Bortsett fra de tre p-ene porno, prestasjon og psykisk helse, ser det ut til at det går ganske bra for dagens ungdommer. Så hva skal de med kristendommen?

Ungdata-undersøkelsen for 2017 oppsummerer dagens ungdom som ”en veltilpasset, aktiv og hjemmekjær ungdomsgenerasjon”. ”Vend om!” oppleves ikke som noe godt budskap for en som er på rett vei. Så hvordan kan vi som kirkas ungdomsarbeidere utfordre det store flertallet av dagens ungdom; dem som har det bra? På KFUK-KFUMs lederkurs utfordrer vi til samtale om tre spørsmål: Hvem er du? Hvorfor er du her? Og hva skal du gjøre med det?

Hvem er du?

For en generasjon som bruker mye tid på skolearbeid og idrettsprestasjoner, er det kristne menneskesynet ofte fremmed. Jeg tror mange av dagens unge – også av de som har det relativt bra – opplever prestasjonene og utseendet som det de blir elsket for. På sosiale medier er denne kjærligheten ofte helt målbar. Kirka må utfordre det retusjerte menneskesynet. Det krever mer enn ord; unge må oppleve kirka som et fristed fra presset på utseende og prestasjon. Denne opplevelsen åpner for en samtale om identitet: Hvem er du, når du ikke skal defineres av alt du får til?

Hvorfor er du her?

I tillegg til å bidra til identitetsbygging, må kirka være en arena for å drøfte meninga med livet. Min erfaring er at ungdom setter pris på ritualer for å uttrykke tro, og stunder med lystenning og nattverd har stor oppslutning. Sammen med ritualene bør vi føre en samtale som løfter blikket og spør om hva ungdommer føler seg kallet til. Hva vil du forandre i ditt lokalsamfunn, om du kunne?

Hva skal du gjøre med det?

Gjennom trospraksis og gode fellesskap kan vi altså trygge unges tro og selvfølelse. Men hvis det er slik at den kjærligheten Gud har kalt oss til har noen konsekvenser, må kirka også tilby et rom der unge kan oversette tro til handling.

I KFUK-KFUMs ledertrening har vi derfor inkludert en modul om prosjektledelse. Poenget er at ungdommene selv skal få velge noe de vil forandre, og få verktøy til å planlegge og gjennomføre prosjektet. Modulen tar den forutgående samtalen om identitet og oppdrag videre, og spør: Hva skal du gjøre med det? Hver gang jeg har gjennomført modulen, har deltakerne uttrykt en følelse av myndiggjøring, idet de ser at vi tilbyr dem en arena der de selv kan definere hva de vil forandre og jobbe i sitt tempo.

Engasjement innenfra

I møte med dagens unge bør kirka vokte seg vel for å framstå som en prestasjonsarena. Samtidig må vi aldri slutte å holde fram evangeliets call to action. Avgjørende for å mestre denne balansegangen, er at vi tar ting i riktig rekkefølge og tempo. Dersom vi begynner med spørsmålet «Hva skal du gjøre med det?», blir vi nok et åsted for krav og mas. Men om vi jobber for å legge til rette for en prosess i hver ungdom, som handler om identitetsdannelse, opplevelse av mening og oppdrag, og etter hvert handling, tror jeg unge vil vise seg som kirkelige aktivister for en bedre verden. Da får engasjementet tid til å vokse innenfra.

Det er fint at norsk ungdom generelt har det bra. Så hva skal de med kristendommen? Jeg håper de vil få rom og hjelp til å finne ut av livet, oppleve mening i troa og en arena for å skape en bedre verden.

I 2017 ansatte Norges KFUK-KFUM to programutviklere for ungt lederskap på heltid. Høsten 2018 relanserer de MiLK – Minilederkurs for 10.-klassinger, utgir Tweenslederkurs for 10- til 13-åringer, nytt Ledere i Vekst Global-kurs for 16-19-åringer, samt bygger en helt ny kursportefølje i Forandringshuset Lederakademi. Se KFUK-KFUM.no og Forandringshuset.no/lederakademi for mer informasjon.

«Hysj! Vær stille! Jeg hører ikke hva jeg tenker!» Den ordren fikk jeg fra en frustrert liten. Kanskje det er flere av oss, som har det sånn, men bare ikke er oppmerksom på det selv. Alle lyder og inntrykk vi omgir oss med, forstyrrer tankene våre. Ja, vi bombarderes av lyder og annet som vil ha vår oppmerksomhet hele tiden. Det er ikke lett å ta fri fra det, for det kan nesten virke litt rart og uvant å ta lydene bort og søke stillheten. Heldigvis finnes stillheten og den er der for oss, fordi vi trenger den. Profeten Jesaja skriver i kapittel 30: «I stillhet og tillit skal deres styrke være».

Vi studentprestene på MF ønsker å legge til rette for at studentene på MF skal få komme i kontakt med stillheten. Vi tror det ligger en styrke i det. I det vi er så fokusert på å produsere resultater, – enten det er i form av gode karakterer, høye inntekter eller en sunn og sterk kropp, er det vanskelig å søke stillheten. Møte med stillheten gir ikke umiddelbart synlige resultater, men jeg tror det ligger en uant gevinst i det å være stille og se hva stillheten gjør med oss.

Minst en gang i året arrangerer vi hverdagsretreat på MF. Studentene som melder seg på, er i stillhet minst 30 minutter hver av de fire dagene retreaten foregår. Erfaringen er at når vi søker stillheten, møter vi både det som er inni oss, men også det Gud åpner opp for oss. Hver deltaker har derfor en samtalepartner, en medvandrer å snakke med om det som kommer opp gjennom de dagene. De siste årene har vi også arrangert pilegrimsvandring en gang i året. Da søker vi stillheten sammen mens vi går. Det er forunderlig å oppdage hvor mye vi ser og hører når vi går i stillhet!

Men hva om jeg opplever stillheten ubehagelig og vond og helst vil unngå den? Jeg tror det er mange som opplever det sånn, og tvert imot rømmer fra stillheten fremfor å oppsøke den. Da tenker jeg det er viktig å ta det på alvor, men likevel ikke unngå stillheten. Søk stillheten i små doser og søk noen å snakke med om det som oppstår i stillheten. Jeg er sikker på at du vil kjenne at det gir styrke.

«Så du er prest..? Har du eit kall då eller?»

Eg blir alltid litt satt ut av det spørsmålet, for då føler eg at eg må rettferdigjera at eg er prest med ei sterk historie om at eg følte meg kalla av Gud. Den historia er liksom ikkje der.

Tenk på Jesaia for eksempel: I Jesaia 6, i Det gamle testamentet, kan me lese om når han vart kalla til å bli profet. Han tok ein tur i templet og så såg han Herren sitja på ei høg trone, det var englar og serafar, det var røyk og det rista i dørboltane når Herren sjølv ropte: «Kven skal eg senda og kven vil gå for oss?»

«Eg! Send meg!», svara Jesaia då.

Det hadde jo vært kjekt å kunne fortelja noko liknande når folk spør meg om eg har eit kall. Men må det vera så dramatisk?

Når eg har fått tenkt meg litt om så handlar mitt kall om at forskjellige folk sa til meg at eg burde tenka på å bli prest. Det kan me kalla eit ytre kall. Og så, etter først å ha avvist tanken, så kunne eg etter ei tid sjå at prestejobben faktisk var noko eg kunne tenke meg. Denne sakte indre overbevisningen kan me kalla eit indre kall.

Eit kall kan altså vera at noko seier til deg at du burde tenke på bli noko bestemt og at du sjølv kjenner (etter å ha tenkt litt) at dette er faktisk noko som kan gi meining. Og så begynner ein berre å gå den vegen. Så blir ting litt klarare etterkvart som ein går.

Jesaia kjente seg først heilt uverdig i møte med det som møtte han i templet, men så skjøna han at han var gjort verdig av Gud. «Di skuld er borte, og di synd er sona», fekk han høyre. Då svara han «JA» til. Men vegen vart til medan han gjekk og han vart ein av dei største og viktigaste profetane i Bibelen. Me skal ikkje sitje for lenge på gjerdet og gruble og vente på den store overbevisninga heller. Vegen blir til medan me går på han!

Me treng fleire prestar, diakonar, kateketar, kantorar, ungdomsarbeidarar og trusopplærarar i kyrkja vår. Det er faktisk eit skrikande behov, så eg håpar at du og fleire andre kan få kall og vilje til å ta ei form for kyrkjeleg utdanning og seinare søkja arbeid i ein menighet. Men å ha eit kall er noko større og vidare enn berre å jobbe i kyrkja.

Vår mann i Wittenberg på 1500 talet, Martin Luther, brukte det tyske ordet «Beruf» om kall. Det betyr yrke. Så i følge Luthersk teologi kan kallet ditt vera snekker, røyrleggjar, siviløkonom, advokat, sjukepleiar, ingeniør osv…. Men det største og viktigaste med kallet er noko som gjeld oss alle som kallar oss kristne. Etter at me kraup ut av døypefonten og vaks meir og meir til så er kallet frå Jesus: Følg meg! Elsk din neste som deg sjølve! Gjer alle folkeslag til læresveinar!

Det er ikkje eit kall som gjeld berre presten eller dei som arbeider i kyrkja eller på bedehuset, det er eit kall til alle oss som kallar oss kristne. På den måten er me alle prestar uansett kva yrke me har. Kalt til å følga Jesus og leia andre til tru på han.

Det er stort! Det er skremmande. Og me kan som Jesaia tenke at «Nei, me er ikkje verdige. Me får ikkje dette til.» Og det er jo ofte sant, men for meg og deg og alle gjeld orda: Sjå du er Guds barn, di skuld er borte og di synd er sona.

Me kan svara som Jesaia: «Eg! Send meg!»

Tror vi at det er fint å jobbe i menighet?
Videreformidler vi dette til ungdommene våre?
Tør vi utfordre ungdommene våre til å vurdere kirka som arbeidsplass?

Hvis en slik utfordring formidles uten unødvendig press er det i verste fall et hyggelig kompliment.

Fakta om Luthers kallsetikk:
Før reformasjonen var den religiøse betydning av Guds kall begrenset til
klosterlivet og prestetjeneste i kirken. For Luther var en skomakers
arbeid og en mors arbeid i hjemmet like hellig og nødvendig som
prestens. Om ditt kall i livet er utført i tro og med sikte på å tjene
din neste, er det uansett verdifullt for Gud, mente Luther. Dette fikk
store konsekvenser for utviklingen av større likestilling i samfunnet.

For ungdom er det viktig å få informasjon er om hva man bør bli og hvor man utdanner seg til å bli det. Noen må regne med at deres utdannings- og arbeidsvalg må tas flere ganger gjennom livsløpet. Omskolering og jobbskifter synes å bli aktuelt for stadig flere. Det satses derfor på et nasjonalt system for utdannings- og yrkesrådgivning og denne virksomheten skal heretter kalles karriereveiledning.

Veiledning forutsetter en som veileder og en som blir veiledet. Et annet ord som er på full fart inn i det norske språket, er karrierelæring. Dette begrepet fokuserer mest på den som lærer – en elev/student skal selv kunne planlegge sine studier og sin(e) yrkeskarriere(r).

Hver høst i fire år har MF og NLA Høgskolen samarbeidet med rådgivere i kristne videregående skoler og i folkehøyskolene om et årlig seminar der karriereveiledning og karrierelæring står på programmet. I høst avholdes seminaret på NLA Staffeldtsgate i Oslo.

Her, i reformasjonsjubileumsåret 2017, planlegges det å tørke støvet av Luthers kallstanke til bruk i karrierelæringen. Kan Luthers forståelse av menneskelivet som kall gi et løft til kristen skoleungdom som i dag opplever at yrkeslivet anses som et middel for å overleve og som en hjelp til å realisere seg selv?

I dag anses det å ha et kall som noe gammeldags og utdatert. I beste fall knyttes kallstanken til noen spesielle yrker som prest, misjonær, lege og sykepleier. Men profesjonsforskning har vist at studie- og yrkesvalg i Norge  er oftere bestemt av en kallstanke enn det vi kanskje tror. For unge nordmenns utdannings- og yrkesvalg dreier seg om en indre motivasjon, interesse for arbeidsoppgaver og om å besvare en ytre motivasjonsfaktor der samfunnets behov for ens yteevne blir avgjørende.

Luthers kallstanke har blitt kritisert fordi den ofte har virket konserverende på hierarkiske maktstrukturer i familie, samfunn og kirkeliv. Men det forhindrer ikke at den kan fornyes. Hvor viktig kan det ikke være for en kristen ungdom å høre at en indre lyst og et ytre samfunnsbehov dypest sett er et kall fra Gud og fra medmennesker. Med et kristent livssyn er det lov å utdanne seg til å bygge verdier som skaper velferd og vekst, likhet og rettferdighet, medbestemmelse og innflytelse, rettssikkerhet og effektivitet – og dempe behovet for egen fortjeneste og lykke. Martin Luther mente menneskelivet hadde arenaer som Gud hadde gitt alle mennesker og i lydighet skulle de svare på Guds kall ved å tjene sin neste i kjærlighet. For Luther var mennesket Guds medarbeider.

Stadig færre synes å se på sitt yrke som svaret på Guds kall. Lønnsarbeid kan lett bli et middel til å overleve. For en kristen ungdom bør viktige valg i livet gis et større perspektiv. Derfor er karrierelæring i kristne skoler viktig – og i de kirkelige ungdomsmiljøene. Reformasjons-jubileet bør derfor (også) brukes til å tørke støvet av Martin Luthers kallstanke og –etikk.

Når du leser Jesus-fortellingene i Bibelen kan det ofte virke som Jesus velger ut sine disipler, ved å rusle bort til dem og si «følg meg», før alle som hører de magiske ordene slipper garn, hammer, spiker, spill-konsoll, iPhone og annet de har i hendene og følger etter, som om Jesus var en slags Jedi Master fra Star Wars, som bare sveiper hånda si over pannen på den han snakker til: Du er utvalgt – nå skal du følge. Mesteren trenger eselet ditt.

Men kallelses-fortellingene går også den andre veien. I Johannes-evangeliet utspinner det seg en ganske annen historie om hvordan Andreas, Peters bror, og en til blir disipler av Jesus.

Scenen som utspiller seg er smått absurd. Døperen Johannes, kledd i kamelhårskappe, knaskende på sprøstekte gresshopper, utstasjonert ved Jordans bredder, for å forkynne til omvendelse, står og prater med to av disiplene sine. Kanskje har han tatt en honningpause, innimellom dommedagsforkynnelsen sin, da han får øye på søskenbarnet sitt, Jesus, som kommer gående. Det er mye Johannes kunne sagt der og da, som normal respons på at søskenbarnet kommer på besøk, men i stedet utbryter han: «Se, Guds lam!»

De to Johannes-disiplene ditcher Johannes umiddelbart (Johannes la vel litt opp til det) og begynner å rusle etter Jesus, på behørig avstand. Det minner om stalking. Jesus synes i alle fall det er såpass merkelig oppførsel, at han stopper opp og spør dem hva de leter etter. De svarer (i kor?) i god «goddagmannøkseskaft»-stil: «Rabbi, hvor bor du?» Så svarer Jesus like rart: I steden for å oppgi adressen sin, som jeg ville ha gjort, sier han bare «Kom og se!». Så blir de to med og henger med Jesus resten av dagen.

Videre i teksten følger det at én av disse to Johannes-disiplene, Andreas, var broren til Peter, som begge endte opp som medlemmer av «De tolv Jesu apostler». I den ortodokse tradisjonen kalles Andreas for Protocletos, «den først kallede».

Å være kalt, utvalgt, kan altså også være å bare bli nysgjerrig på Jesus, å snike seg etter på behørig avstand. Og når Jesus stopper, sier han aldri «Les dette først. Sett deg inn i de evige sannheter om meg, om min natur, at jeg er en del av noe som heter Treeningheten, at jeg er født av en jomfru og har dødd for dine synder og lever i dag. Når du har forstått og tilsluttet deg alt dette, er du klar til å følge meg». Nei, han sier et enkelt «Kom og se!». Så får vi se da.