”The one-eared Mickey Mouse”

Ofte kan erfaringene fra ungdomsarbeidet være at det er i for stor grad atskilt fra den øvrige menigheten. Ungdomsflokken har nærmest sin egen menighet, og har bare i mindre grad kontakt med den ”voksne delen” av menigheten. Kenda Creasy Dean, som har skrevet The Godbearing Life (se anmeldelsen), kaller dette for ”the one-eared Mickey Mouse”, i et forsøk på beskrive en situasjon hvor ungdomsarbeidet blir som et isolert ”Mikke Mus øre” utenpå og i tillegg til resten av menigheten.

Det beskriver en situasjon hvor det har blitt vanskelig å integrere ungdom i den vanlige menighetssammenheng på en fruktbar måte. Dessuten også en situasjon som resulterer i at når ungdommen i arbeidet vokser ut av det, så vokser ikke ungdommen inn i resten av menigheten, tvert imot – det som egentlig er den samme menigheten oppleves nå noe annerledes enn hva man er vant til. Nettopp fordi samspillet mellom de voksne og de unge i menigheten har fortonet seg som et ”Mikke Mus øre” i tillegg til resten av menigheten. Når menigheten samlet seg på søndag formiddager, så samlet ungdomsarbeidet seg på søndags kvelder. Når menigheten hadde undervisning i menighetssalen/kirken, så var ungdommen i kjelleren med eget opplegg. Når menigheten var sosial på ”kirketorget”, så var ungdommen samlet til egne aktiviteter andre steder. Den eneste kontakten ungdommen har med resten av menigheten, er gjennom de voksne lederne som er aktive i ungdomsarbeidet på en eller annen måte. Derfor er det ingen selvfølge at ungdommen har kjennskap til menigheten de er en del av, utenfor ungdomsarbeidet. Og når de da vokser opp, og ut av ungdomsarbeidet – så føler de seg som fremmede ovenfor en menighet de trodde de var en del av, men egentlig ikke hadde deltatt i!

Ulike utgangspunkt

Du som leser dette, og arbeider med ungdom på en eller annen måte kan oppleve at denne innledningen enten treffer godt, eller mindre godt. For vi har alle ulike utgangspunkt. I enkelte menigheter er samarbeidet mellom den øvrige menigheten og ungdomsarbeidet godt, i andre sammenhenger er det mer perifert. Mitt poeng med denne artikkelen er å bevisstgjøre og reflektere omkring problematikken knyttet til ungdomsarbeids samhørighet med resten av menigheten. Under har jeg også et forslag til et opplegg som kan tjene som et utgangspunkt for å bedre en eventuell mindre god tilknytning mellom voksne og unge i menigheten.

Hvorfor er dette viktig?

Noen kan kanskje lure på hvorfor dette kommer opp som en artikkel. Noe av svaret ligger allerede i innledningen – og selv har jeg støtt på denne utfordringen i de erfaringene jeg har fra ungdomsarbeid. Nettopp utfordringen med ungdom som vokser ut av ungdomsarbeidet, og ut av menigheten. Å fange folks oppmerksomhet, få ungdom til å delta, være med – alt dette kan være lettere enn at ungdommen faktisk vokser inn i menighetens helhetlige liv, og blir en del av både ungdomsarbeid, (som seg hør og bør) – men også blir en del av menighetens øvrige fellesskap.

Jeg tror at et ungdomsarbeid uten kontakt med den øvrige menighet– er et fellesskap som taper noe av sin verdi. Et fullverdig kristent fellesskap trenger at alle generasjoner i menigheten omgås. Ikke nødvendigvis hele tiden, og i alle aktiviteter, men allikevel i større grad involveres i hverandres liv og tro. Dette er fordi de unge trenger de gamles visdom og erfaring, og de gamle trenger de unges nye blikk, pågangsmot og iver.

Evangeliets budskap er for alle, dermed er kirkens fellesskap også for alle.

Vi ser også i Det Nye Testamentet flere bekreftelser på hvordan både menn og kvinner, unge og gamle deltok i fellesskapet:

_{1 Timoteus 4: «12 La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.”}

_{Apostlenes gjerninger 5:”14 Stadig flere trodde på Herren og ble lagt til dem, både menn og kvinner i stort antall.”}

_{1 Timoteus 5: ”1 Bruk ikke harde ord mot en eldre mann, men forman ham som en far. Forman unge menn som brødre, 2 eldre kvinner som mødre og unge kvinner som søstre, i all renhet”}

_{Apostlenes gjerninger 2: ”42 De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene. 43 Hver og en ble grepet av ærefrykt, og mange under og tegn ble gjort av apostlene. 44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 45 De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det. 46 Hver dag holdt de trofast sammen på tempelplassen, og i hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede. 47 De sang og lovpriste Gud og var godt likt i hele folket. Og hver dag la Herren til nye som lot seg frelse.”}

_{Apostlenes gjerninger 10: «2 Han var en from mann, og både han og hele hans hus hørte til dem som fryktet Gud.”}

_{Matteus 19: ”13 De brakte små barn til ham for at han skulle legge hendene på dem og be, men disiplene viste dem bort. 14 Da sa Jesus: «La de små barna være, og hindre dem ikke fra å komme til meg! For himmelriket tilhører slike som dem.» 15 Og han la hendene på dem. Så dro han bort derfra.”}

_{Matteus 15: «32 Jesus kalte disiplene til seg og sa: «Jeg synes inderlig synd på folket. De har alt vært med meg i tre dager, og de har ikke noe å spise. Jeg vil ikke sende dem sultne av sted, for de kan bli helt utmattet på veien.» 33 Disiplene sa til ham: «Hvordan skal vi skaffe nok brød her i ødemarken til å mette så mye folk?» 34 Jesus spurte: «Hvor mange brød har dere?» «Sju,» svarte de, «og noen småfisk.» 35 Da ba han folket sette seg ned på bakken. 36 Så tok han de sju brødene og fiskene, ba takkebønnen, brøt dem og ga til disiplene, og disiplene ga til folket. 37 Alle spiste og ble mette. Etterpå samlet de opp brødstykkene som var til overs, sju fulle kurver. 38 De som hadde spist, var fire tusen menn, foruten kvinner og barn. 39 Da han hadde latt folket dra av sted, gikk han i båten og kom over til traktene ved Magadan.”}

Verdien av en mentor

Når jeg ser tilbake på min tid som ung kristen i menigheten, er det én ting jeg ser tilbake på som en uvurderlig verdi i min trosopplæring; nemlig det at jeg hadde en mentor, et forbilde, en voksen og en venn. Det var ikke et offisielt «mentor – ungdom» forhold, men det var en jeg stolte på og en jeg visste at jeg alltid kunne ta kontakt med for en prat. Enten det var om vanskelige teologiske problemer som brydde et ungt hode, eller om det var personlige ting som tynget. Å kunne ha noen å stole på, som var voksen, og som brydde seg om meg – var noe av den beste trosopplæringen jeg fikk i min nyomvendte tid etter konfirmasjonen. Verdien av å ha en mentor, veileder, en voksen for ungdom i et ungdomsarbeid, kan ikke uttrykkes tydelig nok fra min side.

Det er tusenvis av troshistorier fra kristne over hele verden, som nettopp har sett den enorme verdien det er i nettopp dette – og ser på disse menneskene som har fungert som mentorer for dem, som viktige veivisere på troens vei. At det er viktig for alle aldersgrupper å ha noen å betro seg til og snakke med er en ting, men spesielt viktig mener jeg det er for ungdom å ha en voksen som kan være en veiviser på livets vei, så vel som troens vei.

Utgangspunkt for et Mentor-ungdom opplegg

Dette er bare et forslag, og et utgangspunkt med stor U, og det er ikke noe som har blitt gjennomført i praksis enda – så betrakt det som en ide på tegnebrettet, gjør justeringer, stryk og ta med det videre som kan være fruktbart. Men det er en tanke, en drøm og et håp om et opplegg kan være et utgangspunkt på mange gode forhold mellom voksne og unge i menigheten, og mye god trosopplæring, livsveiledning og gjensidig glede hvor både den voksne og den unge ser frukten av fellesskapet.

Et litt skjematisk opplegg:

1. Først må man samle en gruppe med voksne i menigheten som kunne tenke seg dette. Deretter burde man avholde et møte med bare de voksne, slik at de får en innføring i hva konseptet dreier seg om, og at de som arrangerer det også er åpne for hva innspill og kommentarer – dette for at de skal bli best mulig.

2. Videre må tanken om et «mentor – ungdom» opplegg på en eller annen måte «sås» inn blant ungdommene. Det må ufarliggjøres, bli sett på som noe attraktivt og eksotisk – man må gi dem forståelsen av verdien som ligger i det. Hvordan dette skal foregå, må nesten hver enkelt avgjøre. Jeg foreslår en kombinasjon av vitnesbyrd, andakter, samtaler, undervisning på dette feltet.

3. Så kommer en prosess hvor man må finne de ungdommene som ønsker tilbudet. Hvorvidt dette er alle, eller bare noen få vil jo vise seg. Derimot gjelder det å være forberedt med tanke på hvor mange voksne man har tatt kontakt med.

4. Videre må plasseringen av én ungdom med én mentor gjøres på best mulig måte!

5. Videre må det arrangeres et første møte. Det bør være planlagt, og med ganske tydelige rammer for hva som skal skje. Dette skaper trygghet både hos de voksne og de unge. Et forslag er å gjøre «ansvaret» for praten og opplegget litt gjensidig. Selvfølgelig må ansvaret ligge mest hos mentoren, men kanskje det er mulig å forberede noen spørsmål eller temaer som ungdommen skal ha ansvar for å ta opp. Slik blir begge litt «frivillig tvunget» til å være delaktige.

Det første møte tenker jeg i utgangspunktet som et utelukkende «bli kjent» møte, med mat og drikke og samtaler både i fellesskap, og mellom mentor og ungdom. Det må tilrettelegges så naturlig og greit som mulig for samtale og prat. Hvordan dette gjøres best får være opp til hver enkelt, men jeg foreslår at det er en blanding av fellesskaplige aktiviteter, og kanskje noe praktisk som mentor og ungdom skal gjøre sammen. Et samarbeidsprosjekt eller liknende. Poenget er i hvert fall å gjøre det mest mulig naturlig for «mentor og ungdom» til å bli bedre kjent med hverandre.

6. Når møtene avholdes blir opp til hver enkelt å avgjøre, men en idé er at i hvert fall noen av møtene bør gjøres i sammenheng med de allerede eksisterende ungdomsaktivitetene, og de allerede eksisterende ”voksen aktivitetene”. Dette gir gode muligheter til å snakke om hva som opptar dem i menigheten osv., og en god inngangsport til videre samtale.

Øvrige tanker

Opplegget bør med fordel innplasseres i en syklus som følger menighetens øvrige liv, og ha cirka to til tre møter i semesteret. Selvfølgelig er jo ønsket at mentoren og ungdommen skal ha kontakt på eget initiativ ellers også, men det vil alltid være en innkjøringsprosess. Dessuten vil de faste møtepunktene være med å gi faste rammer til forholdet, slik at det ikke faller bort blant alt annet man holder på med i hverdagen.

Min tanke er å forsøke å gjøre systemet litt dynamisk, slik at alle disse kveldene kan tjene som oppstartskvelder for eventuelle nye som slenger seg på. På den måten tar man høyde for at noen som kommer underveis ikke må vente helt til neste år før de kan få en mentor! Mitt forslag er å ha et ferdig «bli-kjent» opplegg som man deler ut til de nye parene som kommer underveis. Slik at de ideelt sett bare glir inn i rekken av samlinger som allerede er fastsatt.

Opplegget vil nok kreve en del oppfølging, og administrering den første tiden, men håpet er at etter et (par) år så vil forholdet mellom mentor og ungdom vil utvikle seg slikat de faste kveldene ikke lengre vil være så nødvendige for å opprettholde kontakt, og at de administrer seg selv i større grad. På samme måte er det et poeng å tilrettelegge opplegget slik at når det har satt seg, så vil det kreve mindre administrering fra år til år.

Som et tilegg til denne rammen går det an å oppfordre de ulike ”parene” til å delta på hverandres aktiviteter i kirken. At eksempelvis ungdommen går på gudstjeneste, og at den voksne deltar i det ungdomsarbeidet som er aktuelt i den enkelte menighet. Eller at de har felles ansvarsområder på menighetens leirer, o.l.

Oppsummering

Målet med denne artikkelen er å belyse problemstillingen skissert i innledningen, samt gi et forslag til forbedring av forholdet mellom de unge og de voksne i menigheten gjennom et «mentor – ungdom» opplegg. For jeg tror at det å involvere de ulike generasjonene i hverandres liv kan være fruktbart. Det kan bli en plattform for å dele opplevelser om hvor de møter Gud, hvorfor de møter Gud der. Og kanskje blir ungdommens syn på gudstjenesten annerledes, kanskje blir den voksnes syn på ungdomsarbeid annerledes. Uansett tror jeg det kan være et utgangspunkt for å skape et bedre fellesskap mellom generasjonene i en menighet, og en videre horisont og forståelse for både ung og gammel. Jeg tror vi trenger hverandre, og av erfaring vet jeg hvor viktig det var for meg å ha en voksen i min tid som ung i en menighet. Jeg håper at artikkelen kan være en tankevekker, og gi et utgangspunkt for et opplegg som kan føre til flere gode forhold mellom voksne og unge i menigheten, og mye god trosopplæring, livsveiledning og gjensidig glede – hvor både den voksne og den unge ser frukten av fellesskapet.

Gi gjerne tilbakemeldinger eller kommentarer!

Bibelens perler: Møt fortellingene med Kristuskransen.
Forfatter: Martin Lønnebo.

Forlag: Verbum Forlag, 2008

Martin Lønnebo har skrevet en liten og stor bok om det å søke Guds stemme i bibelen.
Og han er grundig. Hans ønske, å vise at bibelen er en gave og den viktigste stemmen inn i det kristne livet, blir gitt oss gjennom små meditasjonstekster. Martin Lønnebos hjertebarn, Kristuskransen, hører derfor selvfølgelig også med. Gjennom å følge perlene, illustrert med små symboler, har du etter endt meditasjonstekst hatt en bibelstund både med tekstlesning, meditasjon, bønn og velsignelse. Han gir oss slike øvelser for åtte uker.

Lønnebo begynner boken med en innføring i hva han vil, og er både praktisk og teoretisk i sin agenda: Hva er åndelig lesning? Hvordan åndelig lesning? Og ikke minst, han minner oss på om at alt dette er en øvelse som vi kan lære oss. Det er ikke noe hokus pokus med Martin Lønnebo sin fremstilling av å ane Guds mysteriet og Guds kjærlighet. Det er søken, det er lengsel og det er tid.

Og han hjelper oss: han legger frem Bibelkoden. Bibelkoden kan gi vår øvelse retning. Denne koden, skriver Lønnebo, viser hovedlinjen i bred åndelig lesetradisjon langt tilbake i tid og også utenfor den kristne tradisjon. Koden, PP-TKT, består av: presens, person, kjærlighet, trøst og kosmos. Bibelkoden kan hjelpe oss så ikke bibellesningen blir tilfeldig. Og dette er kanskje det jeg liker best med boken: den er konkret, tydelig og et verktøy inn til tid med Gud, så vi gjennom bibelen også blir kjent med ”det ubetydelige menneskets storhet”, fordi vi er Guds mennesker.

Boken anbefales! Kanskje som en ekstra varme i en litt mørk og kald årstid? I åtte uker kan vi sammen med Lønnebo og hans små betraktninger, valgte bibeltekster og bønn, øve oss på å la Guds ord få plass helt her innerst inne.

Skrevet av Christen Christensen

Hva er retreat?

Retreat handler enkelt sagt om å trekke seg tilbake, om å være stille, og om å lytte til Gud. Det handler om å skape et rom, i seg selv og i livet, som ikke er fylt med all verdens – et rom som gjør slik at vi kan bli lydhøre for Gud. Retreat handler om å være for ham, tilbaketrukket fra den hektiske hverdagen – se på sitt eget liv, fordype seg i Bibelen, be og hvile. La Gud komme i vår stillhet. Jesus dro også til stadighet opp i fjellene, eller bort fra de andre for å være for seg selv i bønn og hvile. Han dro også ut i ørkenen etter sin dåp, der han var alene med Gud og seg selv som en slags forberedelse til sin tjeneste.

Her følger noen vers fra evangeliene som forteller at Jesus også trengte og brukte tid i bønn, stillhet og alenehet sammen med Gud.

_{”Da han hadde gjort det, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be.
Da kvelden kom, var han der alene.” Matt 14:23}

”Så gikk han opp i fjellet” Mark.3:13

”Da han hadde tatt farvel, gikk han opp i fjellet for å be.” Mark. 6:46

”På denne tiden gikk han en gang opp i fjellet for å be, og hele natten var han der i bønn til Gud.” Luk. 6:12

”Derfor trakk han seg bort igjen og gikk opp i fjellet, han alene.” Joh. 6:15

Hvordan legge til rette for dette i et ungdomsarbeid?

Først og fremst burde man gjøre seg noen erfaringer med retreat selv, hvis man ikke har det, før man gir det videre til ungdommene man leder. I boka Soul Shaper (se anmeldelse her på siden) oppfordrer forfatteren sterkt til å gjøre denne (og andre) praksiser til en del av sitt eget liv, før man gir det videre. Det er viktig å ha erfart hva det vil si å være på retreat før man arrangerer det. Når det er sagt, så vil jeg kort skissere hvordan man kan legge opp en retreat. Det gjør jeg med bakgrunn i bøkene Soul Shaper, og Kan tru praktiseras? Teologi for kristent ungdomsarbeid (se anmeldelse her på siden), som begge har artikler på temaet. Disse kan være gode bøker å bruke som utfyllende ressurser til denne artikkelen.

Det er mulig å ha kortere og lengre retreater, noen kan vare i flere dager, mens andre kan vare en dag eller en time. Poenget er å sette av en forhåndsbestemt mengde tid til bønn og stillhet. Med uerfaren ungdom kan eksempelvis en tre dagers retreat bli litt i meste laget. Et utgangspunkt for å arrangere en retreat kan være å bruke den arenaen hvor ditt ungdomsarbeid allerede samler ungdom, og gjøre det om til en dags eller kvelds retreat, hvor deler av eller hele tiden settes av til dette. At det har vært snakk om hva retreat er, og hva som er poenget med et slikt konsept gjør nok opplevelsen for ungdommen mer fruktbar enn om de helt uforberedt blir kastet inn i det. Det er viktig å ta hensyn til de som har kommet både kortere og litt lengre på trosveien. For noen helt ferske kan selv en femminutters bønnesamling være utfordrende nok – tenk da hvordan en halvtime ville føles hvis de ikke er forberedt? At ungdommene vet hva de går til, og hvorfor de gjør det tror jeg er en svært viktig faktor – og når de først er klar over det, så kan de oppleve en retreat som svært eksotisk, spennende, avslappende og ikke minst som en mulighet til å kjenne Guds nærvær i livet.
Når det kommer til den rent praktiske delen av retreaten så er det mange måter det kan gjøres på. Et oppsett som finnes i Kan tru praktiseras? Teologi for kristent ungdomsarbeid, gjengir jeg kort her:

Retreaten legges til eksempelvis en lørdag, fra 10-17.

10.00 – Bønn, lovsang og introduksjon til dagen  _{Tidebønner, bønn fra salmenes bok, eller generelt ferdig formede bønner (liturgi osv) kan brukes her. Enkle lovsanger. God informasjon om dagen, så deltakerne kan hvile i de ytre rammene.}

10.30 – Veiledning
_{Kan være lagt opp ut fra et emne, eksempelvis bønn, kallelse, etterfølgelse – eller noe annet relevant som og kan knyttes til dagen videre, og til bønn/bibel – tiden. Denne delen kan fungere som en landingsbane for ungdommene, og en oppmuntring og motivasjon for å gå inn i stillheten og bønnen.}

11.15 – Tid for egen refleksjon og bønn
_{Tilgang på lokaler er viktig, det er et poeng at man er alene eller i hvert fall litt for seg selv i denne stunden. Tilgang på bibler for alle. Penner og papir for å skrive ned bønner, refleksjoner osv. Evt. farger og hvitt papir for de som ønsker å tegne noe av det de opplever i bønnen.}

12.00 – Middagsbønn
_{Her kan man bruke ferdige formulerte bønner som et utgangspunkt for bønn for maten.}

12.20 – Lunsj/Middag
_{Man spiser i stillhet. Bør ha rolig musikk i bakgrunnen. La deltakerne gjerne sitte spredt, slik at de kan spise i eget tempo.}

13.30 – Bibelmeditasjon alene
_{Alle har fått en bibeltekst, fortrinnsvis fra evangeliene. Det bør være en fortellende tekst der Jesus gjør noe, eller sier noe. Et eksempel er Lukas 5:1-11. Her kan man også bruke Lectio Divina (se egen artikkel) som verktøy.}

14.30 – Veiledning
_{Hvis ønskelig kan man ha en videre veiledning/kort undervising her, som gjerne kan knyttes sammen med den forrige veiledningen, og opp mot hva de har vært igjennom. Her kan det også legges til rette for åndelig veiledning med noen som har erfaring med dette.}

15.15 – Tid for egen refleksjon og bønn
_{Se over}

16.00 – Gudstjeneste med nattverd, lovsang og gjerne mulighet for personlig forbønn.
_{Avslutt dagen med noe felles, gjerne en gudstjeneste eller et møte med bønn, lovsang, nattverd og mulighet for forbønn og samtale knyttet til dagen og deltakernes opplevelser. Ta gjerne med bibelteksten, temaene for undervisning inn i gudstjenesten slik at man knytter dagen sammen og avslutter den}

Dette er bare en måte å gjennomføre en 1-dags retreat på, som dere finner mer utfyllende om i boka Kan tru praktiseras? Teologi for kristent ungdomsarbeid av Bård Eirik Hallesby Norheim. Også i boken Soul Shaper av Tony Jones er det et kapittel om retreat det kan være nyttig å lese for mer grundig innføring i emnet. Ellers finnes det mange flere bøker, og mye litteratur på temaet. Disse to bøkene jeg har nevnt er spesielt rettet inn mot ungdomsarbeid, og er ganske konkrete.

Det er mulig, og viktig å tilpasse retreaten til den lokale konteksten dere er i. Kanskje kan det være som del av en helgeleir, eller en ukeleir, eller en vanlig onsdagskveld? Det er mange muligheter, men at dette er en praksis som er svært viktig er det ikke tvil om. Det å sette av tid til bønn, stillhet og ettertanke er godt for alle – og ikke minst gir det oss muligheten til å høre Gud i våre liv. Til slutt vil jeg ta med Jesusbønnen som kan være fin for alle som skal ha en stille stund å ha med seg som en hjelp til å begynne bønnen.

Herre Jesus Kristus,
du står her foran meg,
du er også bak meg,
du er på min høyre side,
du er på min venstre side,
du er over meg,
du er under meg,
du omgir meg på alle sider,
du bor i mitt hjerte,
du gjennomtrenger meg helt,
og du elsker meg, Herre Jesus.

Kristuskransen

Noen er veldig flinke til å be. De har faste rutiner, setter av tid og ber lenge og grundig. Andre av oss har det ikke helt sånn. Intensjonene kan være gode, viljen sterk og motivene strålende. Men når man setter seg ned for å be ruller tankene om alt annet inn som hurtigtog på en travel jernbanestasjon. Konsentrasjonen mangler, det er vanskelig å fokusere, og ordene blir seige i munnen. Stillheten blir øredøvende. Alt annet blir mer fristende enn å bli værende i bønnen.

For de av oss som har det sånn av og til finnes det heldigvis hjelp. Den kloke, svenske biskopen Martin Lönnebo har laget en krans av perler; Kristuskransen. Perlene er forskjellige, og har ulik symbolikk. Gudsperlen er gullfarget, og er større og annerledes enn de andre perlene. De seks stillhetsperlene er spredt rundt i hele kransen. De oppfordrer oss til å lytte, stanse og huske at vi ikke er alene. Jeg-perlen er hvit, og har en stillhetsperle mellom seg og Gudsperlen. På den andre siden av jeg-perlen finner vi dåpsperlen. Den minner oss om at vi hører hjemme hos Gud, og at Guds kjærlighet er stor, sterk og tilgivende. Livet er ikke alltid lett. Noen ganger kjennes det som en ørken. Alt er goldt og tørt. Ørkenperlen har ørkenens farge, og en stillhetsperle på hver side. Bekymringsløshetens perle er blå, mens nattens perle er svart. Kjærlighetsperlene er røde. De er det to av. En for kjærligheten vi gir, en for kjærligheten vi får. De tre små hemmelighetsperlene er hvite. Oppstandelsesperlen er også hvit, og holder oss fast i håpet vi har om at dette livet ikke er alt.

Kristuskransen kan brukes til å holde konsentrasjonen når man ber. Man kan be seg gjennom kransen, en bønn for hver perle. Man kan konsentrere seg om den perlen som føles mest riktig der man er i livet. Man kan også bruke kransen mens man ber Fadervår og velsignelsen. Det finnes også gode andaktsbøker som er knyttet til de ulike perlene i kransen. Kransen kan man enten lage selv, eller kjøpe i kristne bokhandler eller på internett. Den følger også med noen av ressursbøkene man kan få kjøpt.

Kristuskransen er ingen jente-greie. Den er heller ikke for en spesiell type kristne. Kristuskransen er for alle som trenger – og ønsker – hjelp til å bli bedre kjent med seg selv og Gud. Den er konkret og enkel. Samtidig snakker den et rikt språk som setter ord på det abstrakte og det som er vanskelig å gripe. Kransen hviler godt i hånden, og kan lett puttes i lommen. Perlene viser at livet er sammensatt. Men perlene viser også at Gud er stor. Hele vårt liv er holdt sammen av Guds kjærlighet. En kjærlighet som bærer oss på dager der bekymringsløshetens blå farge gjør livet godt, men også på dager som er svarte som natten.

Ressurser:

Carolina Welin og Carolina Johansson: Livets perler. Meningsfull trening i livsmot, selvinnsikt og åndelighet. Verbum forlag 2006

Martin Lönnebo: Bibelens perler. Møt fortellingene med Kristuskransen. Verbum forlag 2008

Egon Askvik: Skatten og perlene. Den vesle Kristuskransen. Verbum forlag 2004.

Egon Askvik: Ressursbok. Kristuskransen for konfirmanter. Verbum forlag 2004, 2. Opplag 2007.

Carolina Welin: Kärleksfulla relationer med Livets pärlor. Verbum Förlag 2009.

Det finnes to typer labyrinter, men på norsk har vi bare et ord for dem. På engelsk heter det maze og labyrinth. Maze er den typen hvor det er mange blindveier og målet er å finne veien ut igjen. Labyrint er en annen type hvor det kun er en vei inn til sentrum og du går den samme veien ut igjen.

Opprinnelig stammer labyrinten fra gresk mytologi men i middelalderen ble den tatt inn i kirken som en billig og alternativ pilegrimsvandring. Det var ikke alle som hadde tid eller resursser for å dra til Jerusalem eller andre pilegrimsmål, derfor ble labyrinten nytolket inn i en kristen sammenheng. Den mest kjente bønnelabyrinten finner man i katedralen i Chartres.

Hvordan bruke labyrinten

Det er mange måter å bruke en labyrint på. Den vanligste er å gå inn mot sentrum med fokus på at nå skal du møte Gud. Man legger fra seg alt som tynger og jobber med å finne roen. I sentrum bruker man tid med Gud så lenge man vil. På vei ut retter du fokuset ut mot verden i bønn. På vei inn og ut av labyrinten kan det også settes opp forskjellige bønnevandringsposter. Les mer om hvordan å bruke en labyrint.

Da jeg var leder i et ungdomsarbeid brukte vi en gang labyrinten som en gudstjeneste. Vi tegnet opp labyriten i et stort lokale, lagde noen bønnestasjoner på veien og satte et stort lys i sentrum. Så forklarte vi hva vi skulle gjøre, ba en bønn, tente lyset i midten og satte på litt avslappende Worship Chillout musikk. Ungdommene satte veldig pris på  denne stunden og de fleste brukte god tid på å gå labyrinten. Tips: slipp folk inn i puljer eller så kan det bli kø. Som regel går det av seg selv for noen bruker lang tid og noen bruker kortere tid i labyrinten.

Hvordan lage en labyrint

Det er veldig enkelt å sette opp en labyrint til bruk på en leir e.l. Man kan f.eks bare tape den opp på gulvet etter mønsteret nedenfor. Hvis man ønsker en mer fast installasjon ute kan man bruke steiner eller stokker for å markere labyrinten. På tegningen under her ser du et forslag til hvordan man tegner et type mønster til en labyrint (det finnes flere forskjellige mønster). Det går også an å gjøre den mindre ved å bare starte med krysset og de fire prikkene. Da går første strek fra øverst på krysset (som på tegningen) og til prikken til høyre.

Les mer om hvordan å bygge en labyrint her.

Se video av hvordan noen laget en labyrint: (den er veldig proff, det går an å gjøre det mye enklere.)

Oppdatering:

Labyrinth.org.uk har også mer info om hvordan bruke en labyrint i en kristen sammenheng.

Konfirmantar i dag klagar ikkje over at konfirmasjonstida er kjedeleg, men legg bileta og videoen frå kveldsbønna på konfirmantleir ut på Facebook for å dela denne eksotiske erfaringa med vennane sine.

Etter kvart som heim og skule som stadar for trusformidling og trusopplæring har vorte svekka, er kyrkja si rolle vorte mykje viktigare og meir avgjerande enn før. Mange ungdommar gjer sine første erfaringar med eit fellesskap som praktiserer tru nettopp i konfirmasjonstida.

Den same oppdaginga er bakgrunnen for eit nytt paradigme for kristent ungdomsarbeid som har vakse fram både i USA og i England. Kristent ungdomsarbeid i eit etterkristent samfunn skal ikkje vera ein fritidsaktivitet som byr på pizza og vern mot verdas farar eller forsøker å overgå anna ungdomsarbeid med kulare tilbod. Kristent ungdomsarbeid skal gi autentiske møte med ein kristen livsstil. Ein livsstil som er levande nok og fleksibel nok til å vara og modnast livet ut, slik at ein gir rom for ei mobil tru. Skal kristen tru gi meining, må ein utleggja og leva det praktisk som liv. Back to basics er stikkordet. Krossteikning, lovsong, nattverd, skriftemål, omsorg for nesten og bibellesing er ikkje lenger kjedeleg, men eksotisk. Sjølvsagt kan det verta kjedeleg, men det treng ikkje vera det for ein eksperimentell ungdomsgenerasjon som ropar smak – sjå – kjenn.

Og ikkje minst: I ein tydeleg fleirreligiøs kontekst er det mange konfirmantar som møter kyrkja og konfirmasjonstida med spørsmålet: Kva gjer eigentleg dei kristne? Korleis praktiserer dei trua si? Muslimane har ramadan og jødane har sabbaten, men kva gjer dei kristne?

Ja, kva gjer eigentleg vi kristne?
Det finnast ein viss reservasjon, eller blygskap, for å snakka om tru og praksis i same andedrag for norske lutheranar. For å koma til rette med denne blygskapen, som den oppvaksande ungdomsgenerasjonen skjønar lite av, meiner eg det er to understrekingar som er særleg viktige. Eg vil her bruka mest tid på den siste.
1) Kyrkja er (alltid) i ein misjonssituasjon
Kyrkja kan ikkje lena seg mot at vi lever i eit kristent land. Som kyrkje må vi gjenoppdaga at vi er sendt til folket og til den tida vi lever i. Vi deltek i Guds misjon i verda. Kyrkja er alltid sendt. Ho er misjonal.

2) Dåpen må tolkast som liv, og ikkje livsforsikring
Martin Luther skriv i innleiinga til dåpen i Den store katekisma (1529):
Derfor skulle alle holde dåpen for å være en kledning som han går med hver dag. Han skulle alltid ha den på seg, så han kan leve i troen og dens frukter, dempe det gamle menneske og vokse i det nye menneske. For hvis vi vil være kristne, så må vi praktisere den gjerning som har gjort oss til kristne.

Kva vil det seia å praktisera ”den gjerning som har gjort oss til kristne”?

Å praktisera dåpen handlar først og fremst om å ta noko for gitt: livet i Kristus som
vert gitt i dåpen. Dette livet vert gitt oss gratis. Det gjer oss til mottakarar, til
truande. Trua er ei gåve, ei gåve som kan brukast og praktiserast. Denne gåva
opnar augo våre slik at vi kan ta verda for gitt, som Guds verd. Når vi praktiserer tru, vert heile livet ei omvending tilbake til Gud og til Guds skaparverk. Vi vert sett fri til å ta i mot Gud og Guds verd som ei gåve. Difor vil eg altså hevda at det å praktisera tru handlar om å leva ut den gåva – praktisera –  den gåva som vert gitt i dåpen. Dåpen er ikkje først og fremst ei livsforsikring som ein legg i ei skuff, men eit liv som ein er gitt å leva.

Korleis gjer ein dette?

Martin Luther hevdar i tredje del av skriftet Om konsiliar og kyrkja frå 1539 at kyrkja har sju (ytre) kjenneteikn:
1. Guds Ord
2. Dåpen
3. Nattverden
4. Nøklemakta (tilgjeving)
5. Teneste (embete)
6. Bønn
7. Etterfølging

Den tyske katolske teologen Reinhard Hütter omtalar desse praksisane som kyrkjas kjernepraksisar, som både karakteriserer og konstituerer kyrkja. Det er i nærkontakt med desse praksisane kyrkja og trua modnast og veks. Men ifølgje Hütter er det berre meiningsfullt å forstå desse kjenneteikna som praksisar om ein forstår Den Heilage Ande som det verkelege subjektet i desse praksisane. Menneska som deltek i desse praksisane er sjølvsagt også i høgste grad aktive – ved t.d. å lytta, kjenna, respondera, tilbe – men det er ikkje den menneskelege aktiviteten som konstituerer praksisane. Det deltakande mennesket er passiv mottakar av det praksisane har å gje: nemleg ei stadig nyskaping og heilaggjering av mennesket. Starten på denne nyskapinga er tru, ei tru som også vert gitt av Den Heilage Ande.

Eg meiner at denne innsikta er avgjerande for kristent ungdomsarbeid i Noreg i dag: Nokre praksisar er faktisk viktigare enn andre, dersom ein ønskjer å leggja til rette for at unge – og gamle – skal få høve til å finna eit svar på spørsmålet: Kva gjer eigentleg dei kristne? Nokre praksisar er avgjerande for at unge menneske skal få høve til å modnast i trua som vert gitt i dåpen.

Dersom ein meiner at kyrkjas konfirmantarbeid og ungdomsarbeid skal vera forma av ein ”disippelpedagogikk”, som det heiter i konfirmantplanen for Den norske kyrkja (1998), er nettopp modningsperspektivet avgjerande: Ein læresvein går i lære. Ho eller han modnast gjennom øving. Som Kristi læresveinar modnast vi gjennom å øva oss i å ta imot nåden og gjennom å leva i fellesskapet som feirar at ein er død for alle.

Kva er så dei praktiske konsekvensane av dette? Skal kristent ungdomsarbeid organiserast i kjernepraksisklubbar? Kanskje ikkje. Men ei slik tilnærming til konfirmasjonstida og kristent ungdomsarbeid vil understreka (minst) to ting:
1) At møtet med eit praktiserande trusfellesskap i kyrkja gjennom konfirmasjonstida har som mål å vera meir enn ei pittoresk tivolierfaring som ein ser tilbake på med sentimentale sukk.
2) At kyrkjeleg ungdomsarbeid definerast utifrå si kjerne og ikkje utifrå sine yttergrenser.

Kjernepraksisane er nettopp kjernepraksisar for kyrkja og den truande fordi dei gir meining og retning til andre praksisar – til resten av livet. Ved å delta i kyrkjas kjernepraksisar sendast vi ut til å praktisera eit vidt spekter av (kristne) praksisar i kraft av det vi får del i gjennom kyrkjas kjernepraksisar. Dette handlar ikkje om ein måte å driva kristent ungdomsarbeid på, men det handlar om at det er avgjerande å gje rom for og fostra ei tru som kan flytta med til nye kontekstar. Det handlar om at trua er fysisk, at trua involverer heile meg – kropp, sjel og lekam.

Kyrkjas kjernepraksisar er fleksible og solide på same tid. Dei toler å bli flytta utan å missa krafta si, fordi dei toler å bli gjentatt. Dei toler å bli flytta med til andre delar av nettverka våre, og dei er slitesterke og toler å bli flytta med til nye livsfasar. Men for at dette skal fungera, trur eg det er avgjerande at ein i kristent ungdomsarbeid gir hjelp til refleksjon omkring korleis ein tek med seg praksisar mellom ulike kontekstar – mellom heim, kyrkje, skule, vennegjeng og på reiser. Kristent ungdomsarbeid treng gode vegleiarar som ikkje berre inviterer til å praktisera tru, men som også er med å reflektera over korleis det eksotiske livet ein møter i kyrkja heng saman med resten av livet.

Om denne teologien for kristent ungdomsarbeid har brodd mot noko, så er det mot vitnesbyrd av typen: ”Det er mange som har fordommar om kristne, at vi ber heile tida, at vi er annleis…men det er ikkje sant, vi er heilt vanlege, vi” Underforstått: Å leva som kristen er ikkje farleg. Noko sant er det i dette. Kristne er heilt vanlege menneske, som er kalla til å leva vanlege liv. Gå på skule, jobb, eta, drikka og stifta familie. Men samstundes så bommar ei slik tilnærming heilt. For vi som er døypte, er døypte til Kristus. Vi er merka for livet, livet i Kristus. Difor er det heilt vanleg å be, visa gjestfridom, gå til nattverd, lesa i Bibelen, dela tru, søkja forsoning, kjempa for fred og mot urettferd.

Det handlar om at det å praktisera tru gjennomsyrer alt ein er og gjer. Fordi trua ser. Og dette synet vert trena ved å delta i kjernepraksisane; slik at ein kan ta i mot og handla i Guds verd, og sjå med Guds augo.

Nettopp i dette vanlege tener vi Kristus og nesten. I skriftet Om den kristne frihet frå 1520 skriv Luther:

Derfor vil jeg gi meg som en Kristus til min neste, likesom Kristus bød seg fram for meg, og ikkje gjøre noe annet her i livet enn det jeg måtte se er nødvendig, fordelaktig og velgjørende for min neste, ettersom jeg ved troen har så rikelig nok av alt godt i Kristus. […] Altså, liksom vår neste lider nød og har bruk for vår overflod, slik har også vi lidd nød overfor Gud og trengt hans miskunn. Liksom vår himmelske Far har hjulpet oss vederlagsfritt i Kristus, plikter også vi på samme måte å hjelpe vår neste vederlagsfritt med kroppen og dens gjerninger. Hver enkelt skal bli en Kristus for den andre, så vi innbyrdes kan bli Kristuser og Kristus den samme i alle, det vil si: sanne kristne.

For Luther er ikkje etterfølging av Kristus, praktisering av tru, eit valfag for spesielt interesserte. Det er sjølve livet. Det er det livet som gir oss identitet. Det er sjølve fridomen. Vi er laga for å kvila i Kristus og det Kristus har å gi. Vi er kalla til å kvila i konkrete praksisar der Kristus har lova å vera nær oss. Dette handlar ikkje om å gjera seg fortent til nåden, men om å leva i nåden, i Kristus, og å dela Kristus med verda. Dette livet i Kristus leier den truande til nesten hennar.

Når vi deltek i kjernepraksisane, handlar Kristus i oss. Vi vert forma til å likna Kristus. Kjernepraksisane gjer oss til mottakarar av det Gud har å gi. Dei vender oss bort frå å sikra oss sjølv. Vi vert vende mot Gud, og Gud vender oss mot verda. Kjernepraksisane er stadene vi får del i Guds nåde. Guds nåde er konkret og kroppsleg, slik praksisane er konkrete og kroppslege. Dei sender oss alltid back to basics. Det er i dette underet ein teologi for kristent ungdomsarbeid må finna festet sitt.

Kjærlighet er mer enn en følelse. Mer enn ord, mer enn pjatt og klisjé. Kjærlighet er konkret praksis – handling. Ordet «praksis» kommer av det greske ordet «prattein» som betyr å «handle, utøve». I boken Loved i praksis, utgitt av Acta – barn og unge i Normisjon, er dette et fokus. Vi vil gi ungdom en konkret praktisk opplevelse av Guds kjærlighet.

Vi trenger mange ulike innfallsvinkler for å formidle kristen tro til unge mennesker. Kristent ungdomsarbeid er spennende, utfordrende, givende, morsomt og til tider vanskelig. Det er veldig mange ting på en gang. I Norge finnes utrolig mye flott ungdomsarbeid. I kirker og bedehus, gjennom organisasjoner, på fotballbaner og i helt vanlige hjem. Metodene og arbeidsformene er mange og forskjellige. Det er bra! For ungdom er forskjellige, og ungdomsledere er forskjellige. Det som fungerer bra i en kontekst er ikke nødvendigvis det eneste rette i en annen sammenheng. Men selv om metodene kan variere, er mye av innholdet det samme.

Loved i praksis er ment å være en ressurs inn mot ulike typer kristne ungdomsfelleskap. Den tar sikte på å formidle det vi mener er det aller viktigste i kristen tro, uavhengig av hvem vi er og hvor vi er. Nemlig at vi mennesker er elsket av Gud.
I boken finnes ulike praktiske utfordringer, temasamlinger, filmforslag, peptalks, forslag til måltider, verksteder og mye annet. Disse elementene er tilknyttet grunnleggende tematikk i vår kristne tro som, Gud, skapelse, synd, Jesus, felleskap og evangelisering. Boken er lagt opp til å brukes innefor leir, leder/medarbeidertrening, weekend og som enkeltsamlinger. Metoder og innhold i Loved i praksis er samlet gjennom erfaringer fra ungdomsarbeid i ulike sammenhenger.

Sjekk ut mer på www.acta.as

Boktittel: Soul Shaper exploring spirituality and contemplative practices in youth ministry
Forfatter: Tony Jones
Forlag: Youth Specialties Books, 253 sider

Tony Jones er pastor for ungdom og unge voksne i Colonial Chruch of Edina i Minnesota. Han har også skrevet Postmodern Youth Ministry.

Dette er en bok, som ikke øyeblikkelig etter første gjennomlesning skal benyttes rett inn i et ungdoms/menighetsarbeid, hevder forfatteren. Hans poeng i introduksjonen til boken er at før man ”gir disse praksisene videre”, skal man først bygge dem inn i sitt eget liv, selv praktisere dem før man bruker dem i et ungdoms/menighetsarbeid.

”It is absolutely mandatory that a practice first become a part of your life before you try it out with your students. Take this advice to heart: These exercises are not to be trifled with or plugged in to a 15-minute slot at the fall retreat.” (T.Jones, s. 1)

Bokens oppbygning er enkel. Det er en introduksjon til boka og temaene som boka tar for seg. Det er to deler hvor ulike praksiser tas opp: Via Contemplativa og Via Aktiva. Henholdsvis praksiser med et mer meditativt preg, som man ofte kan gjøre alene (Via Contemplativa), og praksiser som krever at man gjør noe ”fysisk” med kroppen, og gjerne sammen med andre (Via Aktiva). Selvfølgelig varierer med hvem og hvordan man gjør praksisene, etter hvordan hver enkelt praksis er i sin form. Noen gjøres best sammen, andre best alene. Til sist er den avslutning av boken som dreier seg om hvordan å utvikle disse praksisene til en del av hverdagen og livet; ”Developing a rule of life”.

Den første delen av boken har et kort riss av ungdomsarbeids historie, mest fra en amerikansk synsvinkel, men allikevel ser vi mange likhetstrekk med vår egen norske historie. Enkelt sagt så har det gått fra et arbeid hvor personligheten til ungdomsarbeideren kom mer i fokus enn det virkelige budskapet.

”It became about personalities rather than about relationships”(Jones s.13.)

Det var unge, single menn med sterke personligheter og evner som kunne jobbe 70 timer i uka for dårlig lønn, som ble foretrukket, hevder Jones. Det var størrelse, program og karisma som tok fokuset fra de gode relasjonene og det egentlige budskapet. Jones karikerer nok noe her, men det er ikke vanskelig å kjenne igjen tendensen. Videre oppsummerer han hvor vi er i dag, og hvor vi skal videre. Han mener at ungdomsarbeidet er midt i en omveltningsprosess, hvor det handler om å gå tilbake til kirkens gamle spirituelle disipliner, praksiser. Jones kaller det en renessanse, hvor vi trekker frem det beste fra fortiden. Han trekker frem en rekke internasjonale forfattere og ungdoms- prester/arbeidere for å understøtte sin teori. Også her hjemme i Norge ser vi hvordan det de siste årene har blitt et fornyet fokus på praksiser. Jones hjertesak derimot er ikke bare at disse skal bli benyttet som ledd i et nytt ”program” i en menighet, men at de skal leves og tas i bruk hos lederne før de blir gitt videre til de man leder, da som egne erfaringer og skatter. Han sier at det burde kanskje gå opptil to år før du bruker disse i et ungdomsarbeid; for boken legger ikke så mye om hvordan man skal benytte disse i et arbeid som den legger vekt på praksisens historie, teologi og ”bruksområde” for en selv.

I kapittel to, som dreier seg om hva kristen spiritualitet er og hvordan man praktiserer det går forfatteren inn i en refleksjon hvor han trekker på de store, historiske linjene. Han holder frem kristen spiritualitet som et forhold mellom Gud og menneske.

”The spiritual life is thus grounded in relationship. It has to do with Gods way of relating to us and our way of responding to God” Siterer Jones Majorie J. Thompson i boken. (Jones s.25)

Poenget til Jones, kort oppsummert, er at alle søker spiritualitet, alle søker mot Gud og noe som er større enn seg selv. Disse praksisene, og det forholdet og møtet med Gud vi får gjennom dem er svaret på folks søken, sier Jones. Han fokuserer videre på det han kaller ”Ascetical youth workers”, hvor han først trekker frem en undersøkelse på hvorfor ungdoms- prester/arbeidere er utbrente og utslitte. I kontrast til dette trekker han frem praksisene som løsninger på problemene. Det vil ikke bli lett, sier han, og det krever at man er disiplinert og øver, eller praktiserer. Jones sammenlikner det med en idrett, og som man kommer i bedre ”form” fysisk, kommer man i en sterkere ”åndelig form” også. Jeg vil komme litt mer inn på dette i min vurdering av boken mot slutten.
Dessuten holder han frem den store mangfoldigheten av praksiser, og siden vi er forskjellige mennesker så vil ulike praksiser tiltale oss, og alle har det mål å søke et dypere fellesskap med Herren. Bønn og Bibel er to hovedelementer i alle praksisene, og generelt to grunnpilarer for kristen spiritualitet generelt.

I Via Contemplativa og Via Aktiva er det mange ulike praksiser, jeg kommer ikke til å kommentere alle, men gå enkelt inn på én fra hver av delene.

Fra Via Contemplativa vil jeg ta opp praksisen han kaller for: Silence and Solitude, på norsk: Stillhet og Alenehet.Oppbygningen av hvert kapittel, eller hver praksis er:

<sub>1. Sitat av Thomas à Kempis
2. Historie/ Anekdote
3. Historisk tilbakeblikk
4. Teologi
5. Hvordan bruke praksisene selv, og kort om hvordan i et ung.arb.
6. Dagboknotat fra forfatterens eget liv
7. Sitat til avslutning/oppsummering</sub>

Slik er alle praksiskapitlene bygd opp. Stillhet og Alenehet kapittelet begynner med en historie om ”high school students” som reiser på retreat. For det er det denne praksisen dreier seg om, å trekke seg tilbake til et sted hvor man kan være alene, og være stille. Der skal man søke Gud, lese i Bibelen, nyte naturen og være stille med Gud. Man skal skape en plass i seg selv og i livet, som ikke er fylt med all verdens, slik at det er mulig for Gud å komme inn. Forfatteren gir et historisk riss som blant annet kort omhandler ørkenfedrene og mødrene som reiste ut for å være alene og søke Gud. I den teologiske delen trekker han frem bibeltekstene om hvordan Jesus til stadighet trakk seg tilbake for å be.

”… Jesus made it a habit of withdrawing to ”the hills”, or a ”lonely place” or ”the wilderness” or ”a high mountain” or The Garden of Gethsemene” (Jones s.50).

Grunnen til at vi som kristne skal søke stillheten og aleneheten er for å bli lydhøre for Gud. I en hverdag og verden fylt av lyd og utskrevne avtalebøker er behovet for tilbaketrekning, retreat, kanskje mer pressende enn noen gang før. W.W.J.D? Jo, han ville trukket seg tilbake for å høre fra Gud, for å være stille i hans nærhet. Mot slutten er det et dagboknotat, et avsnitt om hvordan å praktisere denne praksisen og helt tilslutt et avsnitt som knytter noen tanker om praksisen til bruk i et ungdomsarbeid.

Den andre praksisen jeg vil ta opp kort her er fra Via Aktiva: ”The Sign of the Cross and Other Bodily Prayers”. Det handler altså om å tegne seg med korsets tegn, og andre måter å be med kroppen. Det dreier seg om å bruke kroppen som et redskap for bønnen, bevegelse og symbolikk og teologi står sterkt her. Man tegner seg med korstegnet for å vise tilhørighet til Gud, en måte å minnes det som hendte på korset. Jones historiske riss begynner med å sitere noen av de eldste kirkefedrene, Tertullian, Hyppolytus og Cyrill av Jerusalem og deres kommentarer til korstegnet. Kapitelet går kort og enkelt inn på symbolikken i hvilke fingre man benytter seg av, og hvordan de historisk sett ble oppfattet. Tommel, pekefinger og langefinger samlet som symbol på treenigheten, mens de to som vender ned på hånden symboliserer Jesu to naturer, osv. Korsets tegn ble tegnet både i pannen, og fra pannen, bryst og skulder til skulder, og forfatteren går inn på de forskjellige metodene og belyser de kort fra historien og teologien. Han tar også opp andre bønner hvor man bruker kroppen, som f. eks å folde hendene som en skål, eller strekke de ut mot Herren, som et symbol på hvordan vi ønsker at Herren skal fylle våre hender og igjen våre liv. Jones går kort inn på denne og flere ulike måter å be med kroppen som redskap.

Min vurdering av boken er at den er god, fordi den legger et fokus på at praksisene og disse spirituelle disiplinene ikke bare er ideer og tanker som man ved første veiskille kan så å si putte inn i arbeidet sitt. Derimot legger Jones vekt på at de ikke skal tas lett på, men innarbeides i eget liv før man gir det videre. Dette er noe av det beste ved boken, fordi vi som ungdomsarbeidere så ofte sluker nye ideer rått og kaster oss hodestups inn i noe vi ikke nødvendigvis har erfaring med selv først. Iblant kan det også gå bra, men jeg tror det er et svært viktig poeng her hos forfatteren. Dessuten blir det en mer personlig rettet bok, og ikke bare en bok om ungdomsarbeid. Det er en fremstilling av kirkens histories ulike disipliner, og en mulighet for leseren til å bli nysgjerrig på Gud og på nye måter å komme i relasjon til ham på. Skal jeg trekke frem noe negativt, så må det være en noe ensretting mot at det å overkomme disse disiplinene, kan virke noe vanskelig. Det er ingen hemmelighet at det er utrolig vanskelig å innarbeide seg gode rutiner med ens eget bønneliv. Og det er en vanskelig balansegang mellom det å oppfordre og motivere, til bønn og disse praksisene, og det å kvele all motivasjon hos leseren. Jeg syntes nok kanskje Jones beveger seg litt langt i oppfordringene sine, men allikevel ikke på langt nær så mye at jeg ikke ville anbefale den. Tross alt trenger vi kanskje også et lite spark bak, samtidig som det er viktig å holde fast ved at vi ikke trenger å gjøre noe for å fortjene frelsen og Guds gave. Men det er jo unektelig slik i alle relasjoner, at man kan ikke bare få og få, man må også gi – for oss i vår hverdag kan det ofte dreie seg om å gi tid.

Alt i alt vil jeg absolutt anbefale boken, den gir enkel og grei innføring i mange ulike praksiser og øvelser. Den er et veldig godt utgangspunkt for fornyelse i eget bønneliv, og etter hvert (hvis vi skal lytte til forfatterens ønsker) kan den være en veileder i fornyelsen av også ungdoms/menighetsarbeidets bønneliv.

Bård Eirik Hallesby Norheim: Kan tru praktiseras? Teologi for kristent ungdomsarbeid (Tapir Akademisk Forlag, 318 sider)

Bård Eirik Hallesby Norheim er prest, og arbeider som stipendiat i praktisk teologi ved det teologiske Menighetsfakultetet (MF) i Oslo. Han har vært barne- og ungdomsprest på Nordstrand i Oslo, og har vært misjonær i Estland. Der arbeidet han særlig med ungdom.

Boken er delt inn i tre deler, og kan i følge forfatteren selv leses på ulike måter. Det er jeg enig i. Enten du leser bare de faglige delene eller bare den praktiske delen. Dette er også en av bokens sterke sider: den er teologisk samtidig som den er enkel å bruke i praksis. For de tre delene kan leses tilnærmet selvstendig hver for seg, selv om jeg nok ville anbefalt å lese dem i etter hverandre, på den måten får man en teologisk bakgrunn for det som blir konkretisert i del 2.

I første del av boka går han inn i den faglige drøftelsen knyttet til kristent ungdomsarbeid. Her tar han opp ungdomens kontekst, og hvordan den mobilitetskulturen de befinner seg i gjør at ungdommen forflytter seg mellom stadig flere og forskjellige kontekster. Dette ser han i sammenheng med økte utfordringer til kirken. Kirken må formidle på en tro verdt å leve. En tro som holder i møte med ulike kontekster og virkeligheter. Norheim går så videre med å utdype begrepet praksis. Han får hjelp av andre forskere til å belyse dette, og finner til slutt frem til sin egen definisjon av hva en praksis er.

”Ein kristen praksis er noko ein gjer saman i ljos av dåpens nåde, som ein respons på menneskelege behov, og i kraft av Kristi frelsande nærvær i Ord og sakrament.”

Dåpens rolle er generelt svært sentral for Norheim, og som det kommer frem av definisjonen er det dåpens nåde som gjør kristne praksiser mulig, og som danner basisen for dem. Og i utviklingen av en teologi for kristent ungdomsarbeid, mener han at det er dåpens nåde vi til stadighet må vende tilbake til. Her for å finne selve grunnlaget for troslivet vårt.

De praksisene forfatteren velger å legge vekt på er dem Martin Luther kaller kirkens syv ytre kjennetegn. Det er disse syv han bruker videre, og som er konkretisert i del 2 av boken. Disse syv er Guds Ord, Dåpen, Nattverden, Nøklemakten, Tjeneste, Bønn og Etterfølgelse.

”Desse praksisane er nettopp kjernepraksisar fordi dei utgjer kjernen i praksisfeltet kristne praksisar.”

Videre i første del kommer en lengre part hvor han går inn mot de ulike internasjonale forskerne på kristent ungdomsarbeid. Blant dem er Kenda Creasy Dean, Craig Dykstra, Dorothy C. Bass, Mark Yaconelli, Tony Jones, David F. White og Pete Ward. Det er konkret og systematisk han går inn på disse ulike personlighetene og hva de har bidratt med til kristent ungdomsarbeid. Resten av første del går temaene henholdsvis på en stadig skiftende kontekst, et nærmere dypdykk i dåpens rolle, og på kjernepraksisenes teologiske forutsetninger. Disse to kapitlene vil jeg ikke gå noe mer dypere inn i her.

Andre del er bokens praktiske del. Her har mange ulike personer som på en eller annen måte står i et ungdomsarbeid bidratt med å skrive korte artikler knyttet til disse syv kjernepraksisene. Det er gjennomsnittelig en tre, fire artikler for hver praksis. De er stort sett skrevet som helt konkrete tips om hvordan de har gjennomført, og hvordan man kan gjennomføre en slik form for praksis i sin menighet. Noen av artiklene er også skrevet mer som generell refleksjon omkring en av praksisene.

Tredje del fokuserer på hvilke felleskap slike praksiser skaper, og hvorfor kirken bør drive et kristent ungdomsarbeid. Mot slutten sammenfatter forfatteren med å prøve å gi svar på om tro kan praktiseres, og i så fall hvorfor. Og han retter fokuset mot hva som bør være sentrum for ungdomsarbeid.

Boken har en særlig styrke, som gjør den veldig velegnet til bruk i et menighetsarbeid: Den har en teologisk dybde, samtidig som den er konkret uten å sette for tydelige rammer. Andre del i boken gir gode innledninger og forslag til hvordan man kan utføre disse forskjellige praksisene. Allikevel er de samtidig åpne nok til at man kan variere, og tilpasse til sin egen lokale kontekst. Dette er en styrke ved boken, og gjør den på en måte til en naturlig ”bruksbok” for et ungdomsarbeid. En bruksbok som nærer både det teologiske og det praktiske. Og den retter fokuset rett mot Kristus, og gjør det gjennom de praksiser som har vært tilstede i hele kirkens historie. Fokuset rettes på praksiser vi kan gjøre sammen som fellesskap; hvor det relateres til eget liv og hverdag, og hvor vi inviteres til å møte Kristus. Gjenkjennelige handlinger vi gjør sammen som kristne kan kanskje bidra til en stabil tro hos den unge, til tross for stadig skiftende kontekst, roller, venner og miljø. Når den unge kommer til kirken er det er for å møte Gud, ikke for å bli underholdt. Og i tråd med de ledende teologer på kristent ungdomsarbeid tar denne boken til orde for et skfite innen fokuset for kristent ungdomsarbeid. Å vende tilbake til de klassiske praksisene i lys av dåpens nåde, slik forfatteren forklarer det, er å legge til rette for møter med en livsforvandlende Gud. En Gud som tilstede alle steder og til alle tider.

Til slutt: Boken er en god «bruksbok»! Undertegnede har selv brukt boken aktivt i ungdomsarbeidet. Og tankene boken bærer har gitt ny inspirasjon til refleksjon, og ny retning til vårt ungdomsarbeid. Så boken er å anbefale på det sterkeste, både som fagbok, bruksbok og/eller inspirasjonsbok til videre tenkning omkring kristent ungdomsarbeid.

Les den og bruk den!