menighet og for barn og unge.))

På min gamle ungdomsklubb ble det utøvd mange praksiser som lærte oss å kommunisere med hverandre på et dypere plan, og som også la ned terskelen for å søke veiledning eller sjelesorg. Mange av oss var med i smågrupper der vi delte liv og tro med hverandre og ba for og med hverandre. Det ble også oppmuntret til å ha en mentor eller medvandrer som en kunne samtale med under fire øyne om liv og tro. Dette kunne enten være en venn, et symmetrisk forhold, eller en eldre ungdom/leder, en mer asymmetrisk mentor-relasjon. Mange av oss oppsøkte også mer erfarne kristne som sjelesørgere og veiledere. Nå, 20 år senere, slår det meg at ingen av mine venner fra den tid er skilt selv om mange av oss giftet oss i ganske ung alder. Når 40-årskrisene slår inn for fullt og andre rundt oss går fra hverandre, er dette litt bemerkelsesverdig. Og det er ikke det at det ikke har vært problemer, utfordringer og kriser også i disse relasjonene. Min hypotese er at vi har lært noen mønstre for livet når det gjelder kommunikasjon og lytting og ikke minst det at terskelen for å oppsøke parveiledning ikke er så høy, og at det kan være fruktbart og tjenelig selv om en ikke er på skilsmissens rand. Og jeg tror virkelig ungdomsarbeid har potensialet til å skape mønstre for livet. Gode mønstre for livet.

Noen refleksjonsspørsmål til slutt

–          Hvordan kan vi som ungdomsledere bidra til at ungdom får erfaring med slike trospraksiser som kan bli mønstre for livet?

–          Hvilke livsmønstre ønsker vi å legge til rette for i det ungdomsarbeidet vi står i?

–          Hvilke praksiser finnes i et ungdomsarbeid? Hvilke praksiser finnes i deres ungdomsmiljø?

–          Hvilke praksiser skulle du gjerne ønske fantes der?

–          Hvilke praksiser ønsker du å gi dine ungdommer med på livsveien (for å si det med en klisje)

Powerpointpresentasjonen brukt under dette foredraget finner du her: Tone S Kaufman Hvordan skape mønstre for livet PP UKT konf 2012

___________________________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/mortimer/221051561/

Skrevet av:
Tone Stangeland Kaufman

«Εγω ειμι» – Hvor hadde Jesus sin identitet?

I denne artikkelen vil jeg se nærmere på uttrykket «Jeg er», eller «Εγω ειμι» som det skrives på gresk. I Johannesevangeliet finner vi dette uttrykket brukt flere ganger. Siktemålet med artikkelen er å se hva som ligger i dette uttrykket, og hva det betyr for hvor Jesus hadde sin identitet. I forlengelsen av dette vil jeg gå inn på hva uttrykket kan bety for kristen identitet i dag, og se hvordan Luthers kritikk av den aristoteliske dydsetikken i middelalderen kan gi noen interessante perspektiver på denne tematikken.

«Jeg er»

«Egå eimi» oversettes med «Jeg er» og i noen tilfeller avhengig av konteksten med «Jeg er Han» eller «Det er jeg». Det nye testamentet bruker betegnelsen flere ganger, særlig i Johannesevangeliet finner vi en utstrakt bruk av dette uttrykket. Jesus bruker dette som en tittel på seg selv, på samme måte som «Menneskesønnen», «Messias» er andre titler på ham. Bruken av «egå eimi», eller «Jeg er» i Johannesevangeliet er et viktig teologisk begrep, og vi skal se hvordan dette uttrykket forteller oss noe om hvem Jesus er, og hans identitet.

I Johannes brukes uttrykket flere ganger (Joh 4:26; 8:24,25,58; 13:19; 18:5,6).

«Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»» (Joh 4:26)

«Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at Jeg er.» (Joh 13:19)

«Hvem leter dere etter?» «Jesus fra Nasaret», svarte de. «Det er jeg», sier Jesus. (Joh 18:4b-5a)

Uttrykket «egå eimi» har en lang historie i Israel og i Det gamle testamentet. Dets røtter kan spores helt tilbake til 2 Mosebok 3:14 – hvor Gud åpenbarer sitt navn for Moses: «Jeg er den jeg er». Men uttrykket ble spesielt viktig for profetene, og særlig i Jesaja ser vi en nær sammenheng til hvordan det brukes i Johannes. Begrepet har alltid blitt brukt til å referere til Guds levende nærvær, hvis gjør seg kjent blant sitt folk. Dermed blir Jesu bruk av «egå eimi» et kraftfullt uttrykk for sine jødiske tilhørere – godt kjent med Det gamle testamentet og hva dette begrepet representerte der. Når dette er sagt brukes allikevel ikke uttrykket alltid som en guddommelig åpenbaringsformel, slik antydet her – men noen ganger bør det forstås som en allmenn identifikasjon som f. eks i Lukasevangeliet 24:39 «det er jeg», dvs. «det er jeg som er Jesus». Men hos Johannes har disse ordene som oftest dobbelt bunn – både en selvidentifikasjons formel, men også som en guddommelig presentasjonsformel.

Det har vært mye diskusjon om bakgrunn og forståelsen av uttrykket «jeg er». Men hovedsakelig bør det ses i lys av den profetiske formelen brukt i Det gamle testamentet, som bekrefter ovenfor tilhørerne Herrens unike posisjon og rolle. I Jesaja 43:10 (men også Jes 41:4; 45:18; 46:4; 48:12) ser vi hvordan denne formelen brukes til avgrense andre «guders» og «frelseres» rolle og etablere en forståelse av hvem Herren er:

   «10 Dere er mine vitner,
          sier Herren,
          og min tjener som jeg har utvalgt,
          for at dere skal kjenne meg og tro på meg
          og forstå at jeg er Han.
          Før meg er ingen gud blitt formet,
          og etter meg skal ingen komme.

    11 Jeg, jeg er Herren,
          det finnes ingen annen frelser enn jeg.

    12 Det er jeg som har fortalt
          og frelst og gjort det kjent,
          det finnes ingen fremmed blant dere.
          Dere er mine vitner, sier Herren.
          Jeg er Gud,

    13 helt fra dag ble til,
          jeg er Han.
          Ingen river ut av min hånd;
          det jeg gjør, kan ingen gjøre ugjort.»

Et blikk på teksten

Videre skal vi se nærmere på en tekst i Johannes som kan belyse mer hvordan man kan forstå disse ordene, «Jeg er». I Johannes 8 ser vi uttrykket brukt 3 ganger, først to ganger etter hverandre i samtalen med de stadig misforstående fariseerne, så helt mot slutten av kapittelet. Vi avgrenser oss her til de to første, vers 24 og 28.

21 Igjen talte Jesus til dem: «Jeg går bort, og dere skal lete etter meg, men dere skal dø i deres synd. Dit jeg går, kan dere ikke komme.» 22 Jødene sa da: «Han vil vel ikke ta sitt eget liv, siden han sier: Dit jeg går, kan dere ikke komme?» 23 Han sa til dem: «Dere er nedenfra, jeg er ovenfra. Dere er av denne verden, jeg er ikke av denne verden. 24 Jeg sa at dere skal dø i deres synder. For hvis dere ikke tror at Jeg er, skal dere dø i deres synder.» 25 «Hvem er du?» spurte de. «Den jeg har sagt dere fra begynnelsen av», sa Jesus. 26 «Jeg har mye å si om dere og dømme dere for. Men han som har sendt meg, taler sant, og det jeg har hørt av ham, det sier jeg til verden.»
    27 De skjønte ikke at det var sin Far han talte om. 28 Da sa Jesus til dem: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg er, og at jeg ikke gjør noe av meg selv, men sier det som Far har lært meg. 29 Og han som har sendt meg, er med meg. Han har ikke overlatt meg til meg selv; for det jeg gjør, er alltid etter hans gode vilje.» 30 Da han sa dette, kom mange til tro på ham. (Johannes 8:21-30)

I denne teksten forteller Jesus noe om hvem han er. Han er ovenfra, de er nedenfra – de er fra denne verden, mens han ikke er fra denne verden (8:23). Sentralt i Johannesevangeliet står kontrastene: lys og mørke, nedenfra og ovenfra – som vi også ser i denne teksten. Jesus prøver å forklare fariseerne hvem han egentlig er, men de misforstår ham. «Jeg sa at dere skal dø i deres synder. For hvis dere ikke tror at Jeg er, skal dere dø i deres synder.». I denne setningen høres kontrasten man også kan se i samtalen med Nikodemus (Joh 3) – hvor håpet og løftet om Guds nåde overgår både død og synder (Joh 3:16). Kløften mellom det «ovenfra» og den «nedenfra» brodekkes med nåde om de vil tro at Jesus er «Jeg er». Han avslører i disse ordene at han er det unike nærværet av det hellige, den hellige, i den menneskelige historie. Kanskje hører tilhørerne hører ekkoet fra Jesaja: «Jeg, jeg er Herren, det finnes ingen annen frelser enn jeg.». Jesus åpenbarer den dype relasjonen mellom Faderen og ham i disse ordene. Han er den som gjør Faderen kjent. Det ser vi enda tydeligere i v.28 – hvor denne sammenhengen eksplisitt uttrykkes: «Da sa Jesus til dem: «Når dere har løftet Menneskesønnen opp, skal dere forstå at Jeg er, og at jeg ikke gjør noe av meg selv, men sier det som Far har lært meg.»» Alt Jesus sier og gjør er både Guds ord og handling (Joh 5:19-30). Det er Sønnens og Faderens unike forhold og enhet som utgjør basis for Jesus sitt uttrykk om å være den enestående og autentiske åpenbaringen av Gud i verden – som understrekes i, og spiller på dype bibelske strenger i uttrykket «Jeg er».  Avstanden mellom «ovenfra» og «nedenfra» tilbakelegges med nåde over nåde (Joh 1:16) i og med Jesus. Det er som om Johannes røper evangeliets klimaks i dette utrykket – nemlig Jesus død og oppstandelse.

Jesus åpenbarer i uttrykket «Jeg er» sin særlige relasjon med Faderen. Jesus gir uttrykk for hvem han er, sin dypeste identitet. Det er i hans nære relasjon til Faderen at Jesus hadde sin identitet.

På samme måte kan også vi kjenne vår sanne identitet i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds nærhet. Fisken er ikke fri på land, den hører hjemme i vannet. Vår dypeste bestemmelse som menneske og skapning blir uttrykt gjennom vårt forhold til Jesus:

«Nå sier jeg dette til dere før det skjer, for at dere, når det skjer, skal tro at Jeg er. Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tar imot en som jeg har sendt, tar imot meg. Og den som tar imot meg, tar imot ham som har sendt meg.» Johannes 13:19-20.

Rekkefølgen vi ser i Johannes er 1) Den som tar imot en Jesus har sendt, kan ta imot Jesus. 2) Den som tar imot Jesus, tar i mot ham som har sendt Jesus, nemlig Faderen. Vår identitet kan vi ha i troen på «Jeg er» – Jesus. Vår identitet kan forstås todelt: både som barn, og som sendt. Som disiplene ble sendt slik at mennesker skal ta imot Jesus, blir også vi sendt. Den som tar imot Jesus, tar også imot Faderen, og med dette kommer vi i kontakt med vår dypeste bestemmelse – nemlig relasjonen til den treenige Gud. Hos ham er vi både barn og sendt. Fisken svømmer i vannet.

Luther, Aristoteles, identitet og «rettferdighet»

En spennende refleksjon i forlengelsen av dette er Martin Luthers oppgjør med den middelalderens aristoteliske dydsetikk. I middelalderen ble det gjort forsøk i den etiske tenkningen på å forene kristen tro med modifiserte utgaver av aristotelisme. En hovedaktør for syntese mellom Aristoteles filosofi og kristendommen er den velkjente Thomas Aquinas. I det følgende vil vi kort se på hvordan dette henger sammen med Jesu identitet og hva det kan bety for forståelsen av kristen identitet. Men først litt om dydslære i middelalderen og Luthers oppgjør med den.

I middelalderen ble dyd forstått på bakgrunn av blant annet Platon, Stoikerne og særlig Aristoteles. Dyd er noe langt mer omfattende enn hva vi til daglig forbinder med moral og etikk. Dydslære eller dydsetikk dreide seg om en form for personlighetsutvikling og personlig identitet. «Hvem mennesket er som menneske, avgjøres av hvor langt det er kommet på dydens vei», skriver Ivar Asheim i boken «Mer en normer».

I reformatorenes møte med dette ble stridsspørsmålet særlig knyttet til hvordan mennesket blir «rettferdig». Den aristoteliske formelen var at vi ble rettferdige, dvs. menneskelig fullkomne i etisk forstand, ved å gjøre gode gjerninger. «Dyd er det preg som vedvarende gode handlinger etterlater i oss, en blivende disposisjon til å handle dydig.» (Asheim 1994). Martin Luther kuttet nådeløst med denne forståelsen av hva det ville være «rettferdig». Til tross for at det var en kristen modifikasjon av Aristoteles dydsetikk, som sa at «rettferdighet» bare var mulig på nådens grunn, mente Luther at ingen modifikasjon kunne rette opp det som var grunnleggende en misoppfatning. Forholdet var for Luther fullstendig motsatt, man ble ikke rettferdig ved å gjøre gode gjerninger. Forutsetningen for i det hele tatt å kunne gjøre gode gjerninger, var at man selv måtte ha blitt gjort rettferdig.

Luther kritiserer den rådende dydslæren på tre punkter:

1) Dydsetikkens mål i middelalderen; å løse menneskets dypeste identitetsproblem, blir for Luther en katastrofal overbelastning av hva dydsetikken er i stand til. Identitet er i den aristoteliske dydslære noe man må bygge selv, en selvdannelse. «For hvem er vi egentlig, når det vi er avgjøres av hvor langt vi kommer med oss selv? Når er vi «rettferdige», dersom rettferdigheten er å forstå som den høyeste dyd, som består i harmoni mellom alle de andre dydene som er frukten av god utvikling av sjelskreftene enkeltvis? (…) Rettferdighet må bli et spørsmål om hvordan vi er i Guds øyne, hva Gud holder oss for å være.» (Asheim 1994). Luther mente at intet menneske hadde samme evne som Gud til å foreta en totalbedømmelse av mennesket, og dermed ikke å gi seg selv sin egen identitet på bakgrunn av arbeid på egen personlighet. Menneskets identitetsproblem er et prosjekt som sprenger rammene for hva menneskene selv kan klare. Spørsmålet om mennesket identitet forflyttes fra det moralske til det religiøse. Det er ved Guds nåde og hvem Gud holder oss for å være, at vi kan finne vår dypeste identitet. Fisken i vannet.

2) Luther hevdet også at den aristoteliske etikken gir en falsk virkelighetsforståelse. Den strider mot menneskets plass i skaperverket. «Ved å gjøre sin identitet til noe det mener å kunne bygge opp selv, gjør mennesket seg til sin egen skaper» (Asheim 1994). Gud er både opphav og kilde til all rettferdighet, dermed kan ikke mennesket bli rettferdig av noen andre enn Gud selv. Det er noe vi får fra Gud. «Dette er kjernen i Luthers oppfatning av forholdet mellom rettferdiggjørelse og etikk: at den «tilregnede rettferdighet» må være etikkens grunnlag» (Asheim 1994).

3) Luther mener at dydslæren må bevege seg fra å ha fokuset på mennesket til å ha fokuset på Gud. En bevegelse fra antroposentrisk til teosentrisk. «Hovedsynspunktet må ikke være selvrealisering, men å leve livet ut i et liv mottatt som Guds gave» (Asheim 1994). Hos Luther blir den aristoteliske dydslæren om selvutvikling og oppbygging av egen personlighet en subtil form for selvopptatthet, og dermed et egoistisk prosjekt som kan forstås og sammenliknes med hans grunnforståelse av synd; mennesket er innkrøkt i seg selv (incurvatus in se).

500 år etter Luther ser vi at denne form for argumentasjon mot hans samtidige fortsatt har gyldighet. De rent teologiske premissene er for mange velkjente i en luthersk sammenheng. Luthers lære om rettferdiggjørelsen spiller tydelig inn i hans kritikk av den aristoteliske dydsetikken. Mennesket blir ikke rettferdiggjort ved gode gjerninger, men gjør gode gjerninger fordi det er blitt gjort rettferdig. Det er et passivt uttrykk, hvor mennesket mottar Guds gave. Det samme gjelder mennesket plass og rolle i skaperverket, det er Gud som er menneskets giver av både livet, nåden og rettferdigheten.

Hva betyr dette?

Vårt samfunn, som ofte karakteriseres «postmoderne», ser vi en sterke religiøse bevegelser, som ofte karakteriseres under en paraplytittel «nyreligiøs». I denne virkeligheten er sannhetsbegrepet i stor grad oppgitt, og det handler først og fremst om hva som er sant for en selv. Det handler om å plukke og velge de biter man selv ønsker, og finne frem til sin personlige overbevisning. Dypt innvevd i denne religiøse kulturen som i større og større grad utbrer seg både i media og «blant folk flest», ser vi også en sterk tendens til selvutvikling og personlighetsbygging. Svært ofte knyttes det religiøse aspektet og selvutviklingen sammen til en uløselig helhet.

I vårt samfunn som er indoktrinert i en individualistisk tankegang, og hvor fokuset ligger på en selv og ens eget liv fremfor noe annet, kan vi se at Luthers kritikk av middelalderens aristoteliske dydsetikk/lære fortsatt har sin gyldighet.

Hvem er jeg? er et ofte stilt spørsmål. Er vi bare så mye som, det være seg vår kulturelle eller religiøse, personlighetsutvikling har brakt oss? Eller er vi noe annet og mer, hvor vi ikke lengre er vår egen (eller hverandres) målestokk?

Resultatet av Luthers omorientering av dydslæren i middelalderen, går ut på at dydene ikke lengre defineres som noe vi selv trenger, men våre medmennesker. Dydene er til for vår neste.

Identitetsproblemet vi stadig søker å løse, kan vi allerede se løst i vårt viktigste forbilde – Jesus. Ovenfor har vi sett hvordan ordene «Egå eimi» «Jeg er» forteller noe om at Jesus visste hvem han var. Hvor han hadde sin identitet. Jesus var uløselig knyttet til Faderen. På samme måte er også vår dypeste identitet i Den treenige Guds nærvær. Vi trenger ikke ustanselig arbeide på vår egen personlighet eller vår egen religiøsitet med det mål for øye å komme til rette med spørsmålet vi alle stiller oss: Hvem er jeg? I møte med Guds ord om hvem vi er – kan vi ha visshet om at vi er Guds barn: elsket, tilgitt og frelst. I anerkjennelsen at det er hos vår Skaper at vi har vår dypeste identitet, snus vår innkrøkthet til nestekjærlighet. Og vi kan kanskje ha mulighet til å leve etter Matteus 22:37-39:

«Han svarte: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.»

Litteratur:

Francis J. Moloney, SD.B., Sacra Pagina, The Gospel of John, 1998.

Ivar Asheim, Mer enn normer, Grunnlagsetikk, 1994.

Craig R. Koester, The Word of Life: A Theology of John`s Gospel, 2008.

Her finner du PowerPoint-presentasjonen som ble brukt under foredraget: Kirkefedrenes livsmønstre og dagens ungdom

Powerpointpresentasjonen som ble brukt finner du her: Morten Holmqvist – Konfirmanter og kristen læring 2012