Jeg tror aldri jeg har vært så sint som jeg var 10. september 2019. Jeg var så sint at jeg skrek. Og fortsatt kan jeg begynne å gråte når jeg snakker om det.

Jeg var i Märsta i Sverige. Utenfor forvaret. Der mennesker fengsles i påvente av deportasjon. Kvelden før hadde jeg sittet på kjøkkengulvet sammen med Hashem og malt «AMNESTI» på en banner. Og et stort rosa hjerte.

10. september var en spesiell dag. Et helt fly skulle flys direkte til Kabul.

Vi sto i mange timer og ventet. Ingen ville si når deportasjonen var planlagt. Politiet sperret oss demonstranter inne på et lite område med sperrebånd. Det ble mer og mer politi. Til slutt var det nesten én politi per demonstrant. Bussene kom, og vi så hvordan den ene etter den andre ble tvunget inn på bussene av vaktene. Med hendene i håndjern foran seg. På flyet sitter de med en vakt på hver side. Noen blir selvfølgelig urolige av dette traumet. Da blir noen dopet ned med beroligende sprøyter. Andre får sekk over hodet så de ikke ser noe. På noen deportasjoner har det blitt meldt om vold fra vakter.

Migrasjonsfeltet byr på mange utfordrende spørsmål. Men det er også noen spørsmål som er forbløffende lette. Og et av de letteste spørsmålene for meg er dette: Afghanske barn som har flyktet alene gjennom verden, kjempet seg frem til Norge eller Sverige, bodd her i flere år, gått på skole og lært seg språk –  det er en selvfølge at de skal få bli.

Det er en selvfølge at vi ikke skal la ungdommer som er ressurser i lokalmiljøene våre gå til grunne som papirløse i Göteborg, som uteliggere under broene i Paris, eller som krigsofre i Kabul. Det er en selvfølge at vi ikke skal risikere unge liv ved å deportere dem til et av verdens farligste land, et land mange ikke en gang har vært i fordi de har vokst opp som papirløse flyktninger i Iran. Og når vi hører fra frivillige på Lesbos at det stadig oftere kommer ungdommer i land fra de overfylte gummibåtene som snakker flytende norsk og svensk. Fordi de deporterte legger ut på den farlige flukten på nytt. Da burde alle forstå.

Fordi urettferdigheten i dette er så åpenbar ble det nesten for mye å stå på bare noen meters avstand og se det skje. Uten å kunne gripe inn. Uten å kunne redde en eneste en. Men det var derfor vi sto der. Fordi noen av oss må være vitner. De som utfører politikken må vite at noen ser dem. Og de som blir slept om bord i bussene må vite at det i det minste er noen som bryr seg nok til å male på en banner og stå og se at det skjer.

Når bussene hadde kjørt besvimte den ene afghanske gutten som sto der sammen med oss. Først sto han og ropte noe som ble mer og mer utydelig i megafonen mens noen prøvde å holde ham på beina. Så ble han borte. Han vet nemlig noe om hva som venter ungdommene i den andre enden.

10. september 2019. Jeg var så sint. Jeg var så sint at jeg både skrek og gråt. Og da jeg kom hjem tenkte jeg: Jeg skulle ønske jeg hadde hatt Bibelen der med meg. For mine egne ord strakk ikke til.

Jeg skulle ønske jeg hadde hatt med meg Jakob og lest: «Og nå, dere rike! Gråt og klag over all den ulykke som skal komme over dere! Rikdommen deres råtner, og klærne blir møllspist, gullet og sølvet ruster bort, og rusten skal vitne mot dere og fortære kroppen deres som ild.» (5, 1-3)

Jeg skulle hatt med meg Salomos ordspråk og lest: «Den som undertrykker den svake, håner hans skaper, den som hjelper den fattige, gir Gud ære.» (14, 31)

Og jeg skulle lest fra Tredje Mosebok: «Når en fremmed bor hos dere i deres land, da skal dere ikke undertrykke ham. Den fremmede som bor hos dere, skal regnes som en innfødt blant dere, og du skal elske ham som deg selv.» (19, 33-34)

Og fra Matteusevangeliet: «Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild, som er beredt for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. Da skal de svare ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke? Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg.» (35, 31-46).

Og sånn kunne jeg fortsatt. For Bibelen gir språk til dette som jeg selv ikke har ord for. Denne opplagte grusomme urettferdigheten. Som hender rett foran øynene våre. Og alle disse versene burde ikke stå som en kontrast til livene vi lever. De burde endre oss.

«What if, instead of trying to attract young adults with more relevant worship or fellowship groups, churches came alongside young adults where they already are, in order to learn from them how they go about finding community, meaning, and purpose? What if churches were known to be the biggest champions of young adults in their communities? What if we found new ways to build relationships with young adults, in order to support and nurture their spiritual lives – and their lives in general?»

Er du ikke interessert i «et personlig kåseri for refleksjon over egen praksis»? Gå rett til lenken under for å se om det finnes noen spennende ressurser der. Og del gjerne tanker og ressurser.

https://zoeproject.ptsem.edu/

Et personlig kåseri for refleksjon over egen praksis

Jeg er nyansatt menighetspedagog i Fornebulandet menighet, og det slår meg gang på gang at jeg skulle så gjerne hatt mer tid. Mer tid til å forbederede første lederkurssamling. Mer tid til å følge opp de frivillige som hjelper meg. Mer tid til å se og følge opp ungdommene som kom og deltok. Hvor lenge kan jeg forresten gjemme meg bak at jeg er «nyansatt»?

Det er utfordrende å ha en jobb som i stor grad er avhengig av kontinuerlig oppfølging og investering i relasjoner, samtidig som oppleggene jeg har ansvar for må holde en viss kvalitet for at folk skal ha lyst til å delta. Alt krever tid, og jeg opplever at jeg har for lite. Før jeg begynte å jobbe var det lettere å argumentere for å sette av tid til å tenke de store og overordnede tankene – men det er vel for å tenke disse store tankene at vi går på konferanser og kurs. Og kanskje litt for å få et avbrekk. Som student har jeg jo egentlig ikke gjort noe annet enn å forsøke å tenke store tanker. Likevel er det vanskelig å finne tid til å implementere tankene i en hektisk hverdag med frister som stadig nærmer seg.

Det er utfordrende å ha en jobb som i stor grad er avhengig av kontinuerlig oppfølging og investering i relasjoner, samtidig som oppleggene jeg har ansvar for må holde en viss kvalitet for at folk skal ha lyst til å delta. Alt krever tid, og jeg opplever at jeg har for lite. Før jeg begynte å jobbe var det lettere å argumentere for å sette av tid til å tenke de store og overordnede tankene – men det er vel for å tenke disse store tankene at vi går på konferanser og kurs. Og kanskje litt for å få et avbrekk. Som student har jeg jo egentlig ikke gjort noe annet enn å forsøke å tenke store tanker. Likevel er det vanskelig å finne tid til å implementere tankene i en hektisk hverdag med frister som stadig nærmer seg.

Innen kristent ungdomsarbeid er det mye godt arbeid som blir gjort. Samtidig peker en del viktige tall nedover. Det betyr ikke at det vi gjør er dårlig, men at det ikke blir mottatt så bra som vi ofte skulle ønske. Det betyr heller ikke at det finnes én mirakelkur som kan løse alle utfordringene. Likevel tror jeg vi er tjent med å stadig sammen spørre oss selv om det er noe vi kunne gjort annerledes. For jeg tror ikke budskapet vårt har mistet sin relevans for målgruppa vår. Jeg tror ikke historien om Jesus har noen utløpsdato. Nestekjærlighet som ikke kjenner grenser eller menneskets uendelige og ukrenkelige verdi vil aldri miste sin relevans. Derimot kan innpakninga miste sin relevans. Derfor bør vi være villige til å reflektere over metodene vi allerede bruker. Og det tror jeg de fleste som jobber med kristent ungdomsarbeid allerede gjør, for jeg tror det er så viktig for oss å nå ut med det budskapet vi ønsker å formidle. Jeg tror også det er et uforløst potensiale når det gjelder å dele og diskutere innsiktene vi sitter på.

På tross av at jeg tidligere i teksten tok avstand fra mirkalkur som konsept har jeg funnet en mulig mirakelkur: oppsøke kompetanse, utvikle kompetanse, dele kompetanse. At man ikke trenger å finne opp kruttet på nytt blir fort en tanketom floskel. Men sånn trenger det ikke å være. Når så mange gode hoder jobber med de samme problemstillingene som kristent ungdomsarbeid byr på, uke etter uke, år etter år, så finnes det mange gode løsninger iblant oss. Da må vi dele. Da må vi lytte. Da må vi være villige til endre. Til å prøve. Til å feile. Til å lykkes.

Ressurser fra et prosjekt som i hvert fall er villig til å tenke nytt om metoder for å nå ut med et gammelt budskap:

https://zoeproject.ptsem.edu/podcasts/

For redelighet/gjennomsiktighet: Har ikke fått sjekket ressursene selv ennå (arbeidsoppgavene bare tårner seg opp, så hyklersk er jeg). Hører eller leser du noe interessant? Del det med noen som kan ha nytte av det, for eksempel her:

Facebook-gruppa «Kristent ungdomsarbeid»

Fenomenet synd er så annerledes enn det meste i dagens samfunn at man kan tenke at det er utdatert. Jeg mener at vi tvert om har mer bruk for syndsbekjennelsen enn noen gang. Når samfunnet presser oss mot perfeksjon tror jeg det er et uttrykk for å si «Jeg klarer meg uten Gud». Da er det viktig å holde fast på at vi verken kan oppnå eller trenger perfeksjonen. Syndsbekjennelsen drar oss bort fra illusjonen om perfeksjon, og mot virkeligheten; vi er feilbarlige mennesker som trenger nåde og relasjon med Gud.

I 2008 hadde Den norske kirke en gudstjenestereform. Et av hovedpoengene var fokus på det kollektive, ikke bare det individualistiske, og det ble åpnet opp for å velge om syndsbekjennelsen skulle være i starten eller midten av gudstjenesten. Disse diskusjonene handler om hva syndsbekjennelser er og hva den betyr. Det er viktige spørsmål som jeg mener ikke er avklart.

Hva syndsbekjennelsen er?

I gudstjenesten kan syndsbekjennelsen fort oppfattes som at vår gudsrelasjon trenger gjenopprettelse, men jeg mener dette er en misforståelse: Vi trenger bekreftelse, ikke gjenopprettelse. Som syndere har vi en tendens til å tvile på oss selv og vår gudsrelasjon. Syndsbekjennelsen skal rydde bort denne selvforståelsen og bekrefte vår relasjon med Gud. Det skjer ikke én gang – vi trenger den bekreftelsen hele tiden. 

Syndsbekjennelsen skal ikke være en port man må gå gjennom for å kunne fortsette gudstjenesten, men en anledning til å gjøre en etisk opptelling, bekrefte gudsrelasjonen og ta et oppgjør med verdens korrupte systemer som undertrykker mennesker.

Hva syndsbekjennelse betyr?

Synd i verden: Strukturell synd er teologisk terminologi for strukturell urettferdighet. Samfunnet er organisert slik at det er til stor fordel for noen, og stor ulempe for andre. De økonomiske, politiske og institusjonelle systemene forsterker urettferdigheten i verden. Et eksempel er klima. Det økonomiske systemet i verden er slik at profitt viktigst, mens klimahensyn sjelden lønner seg. Jeg bidrar til dette som forbruker. Selv om jeg prøver å være en bevisst forbruker så handler jeg fra selskaper som tenker mer på profitt enn miljø. Når vi i tillegg vet at forbruket er størst i Vesten, men går mest ut over utviklingsland, så begynner vi å se konturen av urettferdige systemer. Men vi tror at mennesket har Guds kjærlighet i seg, og at det er noe i oss som jobber mot dette. Oppgaven vår er å oppdage de urettferdige systemene, adressere dem og arbeide mot dem. I syndsbekjennelsen kan vi si til Gud «Jeg er en del av disse systemene, men vil ikke være det. Hjelp meg å bli fri!»

Synd i meg: Et vesentlig punkt som aldri kan gjentas nok er at syndsbekjennelsen ikke handler om dom over synderen – men synden. I Joh 8 fortelles det om en kvinne som blir ført frem for Jesus og blir anklaget for ekteskapsbrudd. Fariseerne skal teste Jesus: Moseloven sier hun skal steines. Men Jesu svar er: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne». Selvfølgelig er ingen syndfrie, så en etter en går de bort. Jesus sier: «heller ikke jeg fordømmer deg», og avslutter: «Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» Jeg mener at denne fortellingen illustrerer at det ikke er synderen som skal dømmes, vi er jo alle syndere, men synden trenger vi hjelp med. Vi trenger noen som kalibrerer det moralske kompasset vårt i ny og ne, og kan si at noen av tingene vi gjør ikke er rett.

Det finnes en enorm frigjøring i å kunne be om tilgivelse. Det letter litt på skuldrene. Vi får vende oss til Gud, og vet at hun tåler hele oss, uansett om vi har med oss mye eller lite. Kjærligheten fra Gud løfter bort det som tunger oss. Det være seg stort eller smått. Slik at vi får fortsette å prøve å mestre dette livet, og vet at vi har støtte med oss.

Forfatteren Nils-Øivind Haagensen har et flott bilde på dette. Han ser for seg to lyktestolper som står tett nok til å lene seg på hverandre slik at støtten finnes rett ved hele tiden.

Kjære Gud

kjære deg

jeg ber om tilgivelse

det er det alle sier

overalt

om å be

be om tilgivelse

vi er en håpløs gjeng

som ikke klarer å oppføre oss

men Gud kan tilgi

og hvordan ber jeg om det

og hvordan gjør du det

hva er det du gir meg

oss

jeg ser for meg to lyktestolper

pussig nok

som står tett nok til å lene seg

mot hverandre

du og jeg

to lyktestolper

og når jeg ikke vet helt hvordan

jeg skal slå meg på

er du der

sånn?

så enkelt?

er det bare å si tilgi meg

så er det gjort?

så lener vi oss?

så skinner vi?

det kan ikke være

så enkelt

men hvis det er

så kom

så ber jeg deg

om å stille deg der borte

men innen rekkevidde

i tilfelle og

hvis du vil amen

Fra redaktøren:
Vi har en plan om å legge ut andakter knyttet til ulike ledd i gudstjenesten. I og med at mye av kristent ungdomsarbeid er knyttet til en eller annen form for gudstjenester tror vi det kan være viktig å snakke om hva gudstjenesten ønsker å kommunisere.

Boktittel: Mens du er ung
Forfattere: Jostein Ørum
Forlag: Verbum

Det er som regel dumt at anmeldere anmelder ting som ikke er rettet mot dem. Jeg husker tydelig hvor irritert jeg var da jeg som 20-åring hadde vært på Backstreet Boys-konsert, min ungdoms helter, og anmelderen av konserten slaktet den. Anmelderen var selvfølgelig en mann på 50+ som i utgangspunktet ikke hadde noe til overs for Backstreet Boys.

Jeg er litt redd for å være den anmelderen i denne anmeldelsen. For jeg er definitivt ikke i målgruppen for denne boken. Dette er ikke en bok skrevet for en gift 33-åring som holder på med en PhD på MF.  Jeg har ikke tenkt å slakte boken, slik jeg opplevde at anmelderen slaktet konserten jeg hadde vært på, men jeg har noen kritiske perspektiver.

Slik jeg leser er målet med boken todelt. Ørum ønsker å oppmuntre ungdom til å være seg selv og være trygge i seg selv. Det virker også som om han ønsker å åpne bibelfortellingene for ungdom. Normativt sett er det et gode og viktige mål.  Men jeg er noe usikker på om han får det helt til, og da særlig det første målet.

Boken er delt i tre: UNG, GUD og MENNESKER. Av de tre synes jeg at del to og tre er best. Jeg likte godt kapittelet der han bruker Luther og kapittelet om Fadervår (Skamløs og Bønnenes Bønn). Det er i del to, GUD, Ørum er best.

Særlig den første delen, UNG, føles noe paternaliserende. Litt sånn: «kjære ungdom, nå skal jeg fortelle deg hvordan du bør leve». Denne delen er full av imperativ og oppfordringer som «gled deg over nåden» og «gjør som Johannes» og lite om hva det vil innebære, hva nåde er eller hva man skal gjøre når man skal gjøre som Johannes eller glede seg over nåden.

Jeg synes også Ørum skriver for lett om veldig vanskelige ting. Blant annet i kapittelet om Josef fra GT (Om ingen så dem) der Ørum skriver at Josef består Guds test og at «uansett hvordan det var, kan det komme noe godt ut av det for den som har hjertet sitt nær Gud». Denne leseren sitter da igjen med spørsmål som: har Gud en plan for livet mitt og på hvilken måte? Tester Gud mennesker? Kan Gud snu alle dårlige situasjoner til det gode? I dette ligger også en liten kritikk av Ørums hermeneutikk. Det å gjennomgående bruke et bibelsitat for å utbrodere et tema er definitivt mulig å gjøre, men for meg går det litt for lett opp og blir for løsrevet fra konteksten. Både bibelens kontekst og vår kontekst.

Nesten alle de små kapitlene avsluttes med en imperativ, en oppfordring til å gjøre noe. Oppfordringene i seg selv er det for så vidt ikke noe feil med, men de kobles med en relativt normativ framskriving frem mot den konkluderende oppfordringen. Det synes jeg blir på kanten til lovisk, og som sagt, for enkelt. På et mer overordnet plan sitter denne leseren igjen med spørsmålet: Blir livet mitt godt å leve dersom jeg følger alle oppfordringene i denne boka? Hva skjer hvis jeg ikke får det til?

Der jeg synes Ørum er best er i gjenfortellingene av store bibelske fortellinger på kort tid og med få ord. Det virker også som om han har jobbet bevisst med å ha både kvinner og menn med som eksempler og figuranter i boka. Det er et stort pluss. Fordelingen av bibelsitat mellom GT og NT virker også gjennomtenkt. Men akkurat fordi jeg synes han får til gjenfortellingen av bibelfortellingene såpass godt skulle jeg gjerne ønsket at også fortellingene var henvist til i oversikten på slutten.

Alt i alt er jeg ikke overbegeistret over boka. Noe som overrasket meg litt, da jeg har kost meg med flere av Ørums tidligere bøker. Hovedinntrykket er altså at den i for stor grad bruker et ovenfra og ned-perspektiv og skal belære ungdom om livet og troen. I tillegg til at det blir litt for enkelt om mange vanskelige og viktige problemstillinger.

Men samtidig. Det hadde vært veldig interessant om en 15-åring også kunne lest og anmeldt boken. Det er veldig godt mulig vi hadde vært uenige.

Hva gjøres, hva trengs og bør kirken gjøre en større innsats på sorgarbeid med ungdom knyttet til død?

Kirkerådet og Ungdomsarbeid.no arrangerer en tankesmie på MF 6. mai, kl. 12-15. Vi ønsker å tematisere unge menneskers sorg i møte med død, for vi tror det finnes et behov blant ungdom for noe vi kan tilby.

Sorgen forsvinner ikke idet folk slutter å spørre hvordan det går, og hverdagen kommer fort. Kristne fellesskap har ofte kompetanse på sorg og død, og vi ønsker å invitere til en samtale om hvordan vi kan bevisstgjøre oss selv, synliggjøre og benytte oss av denne kompetansen.

Planen for tankesmien er å lytte til innledninger til temaet, gruppesamtaler og plenumsamtale. Mer detaljert program kommer senere, hvor det antakeligvis er en innleder eller to til.

Det vil bli servert kaffe, te, kjeks og frukt.

Innledere:
Ole Hafell, diakon i Re i Vestfold. Har hatt ansvar for sorggrupper for barn og ungdom i Vestfold i over ti år, og planlegger å drive mer oppsøkende arbeid på videregående skoler.

Diakon Kari Winger Oftebro og prest Katrine Intelhus Lind-Solstad har nylig startet sorggrupper med ungdom i Vestre Aker prosti.

Det er juleaften. Kirken er full av mennesker i penklær, og de er klare for å feire jul. Blant dem sitter det ei lita jente mellom foreldrene sine. Den lille jenta titter rundt, og forstår ikke hvorfor vi sitter der. Hun forstår ikke hvorfor vi plutselig skal stå, og hun ser på folk bevege munnen. Jenta ser på et lite ark med tekst, men aner ikke hvor i teksten resten av folkene lesere fra. Den lille jenta forstår nemlig ikke at folk lytter til Guds ord og synger salmer. For den lille jenta er døv. Og den lille jenta var meg.

Konfirmasjontiden kom og jeg valgte kirken uten å ha tro. Mine venner valgte kirkelig konfirmasjon og jeg fulgte etter. Jeg kom inn til Døvekirken for der var det undervisning på mitt morsmål: tegnspråk. Det var en ny verden som åpnet seg for meg. Jeg kunne forstå Guds ord. Jeg kunne forstå hvorfor mennesker drar på gudstjenste på juleaften. Gjennom å få Guds ord gjennom tegnspråk ble jeg ikke satt utenfor. Jeg ble inkludert.

Men det er kun når jeg har tilgang til tegnspråk at kan jeg være en som er innafor, en som er inkludert. Uten tegnspråk er jeg utenfor, uten tilgang til Guds ord. Jeg fant mitt hjem i Døvekirken, et hjem jeg aldri kan få hos vanlige kirker. For vanlige kirke er ikke tilpasset for meg. Jeg er da hun døve i andres øyne.

Ti år etter konfirmasjontiden valgte jeg å studere teologi. Iløpet av de ti årene fikk min tro mulighet til å utvikle seg gjennom tegnspråk. Jeg gikk fra å være «hun døve» til å være Katja i andres øyne. Det å bli prest ble viktig for meg, for jeg ønsker at døve ikke skal være utenfor, akkurat som den lille jenta var på juleaften.

Det nærmer seg påske. En fortelling som er full av lidelse, skuffelse, kamp for å forstå og følelser av å være utenfor. Men med troen i behold. Akkurat som mitt liv.

Disse gamerne… disse gutta som sitter i kjelleren og spiller data døgnet rundt. Aldri kommer seg ut. Er bleike, skjeggete og aldri får seg kjæreste eller jobb. Stadig lever de under trusselen (fra bestemor) om at de snart får firkantede øyne. Denne karikaturen er gjenkjennelig, men stemmer selvfølgelig ikke. Jeg tror det er flere og flere som oppdager at gamerne, de som spiller på nett, lan eller driver med e-sport, er en betydelig mer fargerik gruppe enn det en del fordommer tilsier. De er absolutt ikke bare gutter, de klarer å kle seg selv (ofte bedre enn mødrene) og mange av dem spiser grønnsaker. De er i høyeste grad en målgruppe for oss som arbeider under målsettingen Jesus gav oss i misjonsbefalingen: Til alle folkeslag! KRIK når de sporty, Soulchildren og Ten Sing når de som er glade i musikk, Speiderne når sin gruppe, og det finnes masser av lokale lag som når spesifikke interessegrupper. Men få når alle.

Som i alle typer ungdomsarbeid er det nok noen gamere som føler seg hjemme i koret, Krik-gruppen eller liknende. Men mange av dem føler seg ikke hjemme i eksisterende kristne fellesskap. Hvordan kan vi nå dem med vårt budskap? Like viktig, hvordan kan vi dele kristne fellesskap med dem? Vi bør starte med å bli mer kjent med dem. For litt siden kunne vi lese en sterk artikkel om Mats på nrk.no:

(https://www.nrk.no/dokumentar/xl/forst-da-mats-var-dod_-forsto-foreldrene-verdien-av-gamingen-hans-1.14197198).

Foreldrene til Mats sørget over å ha mistet sin sønn som var død. Mats var funksjonshemmet og satt i rullestol, og han brukte mye av livet sitt foran en pc. Foreldrene trodde han var ensom. Men etter at Mats gikk bort oppdaget de et stort internasjonalt nettfellesskap som Mats hadde vært en viktig del av. Kondolanser kom fra alle verdens kanter. Flere fra den gruppen Mats hadde spilt mest sammen med dukket opp i begravelsen. Mats var ikke så ensom. Han hadde også et fellesskap, lignende fotballaget eller tensingkoret. Hans fellesskap var bare ikke like synlig fordi hans gode og livsnødvendige fellesskap bestod av gamere. Denne historien er ikke bare en vekker for Mats’ foreldre, men også for meg som jobber med ungdom i Den norske kirke. Miljøet blant gamerne, som gjerne er på nett og spredd utover hele verden, er mer enn algoritmer og binære tall. Det er vennskap, omtanke og kjærlighet. Gamingmiljøet som fellesskap er uendelig mye mer enn karikaturen av gutten som helst er tynnskjeggete med hette på hodet og energidrikk i hånden og som så vidt viser tegn til liv et par ganger i døgnet da han kommer opp og får mat av mor. Gamerne flest er sosiale. De spiller ofte i grupper og de chatter med hverandre. De er fargefulle mennesker av ulike kjønn og fra ulike kulturer som møtes i interessefellesskap. Og som vi vet, er funksjonshemminger ingen hindring. Et annet av mange eksempler på gode nettfellesskap er sosiale medier. På Twitter deles små meldinger som er velformulerte og spissformulerte. Jeg har selv forsøkt meg på å skrive noe så spissfindig, kritisk og glupt at alle vil like og dele. Responsen er laber. Men også Twitter er mer enn tall og algoritmer, spissformulerte kommentarer og krasse diskusjoner. For litt siden kom en twittermelding om at en av jentene som ofte delte personlige tanker på Twitter hadde tatt sitt liv. Reaksjonene var mange, varme og omsorgsfulle. Det ble delt kondolanser og sjelesorg. Det ble samlet inn penger til bårebukkett og flere deltok i begravelsen. Dette er også et fellesskap som ikke er like lett å oppdage som koret, klassen, rånergjengen, familien osv. Men de er likevel der. Vi må bare se dem!

Jeg forstår misjonsbefalingen slik at fellesskapene på nett også må være innenfor vår målgruppe (alle folkeslag). Vi i kirken må se disse miljøene og møte dem der de er, akkurat slik Jesus bevisst gikk dit menneskene var: hjemme hos, på arbeidsplassen (fiskere, tollere), ved brønnen, på fest, på vandring eller i tempelet. Jesus gikk til den ene av hundre som har borte, angrende sønner, syndere, mennesker i håpløse situasjoner (enker blant annet), lærde og fariseere, kvinne grepet i ekteskapsbrudd, sørgende, besatte og til og med folk som satt oppe i trær. Han gikk også til de vellykkede og lykkelige. Jesus gikk til alle.

Vi må møte gamerne der de er og vi må ta de med i våre fellesskap. For vi har så mye å gi dem. Men kanskje like viktig, de har så mye å gi oss. Det finnes allerede flere som arrangerer lan i kirkelig sammenheng og på andre måter tar del i disse miljøene. Det finnes til og med gamerkirker med gamere fra hele verden som møtes på nett og har kristent fellesskap. Jeg presenterer ikke noe nytt her, men jeg håper at kirken i større grade kan arbeide i retning av gamerne også. Hvordan vi gjør dette må behandles grundigere i en senere artikkel. Jeg har gitt uttrykk for det positive i nettfellesskapene. Men det er også utfordringer i disse miljøene. Bekymrede foreldre tar ikke nødvendigvis helt feil. Men mange foreldre har endret taktikk fra å skape avstand, til å være tilstede på datarommet. Det finnes utfordringer med nettavhengighet, seksualisering av kvinner, mobbing, drap og vold i spill, og ensomhet. Der har kirken mye å gi ved å være til stede. Nei, folkens. Vi som er kirken, er kirken med stor K. Vår kirke rommer også gamerne. Vi må være til stede for dem og de må oppleve seg sett og forstått i vårt fellesskap. Og vi må bli kjent med dem og ta i mot alt det de har å gi. Og viktigst: vi må dele evangeliets gode nyheter med dem!

Boktittel: Tro på tvers: Kristne og muslimske refleksjoner
Forfattere: Bushra Ishaq og Sunniva Gylver
Forlag: Vårt Land

Boka Tro på tvers: Kristne og muslimske refleksjoner av Bushra Ishaq og Sunniva Gylver må sies å være en annerledes bok, og den fikk stor oppmerksomhet da den kom ut i 2018. Boka er delt inn i to deler – nærmest som to små bøker, som enten kan leses som to separate bøker eller leses i dialog med hverandre. Bushra Ishaq skriver den ene delen. Hun er norsk muslim, lege, samfunnsdebattant og forsker innenfor etikk og samfunnsmedisin. Sunniva Gylver har skrevet den andre delen. Hun er en profilert prest og samfunnsdebattant. Begge har de stort engasjement for tros- og livssynsdialog, og gjennom denne felles interessen ble de to venner. De har delt tro og liv sammen gjennom flere år, og har nå altså utgitt noen av sine refleksjoner rundt tro og liv i denne kristne og muslimske refleksjonsboka.

En refleksjonsbok skrevet av en muslim og en kristen sammen er kanskje oppsiktsvekkende. I etterkant av utgivelsen har det også vist seg at den for noen er provoserende. Er ikke dette religionsblanding? Jeg opplever boken i sin helhet og forfatterne som svært bevisste på egen integritet og sin religiøse tradisjons særpreg og egenart, samtidig som de viser nysgjerrighet overfor den andre. Dette vises helt konkret med hvordan boken er delt opp, de to forfatterne skriver hver sin del. Sunniva skriver fra sitt kristne ståsted og Bushra fra sitt muslimske ståsted. Samtidig skriver de om den samme tematikken. De bruker ikke begrepet «andakt», da dette trolig ikke er en term innenfor islamsk tradisjon, men velger «refleksjoner» som et felles begrep. For meg er deres samspill en ressurs i egen tro, og ikke en trussel.

På tross av at bokens deler kan leses uavhengig av hverandre, synes jeg at boken er enda mer interessant som en dialogbok. De to skribentene tar opp de samme temaene, og de knytter an til den andre. Blant annet skriver de om trospraksiser som er viktige for dem. Blant flere temaer vil jeg trekke fram, er hva de skriver om ritualer: Sunniva løfter fram sakramentene, mens Bushra forteller om pilegrimsreisen til Mekka. Begge deler refleksjoner og erfaringer knyttet til fastepraksis. Videre skriver de også om mer dogmatiske og filosofiske temaer, som sannhet, livet etter døden, og sine hellige skrifter. De deler refleksjoner rundt selvrealisering og statusjag, hvor de opplever sin tro som frigjørende. Begge trekker fram troen sin som kilder til inspirasjon for sitt samfunnsengasjement, her trekkes blant annet klima og miljø fram. De deler altså tro fra mange ulike perspektiver.

Jeg synes boka bidrar med noe svært viktig som jeg mener har overføringsverdi til kristent ungdomsarbeid. Mange barn og ungdommer i Norge i dag lever i et religiøst og kulturelt mangfold – enten i sitt lokalmiljø, eller om de får innblikk i dette via tv, film og nyheter. Kanskje har det stadig mer flerreligiøse samfunnet preget oss som er kristne? Kanskje har møtet med den annerledestroende skapt mot til å stå frem med en religiøs tro i sammenhenger der tro anses som privat? Kanskje kan gjenoppdagelsen av fastetradisjoner i kristen kontekst, være et resultat av andre religiøse sitt fokus på nettopp faste? Denne boka er med på å bidra til hvordan vi kan se den andre som innsiktsfull, la oss inspirere av menneskene. Dette viser Bushra og Sunniva at er fullt mulig uten å måtte gjøre den andre lik oss selv, eller være redd for at vi blir gjort lik den andre. Denne flerreligiøse kompetansen har mange barn og ungdommer. Vi som er ledere i kristent barne- og ungdomsarbeid bør løfte fram dette som en ressurs! Derfor vil jeg anbefale denne boken til alle som jobber med barn og ungdom i kirken.

Hvordan kan vi rekruttere flere til arbeid i Den norske kirke? Det satses på rekruttering og flere spennende prosjekter har fått økonomisk støtte fra kirkerådet. Behovet for denne satsningen er stor. Vi trenger flere medarbeidere.

Jeg har jobbet som menighetspedagog i Den norske kirke i snart ti år. I tillegg har jeg vært med som frivillig minst dobbelt så lenge. Selv om jeg ennå er ung og lovende (som en kjent langrennskommentator kalte meg på et venteværelse for litt siden) er jeg kommet dit at jeg begynner å se tilbake på eget liv og karriere. I denne teksten reflekterer jeg for det første litt over min vei inn i kirken, og for det andre hvordan vi som kirkelig ansatte og frivillige ledere kan arbeide med rekruttering. Disse to poengene henger nemlig sammen.

Som prestesønn står man i en unik posisjon når det gjelder det å bli invitert inn i kirken. Og jeg var nok over gjennomsnittet ofte til stede på gudstjenester, men på stedene vi bodde var ikke menighetsarbeidet for barn stort. Heldigvis fikk jeg være med på søndagsskole periodevis. Men jeg lærte fortellingene fra Bibelen ved å høre på tekstlesninger og prekener, og kanskje like mye ved å lese barnebibler. Relasjonen til kirken starter tidlig.

I barneskolealder bar det på leir. Tidlig som liten gutt på Haraset leirsted, og senere på Tron ungdomssenter oppe på Tylldalskjølen i Tynset kommune. Leir var fantastisk, og fellesskapet var unikt. Det var spennende å være alene borte fra familie. Spenningen var størst da vi på nettene stakk fra de kule ungdomslederne. De fulgte etter hvis de gadd. Først i voksen alder forstod jeg hvor dyktige og viktige de var, de som bare var noen få år eldre oss.

De voksne lederne glemmer jeg aldri. De var forbilder som delte av seg selv og sin tro i leirfellesskapet. Alltid i samme øyehøyde som oss barna. Jeg lærte mye da vi var på leir, men først og fremst lærte jeg å be. Jeg var langt borte fra foreldre, matsang, nattasang og gudstjenester for voksne. Jeg ble utfordret på å be selv. Ikke på en karismatisk måte, men jeg måtte åpne meg, folde hendene, og si ordene til Gud selv. Formulere mine egne bønner. Dele med Gud.

Jeg ble selv ungdomsleder, og var på mange leirer gjennom året. Først som hjelpeleder med enkle oppgaver, og så større oppgaver ettersom jeg vokste fysisk og mentalt. Mine første steg som leder startet med en oppgave, noe å gjøre, noe(n) å ha ansvar for. Hvorfor skulle jeg ellers være leder?

Etter at jeg ble student i Oslo ble det kjent i helli.da (ungdomsmenigheten i Storsalen tidlig på 2000-tallet) at jeg var lydtekniker. Den ferdigheten har også en rekrutterende effekt. Så da ble jeg satt til å styre lyd på ungdomsgudstjenester. Der satt jeg og lyttet til fantastisk formidling fra Knut Tveitereid, Bertel Hjortland, Kristin Brandsæter, og andre dyktige formidlere med glødende engasjement. Det gav meg utrolig mye selv om jeg den dag i dag ofte mister motet bare ved tanken på å forsøke å strekke meg mot dem. Som leder i ungdomsarbeidet helli.da lærte jeg om kommunikasjon. God forkynnelse er god kommunikasjon og alt det innebærer. Språk, relevans, stemmeleie og pedagogikk. Smått om senn fikk jeg prøve meg som formidler og forsøkene var gode og dårlige. Men tilliten jeg opplevde ved å få lov til å prøve var, og er, uvurderlig.

I studietiden ble det mer leirarbeid. Jeg var så heldig å bli trukket inn i organisasjonen som nå heter Hekta. Hekta lager konfirmantleirer for flere tusen konfirmanter i året. Det meste av fokuset i Hekta er selvfølgelig på leir, men aller mest er fokuset på Jesus. En av de store opplevelsene fra dette mangeårige engasjementet var et år da vi opplevde at mange ledere gav seg på grunn av konflikter. Vi var få igjen og savnet de som var borte. Men de få av oss sentrale lederne som var igjen satte oss sammen og bestemte at vårt fokus må alltid være mot Jesus. Det må skinne gjennom i alt vi gjør, og det må vi vise ungdomslederne. Gjennom to ukelange leirer på rad møtte vi mange utfordringer, men klarte alltid å peke mot Jesus. Det viste seg at mange helt konkrete utfordringer kunne løses godt, nettopp fordi fokuset vårt var mot noe mye større. Vi, og ungdomslederne, var mye mer løsningsorienterte, for vi hadde tross alt et større oppdrag: å peke mot Jesus.

Gjennom Hekta lærte jeg å peke mot Jesus. Og jeg lærte det sammen med Åse Mari Kessel og fantastiske unge ledere.

Studiene er selvfølgelig avgjørende for hvor en havner i arbeidslivet. Det var fremdeles ikke gitt at jeg skulle arbeide i kirken da jeg begynte å studere filosofi av alle ting. Men alle de rare samtalene med de rare filosofene var absolutt med på å utruste meg til menneskearbeid i Den norske kirke. Med den vellykkede masteravhandlingen i religionsfilosofi på MF kunne jeg fort havnet i en stipendiatstilling. Men jeg tapte heldigvis søknadsrundene mot mer interessante personer, og fant meg bedre til rette i felten. Etter studietiden var jeg klar til å gyve løs på arbeidslivet. Noen hørte at jeg trengte jobb. Ryktet gikk. Kort tid etter ringte kirkevergen i Ullensaker og ba meg søke. Trosopplærer ble jeg, og ledet an arbeidet med å utvikle en trosopplæringsplan for menighetene i Ullensaker.

Trosopplæring er et mangfoldig arbeid der du først og fremst møter mange barn og unge, samtidig som du skal samarbeide med prester, kantorer, organister, kateketer, diakoner, kirketjenere, kirkeverger og andre menighetspedagoger. Jeg kunne fortalt utrolig mye om hva jeg har lært av alle de fantastiske kollegaene mine. Men det jeg vil trekke frem er det siste året hvor jeg jobbet med en original prest som viste et engasjement, en fortellerglede og fortellerdyktighet jeg knapt hadde sett.

Jeg er kanskje litt rar, men jeg har en tendens til å miste motet og nærmest gi opp når jeg ser og hører folk som er dyktige i noe jeg også forsøker å være dyktig i. Forkynnere som formidler evangeliet glassklart, engasjerende og pedagogisk. Unge prester og andre kollegaer som når langt og brett på sosiale medier. Skribenter som skriver fantastisk smart og belysende i Vårt Land eller på blogger. Listen er lang. Denne presten var én jeg ønsket å bli like god som, akkurat som ungdomslederne da jeg var barn, Knut Tveitereid, Sunniva Gylver, Tore Thomassen, Morten Holmqvist, Vegard Husby, Stian Kilde Aarebrot, Åste Dokka, Trygve Skaug, og så videre. De kan få sagt det, og de når ut til folket. Jeg får lyst til å legge meg ned og gi opp. Hvilke storverk kan jeg gjøre for å nå disse kjempene opp til sokkelesten? Jeg fikk ærlig talt litt mismot da jeg så denne presten møte alt fra små barn til eldre mennesker og skape så stort engasjement og lytterglede til evangeliet. Men så gikk det opp for meg: var det én ting denne presten gjorde riktig så var det å være seg selv. Mennesker tar i mot når de blir møtt av ekte mennesker. I min jobb i kirken har jeg lært at jeg må være meg selv i møte med andre. Akkurat slik som sogneprest Steinar Tosterud.

Alle disse små fortellingene utgjør til sammen min vei frem til der jeg er nå. I tillegg til å føre meg inn i kirken har den også utrustet meg til kirkelig arbeid. Det finnes selvfølgelig mange veier inn til kirken, korte og lange. Alle vi som er medarbeidere har vår egen vei. Den veien vi går utruster oss med kunnskap og vilje til å ta del i kirkens arbeid. Jeg tror at det er en viktig øvelse for oss som allerede jobber i kirken å reflektere over vår egen vei, og hvordan det kan legges til rette for at nye medarbeidere kan gå den samme. Vi bør spørre oss selv: hvordan havnet jeg her? Og hvordan kan jeg som feltarbeider i førstelinjen rekruttere andre inn på denne veien? Sett i lys av mine erfaringer har jeg følgende påstander om god rekruttering:

• Det er menneskene i felten som driver det største og viktigste rekrutteringsarbeidet i Den norske kirke/kristent arbeid. Merk deg «namedropingen» min. Ledere og kollegaer som går foran, ser en, gir oppgaver og viser tillit er avgjørende.
• Vær deg selv og vis at du gleder deg over jobben din, det gjør den attraktiv også for andre. En sur og muggen menighetsleder virker neppe rekrutterende.
• Å gjøre feil kan også være rekrutterende. Dette er ikke en prestasjonsjobb.
• Gi barn og unge oppgaver. Jeg kunne skrevet i det uendelige om hvor viktig det er å få oppgaver som løfter en og som en evner å utføre. Så husker vi alltid på at noen ikke trenger oppgaver, men mest av alt bare trenger å henge.
• Spør! Jeg har selv aldri fått et ja på noen av mine søknader om jobber, stipender, bokmanus eller lignende opp igjennom årene. Alt er resultat av at noen har spurt meg om å søke eller gitt meg oppdrag. Uten at noen spurte vet jeg ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Kanskje hadde jeg vært tømmerhøgger.
• Tenk rekruttering uansett hvem du møter. Hvem vet, rekrutteringen av en ny medarbeider starter kanskje allerede på søndagsskolen?
• Skap begeistring rundt faget, liturgien, menneskemøtene og alt det andre vi jobber med. Slik kan vi rekruttere unge mennesker til å studere til kirkelig arbeid.
• Men viktigst av alt: pek mot Jesus og del begeistringen om vårt felles oppdrag: å fortelle om Jesus.

Jeg håper dette kan være et godt innspill til diskusjon rundt rekruttering i Den norske kirke. Jeg tar sikkert helt feil på mye, men så er jeg bare meg.

«Jeg tror jo at det er noe mer der ute, kanskje det er Gud…., men jeg tror på egentlig mest på vitenskapen..?»

Et slikt utsagn og lignende hører jeg stadig vekk når jeg har samtaler med unge folk i dag. Og i mine ører høres dette rart ut. Så rart at jeg måtte bruke litt tid for å forstå hva dette handler om. Først ble jeg overrasket over problemstillingen, at det er en konflikt mellom religiøs tro og vitenskap. Jeg trodde at en konflikt mellom tro og vitenskap var noe som tilhørte en annen tid mange år tilbake. Videre ble jeg overrasket over hvor utbredt dette synet er. For meg virker det som noe har skjedd siden jeg selv var ungdom. En mentalitetsendring som handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og grunnen er fordi Gud ikke kan bevises vitenskapelig. Dette er bakteppet for denne korte refleksjonsteksten rundt problemstillingen om det er mulig å tro på Gud og vitenskap samtidig, eller om ungdom må velge mellom å tro på Gud eller vitenskap.

For å gi et klart og tydelig svar med en gang: ja, selvfølgelig er det mulig å tro, og det er ikke en konflikt å tro Gud og samtidig ha tillit til vitenskap som en kilde til ny viten. Ja takk, begge deler med andre ord. Dette er enkelt for meg å si, men for mange unge (og kanskje folk flest i dag) så er det flere utfordringer. Jeg har kalt disse utfordringene for motstridende logikker, altså at det er noen greier som bare virker veldig logiske, samtidig som disse logikkene kan være motstridende.

Første logikk: rasjonalitetslogikken. Dette handler om at det rasjonelle er å ikke tro på Gud, og at dette er en slags «default»-innstilling. Det naturlige, majoritetssynet, er en ikke-tro. Det rare, litt eksotiske og odde er de som tror på Gud. Innenfor denne rasjonalitetslogikken er det en opplagt konflikt mellom vitenskap og religion. Samtidig er det et spesielt vitenskapssyn innenfor denne logikken, nemlig det som vitenskapsteorien kaller for positivisme. Positivisme handler ikke om at du er veldig glad og positiv, men ordet betyr fremsette. På engelsk sier man «to posit» som betyr å få fram fakta. Viktig kjennetegn for positivismen er at vitenskap kun kan oppnås gjennom sanseerfaring og observasjon, og at dataene som finnes er objektive og verdinøytrale. Sann vitenskap handler om å finne årsakssammenhenger, og det er ikke noe forskjell mellom naturvitenskap og samfunnsvitenskap. Med andre ord så kan samme metode måle fisk og mennesker (veldig forenklet sagt). Kunnskap er kun gyldig når den kan måles og gjenskapes i et laboratorium.

Dette synet på vitenskap er noe som forundrer meg. Selvfølgelig er det kunnskap som kun kan forstås ut i fra et laboratorium, men det er sannelig mange fenomener som ikke kan måles i et laboratorium. For å sitere professor i sosialantroplogi (og for så vidt ateist) Thomas Hylland Eriksen: selv om ikke alle fenomener kan måles så betyr det ikke at de ikke er virkelige. Det er umulig å observere direkte fenomener som kjærlighet, vennskap, smerte (i hvertfall fantom-smerte), læring, og jeg vil slenge på Gud. Gud kan verken bevises matematisk eller mot-bevises. Der stiller alle likt, om du tror eller ikke.

I møtet med denne rasjonalitetslogikken så er det behov for (etter min mening) en skikkelig vitenskapsteoretisk folkeopplysning. Selvfølgelig er det mange vitenskapsfolk som ville være uenige med meg, men det er sannelig også mange vitenskapsfolk som ville være enige.

Den andre logikken kaller jeg for åndelig – ikke religiøs – logikk. Denne logikken står i kontrast til den første. Og min erfaring er at mange opererer innenfor begge. Folk flest er ikke så gjennomrasjonelle som de ofte vil framstå. Jeg har møtt ungdom som kan fremstå veldig lite religiøse, og sverge til at vitenskap er det eneste man kan tro på, og så i neste prat så er det ikke noe problem å være åndelig, tro litt på reinkarnasjon, sjelen eller gjerne ha opplevd noe overnaturlig. Men de er ikke religiøse, kun åndelige. Denne logikken føyer seg inn en stor trend som preger mye av det vestlige, sen-moderne samfunnet. Noen religionssosiologer snakker derfor om en form for åndelig revolusjon. Revolusjon er kanskje litt kraftig beskrivelse, men det åndelige har en helt annen aksept enn en god gammel Gudstro. Men her ligger det jo et spennende potensiale, tenker jeg. Jeg tror mange unge egentlig ønsker et åndelig liv i sin travle hverdag. Og selvfølgelig kan kristen tro være et åndelig liv, også for unge folk i dag.

Det er mange flere perspektiver som bør løftes fram i møte med denne problematikken, men i denne teksten så er spesielt to omdreiningspunkt jeg fokuserer på: utfordre et positivistisk vitenskapssyn, og bekrefte et åndelig liv innenfor kristen tro i dag. Hvordan skjer det? Det tenker jeg skjer i skjæringspunktet mellom dialog med unge folk, og i møte med kunnskap om kristen tro. Altså sammen skape en samtale rundt en flere tusen år gammel tro, hva ungdommene selv er opptatt av i dag.