Skrevet av Morten Holmqvist
Å tolke kristen praksis med konfirmantenes språk
En ungdomsarbeider fortalte meg om en endring med fjorårets konfirmanter etter de hadde jobbet med å fortelle sine egne troshistorier. De unge lederne måtte arbeide med ord og begreper som er knyttet til kristen praksis, og knytte dette til sine egne liv. Dette var ikke lett. Men jeg tror at det var veldig viktig. Hvorfor? Fordi de måtte tolke og strukturere det de var med på i menighetsarbeidet, og strukturere og tolke dette inn i sine egne liv og egne erfaringer. De brukte blant annet språket som redskap. Aktiv deltagelse er viktige stikkord. Men det er ikke en automatikk i dette. Når konfirmanter deltar på lystenning eller nattverd så er det ikke opplagt at de gjør det samme som resten av menigheten. I denne sammenhengen ønsker jeg å trekke fram et viktig perspektiv: språk.
Her følger noen refleksjoner rundt kristen kunnskap og kanskje noen bedre måter hvordan konfirmanter kan bli deltagere i denne kunnskapen.
Ca. 40.000 tenåringer deltar i konfirmantopplegg rundt i Den norske kirke. Hvert år. Det er mange ungdommer. Majoriteten av disse er relativt ukjente med de kristne fortellingene, praksisene og fellesskapet i menighetene. Utsagn som: ‘de eier ikke kristen kunnskap’, eller ‘de er helt blanke’ er noe jeg selv har sagt og stadig hører andre si. Nå tror jeg ikke kristen kunnskap, eller kunnskap generelt, er noe man kan eie. Jeg tror heller ikke at konfirmantene er helt blanke. De kommer med et vell av erfaringer, historier og opplevelser. Utfordringene er vel heller at de er på fremmed mark, og at de ikke er deltagere. Deltagere på den måten at de føler seg hjemme, som en del av noe, at de opplever å ha en god rolle i fellesskapet. Ingen liker å være konstant på besøk. Det er hyggelig en gang i blant, men ikke hele tiden.
Så hva gjør man? Vel, først og fremst tror jeg ikke ting skjer av seg selv. Jeg er ikke av den oppfatningen at kristen kunnskap bobler opp av seg selv innenfra. Bare la konfirmantene sitter å oppleve gudstjenester eller flotte prekener kobles sinnet og hjertet i skjønn forening slik at de ser verdien eller bygger kunnskapen. Eller med litt mer kristne ord: la de sitte og få motta såkorn og en vakker dag så plutselig spretter troen opp. Problemet er at kristen kunnskap er knyttet til det det kristne felleskap stadig vekk gjør, og da må også konfirmanter få ta del praksisen.
Jeg har ikke noen perfekt løsning, men noen tanker rundt deler av utfordringen. Først trenger vi et lite teoretisk riss som bakgrunn for argumentet. I følge den russiske utviklingspsykologen, Lev Vygotsky, så forholder oss til virkeligheten via omveier. Alt vi erfarer, bruker eller gjør går igjennom en tolkningsprosess med tingene vi omgir oss med. Kunnskap er på en måte spredt utover virkeligheten vi erfarer, og den blir alltid formidlet. Den blir mediert (for å si det litt fint). Kunnskap går gjennom ting eller redskaper. Det innebærer at ingenting er gitt i seg selv. Ting blir tolket. Tenk hvordan to personer ser samtidig på det samme maleriet. Kunstverket kan for den ene en person være et helt uforståelig kludder av farger og streker. Men for den andre person kan det være en dyp estetisk erfaring. Salmer kan være en skatt for mange, og det kan være dørgandes kjedelig for andre. Moderne lovsang kan oppleves som sterke følelsesmessige sanger som virkelig beskriver Guds kjærlighet. Samme sangen kan fremstå som det platteste, mest klisjefylte sludder man har hørt. Jesus fra RLE timen er ikke nødvendigvis den samme Jesus i menigheten. Dette er nok opplagte eksempler for de fleste. Men allikevel ser vi ut til å glemme dette i møte med konfirmanter.
En måte å tilnærme denne utfordringen er å se på språket som redskaper. (Merk: dette er en av flere viktige perspektiver på tolkning). Vygotsky forstod språk som den viktigste redskapen. Språk som redskap er riktignok av mer psykologisk karater. Språket er knyttet til tingene rundt oss slik at vi forstår hva virkeligheten er for noe. Språk er både lyder som vi uttaler, og samtidig er språket i oss altså tanker, som indre tale. Men de er knyttet sammen. Altså det vi tenker og det vi sier, gjør noe med oss og hvordan vi fortolker verden. Når vi inviteres til å motta Kristi legeme og blod, så hører vi de samme ordene, men sjansen er stor at presten tolker dette forskjellig fra en del konfirmanter. Ordene tilhører både felleskapets historie og de ulike personenes historie. Problemet er at ordene som tilhører et menighetsfelleskap blir til tilnærmet meningsløse hvis historien ikke er kjent. Derfor tenker jeg at det er en viktig strategi å arbeide med historien til ordene vi bruker. Hvor kommer ting fra? Hvordan har de endret seg? Hva betyr de i vår sammenheng? Og deretter blir det like viktig: hvordan kan en ung konfirmant snakke om disse tingene slik at det gir mening for hun eller han? Dette er ikke lett. Men jeg tror der er veldig viktig. Derfor: i stedet for kun å snakke til konfirmanter, prøv å få de til å snakke om de kompliserte kristne tingene. Ut i fra deres hverdag og deres liv. Samtidig som de aktiv deltar i praksisene menigheten gjør.
Videre lesning anbefales: Lev Vygotsky Mind in Society, Roger Säljö: Læring og Kulturelle redskaper og Geir Afdal: Religion i bevegelse.
_______________________________________
Foto: http://www.flickr.com/photos/panapp/
v